Snik-parlamentarisme i Trondheim?

1. Veivalg

Spørsmålet om endring av politisk styringsform i Trondheim har vært diskutert flere ganger. I perioder har det vært reelt flertall for å innføre parlamentarisme. Arbeiderpartiet har imidlertid så langt valgt ikke å gjennomføre denne endringen av hensyn til samarbeidet med SV og Senterpartiet.

I slutten av mai i år vil bystyret igjen fatte et prinsippvedtak om at det skal innføres parlamentarisme i kommunen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil sikre flertallet, mens øvrige partier trolig vil stemme i mot. (Saksdokumentene kan leses her. Se også statsviter Svein Tore Marthinsens omtale i kronikk her.)

I forbindelse med utarbeidelse av bystyresaken var jeg med i en tverrpolitisk gruppe som utredet spørsmålet om politisk organisering i Trondheim. Vårt mandat gikk ut på å se på ulike modeller og økonomiske konsekvenser av disse. (Rapporten finner du her.) Vårt mandat var ikke å konkludere, noe som etter mitt syn gjorde at dikusjonene gikk utvunget og fritt. Forhåpentlig er rapporten også preget av det. Det har i alle fall vært gruppens mål å gi et nyansert bilde av fordeler og utfordringer ved ulike politiske styringsformer.

Selv om jeg ser at det er fordeler og ulemper med både formannskapsmodellen og parlamentarisme, mener jeg parlamentarisme er den modellen som gir best mulighet for mest effektiv politisk styring av kommunen. 

Bakgrunnen for utredningsarbeidet bygger på et vedtatt mål om økonomiske innsparinger, men jeg er likevel av den oppfatning at det viktigste må være å finne frem til en solid styringsmodell som kan stå seg over tid. Demokrati er ikke gratis.

En av grunnene til at jeg har falt ned på parlamentarisme som den beste modellen, er at den virker mest renhårig i forhold til å synliggjøre hvem som har ansvaret for politiske beslutninger.

Formannskapsmodellen, som bygger på et konsensusprinsipp, forutsetter at det skal være et tydelig skille mellom administrasjon og politisk ledelse. Det innebærer at rådmannen med sine folk skal legge frem saker til politisk behandling etter sitt beste skjønn tuftet på faglige, økonomiske og administrative overveininger. Det er deretter opp til et samlet bystyre, eller der beslutningsmyndigheten er delegert, opp til den politiske ledelse – bestående av av et samlet formannskap – å fatte en beslutning ut fra politiske overveielser. Politikerne kan være enige, eller uenige med rådmannen, men rollene er forskjellige. Rådmannen skal altså ikke være politiker og politikerne skal ikke være saksbehandlere.

Jeg vil påstå at formannskapsmodellen i Trondheim ikke fungerer godt nok i dag.

2. I bøttekottet

Fra min opposisjonsvinkel, mer enn aner jeg hvordan enkelte saker “sjekkes ut” på forhånd mellom rådmann og flertallet (evt kun det største partiet). Saker som legges frem fra rådmannen stemmer overraskende ofte med nylig vedtatt politikk fra flertallskonstellasjonen, eller er i tråd med den argumentasjonen som føres i rådhusetsgangene. Oppfatningen blant mange av oss som ikke tilhører det politiske flertall er at stadig flere avgjørelser tas bak lukkede dører – i bøttekottene, om man vil. 

Jeg kan nevne noen eksempler hvor jeg mener at rollefordelingen mellom politisk nivå og rådmannen ble uklar:

2.1 Åpenhet om skoleresultater

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt som heltidspolitiker, ønsket jeg å få en oversikt over resultatene fra nasjonale prøver ved byens skoler. Flertallet i bystyret hadde på forhånd fattet vedtak om at skoleresultatene skulle hemmeligholdes. Jeg skjønte at dette neppe var mulig i henhold til offentlighetsloven, og begjærte innsyn hos den aktuelle kommunaldirektøren. Ikke bare var svaret fra rådmannen blankt nei. Det var også åpenbart begrunnet i rene nød-paragrafer, som tydelig viste en desperasjon i forhold til å komme det sittende flertallet i møte. Jeg klaget til rådmannen, men ba samtidig om innsyn fra Utdanningsdirektoratet. Dette førte til at før min egen rådmann rakk å behandle klagen (som jeg for øvrig hadde fått signal om at ville være negativ), gav Utdanningsdirektoratet meg skoleresultatene ikke bare for min egen kommune, men for hele landet.

Dette viser ikke bare at det rødgrønne flertallet i Trondheim i sin selvtilfredse allmektighet oppfatter seg som vår lovgivende forsamling, men dessverre også at rådmannen i sin iver etter å tilfredsstille det politiske flertallet glemte at man forvalter et lovverk. 

Mitt eksempel viste seg heller ikke å være enestående. Saken avstedkom flere spørsmål i Stortingets spørretime, og statsminister Jens Stoltenberg måtte svare for regjeringens holdning på bakgrunn av “min sak”.

2.2 Egenandel for trygghetsalarm

For budsjettåret 2009 foreslo rådmannen at man skulle gjeninnføre en gradert egenandel på trygghetsalarm i Trondheim. Rådmannen skrev følgende i sitt budsjettfremlegg:

I et stramt budsjettopplegg ser jeg det som helt nødvendig å foreslå en gjeninnføring av av egenandel for trygghetsalarm. (…)

Ingen av de andre ASSS-kommunene tilbyr denne tjenesten gratis. Kostnadene med trygghetsalarm er mer enn doblet de siste 4 årene. Jeg har foreslått å overføre 5 millioner av besparelsen til hjemmetjenesten, slik at hjemmetjenesten kan styrkes. Dette er etter rådmannens vurdering en bedre samfunnsøkonomiske disponering av midlene.

Gratis tryghetsalarm hadde vært en viktig valgkampsak for Arbeiderpartiet, og det rødgrønne budsjettet kuttet dette innsparingsforslaget fra rådmannen.

Fint. Det er politikernes jobb å foreta politiske prioriteringer. Vi politikere kan krangle om hva som er viktigst. Men siden Trondheim kommune i år skulle gjennomføre enda strammere innsparinger – vi sto i fare for å havne på Robek-lista – skulle man tro at rådmannen fortsatt mente at det var “samfunnsøkonomisk bedre” å gjeninnføre egenandel på denne tjenesten. Men nei. Da rådmannens budsjettfremlegg for 2010 kom, var forslaget droppet.

Tilfeldig? Neppe.

2.4 Konkurranseutsetting

Det rødgrønne regimet har inngått en avtale med LO om at ingen kommunale tjenester skal konkurranseutsettes. Det er selvsagt helt greit å innta et standpunkt om at det er til byens beste, selv om jeg personlig er uenig i det.

Det som ikke er greit er at innbyggerne ikke får se at dette også har en kostnadsside. Samtlige borgerlige partier har i sine respektive budsjetter hatt forventede innsparinger av tildels betydelige beløp som følge av konkuranseutsetting på enkelte områder. Rådmannen nevner aldri disse mulighetene. Utenom i samtaler med oss opposisjonspolitikere, da. Da kan vi kanskje få høre at hvis vi hadde gjort slik og slik, kunne vi allerede første året ha spart inn så og så mange millioner.  

Det er bra at vi i opposisjon får tips om dette. Men hvorfor kan ikke rådmannen skrive det, hvis han mener at det er gode grunner til å gjøre det? Har ikke innbyggerne krav på å se at ideologi også har en prislapp?

3….og ut igjen

Eksemplene over viser satt på spissen at det hverken skal stå på penger, juss eller ideologi, hvis viljen til å etterfølge flertallet er sterk nok.

Men så er det vel heller ikke så greit å være rådmann? Kanskje får man i mange saker bedre resultat når rådmannen har loddet stemningen på forhånd med dem som sitter med makten? Kan hende utøver enkelte politikere også et aldri så lite press på rådmannen for å legge frem saken med den rette, så og si politisk korrekte, innstillingen? Og da kan vel parlamentarisme være like greit?

Jeg tror ikke en innføring av parlamentarisme i Trondheim vil løse alle problemer. Hvorvidt man lykkes med en ny styringsmodell, er blant annet avhengig av hvor gode man er til å kommunisere – mellom politikere og administrasjon, mellom opposisjon og posisjon. Min erfaring er at de menneskelige faktorene aldri kan undervurderes i forhold til hvor vellykket en omstilling blir. Barnesykdommer kommer ingen unna. Trolig er det viktig å ha vært igjennom dem også.

En parlamentarismemodell forutsetter dessuten at det settes av godt med ressurser for opposisjonen til å drive politisk arbeid. Det fortjener både det politiske miljø og viktigst: Innbyggerne i kommunen.

Det er på tide å stikke hodene ut av bøttekottene.

About these ads