Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2010

Jeg undrer meg stadig. Over det meste, egentlig. Men akkurat nå undrer jeg meg aller mest over politiet. En verden jeg var en del av i mange år, respekterte og følte meg hjemme i. Men nå lurer jeg mest på hva som gikk galt. Med meg? Eller var det politiet? 

Det som har ansporet meg til slike tanker i denne gule tid med påskeegg og TV-krim, er at virkeligheten åpenbart må fortone seg så helt forskjellig for KRIPOS og den politihverdagen jeg kjente.

KRIPOS sin voldsomme Bare MÅ ha det-kampanje for datalagringsdirektivet: Uten DLD stopper Norge, evt blir En kriminell frihavn (10 poeng for retorikken) er langt fra den hverdagen jeg kjente.

Når det samme politidistriktet jeg arbeidet i glemte å etterforske anmeldelse av en alvorlig sedelighetssak i nesten ett år, nå ønsker seg DLD for å finne fornærmede (ofre, som etterforskeren uttrykte det) som har «utført seksuelle handlinger» (formodentlig med seg selv) foran et web-kamera, blir jeg bare trist. Gikk noen ut i avisen den gangen? Hvorfor går ikke Kjetil Haukaas eller andre politisjefer ut og maner til handling når nok en undersøkelse viser at etterforskning av overgrep mot barn og voldtekter ikke holder mål? Når slike tilfeller avdekkes, er det Riksadvokaten som svarer. Så kommer vel et nytt rundskriv med en alvorlig pekefinger som forteller politiet at nå må dere skjerpe dere. Men å se politiet selv gå ut i media, og si 

UNNSKYLD – Vi har nok en gang ikke gjort en god nok jobb, men nå skal etterforskning av vold og sedelighet få høy status internt. Vi lover på tro og ære. Unnskyld. 1000 ganger unnskyld.

Det vil aldri skje. Det vet vi alle sammen.

Jeg har stor tillit til politiet. Det er i politiet jeg har sett flest mennesker stå på døgnet rundt, dratt fra ungene midt i frihelgen for å gjøre en ekstra innsats for enkeltmennesker og for samfunnet. Jeg vil alltid være stolt av å ha jobbet sammen med så flotte kolleger. Likevel er jeg glad jeg også har sett en verden utenfor. Det er ikke så dumt, tror jeg. I alle fall ser jeg det nå.

Det er mange utfordringer for politiet fremover. Jeg håper de tar tak i dem med klokskap.

Advertisements

Read Full Post »

Ja, er det egentlig noen som bryr seg om hvor landets tolvte biskop skal virke, enn si holde hus? Bortsett fra politikere og kirkens organer, da. De bryr seg, har vi forstått. Men enige er de visst ikke om noe.

Kirkens folk synes politikere bryr seg for mye, og skal man ikke snart selv få bestemme – være herre i eget kirkebygg, så og si. -Får vi ikke preses i Oslo, kan det være det samme, sa biskopen som i sin tid mente at Erik Bye ikke kunne fremføre Anna Lovinda under en konsert i Vanse kirke. Sangen passet seg nemlig ikke i kirkerommet. Og partiet som er kjent for å være mot kirken, men for kvinnelige prester, stemmer i. Det gamle bondepartiet vil flytte mest mulig ut av Oslo, men har foreløpig ikke fått gjennomslag for noe. Og hva mener egentlig Arbeiderpartiet – preses med eller uten borteboerstipend?

Men folk flest – hvem nå det enn er – leer de på øyelokket – eller er det bare nok et pause-innslag på Dagsrevyen?

Jeg tror det er mange som ikke bryr seg. Jeg tror det er dumt.

Det er de levende som skriver historien. Noen av de valgene vi tar i dag vil påvirke ettertiden langt mer enn det vi selv har evne til å fatte. Jeg mener at plassering av Norges tolvte biskop er en slik beslutning. Dette dreier seg hverken om distriktspatriotisme, arbeidsplasser eller praktikaliteter. Det drier seg om å erkjenne vår kristne kulturarv, og ta konsekvensen av det.

Og her tror jeg kanskje vi er ved sakens kjerne – nemlig ulike oppfatninger av hva dette egentlig handler om. Jeg tror nemlig at selve etableringen av den tolvte biskopen har rørt borti noe kirken selv ikke helt hadde sett for seg. Bispemøtets preses biskop i Agder og Telemark, Olav Skjevesland uttalte nylig at

Vi registrerer at saken har vokst og blitt til noe helt annet enn det som var utgangspunktet.

Saken handlet opprinnelig om å styrke funksjonen som Bispemøtets preses, ikke å etablere en ny, erkebiskopaktig symbolfigur.

Men er det så dumt at kirken får sitt hovedsete utenfor sentralmakten? Sør-Trøndelag Høyres Lars Tvete sier det slik:

Ved et skille mellom kirke og stat, kan det være klokt med en ny geografisk plassering av kirkeadministrasjonen, slik at kirken med det kan tråkke opp noen nye stier.

Tidligere sjefsredaktør i Stavanger Aftenblad Thor Bjarne Bore har på sin side argumentert for at Rogalandsområdet kunne være et naturlig utgangspunkt for plassering av den tolvte biskop. Samtidig gjør han det klart at kirken selv må treffe en slik avgjørelse.

Skal politikerne overstyre Den norske kirke underveis til et brudd mellom kirke og stat? Skal Regjeringen påtvinge kirken organisatoriske løsninger som er stikk i strid med dens ønske? Vet politikerne bedre enn kirken selv hva den trenger?

Spør Bore i sin bloggartikkel. Og selvsagt er han inne på noe vesentlig. Midt i løsrivelsesprosessen, er politikerene i ferd med å foreta seg et siste anstøt mot kirken. Dette er dilemmaer også partiet Høyre har sett. På den anne side, hvis politikerne har avgjørelsesmyndighet i dag, hvorfor skal man ikke bruke den? Og kan det ikke være slik at politikerne i nettopp denne saken har sett noe som kirken selv ikke har, eller kanskje ikke vil se?

Trondheim og Nidaros har en lang katolsk tradisjon. Kanskje er dette litt skremmende for Den norske kirke? Feiringen av Olsok, symbolisert blant annet gjennom Olavsfestdagene og Stiklestadspelet, har sterk tradisjon i Trøndelag. Olavsarvens betydning som økumenisk bindeledd, pilegrimene som kommer til Trondheim og Trøndelag fra nær og fjern.

Mange mennesker søker mot det religiøse, kanskje mer enn det tradisjonelle kirkelige. Da biskop Tor Singsaas og «Snåsamannen» møttes til dialog i Nidarosdomen, var kirkerommet fullsatt. Hvor ofte skjer det ellers? Er folk mer på søken nå enn før? Er dette et uttrykk for en ny-religiøsitet? Er det i så fall bra, eller et tilbakeskritt i forhold til ønsket om et opplyst samfunn?

Jeg tror biskop Skjevesland har helt rett i at denne debatten ble noe helt annet enn det kirkens folk hadde tenkt seg. Bare så synd kirken ikke har sett verdien av seg selv.

Read Full Post »

av André Bjerke

Deg er det skjenket en rett til å bli
død eller levende, trell eller fri.

Velg å bli narr eller velg å bli vis,
fugl eller giftslange, ild eller is!

Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
Ingen skal nekte deg retten til valg.

Velger du det som er skjendig og slett,
er det din helligste menneskerett.

Velg om du vil å fornedre deg selv.
Velg din fordervelse. Velg å bli trell!

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
Vit at ditt valg har besvart hvem du er.

Du er ansvarlig for den du er blitt.
Du har vært velgeren. Valget var fritt!

Read Full Post »

Nei, nei, nei.

Heng ut horekunder med glorete brev!

Oppfordret broderfolkets justisminister Beatrice Ask på et seminar om prostitusjon.

Hun utdypet oppfordringen med å si at hun mener at det skal merkes av omgivelsene når man er tatt for sex-kjøp. Dette vil virke mer avskrekkende enn flere år i fengsel, mente hun.

Rettssikkerhetsangst, har hun i alle fall ikke den svenske justisministeren.

Read Full Post »

Norge kan bli en frihavn for kriminelle, sier KRIPOS til Aftenposten.

Underlig.

Da jeg holdt innlegg på Nei til EU i Sør-Trøndelags debattmøte om datalagringsdirektivet, sa min med-innleder, politiinspektør Jarle Wikdahl at han hadde liten tro på at vi ville få et fristed for kriminelle i landet vårt hvis vi ikke innførte datalagringsdirektivet. Polititjenestemannen, som for øvrig holdt et godt og balansert innlegg, har blant annet bakgrunn som leder av PST i vår region. Jeg regner ikke hans vurderinger som verdiløse. 

Men argumentene til KRIPOS må tas på alvor. Jeg skal forsøke å gå igjennom de viktigste her. 

1. Trafikkdata uten forutgående etterretning

Trafikkdata er praktisk viktig i mange alvorlige straffesaker. (Jeg har selv brukt det som bevis i retten mange ganger.) Særlig er trafikkdata viktig i forhold til å dokumentere tiltaltes bevegelser, hvem han (det er stort sett en han) har hatt kontakt med, hvor hyppig osv. I forhold til Baneheia-saken, var det for eksempel viktig for å påvise at gjerningsmennene faktisk hadde befunnet seg i samme område som ofrene. I mange narkotikasaker er det kontaktnettet og bevegelsene til de tiltalte som blir avslørt gjennom analyser av trafikkdata.

Politiet og andre forkjempere for datalagringsdrirektivet fremstiller det av og til som om denne muligheten for informasjonsinnhenting forsvinner hvis vi ikke innfører direktivet.

Det er ikke korrekt. Rettstilstanden vil bestå som i dag.

MEN det politiet er redde for, er at tele- og internettselskapene endrer sin praksis med å lagre denne typen trafikkdata. Da mister politiet muligheten til å innhente disse opplysningene, hvis de ikke på forhånd har grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold. (For i disse tilfellene kan de be om tvangslagring, som jeg har sagt ca 100 ganger før, jf også meget god juridisk fremstilling hos advokat Jon Wessel-Aas: her.)

I NOKAS-saken, og i mange andre alvorlige straffesaker med utspring i organisert kriminalitet, bedrev politiet på forhånd etterretning mot det kriminelle miljøet – man «bygger opp» en sak.  Her medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet ingen endring, jf punkt 2.

I drapssaker er situasjonen annerledes. Her kommer hendelsen (som regel) uanmeldt, og politiet har ikke anledning til på forhånd å be om trafikkopplysninger. Men hvor viktig er for eksempel informasjon om tiltaltes (eller offerets) mobilbruk i drapssaker?

Ikke uviktig. Da jeg ledet etterforskningen i en drapssak, var dette noe av det første jeg innhentet. Nå hadde det seg imidlertid slik at mobiltelefoner ikke ble benyttet i min sak, slik at dette ikke var viktig i etterforskningen. I de fleste drapssaker er det imidlertid ikke utskrifter fra mobiltelefoner som er det avgjørende beviset. DNA-spor, vitneavhør, siktedes egen forklaring osv er langt viktigere. 

Hva gjelder siktedes PC vil ofte den være gjenstand for beslag, og eventuell informasjon fra denne kan brukes som bevis der det er aktuelt. Dette har ingen betydning i forhold til datalagringsdirektivet.

2. Trafikkdata/kommunikasjonskontroll som ledd i pågående etterforskning/etterretning

Ofte viktig ledd i etterforskningen/etterretningen, selv om dette ikke alltid leder frem til en straffesak. Hverken dette eller andre etterforskningsmetoder som spaning, provokasjon eller infiltrasjon påvirkes av datalagringsdirektivet.

Etter mitt skjønn, bør politiet bli flinkere til å utnytte og videreutvikle disse metodene.

3. Trafikkdata i savnetsaker

I saker hvor en person meldes savnet, er utskrifter fra mobilbruk noe av det første som innhentes for å forsøke å spore opp den savnede. Noen personer ønsker å være borte en stund uten å si fra til sine nærmeste, mens det i andre tilfeller dessverre viser seg at det dreier seg om et straffbart forhold. Heller ikke i disse tilfellene vil politiet ha anledning til tvangslagring på forhånd. Dersom det ikke lenger blir mulig å hente ut trafikkdata, må politiet belage seg på annen informasjon som de også benytter i dag, for eksempel videokamera-opptak, vitneavhør og opplysninger fra minibankutskrifter.

4. Hvor sikkert er systemet i dag?

Det finnes masse smutthull i dag. En utmerket oppsummering er gitt av bloggeren og Høyre-politikeren Heidi Nordby Lunde (Vampus). Jeg går ikke nærmere inn på dette her.

5. Proporsjonalitet

Jeg har med dette forsøkt å si at KRIPOS både har rett i noen av sine argumenter, og tar feil i andre (dvs fremstiller virkeligheten feil).

Uansett kommer ingen av oss unna spørsmålet om proporsjonalitet. Dette er et grunnleggende rettsprinsipp. Og her skiller altså KRIPOS og jeg lag.

Jeg er ikke i tvil om at en storstilt masselagring av til dels sensitive personopplysninger, er et uforholdsmessig inngrep i personvernet og en krenkelse av privatlivets fred. For meg veier ivaretagelsen av disse verdiene, som ofte er vanskelige å begripe fordi de er så abstrakte – tyngre enn de fordelene datalagringen medfører i forhold til politiets oppklaring av enkelte straffesaker.

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må Staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter.

En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

Personvernkommisjonen som avgav  rapporten  Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet i januar 2009, samlet seg om en felles uttalelse som advarte mot direktivet. Kommisjonen fryktet at implementering av DLD ville føre til en økning av det totale overvåkningsnivået i Norge, og at dette igjen ville kunne virke hemmende på enkeltmenneskets frimodighet og dermed svekke ytringsfriheten og demokratiet.

Blant annet uttalte kommisjonen:  

Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

KRIPOS må gjerne være uenige i dette. Men frihavns-retorikken, kan de godt legge bort.

Read Full Post »

Ikke 8. mars. Ikke morsdag. Ikke en gang Valentinsdag. Bare en helt vanlig dag. Og jeg tenker på hvor mange dyktige uoppdagede kvinner jeg kjenner.

Ord som «kvinnesakskvinne», «rødstrømpe» og «feminist» gir ikke så mye mening for meg. Ofte er uttrykkene definert i forhold til et bestemt politisk ståsted, eller syn i en bestemt politisk sak, som jeg er uenig i. Derfor faller jeg utenfor definisjonen, og det kan jeg for så vidt godt leve med. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke er opptatt av å få et mer likeverdig samfunn hvor kvinner har en helt naturlig plass i alle posisjoner, også innen ledende stillinger. I disse posisjonene er kjønnsfordelingen skjev.

Jeg kan si med én gang at jeg ikke har ambisjoner om å gå Harald Eia i næringen med dette innlegget. Det eneste jeg lurer på er hvorfor så mange kvinner ikke er representert i styrer, råd og utvalg, når deres kompetanse og personlige egenskaper er sårt tiltrengt. 

Hva årsaken er til dette, skyldes sikkert mange ting. Men jeg vil peke på følgende: 

  1. mange kvinner er usynlige
  2. mange er enten redde for å gjøre seg mer synlig eller
  3. for lite bevisste på hvordan man gjør det
  4. kvinner er for lite flinke til å backe hverandre opp når man selv er kommet i posisjon

Hvis vi legger disse påstandene til grunn – Hva gjør vi med det?

Bli synlig

Mange av oss drømmer om å vinne 10 mill i Lotto, og fantaserer om hvordan vi skulle ha brukt gevinsten. Likevel er det viktig å huske at vi faktisk må kjøpe kupong for å ha sjanse til å vinne. Slik er det også i forhold til å komme i ledende posisjoner – det nytter ikke å være flink og snill, ja endog tøff for deg selv, du må vises for omverdenen.

Jeg var på et nettverksmøte i en forening som heter Justitias Døtre, hvor medlemene er kvinnelige jurister med ulik erfaringsbakgrunn. Noe av det vi fokuserer på er nettopp ledelse og styrearbeid. Likevel var det flere som vegret seg da jeg tok opp at vi burde markedsføre oss selv og foreningens arbeid. – Kan vi det da? – Må vi ikke lære mere først?

Mitt svar er: Hopp i det! Jeg er slett ikke sikker på at menn som har ambisjoner, sitter med et avkrysningsskjema og spør seg selv om de virkelig har nok kompetanse til hive seg med i konkurransen.

Bruk nettverket ditt

Kanskje er menn dyktigere enn kvinner til nettopp nettverksbygging. I alle fall mer bevisste på å utnytte det nettverket de har profesjonelt. Men kvinner har også nettverk. Det er bare litt annerledes enn det mange menn har. Kvinners kontaktnett er også stort, men mindre profesjonelt. Det vil si, vi tenker ikke på vårt nettverk som et nettverk, og utnytter det ikke i jobbsammenheng. Faktisk synes en del det er litt usmakelig å snakke om nettverk – det lukter kanskje litt frekt og kynisk? Advokat Ellen Holager Andenæs har flere ganger uttalt at hun selv ikke har noe nettverk, og ikke vil hun ha det heller. 

Jeg kan ærlig talt ikke tenke meg et mer ufyselig ord enn «nettverksbygging». De jeg velger å være sammen med, er folk jeg synes er hyggelige. Folk jeg helst ikke har noen som helst nytte av. Og hvis noen forsøker å innlemme meg i et nettverk fordi de skal ha nytte av meg, så … GÅ VEKK!! GÅ VEKK MED EN GANG!!!

Gutteklubben Grei, om de er frimurere eller golfspillere, har drevet med slikt alltid?

Ja, og det er da ufyselig. At man kjenner folk, er ikke til å komme fra. Men det øyeblikket du kaller det et nettverk, bevisstgjør du det, det er noe du har for nyttens skyld, for å bygge opp deg selv og din karriere. Frastøtende. En karriere skal være noe organisk, noe som skjer fordi du gjør en god jobb på riktig sted.

Men det er kanskje lett å si når man først er synlig og kommet i posisjon? Og det er kanskje heller ingen ulempe at man har mange betydningsfulle bekjente, selv om man «bare» har det hyggelig sammen?

Uansett jeg vil ikke overdrive betydningen av nettverksbygging. Egen dyktighet, vil alltid være det viktigste, men å ha gode kontakter og et bredt nettverk, må ses på som positivt.

For hva er nå nettverk egentlig? Også kontaktlæreren, naboen eller håndballtreneren vi møter på skolen, over nabogjerdet eller på trening, er vårt nettverk. Over alt hvor vi ferdes, på jobben og i fritiden, treffer vi mennesker. Er vi nysgjerrige på andre, lærer vi mye selv.

Og slik jeg ser det har kvinner en fordel i forhold til mange menn – Vi kan småprate, eller vi har det som på engelsk kalles «social grace». Det må utnyttes, still spørsmål, få råd. Ring den flinke foredragsholderen, send en e-post til en kollega et annet sted i landet, spør hva andre mener om rapporten du skrev. På den måten hever du din egen kompetanse, og skaffer deg troverdighet i andre sammenheng. Det er vel ikke så ufyselig?

Støtt hverandre

Til slutt – Selv om det kanskje kan være litt behagelig å være eneste kvinne i et mannsdominert miljø, og litt fristende å trekke stigen opp etter seg, må vi ha en bevissthet rundt det å støtte hverandre. Min kollega i formannskapet, kommunalråd Tone Sofie Aglen (SP) bruker av og til å sitere USAs tidligere utenriksminister, professor Madeleine Albright som har uttalt at –Det finnes en egen plass i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner.

**************************

Og alt dette sitter jeg å tenker på i dag, en helt vanlig dag. De fleste dager er ikke 8. mars.

Read Full Post »

Datalagringsdirektivet kan hjelpe til med så mangt. Også å finne frem til ofre, som ikke var klar over at de var nettopp det.

Salten politidisktrikt har under opprulling en større sedelighetssak. En mann er siktet både for fysiske overgrep og overgrep ved bruk av internett. Det siste skal være foregått ved at mannen har utgitt seg for å være jente og fått unge gutter til å kle av seg og «utføre seksuelle handlinger» som har blitt overført på webkamera. Som gjenytelse skal guttene ha fått nakenbilder av «jenta».

I forbindelse med etterforskningen har IKT-etterforsker Lars Eirik Nilssen uttalt til media at saken egentlig kunne vært av langt større omfang, men at dagens lovverk hindrer politiet i å «finne frem til ofrene». Her ville datalagringsdirektivet ha vært til stor hjelp, mener etterforskeren.

Man kan stille spørsmål ved mye av det etterforskeren hevder. For eksempel hans uttalelse om at det ikke er lov til å lagre data mer enn tre uker? Ville virkelig datalagringsdirektivet kunne hjelpe når web-aktiviteten går tilbake til 2007? (De fleste land har valgt lagringstid i 12 måneder, ikke to år.) Hvorfor har ikke politiet benyttet seg av andre metoder, feks bruk av straffeprosessloven § 215a?

Men et viktig etisk spørsmål vi alle må stille oss er:

Er det riktig for enhver pris å finne frem til alle fornærmede?

Rundt omkring i landet finnes det antagelig en del unge gutter, som lever i den tro at de har en hemmelighet med en ukjent flott jente på internett. Er det statens oppgave å spore dem opp for å overbringe nyheten om at det slett ikke var en jente de viste seg frem for, men tvert imot en ekkel middelaldrende mann? 

At en slik oppdagelse av sannheten, vil være svært traumatisk for de fleste, kan det neppe være tvil om. Etterforskeren forteller da også:

I politiavhør har guttene blånektet for det de har gjort – helt til de blir konfrontert med bilder og filmer av seg selv. Det er åpenbart mye mer traumatisk for dem at en eldre mann har sett på dem, og ikke ei ung jente.

Ja, nettopp. Og da spør jeg igjen: Er det riktig av samfunnet å fortelle sannheten, og hvis det er det:

Har vi ressurser til å støtte de fornærmede?

Det siste tror jeg bestemt vi kan si nei til. Senest i dag kom nyheten om at man skulle redusere antall tjenestemannsstillinger i politiet på grunn av trangere økonomi. Politihøgskolestudenter fryktet at NAV måtte ta ansvaret for dem når de gikk ut av politihøgskolen. Har man plutselig nok ressurser til å innhente psykologekspertise eller iverksette krisehåndtering i stor skala?

Og hva med politiet selv?

Har vi ikke nettopp fått med oss evalueringen av politiets håndtering av overgrepssaker, og manglende prioritering av disse? Denne og tidligere evalueringer (f eks av etterforskning av voldtekter), viser at politiet har mer enn nok med å prioritere ordinær etterforskning av grove overgrep mot barn og kvinner. Min oppfordring er: Rydd rommet, før dere går ut og leker!

Dessuten – hva er alternativ anvendelse av ressursbruken – altså hva kunne vi ellers fått ut av politiet, hvis vi ikke brukte penger på lagring av data? (Det er tross alt skrekkelig dyrt!)  Hvor mange foreldremøter og oppsøkende virksomhet på skoler, frivillige organisasjoner og nærmiljø kunne ikke politiet ha med bevisstgjøring om nettvett og annet holdningsskapende arbeid? Og hvor mange flere politistillinger kunne vi fått? Hvor mye mer ressurser kunne vi ikke brukt på etterretning, infiltrasjon av pedofile miljø mm? 

Størrelsene er nesten ikke sammenlignbare.

Og til slutt:

Skal vi alle batale prisen i form av tapt privatliv for at politet skal fortelle en og annen håpefull at sorry, den du onanerte ovenfor var nok ikke en jente, men en mann?

Think not.

Read Full Post »

Older Posts »