Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november 2009

Hvor feige kan man bli?

Etter interne stridigheter om hvorvidt skoler skulle legges ned eller ikke, har de rødgrønne i Trondheim endelig kommet med tidenes dårligste forslag til skolestruktur. De nedleggingstruede skolene skal ikke legges ned. Neida, det ble ikke dødsstraff. Tortur er bedre! Skoler skal slås sammen, rektorer skal springe husimellom. Management by running around, blir den nye ledelsesfilosofien. Nærværende ledelse er åpenbart fremmedord. I tillegg skal skolene miste småskoletillegget. Og om ikke dette var nok, skal sårt trengt rehabilitering utsettes.

Jeg er etter nøye vurdringer kommet til at det ikke er riktig å legge ned skoler slik foreslått av rådmannen. Først og fremst fordi befolkningsprognosene viser at vi forventes å få en elevtallsvekst også til byskolene.  I tillegg  er det relativt lite å spare på nedleggelsene. Likevel er jeg overbevist om at den løsningen de rødgrønne nå har valgt er langt verre for elever, lærere og rektorer ved de berørte skolene, enn hva en nedleggelse ville ha medført.

De rødgrønne i Trondheim har aldri gitt skolene prioritet. Man har fått høre at hvis man skal ansette flere lærere, må man spare på andre områder innen skolesektoren.

Men det er ikke slik.

Regjeringen har overført mange millioner til Trondheim som skulle brukes til å øke lærertettheten. Daværende kunnskapsminister skrev i brev at han forutsatte at pengene ble brukt til å øke lærertettheten. Da stortingsrepresentant Linda Cathrine Helleland og jeg påtalte dette, kalte ordfører Rita Ottervik dette et «frekt utspill». Hun fortalte til Adresseavisen at de rødgrønne hadde brukt så mye penger på skolen at det bare skulle mangle at de ikke nå brukte pengene på andre ting.

Det er tydeligvis et løfte hun har tenkt å holde.

Read Full Post »

Slik lyder den sofistikerte tittel på leserinnlegg i Adresseavisen fra Aps parlamentariske leder Helga Pedersen.
Den oppsiktsvekkende nyheten kommer i forbindelse med Pedersens korstog for datalagringsdirektivet. 

Puh! Nå ble jeg jammen lettet!

Read Full Post »

Fra 1. januar neste år trer den nye loven om kommunale krisesentertilbud i kraft. Loven innebærer et utvidet ansvar for landets kommuner i forhold til å gi kvinner, menn og barn som utsettes for vold i nære relasjoner et godt og helhetlig krisesentertilbud.

I forbindelse med implementeringen av den nye loven, fremmet jeg på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre et forslag som understreket viktigheten av at kommunen ivaretar de nye forpliktelsene. Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet de grønne stemte imot.

Den nye loven betyr blant annet at kommunene skal gi tilbud om heldøgns midlertidig trygt botilbud og dagtilbud. I tillegg får kommunene et utvidet veiledningsansvar, og skal være kontaktpunkt i mellom de kriserammede og det øvrige hjelpeapparatet. Kommunene får også ansvar for oppfølgning i reetableringsfasen, blant annet i forbindelse med søknad om, og tildeling av, kommunal bolig.

Når Arbeiderpartiets nei til forslaget begrunnes med at ”Vi kan ikke si at kommunen skal følge alle landets lover”, er det ikke bare mer enn normalt smålig, men også et veldig trist signal til alle dem som sårt trenger et godt krisenentertilbud.

Read Full Post »

Så er vi i gang igjen. Med den årige diskusjonen om sykelønn. Vi vet det jo. Nordmenn er mer borte fra jobben enn arbeidstakere i andre land, og forskjellene er økende. Dette til tross for at levestandarden vår er blitt høyere. 54 % av topplederne mener sykefraværet skyldes skulking. En forsker mener hovedproblemet er manglende pliktfølelse. Statsministeren har tenkt høyt, LO har brukt streng-stemmen, Høyre har sine 37 punkter, Look to Sweden. Nok en gang kreves det at vi endrer systemene våre.

Ja, jeg tror også vi bør ta en time out. Det er jo åpenbart noe som er galt, og vi må se på hvordan ulike tiltak kan bidra til at flere deltar i arbeidslivet. Men er det egentlig systemene våre som er hovedproblemet, eller handler det om noe annet? Vi snakker hele tiden om sykefravær. Hvorfor snakker vi ikke om nærvær? Hva er nærværsprosenten ved din arbeidsplass? 

Jeg kjenner en klok dame som arbeider med å gi råd til industribedrifter. May, som hun heter, forteller at de private bedriftene hun jobber med, har fått ned fraværet ved å spørre seg om hva det er som gjør at over 90 % av de ansatte er på jobb til enhver tid? Disse bedriftene rapporterer faktisk nærvær i steden for fravær. May mener nærvær må være tema på alle personalmøter. – Noe må snues inne i hodene på dem som har fraværet. Og så må det være synlig ledelse! «Management by walking around» er fremdeles like aktuelt, sier hun.

En sykepleier fortalte mag at hun og bedriftslegen ved en stor industribedrift arbeidet med å se på ulike tiltak for å få ned sykefraværet på arbeidsplassen. De bestemte seg for å ha samtaler med alle ansatte før de gikk i gang med tiltakene. Allerede før de var ferdige med alle samtalene, hadde sykefraværet gått med med 2 %! De ansatte var blitt sett, hørt og tatt på alvor.

Forskere snakker om et tredelt sykefravær: hvitt, sort og grått. Hvitt fravær er når du er så syk at du ikke er i stand til å gå på jobb og sort er når du skulker. Professor i sosiologi ved NTNU Per Morten Schifloe, beskriver det grå fraværet slik:

Det grå fraværet er den store sekken der vi som arbeidstakere har et mer eller mindre opplevd valg, med hensyn til om vi oppfatter oss som syke eller ikke. Skal du gå på jobben, eller til legen, dersom du har muskel- eller skjelettplager? Skal du holde deg hjemme dersom du er utafor, er plaget av lettere depresjoner, eller hvis livet er vanskelig på andre måter? Skal du be om sykmelding dersom det er konflikter eller andre forhold som gjør arbeidsplassen utrivelig? Og hva om du våkner om morgenen med hodepine eller forkjølelse? En hypotese er at slike valg har med arbeidsmoral å gjøre. Det kan tenkes at det spiller en viss rolle, men sannsynligvis er mellommenneskelige faktorer og sosialt definerte toleransegrenser langt viktigere.

Jeg tror vi kan gjøre mye med den grå typen fravær, bare ved å tenke annerledes. Som May sier, «snu noe inne i hodene».

Tenk etter selv – Hva gjør at du trives på jobb? Kanskje er ord som fleksibilitet, respekt eller humor, noe du tenker på?
Tankeøvelse nummer to – Hva gjør du for at kollegene dine skal trives på jobb?

Kanskje kan akkurat DU gjøre at din kollega velger å gå på jobb i steden for å bli hjemme.
Helt uavhengig av systemendring.

Read Full Post »

Gerd Liv, Ingunn, Karita, herr og fru Hagen, Åslaug, Haakon og mange andre har gjort det. Skrevet bok. Om livet i politikken. Med karakterdrapssaftige beskrivelser av sine en gang så nære medarbeidere i politikken. (Dvs Åslaug har jo skrevet fiksjon, da. Liksom.)

Men hva er det som gjør at detroniserte politikere har en slik fortellertrang? Og hvorfor så lidenskapelige negative karakteristikker av andre?

Ikke veldig elegant, men vi koser oss jo litt med det, vi som leser det? Litt som å se porno – Flaut og teit, men det funker. – Jasså, undermåler, da gitt. Det var jo ikke pent. Humre, humre. – Unnfallende og veik, Jens? Ja, når du sier det så… Slik sitter vi, og tenker at var det ikke egentlig det vi har visst hele tiden. Andre av oss, særlig de som føler med den karakterdrepte, tenker at forfatteren burde vært mer takknemlig for alle de posisjonene vedkommende så ufortjent  har fått opp igjennom årene. Og ble det ikke sagt at vedkommende fikk disse posisjonene på grunn av…?

Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Så mye har vi skjønt. Men heller ikke andre politiske partier har for vane å dele ut glansbilder av Jesus og lubne engler til sine tillitsmenn.

Det er intriger, fraksjonsvirksomhet, baksnakkelser og posisjonering i alle partier.

Jeg har bare vært heltidspolitiker i to år. I mitt tidligere liv har jeg hatt ulike jobber innen justissektoren. Å, ja, det er posisjonering, intriger & begjær også på andre arbeidsplasser. Heller ikke Akademia er unntatt. Man trenger ikke lese bøkene til Helene Uri for å skjønne det.

Men mange alminnelige arbeidsplasser er opptatt av ledelse. Det finnes knapt et arbeissted som ikke har lederkriterier for å velge ut de rette lederne;  ledervisjoner og lederavtaler som lederen blir målt og veid etter. Og så skal man dra lasset sammen, strekke seg litt ekstra for å nå målene. I idretten har man samme fokus. Hvem husker vel ikke Nils Arne Eggens Go`fot-teori? De andre spillerne skulle sende lave baller til Mini, for slik ble han best. Det viktige var å gjøre hverandre gode, da presterte laget best.

Jeg synes det er få lagspillere i politikken. Kanskje har vi gjort det slik at vi belønner med politiske posisjoner de som har mest å tape på et liv utenfor politikken? Eller er det slik at nettopp fordi alternativene er dårlige, betyr politikken ALT for enkelte, og at han eller hun derfor er villig til å «gå over lik» får å få den ønskede posisjonen?

Man kan bli desillusjonert av mindre. Men som mannen min sier: If you can`t stand the heat – stay out of the kitchen.

Og det holder hardt noen ganger.

Jeg tror en av grunnene til at mange ikke legger fingrene i mellom når de ikke lenger er «i de indre sirkler», som Åslaug kaller det, er et aldri så lite behov for å rope ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!! – SLIK var det! SE NÅ, hva for slags folk jeg har holdt ut med! JEG hadde rett. Det var de andre som var dumme.
Og SLEMME.

Da jeg var i tenårene skrev min venninne Anne og jeg en krimnovelle. Der drepte vi Anders, som vi begge hadde vært kjæreste med. Vi skrev at det krøp en mark ut av øyet på vår døde eks-kjæreste. Vi var sure på Anders, for han hadde ikke vært grei mot oss, syntes vi. Vi satt hevngjerrige nede i kjellerstuen min og diktet. Det føltes veldig godt.

Og så må jeg bare si sorry, Anders. Det var vondt ment, men siden det er tredve år siden nå, får du ha oss unnskyldt.

Read Full Post »

Jeg har skjellig grunn til mistanke om at Helga Pedersen har kunnskaper om fiskeripolitikk.
Men det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at hun har desto semre kunnskaper om justispolitikk.

Jeg synes på mange måter det er flott at politikere ikke overlater all tenkingen til sine rådgivere. Men enkelte ting kan det kanskje være grunn til å sjekke ut, før man tar pennen fatt?

(Og nå skal jeg ikke gjøre narr av at Helga Pedersen både i sine innlegg i Dagbladet og i dagens Adresseavis bruker det noe ukjente begrepet «domstolsavsigelse». Det høres jo i grunnen både fint og litt høytidelig ut.)

Det virkelig skremmende er at Aps frittgående parlamentariske leder åpenbart tror at datalagringsdirektivet innebærer en skjerping av kravet til politiets innsyn i kommunikasjonsdata, ved at det stilles krav om at politiet må ha skjellig grunn til mistanke om at det er begått en straffbar handling. Slik er det ikke i dag, hevder Helga Pedersen.

Unnskyld?

Du kommer nok aldri til å lese denne bloggen, Helga, men for sikkerhets skyld legger jeg ved en link til straffeprosessloven.

Read Full Post »

Super SS Rally GT

Jada, jada, det gikk vel litt fort i svingene. Men når man først har så kul bil! Og travelt har vel statsråder det alltid?

Regjeringens biler har status som utrykningskjøretøy. Det betyr for eksempel at de kan bryte fartsgrensene. 

Fungerende UP-sjef Runar Karlsen forteller til Aftenposten at uttrykningskjøretøy om hovedregel skal gi lyd- eller lyssignal når de bryter trafikkreglene. Men sjåføren kan etter skjønn gjøre unntak. Som eksempel nevnes der sjøføren sitter på opplysninger om trusselbilde eller andre forhold som ikke andre utenforstående er kjent med.

Tv2s biler har ikke status som utrykningskjøretøy. Men kanskje har de også raske biler som det er moro å kjøre fort med? Og når man i tillegg kan ta en fartsglad statsråd på fersken…

Jeg botla (ja, det heter det faktisk) en gang en kar som hadde for vane å følge etter stedets ambulanse under utrykning. Men denne karen var, som min mor ville ha sagt, «litt spesiell».

Sannheten i Giske-saken er trolig at regjeringsbilen burde ha brukt blålys, at TV2 verken visste at regjeringsbiler har status som utrykningskjøretøy eller forsto at de gjorde noe straffbart ved å følge etter statsråden.

Offentligheten får neppe vite hvorfor Giske kjørte for fort, eller ikke brukte blålys. TV2 får trolig en bot.

Read Full Post »

Hurra for Romolslia skole!

Nok en gang troner skolen på toppen over gode resultater på nasjonale prøver i Sør-Trøndelag.

Åja, det er vel bare barn med såkalt ressurssterk bakgrunn som går der da, tenker du kanskje. Neida. Romolslia tilhører et av de områdene i Trondheim som får tilført en stor andel av sosiodemografiske midler fra kommunen. Skolen har også en ikke ubetydelig andel barn med en annen kulturbakgrunn enn flertallet i befolkningen.

Jeg var så heldig å besøke Romolslia skole for ett år siden. Det var en flott opplevelse. Rektor, inspektør og lærere fortalte hvordan de satset på tett kontakt mellom skole/hjem (lærerne dro hjem til elevene!), individuelt tilpasset opplæring, oppfølging av hjemmearbeid og stor fokus på ro, orden og god oppførsel. Jeg fikk også møte elever som fortalte hvordan de hadde «skjerpet seg» i forhold til å komme for sent, ikke gjøre lekser osv. For her «brydde» både lærerne og rektor seg, nemlig. Rektor fortalte at hvis elevene ikke fikk gjort leksene, hadde han en samtale med dem. Rektor var tydelig på at etter den samtalen skulle eleven gå ut av kontoret med hevet hode.

Romolslia imponerte meg på mange måter. Både i forhold til det inkluderende miljøet, felleskapsfølelsen både i lærerkollegiet og mellom ansatte og elever. Her dro man lasset sammen.

Og, ja – det gir resultater, også i form av at elevene går ut av skolen med gode karakterer.

Kan vi gi barna våre en bedre start?

Read Full Post »

I høst har alle jenter på 7. trinn fått tilbud om vaksine mot humant papillomavirus (HPV). Vaksinen beskytter mot to virustyper som er de vanligste årsakene til livmorhalskreft. Stortinget bevilget 57 millioner til tiltaket, og målet var at 90 % av 12-åringene skulle takke ja til tilbudet om vaksine. Nå viser det seg at 70 % på landsbasis har tatt imot tilbudet, men bare 30 % i Trøndelag.

Riktignok er vi trøndere kjent for å være trege, men er vi virkelig SÅ trege? Det er i alle fall grunn til å spørre seg om hvorfor det er så markant forskjell på Trøndelag og resten av landet.

HPV-vaksinen har delvis vært omdiskutert i fagmiljøene. Og særlig har Adresseavisen i Trondheim belyst sakens ulike sider. Både fra Folkehelseinstituttet og fra kommunalt hold hevdes det (mer eller mindre høyt) at hovedgrunnen til foreldres skepsis, er medias påstått ensidige (negative) dekning av tema. 

Jeg er av en annen oppfatning.

For det første: Dekningen har belyst flere sider av saken, og kan neppe sies å ha vært ensidig, selv om skeptikere også har kommet til orde.
For det andre: Er det ikke bra at flere sider kommer frem – eller skal det «informerte samtykket» vi foreldre skal gi være basert på informasjon som kun viser til fordelene av vaksinasjonsprogrammet?
For det tredje: Vær for himmelens skyld glad for at noen gidder å bruke spalteplass på kvinnehelse!

Hva har så myndighetene selv gjort for å opplyse saken? Folkehelseinstituttet har sendt ut en informasjonsbrosjyre til foresatte til jenter i den aktuelle aldersgruppen, og har i tillegg lagt ut informasjon om HPV-vaksinen på sine hjemmesider. Det er imidlertid lokale helsemyndigheter som har fått ansvaret for den praktiske gjennomføringen av all vaksinering i barnevaksinasjonsprogrammet.

Mange kommuner kom raskt i gang med avholdelse av foreldremøter om HPV-vaksinen. Men ikke Trondheim. Her besluttet kommunen at det ikke skulle avholdes møter mellom foreldre og helsepersonell om HPV-vaksinen, men etter initiativ fra Høyre, påla likevel formannskapet rådmannen å gjennomføre infomøter.

Før Stortinget fattet beslutning om å gå i gang med vaksinasjonsprogrammet, anmodet Bioteknologinemnda Helse- og omsorgsdepartementet om å utsette innføringen av HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet ett år for å få mer tid til å diskutere etiske, samfunnsmessige og praktiske forhold. Høyres Inge Lønning tok også opp spørsmålet om en utsettelse kunne være det klokeste, men fikk svar fra daværende helseminister om at det slett ikke var noen grunn til det.

Så kom den såkalte svineinfluensaen! (Jada, jeg vet vi liksom ikke skal kalle den det). Helsepersonell i kommunene fikk hendene fulle med informasjonsarbeid, rapporteringsarbeid og vaksinering. Da jeg traff sør-trønderske helsesøstre i møte 5. november, hadde nesten samtlige hatt en lang dag med influensavaksinering av småbarn. Flere gav uttrykk for at de følte de ikke hadde fått god nok tid til å sette seg inn i HPV-arbeidet.

På Stortinget vil nå Høyres Linda Cathrine Hofstad Helleland be regjeringen om mulighet til å utsette HPV-vaksineringen ett år. Det vil i så fall bety at den samme gruppen som fikk tilbudet i høst, også kan få muligheten neste høst uten å betale for det. (Det er det ikke mulighet til per i dag.) Jeg håper regjeringen ser fornuften i dette.

For egen del fikk jeg i dag formannskapet med på at rådmannen skal gjennomgå kommunens eget informasjonsarbeid.

Så får vi satse på at både foreldre og kommunen får en ny sjanse neste år.

Read Full Post »

– Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet, sa parlamentarisk leder i Ap Helga Pedersen. – Dessuten har de som ikke har gjort noe galt ikke noe å frykte, understreket hun med absolutt overbevisning, slik bare Helga Pedersen kan gjøre det.

Mon det.

La oss starte med det helt grunnleggende: En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er at man har systemer for å beskytte borgerne mot overgrep fra myndighetene. Samtidig har samfunnet en plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Disse hensynene kan av og til komme i interessekonflikt med hverandre, og stiller store krav til utformingen av politikken vår.

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet. Etter at metodekontrollutvalget i sommer ropte varsko i forhold til enkelte sider av dette (se min kronikk) – blant annet at en av de nye bestemmelsene kunne være i strid med Grunnloven – varslet justisministeren full stans. Fire år etter innføringen av de nye lovreglene i 2005 ble altså romavlytting i avvergende øyemed «No, no» for politi og domstol i Norge.

La oss tenke oss litt tilbake i tid. Frykten for terror var rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord; bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800. Noe måtte gjøres. Og noe ble gjort.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning, tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. I 2006 kom direktivet, og en rekke EU-land har innført det allerede. Men ikke Norge. Vi liker å ta oss god tid. Flere fikk derfor mulighet til å se nøye på det nye datalagringsdirektivet (EUs direktiv 2006/24)

Noen som gjorde nettopp det var personvernkommisjon, som i januar i år avgav rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Personvernkommisjonen samlet seg om en felles uttalelse om datalagringsdirektivet. En av de viktige innvendingene kommisjonen hadde var at selve behovet for den utvidete datalagringen måtte begrunnes nærmere.

Kommisjonen uttalte blant annet: «Vi utelukker ikke at trafikkdata kan være viktige for politiet ved etterforskning og oppklaring av kriminelle handlinger, men vi stiller oss likevel kritisk til beslutningsgrunnlaget for den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet. Derfor etterlyser kommisjonen dokumentasjon av politiets og andre myndigheters behov for trafikkdata i det omfang som følger av direktivet.»

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.

Det blir derfor litt feil når Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland uttaler at Høyre ber regjeringen gjøre rede for er hvordan kontrollmekanismene skal fungere. Dette er teknikaliteter. Viktige å få svar på selvsagt, men berører ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Trenger vi dette? Og hvilke behov veier tyngst – stilisert sagt: trygghet eller frihet?

Og Høyre er selvsagt også redd for forholdet til EU. Neida, vi vet ikke konsekvensene av å bruke vår veto-rett. Men juristene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, skriver i en betenkning at bruken av reservasjonsretten synes å berøre svært beskjedne deler av EØS-avtalen.  Jeg vil bare minne gode venner i Høyre om at det var en av Sveriges representanter i EU fra Moderaterna som forhindret at EU-borgere skulle registrere seg etter hvilken «folkegruppe» de tilhørte. En av de viktigste grunnene til å være med i en organisasjon, er vel at vår stemme skal bli hørt? Men nok om det – dette er ikke et spørsmål om ja eller nei til forpliktende europeisk samarbeid, selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre prøver å skremme Høyres partileder med dette. Dette er er spørsmål om verdivalg. Så jeg sier som i forsvaret: Gjør rett, frykt intet!

Men tilbake til sakens kjerne Behovet. Vi har flere internasjonale undersøkelser som viser at det er en forsvinnende liten del av den totale kriminaliteten som kan avdekkes ved denne typen overvåkning. Men tar vi kun med den alvorligste typen kriminalitet, vil nok større grad av overvåkning bidra til å sikre bevis som holder i en straffesak, slik jeg ser det.

For fra mine år i politietaten med ”utradisjonelle” etterforskningsmetoder som spesialområde, vet jeg jo at overvåkning og kommunikasjonskontroll i mange tilfelle er strengt nødvendig for å avdekke alvorlig kriminalitet. Dette er nok hovedgrunnen til at politiet i all hovedsak er positivt innstilt til mer omfattende overvåkning. Men når det er sagt, vet jeg også hva det vil si å måtte kalle hjem et spaningslag før oppdraget er utført, fordi vi har manglet penger til å betale overtid. Alminnelige politimetoder er stort sett de mest effektive – også når det gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet – det være seg overgrep mot barn eller planlegging av bombeangrep.

Det vi må spørre oss om er hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Etter min mening verken kan eller skal vi regulere oss bort fra den operative risiko det innebærer å leve i fellesskap med andre mennesker. Datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettsstatsprinsipper, og medfører en krenkelse både mot personvernet og kommunikasjonsfriheten.

Et klokt hode har en gang sagt at den som er villig til å ofre friheten for tryggheten, fortjener ingen av delene.

Hørte du det, Helga?

Read Full Post »

Older Posts »