Jeg skjønner ikke at det ikke diskuteres oftere: Hvor stor skal staten være? Er det ingen grenser for hvilke oppgaver staten skal tilta seg, hvilke områder staten skal engasjere seg i, kontrollere? Og hvem er egentlig Staten? Lever den sitt eget liv? Er det en stor, tykk sosialdemokrat eller en snill, omsorgsfull Mor? Er det meg?
Jeg vil ha et samfunn som sikrer at hvert enkelt menneske gis mulighet til å utnytte og foredle sine evner til beste for seg selv og samfunnet. På den måten kan vi strekke oss for å forsøke å nå våre drømmer. Slik utvilkes ideer som blir til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.
Men vi er forskjellige. Ikke alle har anledning til å klare seg helt på egen hånd. Derfor skal vi ha et felles sikkerhetsnett som sørger for at vi har gode skoler med høyt kvalifiserte lære
re som ser hver enkelt elev, og tilpasser undervisningen etter den enkeltes behov. Derfor skal vi ha et barnevern som hjelper familier og barn som har det vondt. Derfor skal vi ha gode helsetjenester som sørger for at vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger det.
Så er vi også enige om at visse kontrolloppgaver skal utøves samlet på vegne av fellesskapet. Derfor ønsker vi et moderne forsvar, kompetent politi og rettsvesen, samt en effektiv forvaltning.
Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. Det er vi som bestemmer hvor stor myndighet politiet skal ha og hvor mye skatt vi skal betale. Vi må gjøre oss opp en mening om det er riktig at fellesskapet skal betale for din snorkeoperasjon, og om det er greit at det kuttes i hjelpen til barn som lider overlast i hjemmet.
I politiske debatter får en noen ganger inntrykk av at politikk består i hvor mye penger man ønsker å fordele. Den som ønsker å bevilge mest penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. Og hvordan vi vil fordele godene, sier selvsagt også noe om forskjellene i politikken. Men i vårt lille, rike land er det så mye vi er enige om å bruke penger på.
Vi kan. Og vi synes vi fortjener det.
Men i en tid der selv ikke-sosialistiske politikere snakker om velferdsstaten som en skapning som lever sitt eget liv, må vi minne hverandre om at det er velferdssamfunn det heter. Det omfatter nemlig også deg og meg.
Jeg frykter at vår selvtilfredshet og rikdom sløver oss. Vi tror frihet og velstand er en selvfølge, vi vil beskytte den for enhver pris. Bare staten trygger meg og mitt på alle bauger og kanter, må den gjerne overta ansvaret for meg. Trygghetskortet er trumfesset. Personlig ansvar og frihet har langt lavere valør.
Jeg tror denne mentaliteten skaper samfunn hvor færre vil strekke seg for å nå sine drømmer.
Derfor blir den virkelige store og vanskelige oppgaven for politikerne å begrense statens makt og ansvarliggjøre den enkelte.
Vi må spørre oss: Hvilket ansvar skal den enkelte selv ha, og hvilke oppgaver skal “outsources” til fellesskapet? Hvilken informasjon skal du gi fra deg for at myndighetene skal gjøre den jobben du har bedt dem gjøre?
La meg nevne et eksempel på en slik politisk øvelse:
Det er politikernes oppgave å bevilge penger til helsevesenet. Og helsevesenet skal få systemer som sørger for at legene som skal operere deg har tilgang til de opplysningene om deg som er nødvendige for en vellykket operasjon. Men politikerne har også i oppgave å lage lover som gjør at du kan reservere deg mot at opplysninger én lege har fått av deg blir gitt videre til andre. Det er du som har eiendomsretten til opplysninger om din person. De færreste av oss ønsker vel en stor statlig innsamling av all privat informasjon om vår helse, selv om det kunne tenkes å være nyttig i tilfelle vi skulle havne på sykehus?
Det samme eksempelet kan overføres til debatten om datalagringsdirektivet. Du eier informasjonen om dine bevegelser, hvem du snakker i telefonen med, sender meldinger til osv. Du selv bestemmer om andre skal kunne samle inn og bruke denne informasjonen.
Våre folkevalgte må ikke sove. Borgerne skal kontrollere staten, ikke omvendt.
Flott Merethe
Du er flink til å skrive, men det er jo en evne som både kan benyttes til nytte og til ugagn.
Men det du skriver gjør at man får håp, da du har fokus på prinsipper og verdier og ikke enkelt saker.
Hilsen Haakon
Tusen takk, Haakon
Dette var vakkert skrive synes eg, ein fin introduksjon før du kjem til det avgjerande poenget:
“Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. ”
Det du skriv er eigentleg kjerna i liberal og konservativ tenkjing, og det er merkeleg at Høgre ikkje ser denne samanhengen som ein intuitiv refleks. Høgre minnar litt om den katolske kyrja, det som skjer offisielt er ikkje nødvendigvis representativt for korleis ein tenkjer internt.
Takk for fin kommentar, Pål.
Jeg synes også det er rart at ikke Høyres dld-tilhengere ser linjene her. Høyre har et tydelig prinsipprogram, men hvis det vi fremhever der bare er noe vi henter frem i festtaler uten å forstå at våre prinsipper faktisk skal ligge til grunn for Høyres praktiske politikk, blir det hele litt håpløst.
Heldigvis har det store flertall av Høyres aktive medlemmer trygg ideologisk jording.
Akkurat nå er det jo spørsmålet om dld som aktuelt, men det vil komme flere “saker”. Samfunnsutviklingen går helt klart i feil retning på noen områder, og da håper jeg at Høyres tillitsvalgte kan holde personvernets fane høyt.
Spiker’n på hodet
Kjempebra!
Han sa så, Solkongen, at han var staten. Men han hadde det litt enklere Louis XIV, en “han Staten” vi har i dag.
Blir et definisjonsspørsmål, hvilke samfunnsoppgaver staten/fylket/kommunen skal utføre, og hvilke oppgaver det offentlige skal kjøpe for våre skattepenger. Forsvar og politi kan man sikkert kjøpe hos en privat tilbyder. Helsetjenester, vannforsyning og infrastruktur kan man også kjøpe på det åpne markedet. Og det blir gjort i større eller mindre grad. Men hva når man ikke følger opp med kontroll av at den private tilbyderen av en tjeneste følger gjeldene lov- og regelverk?
Adecco-saken som nå har versert i media viser hva som kan skje når kontrollrutinene ikke fungerer. Når ikke lommunen følger opp sit ansvar som kjøper av en tjeneste, når fagbevegelsen ikke får innsyn og de ansatte ikke får lik lønn for likt arbeid. Sterkt å se en sykepleier fra sykehjemmet i Klæbu stå på Midtnytt og si at hun ikke har tillit til arbeidsgiveren sin. Sier noe om arbeidsgiveren, arbeidstakeren og om trua på “han Staten”.
Ja, vi skal arbeide på det overordnede planet, jeg som borger, du som folkevalgt, men vi skal også arbeide på det indre plan, med å ta inn over oss at samfunnet, staten, arbeidsplassen er summen av oss som borgere/arbeidstakere. Han sa noe Kvarme om hva vår behandling av papirløse asylsøkere sier om oss. Vår reaksjon på både Adecco-saken og på hvordan vi håndterer kontrollfunksjonene i samfunnet, forteller også noe om oss som samfunn.
Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet om Kvarme sier noe om verdighet
Veldig fint skrevet! Som en konservativ Høyre-velger vil jeg alltid forsvare, sågar kjempe for, at alle har et sosialt sikkerhetsnett samtidig som jeg advarer mot troen på at politikk, skatt og reguleringer er en trylleformel som kan løse alle problemer.
Jeg tror faktisk de fleste er enige om at det samfunnet vi deltar i, i stor grad styres av verdier som bare i begrenset grad er skrevet ned og formalisert. I Norge har vi som kjent en barnelov, men det endrer ikke på dette, det understreker bare et sentralt konservativt poeng: et samfunn som tar vare på sine barn fordi loven krever det, er virkelig ute og kjører!
Når man hører venstresidens retorikk så kan det virke som at hver gang offentlig sektor styrkes, så styrkes også fellesskapet. Hvis dette faktisk var sant har vi aldri i historien hatt mer fellesskap i Norge. For aldri har offentlig sektor vært større enn den er i dag.
Derfor er det ganske påfallende at stadig flere mennesker føler at samfunnet bare blir kaldere og kaldere, og at vi bryr oss mindre om hverandre. Noe av grunnen til dette tror jeg er at stadig flere av våre forpliktelser overfor hverandre er blitt overtatt av politikk og institusjonalisert. Denne utviklingen ser jeg med blandede følelser på.
Men hvis det faktisk er slik at bare statlig omfordeling, mer politikk og flere reguleringer kan sikre medmenneskelighet, er det virkelig ikke kjennetegnet på et varmt og godt samfunn! Et samfunn hvor lovgivende makt er det eneste fellesskapet, er det i praksis det verst tenkelige kontraktssamfunn. Da har det blitt slik at bare loven kan opprettholde en falsk fasade av menneskelighet. Jeg tror derimot at det er i følelsesmessige bånd mellom mennesker og frivillige forpliktelser at ekte fellesskap oppstår.
Med all respekt å melde så kan ikke fellesskapet som venstresiden etterlyser vedtas ved lov eller betales over et budsjett. Samfunnet og menneskene er heldigvis ikke enkle atferdskasus som responderer på politikernes ytre stimuli.
Og det er akkurat her jeg håper Høyre pusser støv av sin flotte konservative arv. For det er virkelig en varm ideologi vårt parti er bygd på! Derfor håper jeg vi skal bruke mer tid på å snakke om det konservative samfunnet hvor det å gi litt av vår tid er like viktig som å betale skatt. I det samfunnet vi skal prate om i valget slutter ikke vårt sosiale ansvar der det offentliges begynner, selvom det til tider kan se slik ut.