Neida, det er ikke en skrivefeil. Vi snakker om frykt. For når fryktkortet er kastet, trumfer det alle de andre kortene på bordet. Også kortene som bærer bokstaven R: rettssikkerhet, rettsstatsprinsipper og det lille unseelige kortet som bærer navnet retten til privtliv.
Bakgrunnen for at det nok en gang er viktig å minne om dette, er den diskusjonen som blusset opp etter pågripelsen av tre terrormistenkte personer hjemmehørende i Norge. Enkelte røster hevdet da at dette jo viste hvor galt det var av justisministeren å pålegge PST å avbryte enhver pågående og fremtidig bruk av straffeprosessloven § 222d. Selv om bestemmelsen visstnok skulle være i strid med Grunnloven, kunne vi kanskje fakket de terrormistenkte tidligere?
Vel. Jeg skrev faktisk en kronikk om denne “avbrytelsen” (Trygghetens dilemma, Adresseavisen, sommeren 2009). De færreste var veldig interessert i det som skjedde den gang, men nå som frykten har rykket nærmere vårt trygge kongerike, er saken en annen.
Jeg mener det er grunn til å minne om faktum i saken:
I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før terrorangrepet 11. september 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet.
Det var etter denne bestemmelsen ikke noe krav om at påtelemyndigheten kunne sannsynliggjøre at det var begått en straffbar handling, men det måtte være ”grunn til å tro” at den mistenkte kom til å begå en straffbar handling som ville rammes av visse typer straffebud.
Selv om det også ble stilt krav om at det måtte antas at inngrepet ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge den kriminelle handlingen, og at avverging ellers i vesentlig grad ville bli vanskeliggjort, var det klart at lovendringen medførte en lemping på kravene som normalt ellers ble stilt i straffeprosessen.
På grunn av de nye reglenes inngripende karakter besluttet Bondevik II-regjeringen at metodene skulle evalueres etter noe tid. Dette var bakgrunnen for nedsettelsen av Metodekontrollutvalget, som i 2009 avgav utredningen Skjult informasjon – åpen kontroll (NOU 2009: 15).
Og så viste det seg altså at flertallet i utvalget mente at romavlytting av private hjem kunne være i strid med Grunnloven § 102, som bestemmer at ”Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.”
Justisministeren ville ikke vente på lovgiver eller Høyesterett, og besluttet full stopp i bruken av straffeprosessloven § 222d og politiloven § 17d.
Og nå har vi altså pågrepet tre personer mistenkt for terrorplanlegging. Betyr det at vi skal gi avkall på noen av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper, oppheve Grunnloven? Fortell meg i så fall hvem som tar siste stikk? 
Frykt er terroristenes farligste våpen. Vi blir fanger av vår egen redsel og lar oss rive med. Men vi vil ikke ha det sånn. Derfor må vi rope ut før det er for sent. Jeg har sagt det før: Guantanamo og mye av antiterrorlovgivningen vil ikke få en nådig dom av fremtidens historikere. Det hjelper kanskje ikke så mye at en litt kjedelig jurist fra Trondheim, for tiden kommunalråd for Høyre sier det. Men jeg kan i alle fall fortelle til barnebarna mine at jeg ikke holdt kjeft.
…………………………….
Jeg anbefaler for øvrig å lese advokat Jon Wessel-Aas innledende betraktninger om forholdet mellom statsmaktens tendens til å true grunnleggende rettsstatsprinsipper og demokratiske friheter som du finner link til her . Videre anbefaler jeg Vampus bloggpost om terrorsaken og motstanden mot datalagringsdirektivet, som du finner link til her.
du har så rett så rett, vi må rope ut ! Høyere enn de som roper: “Be afraid ! Be Very afraid !” Stå på videre !
Ja. Det er det vi må.
[...] This post was mentioned on Twitter by Håkon Dreyer, Merethe B. Ranum. Merethe B. Ranum said: Hvordan frykt får oss til å miste gangsynet, http://meretheranum.wordpress.com/2010/07/21/fear-trial-terrorisme-vs-rettsstatens-prinsipper/ [...]
Storberget fortjener ros for å ha instruert PST om ikke å bruke romavlytting i private hjem. Særlig når departementets egen representant (Sælør) i metodeutvalget hørte til mindretallet som mente at dette ikke var i strid med Grunnloven.
Synes for øvrig at man i norsk politikk kan være flinkere til å gi motstandere ros når de gjør noe bra.
Enig, Arve. Storberget fikk også ros fra alle politiske leire utenom fra Frps Solveig Horne som uttalte at “Politiet måtte få de metodene de ville ha”. Heldigvis et syn som ikke fikk gjennomslag i forhold til Frps dld-standpunkt.
PST sa for øvrig sommeren 2009 at de omtrent ikke benyttet hjemlene, slik at ministerens beslutning hadde liten betydning.
Ellers er jeg ikke selv overbevist om at bestemmelsene er i strid med Grunnloven, men dette er jo vanskelige spørsmål.
Lurer på om de MED VILJE arresterte terroristene i Norge for å ha et argument på hvorfor vi kommer til å ta i bruk Datalagrinsdirektivet til høsten. (for ja, vi kommer ikke unna den. de fleste er dumme nok til å ikke bry seg, og de som overvåker vil ha den makten.)
Det tror jeg nok ikke.
Bakgrunnen for arrestasjonene, altså.
Til dette med forholdet til Grunnloven. Metodeutvalget (NOU 19:2009) innhentet 2 uavhengige vurderinger:
“Begge de innhentede betenkningene konkluderer med at enkelte av dagens lovtillatte metoder er i strid med Grunnloven § 102. Både Husabø og Høgberg/Stub er kommet til at adgangen til romavlytting i privat bolig i forebyggende øyemed etter politiloven § 17d er grunnlovsstridig. Dessuten er hjemmelen for hemmelig ransaking og romavlytting i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222d ansett som for vidt formulert til å tilfredsstille Grunnlovens krav.”
Selv om det er Høyesterett som skal passe på at Stortinget ikke vedtar grunnlovstridige lover, har Storberget her tatt et grep som fortjener ros, selv om undertegnede er medlem av Høyre.
Et steg i riktig retning mot samfunnets iver i å overvåke enkeltmenneskene. Nei til DLD !
Et av problemene med tolkingen av hvorvidt en lov ligger innenfor Grunnloven, er at det lett blir Grunnloven som strekkes. Det mener jeg også er påpekt i NOUen. Ellers har som vi begge vet, både tingretter, lagmannsretter og Høyesterett i oppgave å utøve grunnlovskontroll med lover av lavere rang. Men i praksis er det selvsagt bare HR som vil gjøre det. Jeg ser for meg den dommerfullmektig, som tør sette en lov til side som grunnlovsstridig.