Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

Nylig arrangerte fylkeskommunene i Nord- og Sør-Trøndelag, samt kommunene Trondheim og Stjørdal Trøndelagsmøtet med overordnet tema: «Klima og miljø som utfordring og mulighet i Trøndelag«.

Trøndelagsmøtet skulle i følge reklamen bli en ny og viktig arena -«en kraftsamling for regionen«.

Det var lagt mye prestisje i å samle 300 politikere, næringslivsledere, byråkrater og organisasjonsmennesker fra de to trøndelagsfylkene. Nå skulle det være slutt på langtekkelige supperådsmøter. Nå skulle trønderske krefter sammen legge føringer for å gjøre landsdelen til et nasjonalt tyngdepunkt for miljø og bærekraftig utvikling.

Første hovedinnleder var selveste finansministeren. Han karakteriserte samlingen som «det nye Frostating», og la dermed lista svært høyt. Tema for hans innledning var «Rikets tilstand i lys av klima- og finanskrise. Utfordringer og muligheter for Norge og Trøndelag.» Ministeren fortalte oss i grunnen det vi allerede visste. -Den veksten vi skaper må være bærekraftig. -God forvaltning er viktig. -Vi må være forsiktige med pengebruken fremover, slik at vi kan overlate landet til våre etterkommere i bedre stand enn da vi tok over. Et godt tradisjonsrikt prinsipp, og tilhørerne nikket samtykkende. Om vi hadde hørt om handlingsregelen? Jada, humre, humre, det hadde vi alle sammen.

Sigbjørn Johnsen virker som en hyggelig kar. Flink er han sikkert også. Det var derfor skuffende at han ikke var mer visjonær. Overraskende at han ikke utfordret mer.

I løpet av det todagers lange møtet, kom de som perler på en snor: Åslaug Haga; rektor ved NTNU; Lars Haltbrekken; adm. dir ved Aker Solutions Verdal og konserndirektør i SINTEF. Blant andre. Gode foredrag. Vi lyttet. Vi nikket. Vi smilte.

Og da er vel alt såre vel?

Nei. Når det Adresseavisen beskriver som «landsdelens viktigste beslutningstagere» møtes, skal vi altså

  1. Ikke beslutte noe
  2. Passivt lytte til foredragsholdere som snakker om tema det stort sett er enighet om

Hva kunne vi gjort?

  1. Besluttet noe, for eksempel om kraftsituasjon i Trøndelag 
  2. Brukt foredragsholderene mer aktivt, for eksempel gjennom paneldebatt

I stedet ble møtet hyggelig, uforpliktende og lite utfordrende. Det hjalp heller ikke at kun et fåtall av stortingsrepresentantene fra trøndelagsbenkene dukket opp. Dessverre var det konferansiér Bjarne Brøndbo fra DDE som fikk frem det største engasjementet i forsamlingen, da han under middagen sang ut: Her bli` det liv – og vi begeistret svarte: RAI RAI.

Adresseavisens kommentar etter første dag hadde overskriften «Riv i første forsøk».
Heldigvis har vi flere forsøk igjen.

Reklamer

Read Full Post »

…er en melding vi ofte får høre i nyhetene. Puh! Det var da enda godt tenker vi, og får med en gang katastrofen litt på avstand.

På Haiti er det dessverre én nordmann som er savnet. Det er en forferdelig nyhet for de pårørende. De må leve med uvissheten i en kaotisk situasjon.

Men hvorfor blir det hovednyheten? Det er kanskje så mye som 100 000 døde på Haiti, og mange flere er alvorlig såret. Ord kan ikke beskrive ødeleggelsene, sier øyenvitner. Folket i et av verdens aller fattigste land er hjemløse og har ikke tilgang til mat og medisiner.

Er det bare nordmenn som er mest opptatte av seg og sitt? Trolig ikke.

Da jeg var politiets pressetalskvinne i forbindelse med en flykapring, ringte det nyhetsbyråer fra hele verden. -Er det noen japanere ombord i flyet? -Hvor mange amerikanske statsborgere?

Hjelp!

Read Full Post »

Tusen takk! Tusen takk, Erna Solberg, for at du nok en gang har stått frem med din dysleksi.

Du er ikke alene. Det vet du. Rundt omkring på skoler og arbeidsplasser er det barn, ungdom og voksne som sliter med lese- og skrivevansker. Visstnok så mange som 1/3 av oss. Mange foreldre føler seg også utilstrekkelige og rådville når de skal hjelpe barnet sitt med lekser. Og det tar så enormt mye tid! Ikke bare skal barnet komme igjennom ukas mål, men barnet skal også motiveres og støttes i å opprettholde et godt selvbilde.

Noen er flinke til å skjule sitt handicap. Mange foreldre er derfor blitt overrasket når de har fått vite resultatene fra testing. Barnet er jo så flink og pliktoppfyllende!

Skolene har langt mer kunnskap om dysleksi enn tidligere. Der mange tidligere ble puttet i boksen «svak elev», får eleven i dag adekvat oppfølgning. Men en del foreldre erfarer også at det er en kamp å få skolen til å gi barnet den hjelpen det trenger. Andre dyslektikere oppfatter at det blir stilt for små krav til dem. – Du trenger ikke gjøre den leksen du, vet du. Det kan oppleves nedverdigende. Også barn med lese- og skrivevansker har forventninger til seg selv, og forventer at også andre har det.

Med egen iherdighet, dyktige lærere og kanskje et familienettverk som hjelper til, klarer mange seg svært godt gjennom hele skole- og utdanningsløpet.

Men ikke alle er så priviligerte. Derfor vil alltid satsing på skolen være vår viktigste samfunnsoppgave.

Bare gjennom en skole med kompetente og motiverte lærere som ser den enkelte elev, får hver enkelt mulighet til å strekke seg og utnytte sine evner til beste for seg selv og samfunnet.

 

Read Full Post »

Det kunne det i alle fall ha blitt dersom foreldre i Trondheim skulle betale for å opprettholde dagens bemanning i natur- og friluftsbarnehagene. – Det vil bli ca 500,- kroner dyrere i månedlig utgift, kunne rådmannen fortelle formannskapet i dag.

Bakgrunnet for at spørsmålet kom opp, er at det rødgrønne styret i Trondheim nylig vedtok å kutte 1,6 millioner kroner i tilskuddet til natur- og friluftsbarnehagene i kommunen. Tilskuddet har vært begrunnet i behovet for økt bemannings- og pedagogtetthet på grunn av de særlige utfordringene som ligger i at barna store deler av dagen oppholder seg utenomhus. Når barna har skogen som lekeplass, sier det seg selv at det er behov for flere voksne til stede enn i ellers.

Når vedtaket om bemanningsreduksjon kom, vakte det ikke uventet reaksjoner. Adresseavisen skrev 7. januar i år om foreldrenes bekymring for konsekvensene av kuttene.

Kommunalråd Tone Sofie Aglen (Sp) uttalte da til avisen at hun var åpen for å vurdere en økning i foreldrebetalingen for å opprettholde bemanningen ved disse barnehagene. (Synspunktene utdypes i hennes blogginnlegg samme dag.)

Dette signalet ble også snappet opp av nettstedet barnehage.no, som presenterte saken som at Trondheim kommune gikk inn for økt foreldrebetaling.

I dagens formannskapsmøte stilte jeg derfor spørsmål om det syn Senterpartiets kommunalråd gav uttrykk for, også var representativt for ordføreren og det rødgrønne styret i Trondheim, og om man ville ta initiativ overfor regjeringen om å utrede av muligheten for høyere foreldrebetaling ved natur- og friluftsbarnehager.

Ordfører Rita Ottervik svarte at hun og Arbeiderpartiet var skeptiske til en uthuling av maksimalprisen, og at hun var bekymret dersom man fikk barnehager med tilbud som bare barn av velstående foreldre kunne benytte seg av. Kommunalråden fra Senterpartiet poengterte at ordføreren ikke kunne holdes ansvarlig for hennes høyttenkning, men at Senterpartiet i utgangspunktet hadde vært skeptiske til maksimalprisen også før den ble innført.

Foreldres valgfrihet er viktig for Høyre. Derfor er mangfold i barnehagetilbudet en kvalitet i seg selv, som det er verd å ta vare på. Høyre gikk derfor inn for å beholde dagens bemanning ved natur- og friluftsbarnehagene i vårt budsjett. Vi erkjenner at en bemanningsreduksjon vil gjøre det vanskelig for mange friluftsbarnehager å drive forsvarlig.

Høyre mente i 2005, som i dag, at det var galt å innføre en maksimalpris i barnehagen. Dersom enkelte barnehager yter et særlig tilbud til barna utover det man ellers skal forvente, er det rimelig at barnehagene kan ta seg betalt for det.

Men hvilket særlig tilbud kan forsvare økt foreldrebetaling? Og hvor mye skal en forvente at foreldrene skal dekke av ekstrautgiftene? Og må nødvendigvis friluftsbarnehagene være så kostbare?

For drøye ni år siden uttalte kommunaldirektør Jorid Midtlyng til Adresseavisen at  «Det viktigste med å etablere friluftsbarnehager er det utbyttet barna får når de tar i bruk naturen. Men jeg legger ikke skjul på at dette er interessant fordi vi også får nye og rimelige barnehageplasser. Kommunen er derfor positiv til å etablere flere slike i Trondheim.» 

Men resultatet av den storstilte utbyggingen av kommunale barnehager førte til at natur- og friluftsbarnehager ikke ble så rimelige likevel. Når man bygger benyttes også her normen med fire m2 per barn. Altså det samme som i alminnelige barnehager. Mao: like dyre bygg, flere ansatte.

Jeg tror kanskje man kunne finne løsninger, hvor man hadde andre krav til byggene ved natur- og friluftsbarnehagene. Kanskje kunne det føre til at vi fikk flere barnehager av denne typen.

Friluftsbarnehager er et viktig tilskudd til mangfoldet, og bør av mange grunner ikke være et luksustilbud for de få.

Read Full Post »

Redaktør Dag Herbjørnsrud i Ny Tid tok nylig til orde for at Vesten burde søke dialog med Osama bin Laden med det formål å «sikre sivilbefolkningen i Irak, Afghanistan og Jemen en bærekraftig og fredelig framtid». Herbjørnsrud hevder at for å få «slutt på krigen», trenger vi en fredsavtale, siden «verken Osama eller Obama (vil) gi seg». Og for å få til en fredsavtale må man først forhandle med bin Laden og Al-Qaida. Norge må gå foran, lyder oppfordringen.

La oss ikke fnyse oppfodringen vekk. Flere enn Herbjørnsrud og professor Nils Christie har vært inne på den tanken. Også internt i ISAF har man diskutert muligheten for å komme i dialog med «motparten». 

Men før vi kan diskutere hensiktsmessigheten av dialog, må vi spørre oss om hvem vi i så fall skal forhandle med. Herbjørnsrud snakker vekselvis om Osama bin Laden og Al-Qaida, noen ganger setter han likhetstegn mellom disse. Det blir for unyansert.

Al-Qaida er ikke en definert gruppe. Al-Qaida har i dag betydning som utgangspunkt for en idé, eller en filosofi om man vil. Ideen symboliserer det mange muslimer oppfatter som en mangeårig undertrykkelse. Denne filosofien har mobiliserende kraft og har, som vi har fått erfare, ført til flere terroraksjoner med tragiske utfall. Al-Qaida er i dag mer å betrakte som en diskusjonsgruppe på internett, som enkeltpersoner, eller grupper mennesker, kan bli inspirert til å handle etter. Men som forhandlingspartner er Al-Qaida en umulig størrelse. Å si at man skal forhandle med Al-Qaida, vil være det samme som å si at man skal forhandle med Kapitalismen eller Kommunismen.

Osama bin Laden, har naturlig nok, festet seg som personlifiseringen av terrortrusselen mot den Vestlige ikke-muslimske verden. Likevel vil mange hevde at han trolig har begrenset militærpolitisk slagkraft. Bin Laden har imidlertid kraft som målbærer av ideen Al-Qaida. Bin Laden var for øvrig ikke den første som målbar disse ideene, men er representant for en utvikling, som begynte tidlig i forrige århundre som blant annet hadde sin bakgrunn i det muslimske brorskap i Egypt. Bin Laden står altså i en lang tradisjon, men har utviklet ideene videre og står i dag blant annet for en gjenopprettelse av Kalifatet. Dette er en idé som har svært begrenset støtte blant verdens muslimer, og oppfattes som en utopi. Men i enkelte miljø, har dette dessverre hatt klangbund.

Taliban er en nasjonalistisk, pasthun-dominert motstandsbevegelse med base sør og øst i Afghanistan og i Pakistan. Denne grupperingen kan man teoretisk forhandle med, fordi den har organisatoriske og identifiserbare særtrekk. Blant annet er det mye som tyder på Taliban i motsetning til Al-Qaida har en grad av sentralisert ledelse. Men Taliban har liten eller begrenset innflytelse utover sitt område, så Herbjørnsruds tanke om fellesforhandlinger for fred i Afghanistan, Jemen og Irak lar seg nok uansett ikke gjennomføre.

Forhandlingspartner(e) er altså vanskelig å definere. Når Herbjørnsrud peker på Osama bin Laden, kan det derfor virke som han gjør dette mer for å lage et ordspill med etternavnet til USAs president, enn ut fra realpolitiske betraktninger.

Read Full Post »

Altså. Som bebudet: Her kommer litt hardcore politisk synsing om eget parti. 

Det er i Høyre kampen står, skriver Per Aage Pleym Christensen i internettavisen Liberaleren, og diskuterer (selvsagt) Høyres forhold til datalagringsdirektivet (dld). I artikkelen vises det til stortingsrepresentant Arve Kambes kronikk i VG 5. januar i år, hvor han gir sin varme støtte til dld, samtidig som flere av Kambes kolleger i Høyres stortingsgruppe har tatt klar avstand fra samme direktiv. Også den kjente bloggeren og Høyrepolitikeren Vampus har gitt viktige bidrag i Høyres diskusjon, blant annet gjennom et brev til Høyres stortingsgruppe. Selv har jeg blogget om temaet i innlegget Vårt dyrebare privatliv, i tillegg til en kronikk om overvåkning, Trygghetens dilemma.

Slik jeg ser det viser diskusjonen om datalagringsdirektivet et skille mellom en liberal og en mer tradisjonell konservativ linje i Høyre. Også i andre politiske saker, markeres disse skillelinjene, men skillet har kanskje særlig kommet til uttrykk i partiets justispolitiske diskusjoner.

I Høyres prinsipprogram heter det at Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier. Både begrepene konservatisme og liberale verdier kommer også til uttrykk flere steder i programmet. Om konservatismen slås det fast at den forutsetter en sterk rettsstat som ivaretar enkeltmenneskets og mindretallets rettigheter og som sikrer grunnleggende friheter som religionsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett og likhet for loven.

Liberale verdier vies også stor oppmerksomhet, særlig i forbindelse med ivaretakelse av personvernet:

Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern. Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt. Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet. Høyre vil utrede grunnlovfesting av personvernet.

Etter å ha lest dette, kan en jo undre seg over at ikke et samlet Høyre har tatt klar avstand fra datalagringsdirektivet. Men da må en huske at Høyre også har tradisjon for å være kriminalpolitisk «streng». I juristkretser husker fortsatt mange Høyres unge justispolitiker Linda Hofstad (Helleland) sitt utspill om fotlenker for straffedømte. I justispolitiske diskusjoner har også enkelte Høyrerøster karakterisert partiet som «lov og orden-partiet», et uttrykk som for øvrig tidligere partifomann i Fremskrittspartiet Carl I. Hagen, i sin tid introduserte som (heders)betegnelse på eget parti før Høyre snappet det opp. Andre røster har igjen fremhevet Høyre som et sosialliberalt parti, hvor slagordet Muligheter for alle, har stått sentralt også i diskusjon om kriminalpolitiske spørsmål.

Sist landsmøte kom disse ulike retningene i partiet klart frem. I den såkalte cowboy-jussaken, fikk en liberal gruppering med seg flertallet på landsmøtet til å gå imot arbeidsutvalgets forslag om å innføre en minimumsstraff for tredjegangs domfellelser.

Også i spørsmålet om kjønnsnøytral verneplikt på Høyres landsmøte i 2008, var det tydelige skiller. Adresseavisen dekket saken både før og etter avstemningen. Landsmøtet gikk her inn for å beholde dagens ordning, men bare med 20 stemmers overvekt.

En annen sak hvor partiet var delt, var under behandlingen av felles ekteskapslov, som til slutt endte opp om overveldende flertall for den nye loven. Av andre tema kan nevnes spørsmålet om videreføring av kontantstøtten, hvor et stort flertall på fjorårets landsmøte gikk inn for å beholde ordningen.

Behandlingen av ulike saker viser altså at maktforholdene varierer. Man kan også stille spørsmål om hvor løse eller faste grupperingene er.

Jeg tror de mest ideologisk bevisste, har et klart definert forhold til om de befinner seg på den ene eller andre siden. Slik jeg opplever det, har for eksempel Unge Høyre de senere årene stått samlet på den liberale siden i partiet. Det samme har som oftest vært tilfelle med Høyres studentforening, selv om studentene, etter mitt skjønn, utgjorde et tydeligere politisk korrektiv til det mer tradisjonsbundne Høyre, da foreningen var mer løselig knyttet til partiet (DKSF).

Jeg mener interne diskusjoner er bra. Det må være høyt under taket og debattene må ha en viss temperatur for å drive partiet fremover. Å sette lokk på interne debatter, fører til misnøye og stagnasjon.

Likevel må man til slutt foreta noen valg. Jeg ønsker meg et tydeligere ideologisk Høyre. Det innebærer at pragmatismen noen ganger må vike.

Read Full Post »

Som en orientering til gamle og eventuelt nye lesere, kan jeg opplyse at jeg hverken i dag, eller i overskuelig fremtid har planer om å forfatte kriminalnoveller eller kringkaste private motetips på denne siden, jf artikkel i dagens Adresseavis.

Derimot har jeg planer om å skrive om interne spenninger mellom liberale og «kristenkonservative» sider i Høyre, og hvilke utslag dette kan gi når partiet står overfor vanskelige politiske veivalg.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »