Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2010

Det er streik i Trondheim kommune. Ordfører Rita Otterviks to sekretærer var begge tatt ut. Men en av dem fikk innvilget dispensasjon fra Fagforbundet.

Slik var det ikke under forrige storstreik i Trondheim. Da satt nemlig Høyreordfører Marvin Wiseth med makten. Han fant det ikke nødvendig å søke om dispensasjon, og valgte heller å ta alle telefonene selv. Wiseth sier dette til Adresseavisen (papirutgaven):

Er de i streik, så er de i streik. Dette må jo hver enkelt ordfører vurdere selv, men vi vurderte det dit at det var andre områder som var vel så viktig. Det er klart det er en ulempe for ordføreren selv, men det er vel ofte slik en streik skal være.

Men Ap-ordfører Ottervik syntes altså det var nødvendig å søke dispensasjon for hele streikeperioden. Leder av bystyresekretariatet sier til Adresseavisen at begrunnelsen er at det er ordføreren som er ansvarlig for kriseberedskapen i kommunen.

Forunderlig nok har forhandlingsleder i Fagforbundet en annen begrunnelse for hvorfor dispensasjonen er innvilget:

Ordføreren og rådmannen er motparter i konflikten, og da er det det viktig at vi opprettholder god kontakt underveis. Så enkelt er det. Det er begrunnelsen.

Men siden det nå en gang er slik at det er rådmannen, ikke ordføreren de streikende har dialog med, kan man jo spørre hva det er så viktig å snakke med ordføreren om?

Vi får se. Vi har jo et trepartssamarbeid mellom organisasjonene, rådmannen og ordføreren her i Trondheim – som dreier seg om forhold rundt omstilling og endring,

sier altså leder av Fagforbundet.

Akkurat, ja. Trepartssamarbeidet er altså den avtalen de rødgrønne inngikk med LO da de overtok makten i Trondheim. En avtale som blant annet går ut på ingen tjenester skal konkuranseutsettes i kommunen, noe som har hatt en høy kostnad for byens innbyggere.

Det gjelder med andre ord å ta vare på vennene sine. Også i streiketider.

Read Full Post »

Til tross for kald og våt forsommer, lurte jeg et øyeblikk på om vi var kommet til fellesferie og tid for agurknyheter. Klarer vi virkelig å skape en opphetet debatt om hvorvidt far bør føre bruden opp kirkegulvet eller ikke? Jada, jeg vet da hvor tradisjonen har sitt utspring fra, men fører det til at dagens kvinner som velger å la sitt faderlige opphav føre henne opp til alteret er undertrykt, evt er et dårlig forbilde for andre kvinner?

Mitt svar er: Nei, nei og atter nei. Det er da vel akkurat det samme om man velger sin far, en gammel tante eller velger å vie seg svevende i fallskjerm. Det samme for oss andre i alle fall. Ethvert par må selvsagt velge det som passer dem.

Jeg synes kirken bør konsentrere seg om langt viktigere saker, for eksempel hva som skal til for å gjøre den interessant for folk utenom høytider, begravelser og bryllup. At såkalte feminister hiver seg inn i debatten og feller dom over andre kvinner som velger en annen løsning enn de selv kunne tenke seg, vitner om at man har for lite å ta seg til.

Men først og fremst mener jeg diskusjonen er et tegn på venstresidens nymoralisme og manglende respekt for retten til å foreta egne valg på privatlivets område. Dersom man skal gifte seg skal det gjøres slik og slik, men ikke slik. Når man får barn skal foreldrepermisjonen deles slik og slik, men ikke slik. Skal man skilles finnes det vel snart en politisk korrekt måte å gjøre det på også.

Akkurat slike tulledebatter er en av grunnene til at jeg aldri kunne vært sosialist.

Read Full Post »

Bymarka

Mormor og morfar bodde i Oslo. De hadde byggeklar tomt på Makrellbekken, men savnet etter Bymarka ble så stort at de flyttet tilbake til Trondheim. Begge var markatravere, og fikk en gang tilbud om å få en nedfartssti de hadde «oppdaget» oppkalt etter seg, Baustad-renna, men det var de ikke interessert i. Jeg er også vokst opp med marka rett utenfor stuedøren, og er så heldig å ha Bymarka som nærmeste nabo også i dag. Bymarka er vakker året rundt med sine mange stier, koselige hytter og fantastiske utkiksposter. Marka har mye å tilby både for den som vil gå treningsturer, ta med unger på skileik, gå på oppdagelsesferd eller bare rusle en tur.

Det området vi kaller Bymarka var opprinnelig dekket av is og steg frem da isen begynte å smelte. På turstien Strandlinjen rett ovenfor Fagerlia, som i dag ligger høyt hevet over fjorden, kan man fortsatt finne rester etter skjell og sand.

Helt siden eldre romertid, 90 – 240 e. Kr. har det vært drevet landbruk i områdene rundt Lavollen. Lavollen var opprinnelig en seter under Lade gård (altså gården hvor Ladejarlen holdt til) og er i dag er et av de mest besøkte serveringsstedene i Bymarka. Fra Olav Tryggvasson grunnla Trondheim og frem til i dag har Bymarka har vært en ressurs for innbyggerne og byen både gjennom uthenting av naturresursser som tømmer og kobber, og som et bynært friluftsområde. Noe av det som gjør Bymarka ekstra attraktiv er de fine, gamle hyttene og setrene.

I dag kunne imidlertid Adresseavisen melde at Lagmannssetra var brent ned til grunnen. Trolig påtenkt. Også på hytta Grønlia hadde det vært innbrudd og tilløp til brann. Lagmannseter er en gammel seter med aner tilbake til 1600 tallet. Navnet fikk setra etter Lagmann Peter Dreier som kom til gården på 1700-tallet. Nå er den altså borte.

Politiet har meldt at de står helt uten spor, kun et par påtente sykkelhjelmer er funnet. Kanskje blir aldri hærverket oppklart. Uansett får vi aldri tilbake det som er brent. Det er rett og slett veldig trist.

Read Full Post »

Språkproblemer

Jeg er fra Trondheim og snakker en normalisert «pen» dialekt, eller sosiolekt, om man vil. Det er et kjempeproblem. Ikke for meg, men for partiet mitt. Min talemåte er nemlig blitt et alminnelig samtaleemne blant aktive medlemmer i Trondheim Høyre. Noen sier det til meg. Mange snakker om meg. I dag fikk jeg en telefon som fortalte at dette igjen hadde vært tema på en Høyresamling.

Og da er min beskjed: Jeg er så lei!

Så kan man si: Du som politiker må jo tåle at du blir bedømt ut fra hvordan du snakker, hvordan du ser ut osv.

Ja, må jeg det?

Ja. Til en viss grad. For selvsagt betyr både utseende, kroppsspråk, ordvalg, dialekt, humør og sinnelag noe for hvordan vi oppfattes. Alt er en del av personligheten og dermed de implisitte signalene vi utstråler.

Dette vet politikere. Hvor mange er det ikke som forsøker å utstråle den aller ypperste politikeregenskapen av dem alle: FOLKELIGHET?

Iføring av fotballskjerf har vært en gjenganger, men under fjorårets stortingsvalgkamp var politikeres stadige frekventering av rockekonserter mest pop – for å si det slik. Og pressen følger logrende etter. I Trondheim valgte for eksempel Adresseavisen å dekke utenriksminister Jonas Gahr Støres visitt på Pstereofestivalen iført armbind og et hoff lokale Ap-representanter. Støres utenrikspolitiske debatt med Erna Solberg samme kveld  ble imidlertid ikke verdiget det minste fnugg trykksverte.

Pressen synes med andre ord det er mer spennende når en utenriksminister går på rockekonserter, enn når han diskuterer forholdene i Afghanistan og Midt-Østen. Vi vet jo han er flink, – men så folkelig, da gitt! (Jonas Gahr Støre beskrev for øvrig i ettertid utenriksdebatten i Studentersamfunnet i Trondheim som valgkampens høydepunkt.)

Politikere vet at det etterlatte inntrykket har stor, kanskje avgjørende betydning for å oppnå velgernes gunst. Kun en liten del av det uttalte budskapet oppfattes av tilhøreren. Derfor er alt det andre taleren utstråler med på å prege vår oppfatning av ham eller henne. Men hvordan vi oppfatter de ulike signalene gjennom våre sanseinntrykk, er selvsagt avhengig av hvordan vi selv er, våre holdninger, smak, fordommer, sympatier og antipatier.

For egen del har kontrasten vært stor. Da jeg jobbet i politiet og skulle snakke om en sak i media, kunne jeg bare ta på meg uniformen min. Jeg representerte politiet, ikke meg selv. Og det var heller ingen interesse for min person eller dialekt, for den del. Heldigvis.

Så hvorfor er da alt dette andre så viktig akkurat i politikken? En politiker representerer jo tross alt et parti med uttalte tanker og visjoner for fremtiden, med politiske program og ideologisk verdigrunnlag. Likevel er det tydeligvis ikke nok.

Men for min del legger jeg altså inn en protest:

Jeg er meg. Jeg ser ut som jeg gjør, snakker som jeg gjør og forsøker etter beste evne å gjøre en så god jobb som mulig for Høyre. Bedøm meg etter det siste.

Og til orientering: Jeg har ingen planer om å gå på språkkurs for å lære en bredere eller annen dialekt. Og, Nei, det betyr ikke at jeg tror at jeg er finere eller bedre enn andre fordi om jeg snakker annerledes enn flertallet.

OK?

Read Full Post »

Torsdagens bystyremøte handlet om langt mer enn om hvor mange representanter Trondheim bystyre skulle ha og hvilken politisk styringsform vi skulle velge. Striden stod om de mindre partiene skulle få reelle muligheter til å drive politisk arbeid. Høyre, SV, Venstre, KrF, Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet de grønne, Pensjonistpartiet og Demokratene fremmet forslag om at partiene skulle få tilført like store ressurser som i dag uavhengig av hvilken styringsmodell vi kom til å velge ved neste korsvei. Arbeiderpartiet og Frp stemte imot. Frp gav riktignok uttrykk for at at de var innstilte på å gi de små partiene gode vilkår, mens Arbeiderpartiet noe overraskende la for dagen en total mangel på demokratisk sinnelag.

Arbeiderpartiets gruppeleder hadde på forhånd uttalt til Adresseavisen 20. mai (papirutgaven) at enkelte politikerne fra de små partiene bare var ute etter å sikre sine egne lønninger, og at Høyre hadde som «formål å så splid, skape dårlig stemning og røre«. 

Etterhvert som bystyremøtet skred frem, og den ene taleren etter den andre fra bystyrets største parti tok bladet fra munnen, var ingen i salen i tvil om at Arbeiderpartiet har en helt annen holdning til det vi andre kaller demokrati og politisk mangfold.

Jeg innrømmer glatt at Høyre har andre behov enn de minste partiene. Vi kunne kanskje tenkte oss å bruke mer penger på kompetanseheving og utredningsarbeid, enn for eksempel godtgjøring til gruppeledere. Vi har allerede frikjøpte folkevalgte. Vi mener også det er riktig å redusere bystyret, men nettopp derfor er det viktig å ha respekt og forståelse for at de mindre partiene får enda større behov for forutsigbarhet for at de kan få levedyktige vilkår for å drive politisk arbeid.

For det er faktisk en jobb som skal gjøres. Sakene vi får til politisk behandling er flere, større og mer kompliserte. I tillegg er det et økende krav om tilgjengelighet for interessegrupper, profesjonelle aktører og «folk flest». Alle folkevalgte representerer ikke bare sine egne velgere, men alle innbyggerne i kommunen. Det gjør arbeidet mer interessant, men også krevende.  

Dessuten har enhver opposisjon er viktig demokratisk betydning. Og dersom opposisjonen – hvem det nå måtte være – skal være et korrektiv til posisjonen, må den sikres gode arbeidsvilkår. 

For egen del har jeg mange ganger fått gode innspill og korrigeringer nettopp fra representanter som står for noe diamentralt motsatt av det jeg og mitt parti står for. Det er jeg glad for. Da gjør jeg en bedre jobb som folkevalgt. Og det gjør meg til et bedre menneske.

Da kan jeg godt leve med at fremtredende representanter for Arbeiderpartiet tror at man ikke har oppriktige hensikter med det man sier og gjør. Men at man uttaler at andre politikere kun er ute etter å forsvare sin egen lønn, er bare uverdig.

Read Full Post »

Ikke før har evalueringen av Lommemannsaken avdekket at politiet ikke prioriterer overgrepssaker, så kommer Riksrevisjonen og avslører at heller ikke narkotikasaker og organisert kriminalitet blir prioritert av politiet.

Dette er noe av det Riksrevisjonen skriver i pressemeldingen:

Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom politidistriktene er mangelfullt, og at det er vanskelig å få politidistrikter til å ta ansvar for etterforskning som går på tvers av politidistriktsgrenser.

Flertallet av landets politidistrikter sier i undersøkelsen at organisert kriminalitet er lettere å nedprioritere enn andre saker. Østfold politidistrikt uttaler til Aftenposten 12. mai (papirutgaven) at de bare får til et samarbeid med andre politidistrikt i 5 % av narkotikasakene. Konsekvensene er at disse sakene kun blir etterforsket som kurérsaker istedenfor å avdekke nettverk og bakmenn.

Det er bekymringsfullt at nesten samtlige politidistrikter så klart uttaler at samarbeidet om distriktsovergripende kriminalitet ikke er tilfredsstillende, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Det fremgår videre av undersøkelsen at politiet i mindre grad enn tidligere benytter seg av metoder som spaning, hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll i innsatsen mot organisert kriminalitet fordi det er for kostbart. I tillegg er IKT-utstyret deres dårlig.

Undersøkelsen viser dessuten at det i lang tid har manglet en strategi for hvordan organisert kriminalitet skal bekjempes.

Selv om det har vært utarbeidet flere handlingsplaner og dokumenter som omhandler deler av den organiserte kriminaliteten, har disse hatt liten påvirkning på politidistriktenes prioriteringer.

Ikke prioriterer politiet sakene, ikke har de noen strategi for hva de skal gjøre, ikke bruker de de metodene de har og ikke snakker de sammen. Men datalagringsdirektivet skal de ha.

Hva skal man si?

Read Full Post »

Et mer enn gjennomsnittlig spennende Høyre-landsmøte er over. Erna har talt og takket, og alle er gått hver til sitt. Men denne historien slutter ikke med at «alle var enige om at det hadde vært en fin tur«. For på dette landsmøtet var vi slett ikke enige i alt. Foreldrepermisjonssaken vil nok fortsatt bli viet oppmerksomhet, men den mest intense interne spenningen knytter seg fortsatt til hvilken holdning Høyre skal ha til datalagringsdirektivet. 

Ledelsen hadde i det lengste satset på å unngå at dette diskusjonstemaet skulle bli en hovedsak på landsmøtet. Ledelsen har merkelig nok offisielt ikke hatt noen mening, men det er ingen hemmelighet at det man har vært opptatt av er hvordan man skal implementere direktivet, ikke om man skal implementere det.

Før landsmøtet hadde imidlertid flere fylkeslag sagt nei til direktivet, enten gjennom nei-resolusjoner eller tilsvarende vedtak.

Resolusjonskomiteen som ble ledet av Trond Helleland, ønsket ikke å behandle noen av resolusjonene som omhandlet datalagringsdirektivet. Det var imidlertid et så stort påtrykk for å få temaet personvern på agendaen på landsmøtet, at dette til slutt resulterte i resolusjon nr 7 – Styrk personvernet. Komiteens representanter fra hhv Unge Høyre og Høyres studenterforbund tok dissens fra siste del av resolusjonen og foreslo at Høyres landsmøte skulle si nei til datalagringsdirektivet.

Før behandlingen av resolusjonen var det lagt opp til en paneldebatt etter en forutgående innledning av Ja-mannen – unnskyld, tilsynelatende-Ja,-men-har-egentlig-ikke-helt-bestemt-seg-representanten Per-Kristian Foss og nei-mannen Michael Tetzschner

Mange ble nok noe overrasket over Per-Kristians Foss noe beskjedne innsats. Hans utsagn om at han selv var så kjedelig at han gjerne lot seg overvåke, ble litt Helga Pedersen-aktig, og argumentet om at han helst ikke ville «havne i selskap med SV og Senterpartiet», var kanskje ikke av de mest overbevisende. Hvis vi først skal leke selskapsleken, vil vi vel heller være sammen med Venstre, KrF og Fremskrittspartiet enn Arbeiderpartiet? 

Michel Tetzschners innlegg var som ventet, av en annen karakter. Med sin bakgrunn, blant annet som medlem av Personvernkommisjonen, demonstrerte han både innsikt og dybde i problematikken rundt retten til privatliv.

Selve paneldebatten med Reidar Brusgaard fra KRIPOS, advokat Jon Wessel-Aas fra ICJ Norge og EU-ekspert professor Finn Arnesen, var fint tilrettelagt. Alle paneldeltagerne er dyktige debattanter, og vrien med Arve Kambe og Torbjørn Røe Isaksen som debattledere var fin. Den som tilførte salen mest i forhold til ny kunnskap, var nok Finn Arnesen, som hadde en svært pedagogisk gjennomgang av mulige betydninger av at Norge bruker sin reservasjonsrett.

Den etterfølgende debatten ble også bra. Fra begge sider var det engasjerte innlegg. Mitt inntrykk var at Nei-siden var mest debattsterk, men jeg synes også det var flere gode og reflekterte innlegg fra tvilere som hadde falt ned på den ene eller andre siden. En gruppe som nok er ganske representativ blant mange av Høyres medlemmer. Likevel var det helt klart nei-siden som innhentet størst applaus fra salen, noe ledelsen selvsagt merket seg.

Så kom partilederen. Erna valgte å gå inn i selve debatten, ikke bare bruke streng-stemmen og si at Nå gjør vi det slik. Punktum. Det står det respekt av. I tillegg var hun den dyktigste debattanten for Ja-siden. (Og hadde fordelen av ikke kun ha ett minutt til rådighet). Nå skjønte de fleste at utfallet av avstemningen var gitt. Både tvilerne og de mer dannede Nei-delegatene ville velge å stemme etter partilederens ønske.

Når likevel nesten 40 % av delegatene stemte for et rent Nei-vedtak (108 mot 175), er det et klart signal, som ledelsen nok vil ta innover seg. Partiledelsen er fullstendig klar over at utfallet lett kunne ha blitt et annet.

Den interne partihøringen blir dermed langt viktigere enn mange av oss hadde forestilt oss. (Og kanskje viktigere enn partiledelsen hadde ønsket.) Nå er det opp til lokallagene rundt i landet å spisse blyantene og ha frimerkene klare.  

For selv om det er stille i SAS-hotellets konferansesal, fortsetter debatten i Høyre.

Read Full Post »

Older Posts »