Nå har jeg begynt å grue meg. Om ikke lenge reiser mannen min til Afghanistan igjen. Eller Langtvekkistan, som yngstejenta kaller det.
Etter at jeg så den siste dokumentaren på NRK2 om veibomber langs veier mannen min har kjørt på tidligere oppdrag, kom redselen krypende. Jeg som er så rasjonell og rolig bestandig. Som klarer det meste. Nå føler jeg meg hverken rolig eller flink.
Jeg gruer til å måtte forte meg å dempe lyden på TVen så ungene ikke skal høre om uro og trefninger. Jeg gruer til å lese savnet i jentenes ansikter når de sier at de har det bra, selv om pappa er borte. Jeg gruer til lange kveldsmøter og dårlig samvittighet. Jeg gruer til å koordinere besteforeldrebarnevakter, som selv kunne trengt en hvil.
Jeg gruer til å si til alle at alt går bra, når jeg mest har lyst til å skrike ut at det slett ikke går bra og at jeg er FRYKTELIG, FRYKTELIG SLITEN.
Mannen min fortalte at en gang han skulle ut av leiren, ville en tysk kollega ikke bli med. Han var nygift og hadde lovet at han ikke skulle dø.
Men ingen kan gi slike løfter. Det vet jeg godt.
[...] This post was mentioned on Twitter by Merethe B. Ranum. Merethe B. Ranum said: er på vei ut av comfortsonen, http://meretheranum.wordpress.com/2010/05/02/pa-vei-ut-av-comfortsonen/ [...]
Kjære Merethe!
Takk for at du setter ord på den angsten som mange bærer i seg og slettes ikke klarer å komme fram med.Du hjelper helt sikkert mange når de leser innlegget ditt.Utryggheten din,har du satt navn på.Mange klarer ikke å være så konkrete.
Takk skal du ha kjære Merethe.Klæm til hele familien.
Takk, May.