Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2009

Nå har den rødgrønne koalisjonen i Trondheim lagt frem sitt budsjett. Det var begredelig lesing. Skole var som ventet salderingspost, men kanskje verst av alt: Ikke ett eneste rødgrønt øre til kommunens aller mest sårbare – barnevernsbarna.

Som om vi ikke vet det trengs sterkere innsats på dette området!

Nasjonalt har det vært en kraftig økning i antall barn med tiltak i barnevernet. Tiltak kan dreie seg om alt fra leksehjelp, plass i barnehage eller til at det offentlige tar ansvaret for barnet bort fra foreldrene. I dag er det ca 10 prosent av alle norske barn som vil få hjelp fra barnevernet en eller flere ganger i løpet av oppveksten.

Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre. Dette betyr at der foreldrene ikke makter å gi barna god nok omsorg, skal den hjelpen som gis fra det offentlige i utgangspunktet gis i hjemmet. 

Men for noen barn er ikke dette nok. Derfor bestemmer barnevernloven at det kan treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til det enkelte barns særlige behov for omsorg og foreldrenes forutsetninger for å imøtekomme disse behovene. Det er alltid hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas av barnevernet. Dette hensynet skal gå foran andre hensyn, for eksempel hensynet til kommunens økonomi.

Noen ganger svikter imidlertid kommunen barna. Adresseavisen har i en rekke artikler i høst vist at barnevernet ikke fungerer som det skal. Mange barn i kommunen lever under alvorlig omsorgssvikt uten at de får den hjelpen de trenger. Det er stor mangel på fosterhjemsplasser og antallet akuttplasseringer og barnevernssaker totalt har økt så mye, at de offentlige ressursene ikke strekker til. De ansatte i barnevernet sliter seg ut, sykefraværet er høyt og mange slutter.

Og tallenes tale er skremmende. I Sør-Trøndelag har antall bekymringsmeldinger til barnevernet økt med over 40 % de siste fem årene. Samtidig har Trondheim kommune en oppsiktsvekkende høy henleggelsesprosent – hele 40 %, mens gjennomsnittet på  landsbasis er 17 %. I Trondheim bruker vi også mer penger på barnevernet enn andre store kommuner. Da sier det seg selv at noe er riv, rav, ruskende galt.

Et av problemene er at kommunene i region Midt-Norge, og i særdeleshet Trondheim, bærer en langt større andel av kostnadene ved institusjonsplassering av barn utenfor hjemmet, enn det kommuner i andre regioner gjør. Dette til tross for at det er statens forlengede arm i kommunene – det statlige barnevernet, kalt BUF-etat, som er ansvarlig for å skaffe de plassene kommunene har behov for. Det er ingen tvil om at det må gjøres noe med denne skjevfordelingen. Men det er ikke gjort på et blunk.

De rødgrønne i Trondheim kommune har som et «sparetiltak» forslått å redusere bruken av fosterhjem og institusjonsplassering av barna. Dette fordi det er dyrere enn tiltak i hjemmet. HALLO! Sa jeg ikke akkurat at det ikke er lov å ta slike hensyn? Barnets beste, skal alltid gå foran. Trenger barnet en ny omsorgsbase utenfor hjemmet, skal barnet ha det. Da har det offentlige bare å stille opp.

Jeg har jobbet som leder av Fylkesnemnda, et domstollignende organ som blant annet fatter vedtak om om omsorgsovertakelse av barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Mange ganger har jeg sett at barneverntjenesten i enkelte kommuner lar økonomiske hensyn telle mer enn hensynet til det enkelte barn. Jeg var ikke den gangen klar over at det også var rødgrønn politikk.

Høyre mener at ingen barn skal bli sviktet av kommunen. Vi har i vårt budsjett styrket driftstilskuddet til barnevernet med 9 millioner kroner, og vi har satt av 3 millioner til et ambulerende tverrfaglig team som spesielt skulle rette innsatsen mot de barna som lever under de mest dramatiske forholdene.

Dette sier de rødgrønne nei til. Det er intet mindre enn en skam.

Reklamer

Read Full Post »

Det er ikke så ofte jeg blir satt ut. Det ble jeg i dag. Uke-Adressas reportasje om Den uvirkelige døden, om ungdom som brått dør og om vennene som sørger, vekket gamle minner.

Reportasjen forteller om tre av høstens tragiske hendelser som rammet unge mennesker midt i livet: et drap, en påkjørsel med dødelig utfall og om en unggutt som døde under fotballtrening. Vennene til dem som gikk bort forteller til avisen at sorgen er lettere å bære når man står sammen. Ungdommene forteller at mange deler følelsene sine med andre på facebook, msn og nettby. Andre skriver brev. Noen av ungdommene forteller at de er blitt mer bevisste på hvordan de oppfører seg mot hverandre. En av dem sier at det hadde vært forferdelig om han hadde kranglet med noen uten å skvære opp. En annen forteller at det ville vært grusomt hvis han hadde skyld i at et mobbeoffer tok sitt eget liv.

Jeg har vært der. Da jeg var 15 ble en av mine nærmeste venninner drept. 1. juledag tok faren livet av min venninne, hennes veslevoksne lillebror og moren med det pene håret. Jeg husker ikke mye av den julen. Men jeg husker samlingene vi i venngjengen hadde etterpå. Facebook og msn var ikke funnet opp den gangen. Ikke tekstmeldinger heller. Bare noen få familier hadde mobiltelefoner, de kostet en liten formue og var like store som som en liten reisekoffert. Men vi hadde «hjemme alene-fester». Vi snakket ikke så mye, men vi var sammen. Vi var i den alderen hvor venner betyr mer enn foreldre.

Det er mange år siden nå. Men selv i dag tenker jeg av og til på at venninnen min og jeg kranglet siste gang vi var sammen. Hun var veldig lei seg. Det var jeg som var ekkel.
—-

I uken som gikk har media fortalt oss om en som ble mobbet. En ung Frp-politiker satt bak i fylkestingssalen og hetset fylkesrådslederen under hans innlegg. Facebook var mediet mobberen brukte. Mens andre lager minnesider. Følelser deles raskere, lettere og åpnere i sosiale medier. Jeg gjør det jo selv nå.

Kanskje bør vi alle tenke litt oftere på hvordan vi oppfører oss. Hva er konsekvensene av min adferd i skolegården, på arbeidsplassen eller i fylkestingssalen?

Da jeg jobbet i politiet, leste jeg av og til selvmordsbrev. Foruten unge menn som slet med sin skjulte homofili, var mobbeofre en gjenganger. Mobberne fikk aldri lese brevene. Kanskje jobber de som brannmenn, journalister eller politikere i dag. Hvem vet.

Da jeg var liten, brukte faren min å synge Vuggevise av Jens Gunderssen for søsteren min og meg. Den slutter slik:

Livet vever på sin vev;
Hva du gjorde, tenkte, skrev
Alle ting i veven står
Livets skyttel går og går

Noen kommer, noen går
Noen dør i livets vår
Stjerner lyser hvite

Read Full Post »

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Read Full Post »

Var det ikke det vi visste? Selvsagt blir det bedre resultater når også kvinner inntar styrerommene!

Mange har snakket om at joda, det blir jo bedre stemning på møtene, da, og vi har jo som mål å ha med dere kvinner også, siden vi nå har skrevet det i bedriftens policy-dokument. Også er det jo denne loven, da. Bla bla bla.

Nå viser atså en omfattende internasjonal undersøkelse at bedriftene får bedre RESULTATER av å ha kvinner med i bedriftsstyrene. Og det er vel resultatene som teller?

Undersøkelsen ble først nylig omtalt i norske medier, men ble presetnert i BBC tidligere i høst. Man hadde sammenlignet bedriftsstyrer i flere land, og målt både oppnådde resultater og hvordan styrene kommuniserte. I undersøkelsen fikk også test-styrer utlevert oppgaver som skulle diskuteres og presenteres. I de styrene som bestod av ca halvparten kvinner og menn var flere aktive i diskusjonen, mens der gruppen bestod av kun menn eller kun en kvinne, var det alltid en eller flere som trakk seg ut av diskusjonen, mens andre fikk dominere mer. Styremedlemmene ble rett og slett mer likeverdige der representasjonen var som ellers i samfunnet. Dette gjorde at problemløsningsprosessen ble bedre, og dermed ble resultatene også det.

Jeg er ikke tilhenger av radikal kvotering. De presumptivt best kvalifiserte menneskene bør få de posisjonene de har gjort seg fortjent til. Hvis noen jeg er glad i ligger på operasjonsbordet, spiller det ingen rolle for meg om det er Kari eller Ola som opererer. Det må være den beste legen.

Men det er ikke alltid så greit å si hvem som er best kvalifisert. Trolig er kromosomsammensetningen en relativt uvesentlig faktor. Når vi tenker på at det er like mange kvinner som menn å velge blant, og at Kari Normann har bedre utdannelse i snitt enn Ola, er det egentlig litt rart at det fortsatt er flest menn i ledende posisjoner. Så skal man velge de beste, bør man velge både blant kvinner og menn. 

Så hvorfor rekrutterer man fortsatt flest menn?

Jeg tror ikke det er av vond vilje. MEN jeg tor at vi alle har en tendens til å rekruttere inn mennesker som er lik oss selv og som vi kan «gå god for».

Jeg er av og til på tilstelninger hvor det er en betydelig overvekt av menn fra næringslivet. En av dem fortalte så glad at han nylig hadde rekruttert en kvinne til bedriften. Ikke bare var hun flott å se på, men hun var dessuten «like dyktig som en hvilken som helst mann.» Å, svarte jeg. – Jeg kunne tenke med å ansette en mann som har fin rumpe, og er like dyktig som en hvilken som helst kvinne. De omkringstående herrer skjønte ikke hva jeg mente før jeg problematiserte automatikken mellom dyktighet og kjønn. Da forstod de det. Der og da. 

Men er kvinner noe bedre? Det er jeg slett ikke så sikker på. Mange kvinner som har oppnådd posisjoner, synes kanskje at det er ganske behagelig å være eneste kvinne i et mannsdominert miljø? Det kan til og med være litt fristende å trekke stigen opp etter seg?

Jeg sitter i noen styrer. Jeg har blitt mer og mer bevisst på at når jeg skal anbefale en ny person til styret, skal jeg først tenke på hvilke dyktige kvinner jeg kjenner. Og det er mange. For det er ingen tvil om at det er et overskudd av dyktige kvinner som aldri er «blitt oppdaget».

Og mens vi venter på å bli oppdaget, med eller uten stilettheler, kan vi jo slå fast at vi neppe oppnår full likestilling før det sitter like mange UDYKTIGE kvinner som menn i styrerommene.

Read Full Post »

« Newer Posts