Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2010

Jeg kommer rett fra åpningen av CO2-fangstanlegget til SINTEF. – Jeg skjønner meg mer på statsvitenskap og internasjonal politikk, men jeg forstår at dette er fremtiden, sa kronprinsen.

Ja, for vi er kommet langt på miljøteknoliogi i Norge. Og på mange andre områder også. Så flinke, så flinke. Men på noen områder er vi mennesker omtrent like primitive som vi alltid har vært. Vi styres av frykt og redsel mer enn vi liker.

En ny undersøkelse foretatt på vegne av Civita viser at hele 30 % – altså hver tredje – av oss synes tortur kan være et akseptabelt virkemiddel for å bekjempe terror.

Spørsmålet Civita stilte lød

Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur, for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlingen?

I notatet fra Civita heter det at

bare halvparten av respondentene svarte helt klart at det ikke var riktig å benytte tortur selv for å hindre terrorhandlinger. 20 prosent var usikre, og så mange som 30 prosent mente at det var riktig å benytte tortur som et hjelpemiddel.

Halvparten av oss tar altså ikke klar avstand fra bruk av tortur. Dette er ikke noe nytt. Det er bare så nedslående å bli minnet om det.

Men hvorfor kan så mange presumptivt ressurssterke mennesker i et av verdens rikeste land – skinasjonen med selvoppnevnt fredsmeglerstatus – akseptere grove brudd på menneskerettighetene i visse situasjoner?

I tidsskriftet Terrorism and political violence  (Vol.15, No.3 2003) beskriver forfatterne av artikkelen The Social and Religious characteristics of Suicide Bombers and their Victims, Leonard Weinberg, Ami Pedahzur og Daphna Canetti-Nisim hvordan redselen påvirker folks holdninger til bruk av militærmakt og tillit til statlig tvangsmakt. I forhold til en undersøkelse av israelske innbyggeres oppfatning av Israels militærmakt skriver forfatterne (s 147):

In general when Israelis express heightened fears, they respond by advocating the use of stronger measures by the military and the security services to defeat those threatening them and the society of which they feel themselves apart. An exeptionally interesting finding, in our view, is the fact that the most fearful members of the public were the strongest advocates of a military response, while the least fearful were also the least comitted to a militant response by the Israeli authorities. Fear,  in other words, promotes an aggressive response aimed at eliminating its source.

The finding seems to be consistent whith public reactions in such other Western democracies as Italy, Germany and the United Kingdom that were the targets of terrorists campaigns during the 1970s and in the United States following the 9/11 attacks. In these cases, the public was willing to support enhanced powers for the government to tap telephones and engage in various other “search and seizure” practices normally prohibited by law – if the powers were exercised for the purpose of bringing about the defeat of terrorist organizations.

Dette ble skrevet i 2003. I 2004 fikk vi bombingene i Madrid, i 2005 i London. I 2006 kom Datalagringsdirektivet.

Synovates undersøkelse for Minerva viste at 51 % av de spurte syntes det var greit at staten kunne pålegge tele- og internettselskpene å registrere vår gjøren og laden på telefon og internett for å bekjempe terrorvirksomhet. Døgnet rundt. Barn og unge, gamle. Alle.

Mange vil altså ha det.

Fordi de tror det virker. Fordi frykten er stor nok. Vi vil ikke bli en kriminell frihavn. Vi vil redde et barn.

Og vi som protesterer via sosiale medier er ikke særlig representative, sier statsviter og valganalytiker Svein Tore Marthinsen. Sikkert ikke. Men vi er i alle fall våkne.

Og jeg frykter frykten for terror mer enn terror.

Reklamer

Read Full Post »

Det norske forsvar mangler militærleger. Mange husker sikkert daværende sanitetsjef, generalmajor Leif Sverre Roséns uttalelser i 2007 om at legedekningen var så dårlig i Afghanistan at soldatenes sikkerhet var truet. Roséns frittalenhet ble litt vel sterk kost for regjeringen, Rosén måtte ta sin beret og tre av.

Men myndighetene oppfattet etterhvert poenget, og nye legestillinger ble opprettet. Legene (med kirurgi og anestesi som spesiale) skulle ansettes i åremålsstillinger og være i beredskap for Forsvaret med seks måneders tjenestetid hvert år øremerket for internasjonale operasjoner.

Nå viser det seg imidlertid at bare 11 av de totalt 24 stillingene er besatt.

De nye stillingene ble fordelt på en del av landets sykehus. Fire av de nye stillingene skulle være tilknyttet Universitetssykehuset i Tromsø. Disse stillingene ble imidlertid aldri besatt, og er nå vedtatt flyttet. Delvis skyldes dette at det var mangel på kvalifiserte søkere til stillingene. Men inntil Aftenposten skrev om saken var det ikke allment kjent at problemene også skyldes at legekrefter med Mads Gilbert i spissen hadde forsøkt å blokkere at leger med forsvarsbakgrunn fikk jobb ved sykehuset. I et brev til sykehuset i 2007 med tittel Ingen legeavtale med Forsvaret! skrev legene:

 At «Fredsuniversitetet» i Tromsø med sin universitetsklinikk UNN skal være leverandør av militært helsepersonell til militære operasjoner i krigs- og konfliktområder ledet av USA, er etter vår mening politisk uakseptabelt og uetisk.

Uetisk? Er det uetisk og uakseptabelt å melde seg til tjeneste for å redde liv under andre himmelstrøk? Når Stortinget har besluttet at Norge skal sende norske kvinner og menn på farlige oppdrag? Er det slik at noen liv er mer verd å redde enn andre? Er man ikke en bra lege hvis man ikke er rettroende nok? 

Nå er det nok gode grunner til å utlyse stillingene ved større og mer sentrale sykehus. Personnell som har vært ute i felten fremhever behovet for større fagmiljø og hyppig erfaring i kirurgiske inngrep som vesentlig for militærleger som sendes på internasjonale oppdrag. Selv om Forsvaret i dag sier legedekningen er god, må de hente inn sivile leger på kortere kontrakter enn det vår egen ordning gir anledning til. Jeg skjønner Forsvarets bekymring. Helseministeren må rydde opp. Kanskje gjør det ingenting at hun også har vært Forsvarsminister.

Men holdningene til Mads Gilbert og hans kumpaner, må de selv rydde opp i.

Read Full Post »

I de siste dagene har diskusjonen gått om foreldrepermisjon. Mest internt i Arbeiderpartiet og i Høyre.

Fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore Sandvik (Ap) har gått hardt ut mot sine partifeller som ønsker en fast bestemt todeling av foreldrepermisjonen, Elitens moralisme, kaller han det i sitt siste blogginnlegg om temaet. Sandviks Facebook-gruppe «Ikke ødelegg foreldrepermisjonen» er passert 4000 tilhengere. På denne siden heter det blant annet

Nå tar mange til orde for å sette tak på foreldrepermisjonen for hver av foreldrene til 6 måneder. Det er bra når far tar mer enn fedrekvoten, men for mange mødre er 6 måneder for tidlig å begynne i jobb igjen. Det kan skyldes alt fra økonomiske forhold, til behovet for ytterligere restitusjon eller avtaler foreldrene imellom. Et tak på 6 måneder kan derfor føre til at barnet får mindre samlet foreldrepermisjon.

Høyre gruppeleder i Trondheim bystyre, kommunalråd Yngve Brox, kaller Sør-Trøndelag Høyres forslag om full frihet for foreldrene til å fordele foreldrekvoten som «pinlig» i Adresseavisens papirutgave 20. april. Han har blant annet blogget om dette forslaget her og her.

Selv er jeg tilhenger av full frihet for foreldrene. Dette har jeg skrevet om på denne siden tidligere, jf posten Med rett til å velge.

Det mest interessante med Sandvik og Brox er ikke først og fremst at de er svært engasjerte i familiepolitikk, eller at begge opponnerer mot røster i eget parti, men at Sandvik argumenterer som de Brox opponnerer mot og vise versa.

Hør bare:

… verden er ikke kommet lenger enn at kvoten nok fortsatt er nødvendig. Og de familier som opplever kvoten som et problem trenger ikke bruke den. Men jeg mener staten da har gitt et godt nok tilbud til mor og barn. Vil familien ha mer permisjonstid for mor ut over dette får de dekke kostnadene selv.

og

At ingen nekter de familiene som ønsker det, å dele akkurat som man vil (med unntak av tre uker før og seks uker etter fødsel til mor og ti uker til far), holder ikke. (…)

Jeg er overbevist om at det er bedre for barna, fedrene, mødrene og landet om fedrene er lengre hjemme med barna. Men virkemidlene for det er først og fremst å gi fedrene selvstendig opptjeningsrett. Så lenge stat og kommuner ikke er istand til å gi mange nok mødre faste heltidsstillinger, og stønaden under pappapermisjonen utover de 10 ukene måles ut ifra mors stillingsandel – er det ikke moralen, men økonomien det er noe galt med. Og selv når dette er på plass, så vil det være ulike grunner til om mor ønsker å være 8-1o måneder hjemme og far bare pappakvoten eller litt til – men det er faktisk et privat spørsmål – og ikke noe hverken vi i Ap eller SV skal moralisere over.

Hvilke av utsagnene kommer fra en Arbeiderpartimann? Og hva sier Høyremannen?

Ikke helt enkelt, hvis du ikke visste svaret fra før. Aps representant mener at foreldrene selv må få velge. Høyremannen mener det er «bakstreversk» å ville løse opp kravet om tvungen permisjonstid for foreldrene, hhv 9 uker for mor og 10 uker for far. Staten har gitt et godt nok tilbud, mener Brox. Men hva er den prinsipielle forskjellen på 2,5 mnd og 6 måneder? De argumenterer forskjellig, men vil begge beholde dagens ordning. Hadde begge gått for en fastsatt statlig deling hvis ordningen skulle etableres i dag?

Jeg synes det er befriende med interne politiske debatter også når temperaturen er høy. Det viser at politikk skapes av mennesker som har tanker og visjoner, at det går an å påvirke innenfra og at det er så høyt under taket at ulike meninger kommer frem. Uten takhøyde vil partiorganisasjonene forvitre fordi partiene ikke vil tiltrekke seg nye, samfunnsengasjerte mennesker. Jeg synes dessuten det er spennende at det er menn som går til opprør – og det mot radikale forslag om familiepolitikk. For familiepolitikk engasjerer både menn og kvinner. Det er veldig, veldig bra.

Men for meg handler det som sagt om noe mer – retten til å bestemme over eget liv. Derfor håper jeg Høyrekvinnene og Unge Høyre vinner frem på Høyres Landsmøte.

Read Full Post »

Legesjekk

Nå skal jeg skrive om noe helt annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Ikke om jus eller politikk. Ikke en gang om datalagringsdirektivet. Jeg skal skrive om meg selv og det å sette egen helste på vent.

Jeg var egentlig på vei til Malta. Jeg og en politikerkollega skulle på en stor konferanse – ECAD – European cities against drugs. Jeg hadde gledet meg: Supert femstjernes spa-hotell som ikke var dyrere enn at Adresseavisen gjerne kunne ha skrevet om det. Både badedrakt og løpetøy var funnet frem. 

Men før jeg reiste, tenkte jeg at det kunne være greit å få ordnet alt jeg hadde utsatt så alt for lenge, tannlege, anskaffelse av ny migrenemedisin og legeundersøkelse. Jeg hadde jo fått purring fra Kreftregisteret for lengst. Celleforandringene måtte kontrolleres. I dag var det legens tur. 

Jeg har alltid følt meg litt som Albertine i politilegens venteværelse når jeg skal til gynekolog. Men legen er flink, profesjonelt hyggelig og har ultralyd. I dag fant han noe som ikke var så hyggelig. En cyste eller svulst. Som sannsynligvis ikke er farlig, men som må bort.

Da jeg gikk ut på gaten følte jeg meg som Woody Allen i filmen Hannah og hennes søstre etter at han har fått vite at han kanskje er sykere enn han hadde trodd. Allen spiller (som vanlig) en meget nevrotisk hypokonder, som kanskje for en gangs skyld har rett i sine bange anelser. Det går bra med Woody Allen i filmen. Det gjør det sikkert med meg også. Jeg tror virkelig det.

Men opplevelsen har fått meg til å tenke på hvor lett det er å sette seg selv til side midt i en hektisk hverdag. For vi er jo så travle alle sammen. Jobb, oppfølging av unger, trening. Vi har jo aldri tid til å ta en pust i bakken. Kjenne etter. Har du hatt vondt? Spurte legen. Nei, sa jeg. Men da jeg kom hjem, sa mannen min at det hadde jeg jo hatt. Jeg hadde bare glemt det.

Akkurat nå synes jeg det er helt greit å slippe å pakke og bare være hjemme med familien. Askeskyen ble litt mindre viktig.

Read Full Post »

I den siste tiden har det vært et stort fokus på Den katolske kirke, overgrepsavsløringer og overgrepspåstander. Vi har hørt om en kirke som har valgt ikke å anmelde forhold de er blitt gjort kjent med. Noen ganger har kirken selv «ordnet opp», andre ganger er forholdene dysset ned og forsøkt tiet i hjel. Nå står også en tidligere norsk katolsk prest frem og forteller at han føler seg rettsløs i forhold til det han oppfatter som grunnløse påstander. I kjølvannet dukker som sedvanlig opp støtteerklæringer til den ene eller den andre part i saken. Vi andre kan synse eller tro hva vi vil, men vi får aldri vite sannheten. Det må både det antatte offeret og den antatte gjerningsmannen leve med resten av livet.

Jeg synes disse sakene er vanskelige ut fra et rettsikkerhetsperspektiv. Hverken Müller eller Pollestad er tiltalt etter norsk lov for å ha gjort noe straffbart. Likevel har de begge fått sanksjoner fra sin arbeidsgiver, Den katolske kirke.

Den katolske kirke har nemlig sin egen straffeprosess med et eget domstollignende organ, Kirkeretten. Biskop Bernt Eidsvig har både til Adresseavisen og til VG (papirutgaver 14.04.) forklart at

Kirkeretten tar seg av saker det statlige rettsapparatet ikke tar seg av. Det handler om prestenes rettigheter og plikter, og det avsies dommer som vanlige domstoler ikke kan felle.

Også saker om overgrep behandles i kirkeretten, forteller Eidsvig. På spørsmål om den anklagede får forsvarer svarer biskopen

Hvis saken er så enkel at det blir en administrativ avgjørelse, så får han det. Det vil være en som ser det fra mistenktes side og en for fornærmede. Det fungerer som en vanlig rettssak.

Ja vel. Hvilke saker er enkle? Hva menes med en administrativ avgjørelse? Hva legger biskopen i uttrykket en vanlig rettssak?

Jeg vet ikke mer om kirkeretten enn det jeg har lest meg til de siste dagene. Og derfor er min kunnskap heller dårlig. Jeg vet litt mer om det norske rettssystemet. Jeg har vært anklager i noen hundre straffesaker og representert Norge i Europarådet i flere kommisjoner som har arbeidet med medlemslandenes rettsvesen. Likevel er det mye jeg ikke vet. Men én ting vet jeg: Vi kan stadig bli bedre. Blant annet kan vi bli flinkere til å trygge vitner, bli bedre til å kommunisere med alle sakens parter, skrive mer forståelige dommer osv.

Men noe er vi ganske flinke til også: Et av de aller viktigste rettsprinsippene i vårt rettssystem er nemlig at enhver har rett til en rettferdig rettergang «Fair trial» eller «Fair proceedings». Dette prinsippet er blant annet nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6.  Hvilke konkrete krav som kan utledes av prinsippet er blitt utdypet gjennom rettspraksis, særlig fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).

Jeg skal ikke gå igjennom alt prinsippet innebærer, men kan nevne at retten til fair trial blant annet innebærer en rett for tiltalte til å

  • være tilstede under rettergangen
  • ha et effektivt forsvar etter eget valg
  • ha mulighet til å sette seg inn i de bevis som vil bli ført mot ham
  • imøtegå motpartens anførsler og bevis
  • eksaminere motpartens vitner
  • føre egne vitner

Gir kirkeretten like gode rettssikkerhetsgarantier for mistenkte?

Biskop Bernt Eidsvik forteller at kirkeretten bygger på romerretten. Jeg kan nesten ingen ting om romerretten, bortsett fra det lille jeg lærte i studietiden. Ikke tror jeg det er så mange andre som kan veldig mye om den heller. Når hverken prosessen eller avgjørelsene kirken fatter er offentlig tilgjengelige, forblir vi uvitende.

Og det er et av hovedproblemene til Den katolske kirkes interne rettsprosess – manglende innsyn og åpenhet. Vi vet ikke hvordan prosessen er, trolig er mye taushetsbelagt også for partene.

Det er faktisk en stor rettssikkerhetsgaranti for hele samfunnet at både tiltalebeslutninger og de aller fleste rettsmøter er åpne for allmennheten, herunder media.

Både den som blir beskyldt for å ha begått overgrep og den som føler seg krenket har krav på en grundig, uhildet etterforskning og en ryddig, effektiv og rettferdig prosess. Kirken bør ikke se seg tjent med at det kan stilles spørsmål ved om de har en betryggende prosess. Ingen er tjent med at mennesker resten av livet lever med beskyldninger hengende over seg, de ikke har fått reell mulighet til å imøtegå.

Read Full Post »

Noen begreper bruker vi uten at vi helt vet hva de betyr. 

«Skjellig grunn til mistanke» er et slikt begrep. Jurister skal ha lært det. Skjønt jeg har av og til mine tvil. (Så Janne Kristiansen, du kan godt fortstette å lese.)

Med skjellig grunn, for eksempel til å mistenke noen for å ha gjort noe straffbart, menes at det er mere sannsynlig at vedkommende har gjort noe galt enn at han ikke har gjort det. Matematisk betyr det at det at det må foreligge minst 51 % sannsynlighetsovervekt.

(Og her vil jeg med én gang advare mot Wikipedias behandling av begrepet, som sier at sannsynlighetsovervekt bare er et utgangspunkt. Det er FEIL, jf omtale av Rt 1993 s 1302 hos NOU 2003:8 Rikets sikkerhet. På samme måte er kravene til domfellelse «hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil» det samme enten man er tiltalt for drap eller naskeri.)

Altså: Skjellig grunn = sannsynlighetsovervekt. I praksis betyr det at når politiet etterforsker en sak og ønsker å benytte tvangsmiddel overfor en person, er det stort sett alltid et krav at de kan overbevise domstolen om at det foreligger skjellig grunn til mistanke. I tillegg kommer det andre krav, for eksempel at det han mistenkes for å ha gjort, har en strafferamme av en viss lengde. Dessuten er det blant annet alltid et krav om at det tvangsmiddelet politiet ønsker å benytte, ikke er et uforholdsmessig inngrep overfor den mistenkte (siktede). Kun i noen få, spesielle tilfelle er det mindre strenge krav til sannsynlighetsovervekt. (Eksempelvis straffeprosessloven § 215a omtalt av advokat Jon Wessel-Aas her.)

Men disse tilfellene er altså sjeldne. Det er grunner til det. Gode grunner. Grunner som gjør at vi kaller oss en rettsstat.

Når sjefen for politiets sikkerhetstjeneste Janne Kristiansen, forteller til Aftenposten at hun mener det ikke bør være krav om skjellig grunn til mistanke for å kunne iverksette tvangsmidler overfor borgerne, er det på tide å slå alarm. Man skal altså skulle kunne iverksette tvangsmidler overfor mennesker selv om de mest sannsynlig ikke har gjort noe straffbart!

Man har jo hørt diverse på politifester opp igjennom tidene (og sagt veldig mye rart selv også etter noen glass av det ene eller andre), men at landets øverste sjef for våre hemmelige tjenester har slike våte drømmer, er så skremmende at det nesten er ufattelig. Det blir liksom litt som politivitsen om at det er bedre at 10 uskyldige blir dømt, enn at én skyldig går fri. Bare at Kristiansen snakker i fullt alvor.

Uten frie fullmakter, mener også Kristiansen at Norge blir en kriminell frihavn. For meg høres det ut som om enkelte tror at Don Corleone og Osama bin Laden skal gå i kompaniskap som charteroperatører i den hensikt å sende flest mulig terrorister til Norge. Jeg gruer allerede til realityserien. Med Helga Pedersen og Arne Johanessen som programledere og Kjetil Haukaas som stunt-reporter.

Men nok tøys. Dette er faktisk veldig, veldig alvorlig. Er dette virkelig en verden vi vil at barna våre skal vokse opp i?

Om noen år vi historien dømme oss. Guantanamo, vil trolig bli en stor skamplett på vår samtid. Overgrep begått av våre allierte. Et overvåknings-, registrerings- og kontrollsamfunn. Stadig på jakt etter mer kunnskap om hver og en av oss, i hensikt å besytte oss mot alle livets tenkelige og utenkelige onder.

Jeg vil i alle fall ikke ha det på meg at jeg ikke sa fra!

Read Full Post »

Ja, beklager Helga, men du står altså for en utvikling av samfunnet som jeg vil beskytte mine barn mot.

Barneombudet har nylig avgitt sin høringsuttalelse til regjeringen. Her sier han at han ikke kan anbefale at Norge innfører EUs datalagringsdirektiv av hensyn til barns rettssikkerhet. Barneombudet konkluderer slik:

Basert på de henvendelser Barneombudet mottar, synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.

Et annet aspekt som Barneombudet ønsker å trekke frem er problemstillingen rundt hvilket samfunn vi ønsker å overlevere til våre barn. Når så tunge aktører som for eksempel Datatilsynet peker på farene for en glidning i retning av et overvåkningssamfunn, uavhengig av de eventuelle positive sidene ved Datalagringsdirektivet, må dette vektlegges.

Barneombudet ønsker også å fokusere på sentrale sider ved barns oppvekstmiljø i denne konteksten, ikke minst barns rett til privatliv og respekt for barns integritet. Disse spørsmålene er store og kompliserte, og Barneombudet finner derfor ikke grunnlag for entydig å konkludere med et barneperspektiv som skulle nødvendiggjøre implementeringen av Datalagringsdirektivet.

Barn og unge tilhører en gruppe som er flittige brukere av internett. Mange barn på de laveste klassetrinnene har mobiltelefoner og er kyndige brukere av pc. Min yngste datter er en av dem. Her for leden spurte hun meg:

Hvorfor vil de vite om når jeg er inne på voe?

Jeg svarte noe sånt som at det var i tilfelle noen skulle gjøre noe dumt som de ikke hadde lov til, så kunne politiet finne frem til de slemme.

Men ser de at jeg snakker med bestemor på msn, da?

Neida, forsikret jeg. Det kan de ikke.

Men det er jo der alt det dumme skjer!

Nettopp. Mange kjeltringer vil uansett slippe unna. Er det da god nok grunn for å registrere alle barns bruk av pc og mobil? Også barn har krav på privatliv. Når undersøkelser viser at politiet ikke gir etterforskning av overgrep mot barn og unge høy nok prioritet, skal vi i steden bruke ressurser på å registrere når de er inne på voe?

Read Full Post »

Older Posts »