Tag allting för givet!
Tag ingenting för givet!
Om man aldrig vill tro någon om gott,
förtvinar man.
Om man går på allt som folk säjer, blir man lurad.
Inte lätt. Vad göra?
Man får vel lära sig hoppa mellan rutorna:
älskar, älskar inte, älskar…
Älskar!
Så blir man sviken.
Då går man och drar nåt gammalt över sej.
Men en dag tittar man ut igjen – och börjar hoppa.
Vågar ta chansen att hoppa på rutorna igjen:
älskar, älskar inte,
älskar… Okej då:
älskar!

I taket hang det to tekster som jeg synes var fine. Det ene var et sitat (står ikke hvor det er hentet fra) av dramatikeren, regissøren og professoren Suzanne Osten. Det lyder slik:

Jag har kommit fram till att livet handlar om
at få vara sig själv,
i kollektivet.

Att vara sig själv är att vara individ och växa och breda ut
sina vingar och att säga nej när man känner nej. Och att säga
ja när man vill det och på så sätt få gruppen att växa och gå
åt ett visst håll, där vi spränger gränser och utväcklar vår
mänsklighet.

Att få vära mig själv är att få ta min plats utan att
tystas, utan att
förminska mig, utan att önska att jag hade ett annat kön.

Kollektivet jag väljer ska vara ett där olika individer behövs
och vi har valt att svaghet inte föraktas.

Fint, ikke sant?

SMK likte Giske-refs

kan Adresseavisen fortelle i dag. Bakgrunnen er at en statssekretær ved statsministerens kontor har trykket “liker” på en kommentar på Facebooksiden til en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet.

Stortingsrepresentanten hadde lagt ut en statusoppdatering som kritiserte dem som kritiserte næringsminister Trond Giske. Dette ble igjen kommentert av en Høyrepolitiker i Meldal som mente det var grunn til å kritisere Giske. Og det var nettopp denne kommentaren, mine Damer og Herrer, som ble ”likt” av selveste representanten for statsministerens kontor!

Jeg kan bare gratulere Adresseavisen med å få nesten en helside om denne saken. Godt med litt avveksling før vi går tilbake til siste Plumbonytt.

(Og til orientering nekter jeg for alt det dumme jeg har gjort, skrevet og/eller sagt på Facebook, nachspiel eller andre steder.)

Dette er selvfølgelig et ekstremt synspunkt som ikke er en del av KrFs vedtatte politikk. Men vi ser en økende tendens til at det både nasjonalt og internasjonalt stilles spørsmål ved retten til selvbestemt abort.

Statistikk nylig omtalt i The Economist viser imidlertid at abort er mest utbredt i de landene hvor abort er forbudt, eller hvor det er strenge regler for å ta abort.

Vi kvinner på borgerlig side i Trondheim bystyre mener det er viktig at vi politikere å si et klart nei til å røre ved retten til selvbestemt abort.

Retten til å bestemme over egen kropp er en grunnleggende menneskerettighet.

Med sitt utspill forsøker fylkeslederen i KrF  å ta fra kvinner retten til å bestemme over egen kropp, etter at en voldtekstmann allerede har forgrepet seg på den samme friheten.

Det kan vi ikke akseptere i vårt samfunn.

Merethe Baustad Ranum (H) Elin Marie Andreassen (Frp) Ina Roll Spinnangr (V)

- Kvinner har så lav status i Forsvaret at de velger å slutte, viser en ny forskningsrapport i følge NRK radio. Trist, men ikke veldig overraskende, tenker jeg, og går over til Adresseavisens Kulturutgave, med forventning om litt hyggeligere nyheter.

- Kvinner raser mot musikksjåvinisme. -Kvinneopprør mot musikknettverk, er overskriftene som møter meg.

Bakgrunnen for det to-siders oppslaget er den voldsomme mannsdominansen i Midtnorsk kompetansenettverk for rytmisk musikk (Mink), og reaksjonene dette har skapt.

Under et dialogmøte med tema “Hvordan overleve som musiker”, etterlyste jazzartisten Siri Gjære kvinnelige deltagere i panelet på 8 musikere, som utelukkende bestod av menn. 

Som svar fra leder av Midtnorsk Jazzsenter, som er en av organisasjonene i Mink, får Gjære opplyst:

Det er åpent å ta med en kvinne eller to dersom du kan foreslå en fra regionen her som har lyktes med karrieren sin og har noe å bidra med her?

Siri Gjære og mange av hennes kolleger reagerer sterkt på svaret og kaller det “arrogant og frekt”. Gjære sier til Adresseavisen:

Det kan godt hende det bare var sleivete, men den illustrerer likevel en grunnholdning. (…)

I et slikt forum, som får så mye offentlig støtte, burde det ha vært et grunnleggende premiss å ha deltagere av begge kjønn. At det ikke er selvsagt i utgangspunktet gjør meg trist.

Gjære har nå laget en egen liste med over 40 navn på kvinner som godt kunne forsvart en plass i et slikt panel.

Jeg heier på dem. Ikke fordi de er kvinner. Men fordi de er dyktige musikere.

I den senere tid har det vært en del debatt om såkalte papirløse (irregulære) flyktninger og deres situasjon. Særlig har diskusjonen vært knyttet til hvorvidt denne gruppen skal få anledning til å arbeide mens de oppholder seg i Norge, noe de ikke har anledning til i dag.

Både i Trondheim, Stavanger og Bergen har nå de respektive politiske flertall bedt regjeringen om å endre reglene slik at irregulære flyktninger kan ta inntektsgivende arbeid. I Bergen og Trondheim stemte Høyre og Fremskrittspartiet imot, mens i Stavanger var vedtaket fattet av et enstemmig formannskap.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at regjeringen vil skifte standpunkt med det første. Justisminister Knut Storberges våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth, har klart og tydelig sagt at dette overhode ikke er aktuell politikk. Det er heller ikke realistisk at Høyre og Fremskrittspartiet vil endre mening i denne stortingsperioden.

Jeg tror imidlertid at en forandring vil komme. Det vil ta litt tid, men jeg tror politikerne etter hvert vil begynne å diskutere mellomløsninger, for eksempel om en irregulær flyktning kan delta i arbeidslivet dersom han eller hun anses å være ureturnerbar i overskuelig fremtid; om han eller hun kan være i lønnet arbeid uten å opparbeide de samme rettighetene som andre arbeidstagere; om det offentlige helt eller delvis kan styre hvor vedkommende skal jobbe.

Diskusjonen om hvorvidt irregulære flyktninger bør få tilgang til det norske arbeidsmarkedet, ser ut til å til å ha utspring i to ulike ståsteder: Det problemorienterte og den individorienterte, eller humanistiske.

Samfunnsproblemet
Det problemorienterte fremhever at det er et samfunnsproblem at vi har mange irregulære flyktninger i landet. Det å arbeide er å betrakte som et gode. Dersom irregulære flyktninger får tilgang til dette godet, vil flere flyktninger unndra seg hjemsendelse, eller Norge vil få flere flyktninger som ubegrunnet søker asyl.

De som mener at irregulære flyktninger bør få arbeide, argumenterer i hovedsak ut fra individorienterte eller humane hensyn: Når irregulære flyktninger av ulike grunner oppholder seg i Norge i flere år, er det mest humant at de får lov til å delta i yrkeslivet, tjene egne penger og betale skatt. 

Jeg mener begge standpunkt har noe for seg.

Det er åpenbart et problem at mange mennesker oppholder seg i landet uten lovlig asyl. Har man fått endelig avslag, skal man tilbake raskest mulig. Det må være målet.

Det må heller ikke stikkes under en stol at unnlatt retur i en del tilfeller skyldes forhold asylsøkeren selv er skyld i. Noen oppholder seg i skjul etter endelig avslag for å unndra seg hjemsendelse, mens andre er kommet inn ulovlig uten å søke asyl. I slike tilfelle er det åpenbart mindre grunner til at samfunnet skal legge til rette for oppholdet. Det samme gjelder der den irregulære flyktningen har begått en straffbar handling.  

Utenfor den enkeltes kontroll
Men like innlysende som den problemfokuserte siden, er den individorienterte. Mange irregulære flyktninger blir værende fordi Norge ikke har returavtaler med flyktningens hjemland. I andre tilfelle vil en utsendelse være urealistisk i overskuelig fremtid på grunn av politiske forhold, f eks krig. I tillegg kommer det faktum at saksbehandlingstiden for behandlingen av asylsøknadene ofte tar uforholdsmessig lang tid. Alt dette er forhold som ligger utenfor den irregulære flyktningens kontroll.

Som en konsekvens av dette vil mange irregulære flyktninger fortsette å bli boende i Norge. For noen blir oppholdet noen få år, mens for andre vil det dreie seg om nærmere 20 år. I løpet av denne tiden vil mange ha stiftet familie og fått barn. En nektelse av tilgang til å skaffe seg egen inntekt er derfor inhumant både overfor flyktningen og hans eller hennes familie.

Plikt til å jobbe?
Jeg undrer meg imidlertid over hvorfor ikke flere politikere snakker om plikt til å arbeide. For utgjør ikke et arbeidsfør menneske – med eller uten lovlig opphold – en ressurs for samfunnet? Og har da ikke også vedkommende en viss plikt til å arbeide og gjøre en innsats for fellesskapet? Eller for å snu det: Har ikke samfunnet en egeninteresse i at vedkommende, så lenge han eller hun oppholder seg her, settes i stand til å bidra?

Jeg kjenner for eksempel en iransk lege som har bodd i Norge i åtte år. Han har i perioder arbeidet ved norske sykehus, men får ikke lenger lov til dette. Hadde det kanskje vært en tanke å la ham få gjøre en innsats for eksempel ved et sykehjem hvor vi sårt trenger leger?

Lever ikke i et vakuum
Et av hovedargumentene mot å gi irregulære flyktninger arbeid har vært at dette bare vil gjøre deres tilknytning til Norge sterkere. Det er ikke tvil om at aktiv deltagelse i arbeidslivet gjør mennesker knytter bånd både til kolleger, arbeidsplass og arbeidssted. Men vil ikke uansett det å bli boende mange år i et land gjøre tilknytningen til landet sterk? Det er vel ingen som lever i et vakum, og er det da ikke positivt at en tilknytning, som uansett vil komme, er positiv – også for samfunnet?

Et annet argument har vært at det å la irregulære flyktninger arbeide vil føre til at man belønner dem som unndrar seg hjemsendelse.

Jeg er imidlertid i utgangspunktet skeptisk til først og fremst å se på arbeid som en belønning. Jeg er også usikker på om det er sannsynlig at det er dem som lever i skjul, som vil være de første til å stille seg i kø for å få skattekort. Noen vil det kanskje være, men det er neppe grunn til å tro at disse vil utgjøre majoriteten. Og er det egentlig riktig å begrunne et forbud mot arbeid med at enkelte urettmessig vil profitere på det, når så mange andre vil få en bedret livssituasjon? 

Ingen eksplosjon i søknader
Et argument i debatten har vært at muligheten for å komme i inntektsgivende arbeid vil føre til en eksplosjon i grunnløse asylsøknader. Dette er en påstand vi har lite empiri for. Men samme argument ble brukt i forbindelse med at Trondheim kommune i 2004 tok til orde for å innføre sosialhjelp til irregulære flyktninger.

Retten til sosialhjelp ble lovfestet. Og så langt jeg har kunnet bringe på det rene, medførte ikke dette noen eksplosiv økning i tilstrømningen av irregulære flyktninger verken til Midt-Norges hovedstad eller til landet for øvrig.

Jeg vil imidlertid anta at variasjonen i asylsøknader i større grad har sammenheng med økt grad av krig, uro, naturkatastrofer, sult og fattigdom i verden, enn av en meget begrenset rett til matpenger eller en eventuell begrenset rett til å komme i inntektsgivende arbeid (for eksempel uten rett til opptjening av pensjonspoeng).

Lediggang roten til alt ondt
Et gammelt ordtak sier at lediggang er roten til alt ondt.

Akkurat det har vi empiri for å hevde. Det å gå arbeidsledig og ha lite sosialt nettverk, gir dårlig selvfølelse. Når dette er en situasjon som vedvarer år etter år, er det langt fra heldig. At mange i denne gruppen i utgangspunktet sliter med dårlig psykisk helse etter traumatiske opplevelser, er det ikke uventet – om enn ikke unnskyldelig – at enkelte utvikler antisosial adferd eller begår straffbare handlinger.

Jeg snakket for en stund siden med noen polititjenestemenn som har hatt en del kontakt med irregulære flyktninger. De mente at de selvsagt burde få mulighet til å arbeide. Som en av dem sa:

Å stue fire-fem mannfolk med ulik religion inn på samme rom på asylmottaket uten å gi dem mulighet til å komme seg ut å gjøre noe fornuftig, er bare tragisk. Er det rart det blir bråk?

Jeg er glad for at jeg var en av dem som stemte for å la irregulære flyktninger få arbeidstillatelse. Jeg mener det er det samfunnsøkonomisk mest fornuftige. Men aller viktigst: Det er det mest humane.

Dette er fint. Vi trenger diskusjonen om barnevernet. Men er vi like flinke til å diskutere hvordan vi behandler barn på flukt? Barn vi sender ut av landet fordi foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge?

Jeg tror ikke det.

For få måneder siden ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene for ikke å ha tatt nok hensyn til barets beste da vi sendte to små barn ut av landet sammen med deres mor.

Dommen ble i sommer kommentert i Dagsavisen av representanter fra flere organisasjoner, deriblant generalsekretær i Redd Barna Tove Romsaas Wang. I kommentaren heter det:

Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer.

Justisminister Knut Storberget har flere ganger uttalt i media at vi må være flinke til å ivareta barnas interesser i asylsakene. Som Wang skriver i kommentaren, har vi så langt sett lite til dette:

Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov.

Wang peker også på at Norge har vært sterkt kritisert av FNs barnekomité fordi barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Wang oppsummerer det slik:

Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa.

Men regjeringen tilbakeviser all kritikk, både i svar på kommentaren og senest i NRKs Politisk kvarter i dag. Justisministerens våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth legger i sitt svar i Dagsavisen all skyld på UDI og UNE. Dommen fra EMD kan ikke tolkes som kritikk av vår politikk, mener Lønseth:

Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.

Advokat Brynjulf Risnes, som førte saken både for norske domstoler og i EMD kaller regjeringens holdning en klar ansvarsfraskrivelse, som han skriver “både politisk og rettslig”. Riisnes går videre til å kommentere det rettslige:

For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. (…)

For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger. (min utheving)

Advokat Risnes viser videre til at dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell, og viser til at dommen sier rett ut at det ikke mangler kunnskap om hvilke konsekvenser Norges praksis har for de barna det gjelder:

Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Og for egen del vil jeg tilføre hvis Lønseth har rett i at regjeringen står maktesløse der UDI og UNE utviser dårlig skønn, hvorfor stemmer da regjeringen mot Høyres forslag om å få større politisk innflytelse i asylpolitikken?

For hensynet til barnets beste skal vel omfatte alle barn som oppholder seg i Norge?

Kald kvinne skal gjøre Danmark varmere

lyder overskriften til Adresseavisens kommentar om Danmarks nyvalgte statsminister, Helle Thorning-Schmidt.

Danskene har valgt rødt for et varmere samfunn, men ber under tvil en ganske kald og arrogant kvinne lede landet.

Er Adresseavisens kommentator og Sosialdemokratenes leder gamle kjente? Eller får vi et innblikk i en middelaldrende manns fordommer mot en kvinne som åpenbart både er tøff, ambisiøs og elegant?

Og kanskje må man være ganske “kald” for å erobre toppjobbene i politikken enten man er mann eller kvinne? 

Jeg tror imidlertid ambisiøse kvinner rører ved noen av våre stereotypier, og da er det dessverre lett for enkelte å lire av seg mindre flatterende beskrivelser av vedkommende hvis hun ikke passer inn i bildet av hvordan en kvinne “helst skal være”.

Det er mulig Helle Thorning-Schmidt ikke er den typiske uselviske Mor godhjerta. Ikke vet jeg.

Det tror jeg ikke Adresseavisen vet heller.

Så lekkes det altså ut til media at Arbeidstilsynet har oversendt sin anmeldelse av kommunen til politiet. Anmeldelsen er unntatt offentlighet, så det er usikkert hvilke brudd som er alvorlige nok til at Arbeidstilsynes mener det bør vurderes strafferettslige sanksjoner mot kommunen. Anmeldelsen gjelder både der kommunen har brukt egne faste tilsatte og innleid personale.

NRK har slått saken stort opp, både lokalt og nasjonalt.

Ordfører Rita Ottervik fortalte noe oppsiktsvekkende for oss som kjente saksgangen fra innsiden, til NRK at det var Arbeiderpartiet som sammen med tillitsvalgte hadde oppdaget lovbruddene. I tillegg hevder Ottervik:

Arbeiderpartiet har sørga for at vi har systema – kontrollsystema – som gjør at slike brudd blir avdekt automatisk i framtida.

Vel, vel. Kommunen har nok bedret sine interne rutiner, men riktignok ikke etter forslag fra Ap. Til tross for dette viser det seg at det foreligger nye brudd på Arbeidsmiljøloven etter 15. mars. Disse er imidlertid ikke oppdaget “automatisk” som Rita Ottervik hevder. I følge rådmannen er det et omfattende arbeid som skal til for å få oversikt over situasjonen. Rådmannen hevdet også at de dokumentene som fantes ikke kunne sendes NRK på grunn av “dataproblemer”, en forklaring rådmannen senere er gått bort fra.

Men nok om det.

“Midt-Norges frie stemme”, Adresseavisen, har ikke viet lovbruddene og anmeldelsen mye oppmerksomhet.  Derimot har avisen et stort oppslag med overskriften:

-Arbeidstilsynet brukt i et politisk spill

Hvoretter følgende kulepunkter listes opp:

• Flere reagerer på at Arbeidstilsynet anmelder denne saken nå etter så lang tid, midt i valgkampen.
• Det blir stilt spørsmål til tidligere høyretopp Frank Jenssens rolle.
• Frank Jenssen avviser at han har hatt noe med saken å gjøre.

Og så får spekulantene fritt leide:

Jeg synes det lukter av hele saken,

sier leder i LO og Rødt, Arne Byrkjeflot, og uttdyper:

Jeg er redd Arbeidstilsynet  kan være brukt i et politisk spill. Jeg klarer ikke å la være å lure på hvilken rolle kommunikasjonsdirektør Frank Jenssen har spilt i denne saken.

Også Senterpartiets fylkestopp, Arne Braut, benytter en sjelden anledning til spalteplass:

Hvorfor vente en uke med å sende en anmeldelse? Samtidig vet vi jo at rådgiveren til Høyres Yngve Brox, Frank Jenssen, jobber som kommunikasjonsdirektør i Direktoratet for Arbeidstilsynet. Det er et merkelig sammentreff.

Men Adresseavisen har flere kilder, må vite. Leder av Fagforbundet, Kristin Sæther, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet kan fortelle at

Det første som slo meg var at her har noen en politisk agenda.

Det må Kristin Sæther gjerne tro. Men hvis Adresseavisens journalister er så opptatte av politiske motiver, hvorfor stilles det ikke spørsmål ved spekulantenes agenda for sine spekulasjoner?

Det er en relativt alvorlig sak når avisen bringer til torgs spekulasjoner om at en kjent offentlig tjenestemann skal ha gjort seg skyldig etter straffeloven i grov uforstand i tjenesten. Hva har avisen ellers av indisier?

Er det ikke mere nærliggende å tro at Arbeiderpartiet og deres støttespillere har en egeninteresse i å røklegge saken? En sak som avisens politiske redaktør hevder å ha tilført “stygge skår i utstillingsvinduet”?

Hvorfor er det akkurat Arbeiderpartiets hovedsponsor, LO som står frem med vond lukt i nesen? Eller fylkesordførerens kumpan som synes det hele er så merkelig? Og at leder i Fagforbundet også sitter i bystyret for Ap, er vel også bare en tilfeldighet?

Ingen av kildene er foreholdt kritiske spørsmål i avisoppslaget.

“Midt-Norges frie stemme” er kanskje ikke så fri allikevel?

Om jeg er objektiv? Selvsagt ikke. Men så er jeg da heller ikke journalist i Adresseavisen. Akkurat nå er det helt greit.

Men for SV har det kostet. Selv om Trondheim var den første byen som fikk “full barnehagedekning”, er det i liten grad SV som har fått æren for dette. Det samme gjelder en annen av SVs fanesaker – miljøsatsingen. Heller ikke her har SV greid å innkassere noen seier – i alle fall ikke i offentligheten.

Hvorfor ikke?

Jeg tor varaordfører Knut Fagerbakke (SV) gir noe av forklaringen i intervju med Adresseavisen:

Vi kommer i skyggen av Ap. (…)

De kjører store annonsekampanjer. Der står det ikke mye om rødgrønt samarbeid. Vi har ikke samme mulighet for å fronte dette, og når vi gjør det, så fremhever vi de rødgrønne partiene. AP sier bare AP.

Sett fra mitt ståsted har Fagerbakke mye rett.

Nå skal det riktignok sies at SV ikke har vært direkte fantastiske til å fronte saker som en skulle tro lå deres hjerte nært. De flereårige kuttene i barnevernet, som de rødgrønne har stått for, er et eksempel.

Men at AP generelt har litt problemer med å uttale ordet “Vi”, med unntak av når de snakker om seg selv, er nok riktig.  Arbeiderpartiet er store. Det vet de. Og da er det lettere å få en påtaleunnlatelse om man kjører litt over dem som er mindre enn seg selv.

Men vinder har en tendens til å skifte retning. Så kanskje er det noe i at store partier – også mitt eget – må passe på så de ikke blir arrogante og selvopptatte? Som Pippi Langstrømpe så fint sier det: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

I forhold til samarbeid med andre kan det i alle fall være lurt å minnes Halldis Moren Vesaas ord i diktet Tung tids tale fra 1945:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.

Lykke til med plan B, SV. Jeg tror dere trenger det.