Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember 2009

Årets siste dag er alltid litt vemodig. Jeg tenker på alt jeg ikke fikk utrettet hjemme og på jobb, venner jeg tok for sjelden kontakt med.

Men vi må heller ikke glemme å tenke på alt vi fikk til i året som gikk. Huske de små seirene.

Vi klarer ikke alt. Og det er greit.

Og så har vi altså muligheten igjen. Med blanke ark og fargesitfter tel. For det er mye lettere å se fremover. 

Med helse, pågangsmot og litt flaks blir 2010 et bra år. Enten det skal uttales slik eller slik.

Et riktig godt nytt år!
Og takk for det gamle!

Read Full Post »

For det er vel det de mener Sp og SV? Hør retorikken hver gang de rødgrønne snakker om skatt:  Rikingene skal tas, sier de uten blygsel. Hvorfor skal vi ikke like så godt la de slemme rikingene bli hung, drawn and quartered?

Men nå er det jo ikke bare de med aller høyest inntekt som skal tas: SVs finanspolitiske talsmann Lars Egeland sier til VG – Det nytter ikke bare å ta de aller rikeste, for det er ikke nok av dem.

Å, nå. Hva gjør vi med det? Stimulerer næringslivet til økt vekst, slik at flere får gode lønnsinntekter og trygge arbeidsplasser? Nei. Da må vi (les: Den snille Staten) ta dem som ikke er så rike, de som kanskje har bittelitte granne mer enn gjennomsnittet. En halv million i lønnsinntekt, kanskje – det høres jo i grunnen skrekkelig mye ut. Særlig velfortjent er det vel heller ikke? Korsfest, korsfest.

Sps nestleder, Trygve Magnus Slagsvold Vedum har derfor rykket ut og sagt at de som tjener over 500.000 kroner bør betale mer skatt.

Men SV og Sp ser ut til å ha glemt at dette er et ganske alminnelig lønnsnivå i dag.

I tillegg ser det ut til at man skal føle skam for slike svimlende, umoralske inntekter. 

SVs Lars Egeland sier – Folk kommer til meg og sier at de har fått bedre inntekt det siste året, og lurer derfor på hvorfor de ikke må betale mer skatt, og legger til:
– Alt tyder på at vi blir et mer lykkelig folk med mer rettferdighet.

Personlig har jeg ikke observert noe fakkeltog med rop om høyere skatter. Men så har vi jo også sett hva rødgrønt regime fører til her i Trondheim: Manglende økonomistyring, 200 % økning av eiendomsskatten, og når kuttene kommer, må skoleelever og kommunens svakeste betale prisen. 

Sosialister (og her inkluderer jeg Sp) har ikke forstått at kaken må gjøres større, slik at flere kan nyte godt av den. Problemet er ikke at noen er rike, men at mange er fattige. Og det er selvsagt her vi må gjøre en innsats.

Rettferdighet for hvem, sa du?

Read Full Post »

Nok en gang viser en undersøkelse at etterforskning av seksuelle overgrep ikke blir prioritert av politiet. Etterforskningen kommer sent i gang, avhør av sentrale vitner uteblir og bevisene «dør». Fornærmede gir opp og orker ikke stille opp i retten. I den grad saken kommer dit, da. For politiets slette saksbehandling, fører selvsagt til at mange saker henlegges.

Men la meg bare ha sagt det: Mange saker skal henlegges. Der det ikke kan bevises ut over enhver rimelig, fornuftig tvil at siktede er skyldig, skal saken henlegges. Beviskravet skal være det samme i denne typer saker, som i andre straffesaker. Og etterforskningen skal avdekke både det som taler til gunst og til ugunst for den mistenkte.

Men kvaliteten på etterforskningen skal være høy. En sak som må henlegges på grunn av mangelfull etterforskning, er like ille for en som har vært mistenkt som for fornærmede. Han, for det er oftest en han, må kanskje leve med stempelet som mistenkt resten av livet.

De årene jeg jobbet i politiet, hadde vi akkurat den samme diskusjonen som i dag. Jeg husker flere tilfeller hvor anmeldelser ble liggende lenge uten at noen grep fatt i etterforskningen. I ett tilfelle ble saken liggende ett år i påvente av at polititjenestekvinnen, som saken var registert på, skulle komme tilbake fra fødselspermisjon. – Det er hu som e best på slike saka…, var unnskyldningen. Men mange polititjenestemenn og -kvinner gjør også en fantastisk innsats på dette saksfeltet. Politihøgskolen har også over flere år satset på spesiell kursing av etterforskere på denne typen saker.

Så kan man jo si at at når politiet ikke får nok ressurser, sender de færre på kurs. Men jeg tror ikke problemet ligger der. Den siste undersøkelsen sier nettopp at etterforskning av seksulle overgrep har lav status i politiet. Så noe må altså gjøres med holdningene i etaten. Og det er tydeligvis ikke gjort i en håndvending. Men AT det stadig må være tema internt hos politi og påtalemyndighet, er åpenbart.

Politimestre og høyere påtalemyndighet på ha tett oppfølgning av sakene, og problematikken må være tema i etaten kontinuerlig – ikke bare hver gang en ny undersøkelse avdekker dårlig kultur.

For dette er et samfunnsproblem. I tillegg til å være en stor påkjenning for alle involverte, kan det bidra til å svekke tilliten til politi og rettsvesen. Og det kan ingen av oss leve med.

Read Full Post »

Hvert år før jul snakker vi om det – alle de barna som gruer seg til jul.

Jula er ikke bare en vakker høytid med familiekos, ribbe og Tre nøtter til Askepott. Jula er også høytid for familievold, alkoholmisbruk, ensomhet og selvmord.

Noen frivillige organisasjoner har fokus på hvit jul i en annen betydning enn det vi vanligvis forbinder begrepet med. En hvit jul er en jul der foreldre ikke drikker seg fulle i barnas nærvær; der barn kan sove i trygg forvissning om at det ikke blir bråk og krangling om natta og at de ikke våkner opp til sløve foreldre i bakrus.

Jeg sitter i styret for stiftelsen Wayback. Vi jobber for å gjøre livet etter soning lettere for tidligere innsatte og deres familier. Et av de tiltakene vi jobber med akkurat nå, er å arrangere en juletrefest i samarbeid med IOGT. Juletrefesten skal være gratis for alle barn og foreldre som har lyst til å feire etterjulen i trygge omgivelser.

Jeg ble intervjuet av Adresseavisen om dette arrangementet. To dager etterpå ble jeg intervjuet om hvor jeg mente det nye polet på Byåsen burde ligge.

Jeg må med hånden på hjertet si at jeg gleder meg til vi igjen får et vinmonopol i mitt nærmiljø. Det gjør det lettere for meg og mange andre byåsinger å handle, og jeg er glad i rødvin.

Men det gikk et lite stikk i meg, og jeg spurte meg selv – sender jeg ut doble signaler nå?

Jeg kom til at det må være greit å si at man ikke er totalt avholdende, selv om man mener at barn skal vokse opp uten å være redd foreldres rusmisbruk. Og jeg innrømmer at jeg selv tar både ett og to glass vin når barna er oppe. Jeg tror faktisk det er sunt at barn ser at voksne kan nyte alkohol uten å bli fulle, kranglete eller voldelige.

Men jeg vet at mange er uenige med meg.

Uansett håper jeg at flest mulig foreldre gjør sitt aller beste for at barna skal få en trygg, hvit jul.

Read Full Post »

Så har vi igjen vært vitne til et selvmordsangrep som tok livet av flere sivile i Afghanistan. Rett ved den norske ambassaden.

-Vi må trekke oss ut, sier SV. Det er farlig i Afghanistan.

Ja, det er det. Norge deltar i krig. Krig er gørr og blod og jævelskap.

Mannen min har vært i Afghanistan. Og han skal ut igjen. I leiren han har vært i henger flagget på halv stang nesten hver dag. Man skiller ikke om det er en tysk, canadisk eller dansk solidat som er drept. Eller norsk. For min mann og alle andre er det like alvorlig.

Vi kan godt diskutere hvorvidt Norge bør trekke våre styrker ut av Afghanistan. Men den diskusjonen må ikke komme hver gang vi blir minnet om at den krigen vi deltar i også kan ta norske liv.

Vi er jo så glade i å spille rollen som fredsmeglere her i Norge. Men har vi tatt innover oss at vi deltar i krig?

Svært få snakker om krig. Dessverre har ulike regjeringer latt være å kalle en spade for en spade – fredsbevarende operasjoner, norsk innsats, humanitær hjelp. Vi snakker om bygging av brønner og om jenter som får gå på skole takket være norsk innsats.

Men norske soldater har også drept på oppdrag fra Storting og regjering.

Jeg har vært redd og dempet nyhetssendingene så døtrene mine ikke skulle høre om uro i Afghanistan når faren deres har vært der nede. Jeg vet hvordan det er når han er på oppdrag og ikke kan fortelle hvor han skal. Jeg vet også hvordan det er når han kommer hjem og viser bilder av afghanere han er blitt kjent med, forteller om deres stolthet og humor. Og hvor takknemlige de er for at han og andre norske soldater er kommet tilbake.

Vi kunne vært andre steder i verden. Vi kunne vært hjemme. Men vi har valgt å gjøre en innsats i Afghanistan. Det forplikter.

Read Full Post »

Og her en liten oppfølgning av forrige innlegg:

I dagens Adressa bedyrer Miljøpartiets Harald Nissen og varaordfører Knut Fagerbakke (SV) at det slettes ikke var deres påfunn å selge Adrianstua. Det var alle de andre som insisterte, faktisk. I det hele tatt er alt som er dumt med det rødgrønne budsjettet de andres feil.

Da jeg var liten hadde jeg en imaginær venninne som var snill (Annelise), og en som var slem (Slem-Inga).

Jeg tror det er Slem-Inga som står bak.

Read Full Post »

Odd Nerdrum sa en gang at Norge er en skinasjon, ikke en kulturnasjon.

Jeg vet ikke om det er riktig, selv om jeg særlig søndagskveldene, etter å ha lidd meg gjennom de langdryge sportssendingene, er tilbøyelig til å være enig med Nerdrum. (Men egentlig tror jeg teppebombingen av sportssendinger, skyldes et hemmelig mannssyndikat som har kuppet NRKs programkomité. Vi damer vil nemlig helst ha engelske evt franske filmer, som er gode, men ikke klissete; krim og diskusjonsprogram. Og mens jeg er inne på mine personlige ønsker: Hvor ble det av Ønskediktet i radioen? Og hvorfor heter det beste radioprogrammet Herreavdelingen?). 

Vel, tilbake til dette med kulturnasjon. Vi bruker i alle fall en god del offentlige midler på kultur. Det synes jeg er bra.

Og nå skal jeg være alvorlig. Mange kunstarter og kunsneriske uttrykk ville ikke klart seg uten offentlig støtte. Ofte finner vi de mest vellykkede prosjektene der private sponsorer og det offentlige yter hver sin skjerv. Trondheims flaggskip: Trondheimsolistene, med sin fantastiske suksess blant annet i Storbritannia og Tyskland, er et eksempel på det.

Men kulturpolitikk er mer enn villighet til å åpne pengepungen til verdige trengende. Det handler også om genuin forståelse for kulturens eksistensberettigelse og pietet for dens behov for å leve sitt eget liv utenfor offentlige rammer og reguleringer.

I Trondheim vedtok nylig det rødgrønne flertallet bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet de grønne at kommunens forfatterbolig, Adrianstua, skulle selges. Salgsgevinsten er allerede regnet inn i budsjettet.

Adrianstua ligger ved ved idylliske Ringvebukta i Trondheim, og var hjemmet til Trondheims-forfatteren Kristian Kristiansen (1909–80). Huset er oppkalt etter Kristiansens mest kjente romanfigur, Adrian Posepilt fra trilogien Adrian Posepilt, Vårherres blindebukk og I den sorte gryte, som kom ut på begynnelsen av 50-tallet. Det er kommunen som eier huset i dag, men det disponeres av Trøndersk Forfattarlag og leies ut til lokale forfattere for femårs-perioder.

Norges tredje største by med sine 170 000 innbyggere, er altså så heldig å ha en forfatterbolig liggende i strandkanten ved Trondheimsfjorden. Ser kommunens rødgrønne flertall ikke verdien UTOVER det økonomiske med å forvalte dette?

Jeg er så gammel at jeg husker radiohørespillet om Adrian Posepilt. Jeg ble som trukket inn i historien som utspant seg på Kalvskinnet. Hvem kunne faren til fattige Adrian være? Bøkene som ikke bare fortalte en spennende historie om mennesker og konsekvensene av deres valg, men også om Trondheim bys historie og sosiale forhold på tidlig 1700-tall.

Jeg lurer på hva Kristian Kristensen ville ha tenkt, hvis han visste at det politiske flertallet i Trondheim kommune skulle selge hjemmet hans? Kanskje hadde han sagt seg enig med maleren Nerdrum.

Read Full Post »

Nå har den rødgrønne koalisjonen i Trondheim lagt frem sitt budsjett. Det var begredelig lesing. Skole var som ventet salderingspost, men kanskje verst av alt: Ikke ett eneste rødgrønt øre til kommunens aller mest sårbare – barnevernsbarna.

Som om vi ikke vet det trengs sterkere innsats på dette området!

Nasjonalt har det vært en kraftig økning i antall barn med tiltak i barnevernet. Tiltak kan dreie seg om alt fra leksehjelp, plass i barnehage eller til at det offentlige tar ansvaret for barnet bort fra foreldrene. I dag er det ca 10 prosent av alle norske barn som vil få hjelp fra barnevernet en eller flere ganger i løpet av oppveksten.

Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre. Dette betyr at der foreldrene ikke makter å gi barna god nok omsorg, skal den hjelpen som gis fra det offentlige i utgangspunktet gis i hjemmet. 

Men for noen barn er ikke dette nok. Derfor bestemmer barnevernloven at det kan treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til det enkelte barns særlige behov for omsorg og foreldrenes forutsetninger for å imøtekomme disse behovene. Det er alltid hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas av barnevernet. Dette hensynet skal gå foran andre hensyn, for eksempel hensynet til kommunens økonomi.

Noen ganger svikter imidlertid kommunen barna. Adresseavisen har i en rekke artikler i høst vist at barnevernet ikke fungerer som det skal. Mange barn i kommunen lever under alvorlig omsorgssvikt uten at de får den hjelpen de trenger. Det er stor mangel på fosterhjemsplasser og antallet akuttplasseringer og barnevernssaker totalt har økt så mye, at de offentlige ressursene ikke strekker til. De ansatte i barnevernet sliter seg ut, sykefraværet er høyt og mange slutter.

Og tallenes tale er skremmende. I Sør-Trøndelag har antall bekymringsmeldinger til barnevernet økt med over 40 % de siste fem årene. Samtidig har Trondheim kommune en oppsiktsvekkende høy henleggelsesprosent – hele 40 %, mens gjennomsnittet på  landsbasis er 17 %. I Trondheim bruker vi også mer penger på barnevernet enn andre store kommuner. Da sier det seg selv at noe er riv, rav, ruskende galt.

Et av problemene er at kommunene i region Midt-Norge, og i særdeleshet Trondheim, bærer en langt større andel av kostnadene ved institusjonsplassering av barn utenfor hjemmet, enn det kommuner i andre regioner gjør. Dette til tross for at det er statens forlengede arm i kommunene – det statlige barnevernet, kalt BUF-etat, som er ansvarlig for å skaffe de plassene kommunene har behov for. Det er ingen tvil om at det må gjøres noe med denne skjevfordelingen. Men det er ikke gjort på et blunk.

De rødgrønne i Trondheim kommune har som et «sparetiltak» forslått å redusere bruken av fosterhjem og institusjonsplassering av barna. Dette fordi det er dyrere enn tiltak i hjemmet. HALLO! Sa jeg ikke akkurat at det ikke er lov å ta slike hensyn? Barnets beste, skal alltid gå foran. Trenger barnet en ny omsorgsbase utenfor hjemmet, skal barnet ha det. Da har det offentlige bare å stille opp.

Jeg har jobbet som leder av Fylkesnemnda, et domstollignende organ som blant annet fatter vedtak om om omsorgsovertakelse av barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Mange ganger har jeg sett at barneverntjenesten i enkelte kommuner lar økonomiske hensyn telle mer enn hensynet til det enkelte barn. Jeg var ikke den gangen klar over at det også var rødgrønn politikk.

Høyre mener at ingen barn skal bli sviktet av kommunen. Vi har i vårt budsjett styrket driftstilskuddet til barnevernet med 9 millioner kroner, og vi har satt av 3 millioner til et ambulerende tverrfaglig team som spesielt skulle rette innsatsen mot de barna som lever under de mest dramatiske forholdene.

Dette sier de rødgrønne nei til. Det er intet mindre enn en skam.

Read Full Post »

Det er ikke så ofte jeg blir satt ut. Det ble jeg i dag. Uke-Adressas reportasje om Den uvirkelige døden, om ungdom som brått dør og om vennene som sørger, vekket gamle minner.

Reportasjen forteller om tre av høstens tragiske hendelser som rammet unge mennesker midt i livet: et drap, en påkjørsel med dødelig utfall og om en unggutt som døde under fotballtrening. Vennene til dem som gikk bort forteller til avisen at sorgen er lettere å bære når man står sammen. Ungdommene forteller at mange deler følelsene sine med andre på facebook, msn og nettby. Andre skriver brev. Noen av ungdommene forteller at de er blitt mer bevisste på hvordan de oppfører seg mot hverandre. En av dem sier at det hadde vært forferdelig om han hadde kranglet med noen uten å skvære opp. En annen forteller at det ville vært grusomt hvis han hadde skyld i at et mobbeoffer tok sitt eget liv.

Jeg har vært der. Da jeg var 15 ble en av mine nærmeste venninner drept. 1. juledag tok faren livet av min venninne, hennes veslevoksne lillebror og moren med det pene håret. Jeg husker ikke mye av den julen. Men jeg husker samlingene vi i venngjengen hadde etterpå. Facebook og msn var ikke funnet opp den gangen. Ikke tekstmeldinger heller. Bare noen få familier hadde mobiltelefoner, de kostet en liten formue og var like store som som en liten reisekoffert. Men vi hadde «hjemme alene-fester». Vi snakket ikke så mye, men vi var sammen. Vi var i den alderen hvor venner betyr mer enn foreldre.

Det er mange år siden nå. Men selv i dag tenker jeg av og til på at venninnen min og jeg kranglet siste gang vi var sammen. Hun var veldig lei seg. Det var jeg som var ekkel.
—-

I uken som gikk har media fortalt oss om en som ble mobbet. En ung Frp-politiker satt bak i fylkestingssalen og hetset fylkesrådslederen under hans innlegg. Facebook var mediet mobberen brukte. Mens andre lager minnesider. Følelser deles raskere, lettere og åpnere i sosiale medier. Jeg gjør det jo selv nå.

Kanskje bør vi alle tenke litt oftere på hvordan vi oppfører oss. Hva er konsekvensene av min adferd i skolegården, på arbeidsplassen eller i fylkestingssalen?

Da jeg jobbet i politiet, leste jeg av og til selvmordsbrev. Foruten unge menn som slet med sin skjulte homofili, var mobbeofre en gjenganger. Mobberne fikk aldri lese brevene. Kanskje jobber de som brannmenn, journalister eller politikere i dag. Hvem vet.

Da jeg var liten, brukte faren min å synge Vuggevise av Jens Gunderssen for søsteren min og meg. Den slutter slik:

Livet vever på sin vev;
Hva du gjorde, tenkte, skrev
Alle ting i veven står
Livets skyttel går og går

Noen kommer, noen går
Noen dør i livets vår
Stjerner lyser hvite

Read Full Post »

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Read Full Post »

Older Posts »