Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

Fremskrittspartiets Per Sandberg har nå tatt plass i justiskomiteen. Jeg har bestemt meg for å ta ham på alvor.

Sandberg foreslo nylig å lage et fast-track spor for polititjenestemenn og -kvinner som «bare» skal arbeide med trafikk- eller ordenstjeneste. En light-utgave av politihøgskolen mao, litt sånn som i gamle dager da politiskolen litt slemt ble kalt «et utvidet gymnastikkurs på Majorstuen». 

Da politiskolen ble høyskole, gjennomgikk den store forandringer. Pensum ble sterkt utvidet, og flere fag kom til etterhvert. Politiutdanningen er i dag treårig og gir en bachelor-grad.

Per Sandberg mener imidlertid at ett år er nok for å patruljere i gatene. Sandberg mener nemlig at politiet ikke prioriterer oppgavene riktig. For å få tilbake respekten for politiet må politiet heller «ta flere utenlandske forbrytere, oppklare flere lovbrudd og sørge for å få flere kriminelle dømt«. (Hvorfor det først og fremst er de utenlandske forbryterne som skal tas, er ikke nærmere utdypet.)

At politiet hele tiden må jobbe med å få opp oppklaringsprosenten, fange flere kjeltringer, holde ro og orden osv osv er åpenbart. Men å redusere politiutdanningen og skape et skille mellom trafikk-/ordenspoliti og etterforskere, er ikke veien å gå. Det er det flere grunner til.

For det første er det å patruljere og drive annen ordenstjeneste ikke «bare, bare». I politihverdagen er gode kommunikasjonsevner, forståelse for andre mennesker, herunder mennesker med en annen kulturbakgrunn enn majoriteten av befolkningen, helt nødvendig kompetanse. Det er en av grunnene til at man nettopp ved politihøyskolen satser på å lære nye polititjenestemenn og -kvinner om folk fra andre kulturer, hvordan de tenker og reagerer. Som politijurist var jeg med patruljen ut noen netter. Det er noe av det mest lærerike jeg har vært med på. Hvordan politifolkene klarte å roe ned situasjoner som kunne ha utartet seg, er det som gjorde sterkest inntrykk.

For det andre blir det feil å dele opp politiutdanningen i et A- og B-lag. Jeg kjenner ingen politifolk som kun har arbeidet ved én enhet. Ved en mindre politistasjon er det åpenbart at man så og si daglig veksler mellom etterforskning og ordensvirksomhet. Arbeider man med ren taktisk etterforskning er det nødvendig at man har forståelse både for ordenstjeneste og for teknisk etterforskning (dvs det Sandberg nonchalant kaller å «ta fingeravtrykk».) Likeledes må de som jobber på ordensavdelingen ha forståelse og kunnskap om taktisk og teknisk etterforskning.

Da Per Sandberg ble utnevnt som leder av Justiskomitéen i fjor høst uttalte han til TV2 at han trodde at jobben som leder av justiskomiteen ville bli den mest utfordrende i hans politiske karriere.

Jeg skal inn i et felt hvor jeg skal lede en komité som jobber i forhold til domstoler, jus og kriminalpolitikk. Det er kanskje en større utfordring for en kar av min karakter, som ikke har all verden formell utdannelse. – Jeg pleier å si at skulle jeg vært med i Kvitt eller dobbelt nå, hadde det sannelig ikke vært med justis som tema.

Etter mitt syn skal ikke jusitskomiteens leder ha komplekser for at han ikke har høyere utdanning. Det er mange eksempler på dyktige og kloke politikere som har gjort en utmerket innsats for samfunnet uten å ha formell utdannelse. Evnen til å lytte og lære blir imidlertid desto viktigere med et slikt utgangspunkt. 

I forbindelse med lanseringen av politiskoleforslaget 28. januar uttalte Per Sandberg seg om grunnen til at vi ikke hadde hørt så mye fra ham i det siste:

Da jeg fikk ansvaret for justiskomiteen i høst, følte jeg behov for å lese meg opp. Det har jeg brukt mye tid på etter valget. Nå har jeg fått kompetansen og ser manglene klart og tydelig.

Men her tror jeg nok Sandberg trakk en litt forhastet konklusjon. Jeg tror det kan være greit å ha med seg litt mer kunnskap også for justiskomiteens leder. Problemet med forslaget sier ikke bare noe om at Sandberg mangler kunnskap om politiarbeid. Det sier dessverre vel så mye om Fremskrittspartiets syn på utdanning og kompetanse. Kompetanse er som kjent summen av ferdigheter og kunnskap. Og for å få god kompetanse trengs god utdanning.

Sandberg bør få flere sjanser. Men jeg er enig med ham i at han kanskje ikke er helt klar for Nadia Hasnaoui ennå.

Advertisements

Read Full Post »

Er det noen som husker Prussiluskan, alias tant Pruselius? Den strenge barnehjemstanten i Pippi Langstrømpe – hun som ville redde Pippi fra et farefylt liv som eneboer i Villa Villekulla?

Pippi kjempet en iherdig kamp mot Prussiluskan. Pippi ville ikke innordne seg. Hun tok sjansen på at hun kanskje måtte hamle opp både med bøllete gutter, tyver og sjørøvere om det skulle bli nødvendig.

Pippi var en heltinne for meg og mange av mine jevnaldrene på 70-tallet. Jeg sprang rundt med strømpebukse på hodet, så ble det liksom en flette på hver side. Jeg klatret til topps i trærne og rente fort på ski. Vi visste at det var farer i verden. Vi visste at vi ikke skulle bli med hjem til fremmede menn, selv om de sa de hadde en syk kattunge, eller bød på gotteri. Da vi ble eldre, tok vi alltid ordentlig drosje hjem fra byen. 

Nå er jeg blitt en middelaldrende dame. Det høres jo helt skrekkelig ut – jeg er jo ikke gammel! Og inni meg er jeg jo akkurat den samme klatrejenta med strømpebukse på hodet. Mormoren min på 89 sier hun føler seg som da hun var ung, bortsett fra at hun holder på å miste synet. Mormor som svømte fra Skansen til Munkholmen og giftet seg med Kvitreven. Hun var en ordentlig Pippi Langstrømpe. Det var forresten farmor også. Kanskje alle kvinner stammer fra Langstrømpeætta?

Men siden jeg nå snart er 44, har jeg kanskje lov til å undre meg over hvordan samfunnet har utviklet seg? Jeg opplever at vi er inne i en tid hvor vi skal sikres på alle bauger og kanter. Ikke bare barna våre som sykler rundt med sykkelhjelm på sine trehjulssykler, men også vi voksne. Vi innfører en masse regler for at vi skal føle oss trygge. Elektronisk kartlegging av pedofile, så kan vi krysse ut den faren. Vi deltar i krig, men selv utenriksministeren sier det ikke høyt. 

Og –Redder vi ett barn….   

Livet er ikke omkostningsfritt. Vi ferdes under eget ansvar og ingen av oss har noen garantier for noe som helst. Men vi kan klatre i trær, svømme til Munkholmen eller gjøre en innsats i Afghanistan. Hvis vi vil. Og tør.

Jeg heier fortsatt på Pippi, men jeg er redd Prussiluskan har vunnet.

Read Full Post »

«Beveger seg nå blandt dine barn» står det på flere plakater hengt opp i et nabolag i Trondheim. 

Plakaten inneholder fullt navn, boligadresse og bilde av mannen som er domfelt for overgrep.

PEDOFIL! ADVARSEL! Ute på prøve, pass på barna! Ikke la dine barn bli neste offer. Har sittet i forvaring og beveger seg nå fritt blandt dine barn!

Lyder teksten videre.

JA, la oss nå endelig jage vedkommende rundt i gatene med staur og stokker!
Eller hvorfor ikke sette opp en god, gammeldags gapestokk?

Jeg forsvarer på ingen måte det denne mannen har gjort. Tvert imot. Det er, etter det jeg kan lese, grove overgrep han har gjort seg skyldig i. Men nå er det nå en gang slik at når man har sonet sin straff, har man per definisjon gjort opp for seg. Alle bør få en ny sjanse uansett hva man har gjort. Det skal visstnok ha noe med rettssikkerhet å gjøre.

Og hvis vi virkelig ønsker at denne mannen og andre straffedømte skal bli lovlydige samfunnsborgere, er det denne typen «nabovarsel» som skal til? Eller skal vi bare gi blaffen i rehabilitering, og si at vedkommende ikke fortjener annet enn evig fortapelse?

Ok, noen straffedømte er gjengangere, noen har kanskje et avvik som gjør det vanskelig for dem å avholde seg fra nye straffbare handlinger. Vel, da får vi ha tiltak mot det, da. Tiltak gitt i medhold av lov og regelverk.
Men ikke ved et egengestaltet særtrøndersk sedelighetspoliti.

Foreldrene til et av denne mannens ofre sier til avisen at de er glade for varslingen, og tror overgrepet deres barn ble utsatt for kunne vært unngått, dersom de hadde fått slikt varsel. Jeg har stor forståelse for foreldrenes reaksjon, men er ikke så sikker på at de har rett.

De fleste som blir tatt for overgrep er nemlig aldri tidligere straffedømt. Mange pedofile lever heldigvis ikke ut sin legning. Men de kan gjøre det. Det har vi dessverre ingen garantier mot.

Om jeg ville ha likt å ha en pedofil mann i mitt nabolag? Nei. Men jeg regner med at jeg i likhet med mange andre faktisk har det.

Read Full Post »

En bemerkning jeg av og til hører er: Hvordan kan motstandere av datalagringsdirektivet samtidig legge ut så mye privat informasjon på nettet?

Jeg er en av dem. Er jeg tankeløs?

Dum, muligens. Men i så fall med overlegg.

Jeg har tilkjennegitt min motstand mot dld flere steder: på denne siden, i avisintervju og leserinnlegg.

Jeg har samtidig lagt ut opplysninger meg selv. Mest om mitt «profesjonelle» liv, men også opplysninger om mitt privatliv. Blant annet har jeg fortalt at min min mann har tjenestegjort i Afghanistan. Dette har jeg også vært intervjuet om av NRK (TV og radio), og det har vært et tema i portrettintervju (Adresseavisen 02.05.09). Da jeg valgte å stå frem med en så sensitiv opplysning, var det etter grundige overveininger. Blant annet var det et ønske om å gi ansikt til mange av de pårørende som er i samme situasjon som meg selv. Fortelle om frykt, hverdagsliv og at det er helt geit at ikke alt går på skinner.

I tillegg har jeg et verv som heltidspolitiker som gjør at jeg synes det er ok å dele mer av meg selv enn jeg ellers ville ha gjort. Når det gjelder bloggen min, synes jeg folk som leser det jeg skriver skal få anledning til å danne seg et bilde av hvem jeg er bakom ordene. Jeg har full forståelse for dem som tar andre valg. Alt man legger ut kan spres for alle vinder utenfor ens egen kontroll.

Men hva er da forskjellen på  bevisst å «legge til rette for» spredning av private opplysninger, og samtidig gå imot myndighetenes lagring av trafikkdata.

Jeg ser noen svært viktige forskjeller.

  1. Formål og samtykke.
    Når myndighetene pålegger private selskaper å innhente opplysninger om meg som de selv ikke har behov for, er dette gjort uten mitt samtykke. Når jeg inngår en avtale med et teleselskap, aksepterer jeg spesielle vilkår for lagring. Vi – selskapet og jeg – har en gjensidig avtale begrunnet i vårt felles ønske om korrekt fakturering. Myndighetenes krav om lagring av trafikkdata om meg er motivert av muligheten for å hente opplysningene ut i tilfelle jeg skulle ha gjort noe galt. Her er den store forskjellen motiv og (manglende) samtykke.
  2. Kontekst.
    I mange sammenheng gir jeg ut opplysninger om meg selv: Til legen, til arbeidsgiveren min og til banken. Opplysningene gis i en sammenheng – i en for meg meningsfylt kontekst. Men jeg ønsker for eksempel ikke at alle personlige opplysninger om meg skal sammenstilles i et offentlig register, eller flyte fritt mellom offentlige etater. Jeg vil heller ikke at min arbeidsgiver skal ha min epikrise, eller at legen min skal vite hvor mye gjeld jeg har. For meg gir det mening at et teleselskap vil vite hvor mye jeg har ringt for å kunne sende meg riktig regning, men det er ikke meningsfyldt for meg at staten skal lagre de samme opplysningene fordi jeg er en potensiell mistenkt.

Jeg forbeholder meg mao retten til å mene hva jeg vil om datalagringsdirektivet. Nettopp fordi jeg vil bestemme over meg selv.

Read Full Post »

Domstoladministrasjonen (DA) vurderer å regulere bruken av religiøse og politiske plagg i domstolene. Bakgrunnen er fjorårets diskusjon om bruk av hijab i politiet.

– Selv om problemstillingen så langt ikke har blitt aktualisert i norske domstoler, er det grunn til nå å vurdere å regulere dette, sier DA i sitt høringsnotat.

Forslaget går i korthet ut på at fagdommerne (altså juristene) i rettsmøter eller under rettsmegling ikke skal fremtre på en måte som «er egnet til å bli oppfattet som en tilkjennegivelse av fagdommerens eventuelle religiøse og politiske tilhørighet». DA skriver at dette i første rekke vil rette seg mot bruk av hodeplagg som hijab, turban og den jødiske kippa. – Dette er symboler som uttrykker kjente religiøse eller politiske holdninger, hvor bruken kan lede til at rettens objektivitet dras i tvil.

At dommere skal fremstå som objektive og upartiske har lange tradisjoner i vårt rettssystem. Da reglene om plikt for dommere til å bære kappe ble innført i 1889, var det nettopp dette hensynet som var bakgrunnen.

Dette er eltså et spørsmål om tillit. Tillit til at domstolene er uavhengige, og tillit til at dommere treffer sine avgjørelser ut fra relevante hensyn. Har folk mistanke om at dommere er partiske, eller legger vekt på usaklige hensyn, henger tilliten til hele vårt rettssystem i en tynn tråd.

Men får man mindre tillit til en dommer som tydelig viser sin religiøse eller politiske overbevisning? Eller er det naturlig i vårt multikulturelle samfunn at også domstolene bærer preg av at ulike mennesker har sitt virke der? Medfører et forbud mot religiøse symboler i realiteten et yrkesforbud for enkelte minioriteter? Eller er det den sekulære stat som best sikrer likebehandling av religion og livssyn?

Det er åpenbart at det ikke er en menneskerett å bli dommer, det skal stilles strenge krav både til faglig og personlig integritet. Blant annet. Likevel er domstolene en viktig maktinstitusjon i et demokrati, og generelt ønsker vi at slike institusjoner ikke skal være for fjerne fra det samfunnet de skal betjene.

Nøytrale og objektive mennesker, finnes de? Svaret er selvsagt nei. Alle har vi fordommer, sympatier og antipatier. Dommerne har riktignok gjennom studiet og dommergjerningen lært hvordan man ikke har lov til å legge vekt på utenforliggende hensyn. Men er de nøytrale?

Det Mosaiske Trossamfund sier det slik i sin høringsuttalelse:

Vi kommer alle med våre synlige og usynlige ryggsekker. Vi har alle en eller annen form for politisk eller religiøst ståsted. For det store flertall er ikke dette noe problem fordi det ikke får et synlig uttrykk som er forskjellig fra flertallskulturen. Men for minoriteten blir det et betydelig problem når noen utelukkes fra domstolene bare fordi deres ryggsekk er synlig.

Ingen er vel uenige i dette. Men når dommeren tar på seg dommerkappen, er dette også et symbol. Symbolet på at man legger bort det individuelle og trer inn i rollen som statlig myndighetsutøver. Dommeren har da akseptert at hun har begrenset adgang til ytringer og manifestasjoner av tro og annen tilhørighet i utøvelsen av sin gjerning. For legdommere er situasjonen en annen. De skal speile samfunnet – vårt pluralistiske samfunn. Det er derfor ikke foreslått noen tilsvarende regler for dem.

Tillit er en skjør sak. Det avgjørende er ikke bare hvordan du er i øyeblikket, men preges av den historien du bærer med deg, og det folk tror du vil være i fremtiden. Du vet egentlig ikke hva det er før du har mistet det.

Dette er vanskelige spørsmål. Ulike land har valgt ulike løsninger. DA har fått motstridende råd av høringsinstansene. Jeg er spent på hva de vil gjøre.

Hva synes du?

Read Full Post »

Ja – er ikke alle enige i det?

Nja, det kommer jo litt an på hva vi ønsker å oppnå da, tenker mange. For vi ønsker jo at flere fedre tar pappaperm? Vi er tross alt for likestilling i Norge. Og vil ikke fedrene selv være hjemme med barna sine, så skal det i alle fall ikke stå på lovgiver!

Stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag og leder i Kvinnepolitisk forum i Høyre, Linda Cathrine Hofstad Helleland, gikk i dag ut i media å forlangte full valgfrihet for foreldre. Slikt blir det bråk av.

-Jeg er uenig med damene, sier Høyres kommunalråd Yngve Brox, og viser til at den tvungne fedrekvoten har ført til at fedre får mer tid sammen med barna sine.  -«Det er bra for barna, det er bra for fedrene og det er bra for familiene,» hevder Brox. Og det er sikkert de fleste enige med ham i. Men så fortsetter han «Jeg synes ikke det er noe i veien for at like mange uker også skal være forbeholdt far, (…)- blant annet for å sikre at fedre faktisk får noe av permisjonstiden sammen med barnet sitt.»

Hm.

La oss ta det hele fra begynnelsen. Virkelig fra begynnelsen.

Mennesker er rasjonelle. Vi foretar valg ut fra det vi mener er best for oss selv. Ok?

Så er vi enige om at min frihet stopper der din frihet begynner, eller der min frihet går ut over vesentlige samfunnsinteresser. Der disse gensene møtes, trengs regulering.

I mange mellommenneskelige forhold vil våre egne holdninger og samfunnets uskrevne regler for hva som er akseptabelt, være tilstrekkelige for å korrigere adferden vår. Men i et moderne samfunn vet vi at vi også trenger et fornuftig lovverk som har aksept blant majoriteten av befolkningen.

Så kommer vi til det vanskelige. Hvor langt skal «vi» (altså staten) regulere folks adferd?

Mange områder er vi helt enige om at skal reguleres. Innenfor det offentlige rettsområde må vi typisk ha straffesanksjoner, skatteregler, regler for saksbehandlingen i forvaltningen osv. Men også i vårt sivile liv trenges kjøreregler, – for eksempel når vi skal kjøpe oss hus, møte opp på jobb eller fordele arven etter bestemor.

Men noen områder skal det store VI være forsiktige med å regulere: Det som angår privatlivet vårt. Her skal samfunnet, eller det offentlige om man vil, først og fremst være en tilrettelegger. Tilrettelegge for at vi skal kunne ta frie, uavhengige valg til beste for oss selv og våre nærmeste. 

En konsekvens av tilretteleggeroppgaven er, etter min mening, at fedre burde opptjene sine egne rettigheter til fødselspenger. Det skulle bare mangle. Og det gjør det jo. Den eneste grunnen til at dette ennå ikke er gjennomført av noen regjering, er at det vil bli fryktelig dyrt. Heller det enn kontantstøtte, mener nå jeg, men det er en annen debatt.

Og så var det fødselspermisjon. Hurra, hurra for Norge! Vi er fantastisk heldige som har den lange permisjonsordningen vi har i dag. Da jeg ble født hadde moren min seks ukers permisjon før fødselen, og seks uker etter. Deretter var det ut i full jobb som lærer. Faren min studerte, og var hjemme med meg. At det ikke var særlig ansett i nabolaget at fedre var hjemme med barn, vasket hus og hang opp klesvasken, er en annen historie. Faren min og jeg hadde det (etter sigende) fantastisk flott.

Mine foreldre var heldige, fordi faren min hadde anledning til å være hjemme. De fleste hadde ikke det. Den gang. I dag har samfunnet blitt en bedre tilrettelegger.

Men hvor langt skal samfunnet styre den enkelte familie? Hva med de familiene som ønsker å gjøre «gale», «gammeldagse» valg? Skal samfunnet virkelig bestemme for dem? Vet Audun Lysbakken, eller Yngve Brox, for den del, best? Jeg tror ikke det.

Det er ingen av oss som lever A4-liv. Arbeidslivet har forandret seg, og vi har flere valgmuligheter. Mange av oss lever med pendling, arbeider skift, har hjemmekontor eller studerer. Da passer ikke nødvendigvis den til enhver tid politikerbestemte delingsmodellen. Vi vil velge selv.

Permisjonsordningen er jo først og fremst til for barnet. Det er barnet som har behov for å være sammen med sine foreldre den første tiden. Derfor bør hver familie få ordne seg slik de helst vil. For egen del jobbet mannen min mange mil unna meg, da vi fikk vårt første barn. Hvis vi skulle være sammen med hverandre og barnet, måtte jeg ta ut hele permisjonen, og flytte dit mannen min hadde sitt arbeidssted. Det hadde ikke gått slik ordningen er i dag.

Jeg tror at noen familier vil velge å la mor ta en større del av permisjonstiden, dersom det blir valgfritt hvordan hver familie ordner seg. Men retten til å velge handler også om retten til å foreta «dumme» valg.

Jeg vil gi honnør til Linda Helleland for det hun har gjort i dag. Hun vil med forslaget «renne på seg juling» fra mange hold. Også internt i Høyre, vil mange være uenige, både i realiteten og kanskje av taktiske grunner. Selv synes jeg det er flott at politikere tør å ta en prinsipiell debatt.

Og siden vi nå er inne i Bjørnson-året, Linda: Fred er ei det beste, men at man noget vil.

Read Full Post »

Skjønner det godt, jeg. Alle forhold skranter av og til. Og det er jo mer enn en konsonant som skiller SV og Sp.

– Jeg utelukker ikke et snarlig brudd, sier varaordfører Knut Fagerbakke (SV) om det rødgrønne samarbeidet i Trondheim. Men hvorfor går varaordføreren ut akkurat nå? Nå som det endelig hadde begynt å roe seg i den rødgrønne leiren.

Jeg forstår at SV er misfornøyd. Sp presset Ap til å gå med på null økning i eiendomsskatten i det året som blir det aller tøffeste i Trondheim kommunes økonomiplan. En økning på en halv prosent hadde medført økte inntekter på ca 30 millioner kroner. Penger som kunne vært gode å ha for å unngå vanskelige kutt, for eksempel på områder som barnevern og skole.

Når Ap valgte å være mer venn med Sp enn SV, kan man jo spørre hva SV sitter igjen med. Dessuten kan det vel hevdes at SV av natur er et opposisjonsparti, og når krybben uansett er tom og barnehageløftet så og si oppfylt, kan man vel like godt stå utenfor?

Likevel undrer jeg meg over retorikken til varaordføreren. Et av argumentene for å forlate samarbeidet er stortingsrepresentant Ola Borten Moes halvspekulative debattinitiativ «Tenk norsk»Ja til strammere innvandringspolitikk– under valgkampen i fjor. Men hvorfor gikk ikke SV hardere ut i debatten i sommer?

Jeg tror ikke det er historiske enkeltutspill som har fått varaordføreren til å gå ut med sine frustrasjoner. Jeg tror rett og slett han er «fed up». Det har vært en slitsom budsjettprosess, personkjemien er ikke all verden og arbeidsgleden er tynnslitt.

Men så tenker jeg: Snakker de ikke sammen på rødgrønn side? Har de ikke hatt en skikkelig debrief, hvor man snakker ut, evaluerer og legger planer for samarbeidet fremover? Det burde være en selvfølge for ordføreren å ta et slikt initiativ når en tøff prosess er over. Vonde følelser går ikke bare over av seg selv. Det tar i alle fall tid. Og tiden er knapp i politikken.

Ole Paus sier i sangen Lang dags ferd mot natt at «Når man har glemt hva man har mistet, er det kanskje en tanke sent å lete.» Og kanskje er det heller ikke så mye som binder SV og Sp. Sp med sine trauste røtter i bondestanden – hestehandlerpartiet og SVs pietistiske sosialisme med svakt akademisk tilsnitt.

Det blir spennende å se hvor godt limet sitter. Men at det er den store kjærligheten som skal reddes – det tror jeg ikke.

Read Full Post »

Older Posts »