Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai 2010

Det er streik i Trondheim kommune. Ordfører Rita Otterviks to sekretærer var begge tatt ut. Men en av dem fikk innvilget dispensasjon fra Fagforbundet.

Slik var det ikke under forrige storstreik i Trondheim. Da satt nemlig Høyreordfører Marvin Wiseth med makten. Han fant det ikke nødvendig å søke om dispensasjon, og valgte heller å ta alle telefonene selv. Wiseth sier dette til Adresseavisen (papirutgaven):

Er de i streik, så er de i streik. Dette må jo hver enkelt ordfører vurdere selv, men vi vurderte det dit at det var andre områder som var vel så viktig. Det er klart det er en ulempe for ordføreren selv, men det er vel ofte slik en streik skal være.

Men Ap-ordfører Ottervik syntes altså det var nødvendig å søke dispensasjon for hele streikeperioden. Leder av bystyresekretariatet sier til Adresseavisen at begrunnelsen er at det er ordføreren som er ansvarlig for kriseberedskapen i kommunen.

Forunderlig nok har forhandlingsleder i Fagforbundet en annen begrunnelse for hvorfor dispensasjonen er innvilget:

Ordføreren og rådmannen er motparter i konflikten, og da er det det viktig at vi opprettholder god kontakt underveis. Så enkelt er det. Det er begrunnelsen.

Men siden det nå en gang er slik at det er rådmannen, ikke ordføreren de streikende har dialog med, kan man jo spørre hva det er så viktig å snakke med ordføreren om?

Vi får se. Vi har jo et trepartssamarbeid mellom organisasjonene, rådmannen og ordføreren her i Trondheim – som dreier seg om forhold rundt omstilling og endring,

sier altså leder av Fagforbundet.

Akkurat, ja. Trepartssamarbeidet er altså den avtalen de rødgrønne inngikk med LO da de overtok makten i Trondheim. En avtale som blant annet går ut på ingen tjenester skal konkuranseutsettes i kommunen, noe som har hatt en høy kostnad for byens innbyggere.

Det gjelder med andre ord å ta vare på vennene sine. Også i streiketider.

Read Full Post »

Til tross for kald og våt forsommer, lurte jeg et øyeblikk på om vi var kommet til fellesferie og tid for agurknyheter. Klarer vi virkelig å skape en opphetet debatt om hvorvidt far bør føre bruden opp kirkegulvet eller ikke? Jada, jeg vet da hvor tradisjonen har sitt utspring fra, men fører det til at dagens kvinner som velger å la sitt faderlige opphav føre henne opp til alteret er undertrykt, evt er et dårlig forbilde for andre kvinner?

Mitt svar er: Nei, nei og atter nei. Det er da vel akkurat det samme om man velger sin far, en gammel tante eller velger å vie seg svevende i fallskjerm. Det samme for oss andre i alle fall. Ethvert par må selvsagt velge det som passer dem.

Jeg synes kirken bør konsentrere seg om langt viktigere saker, for eksempel hva som skal til for å gjøre den interessant for folk utenom høytider, begravelser og bryllup. At såkalte feminister hiver seg inn i debatten og feller dom over andre kvinner som velger en annen løsning enn de selv kunne tenke seg, vitner om at man har for lite å ta seg til.

Men først og fremst mener jeg diskusjonen er et tegn på venstresidens nymoralisme og manglende respekt for retten til å foreta egne valg på privatlivets område. Dersom man skal gifte seg skal det gjøres slik og slik, men ikke slik. Når man får barn skal foreldrepermisjonen deles slik og slik, men ikke slik. Skal man skilles finnes det vel snart en politisk korrekt måte å gjøre det på også.

Akkurat slike tulledebatter er en av grunnene til at jeg aldri kunne vært sosialist.

Read Full Post »

Bymarka

Mormor og morfar bodde i Oslo. De hadde byggeklar tomt på Makrellbekken, men savnet etter Bymarka ble så stort at de flyttet tilbake til Trondheim. Begge var markatravere, og fikk en gang tilbud om å få en nedfartssti de hadde «oppdaget» oppkalt etter seg, Baustad-renna, men det var de ikke interessert i. Jeg er også vokst opp med marka rett utenfor stuedøren, og er så heldig å ha Bymarka som nærmeste nabo også i dag. Bymarka er vakker året rundt med sine mange stier, koselige hytter og fantastiske utkiksposter. Marka har mye å tilby både for den som vil gå treningsturer, ta med unger på skileik, gå på oppdagelsesferd eller bare rusle en tur.

Det området vi kaller Bymarka var opprinnelig dekket av is og steg frem da isen begynte å smelte. På turstien Strandlinjen rett ovenfor Fagerlia, som i dag ligger høyt hevet over fjorden, kan man fortsatt finne rester etter skjell og sand.

Helt siden eldre romertid, 90 – 240 e. Kr. har det vært drevet landbruk i områdene rundt Lavollen. Lavollen var opprinnelig en seter under Lade gård (altså gården hvor Ladejarlen holdt til) og er i dag er et av de mest besøkte serveringsstedene i Bymarka. Fra Olav Tryggvasson grunnla Trondheim og frem til i dag har Bymarka har vært en ressurs for innbyggerne og byen både gjennom uthenting av naturresursser som tømmer og kobber, og som et bynært friluftsområde. Noe av det som gjør Bymarka ekstra attraktiv er de fine, gamle hyttene og setrene.

I dag kunne imidlertid Adresseavisen melde at Lagmannssetra var brent ned til grunnen. Trolig påtenkt. Også på hytta Grønlia hadde det vært innbrudd og tilløp til brann. Lagmannseter er en gammel seter med aner tilbake til 1600 tallet. Navnet fikk setra etter Lagmann Peter Dreier som kom til gården på 1700-tallet. Nå er den altså borte.

Politiet har meldt at de står helt uten spor, kun et par påtente sykkelhjelmer er funnet. Kanskje blir aldri hærverket oppklart. Uansett får vi aldri tilbake det som er brent. Det er rett og slett veldig trist.

Read Full Post »

Språkproblemer

Jeg er fra Trondheim og snakker en normalisert «pen» dialekt, eller sosiolekt, om man vil. Det er et kjempeproblem. Ikke for meg, men for partiet mitt. Min talemåte er nemlig blitt et alminnelig samtaleemne blant aktive medlemmer i Trondheim Høyre. Noen sier det til meg. Mange snakker om meg. I dag fikk jeg en telefon som fortalte at dette igjen hadde vært tema på en Høyresamling.

Og da er min beskjed: Jeg er så lei!

Så kan man si: Du som politiker må jo tåle at du blir bedømt ut fra hvordan du snakker, hvordan du ser ut osv.

Ja, må jeg det?

Ja. Til en viss grad. For selvsagt betyr både utseende, kroppsspråk, ordvalg, dialekt, humør og sinnelag noe for hvordan vi oppfattes. Alt er en del av personligheten og dermed de implisitte signalene vi utstråler.

Dette vet politikere. Hvor mange er det ikke som forsøker å utstråle den aller ypperste politikeregenskapen av dem alle: FOLKELIGHET?

Iføring av fotballskjerf har vært en gjenganger, men under fjorårets stortingsvalgkamp var politikeres stadige frekventering av rockekonserter mest pop – for å si det slik. Og pressen følger logrende etter. I Trondheim valgte for eksempel Adresseavisen å dekke utenriksminister Jonas Gahr Støres visitt på Pstereofestivalen iført armbind og et hoff lokale Ap-representanter. Støres utenrikspolitiske debatt med Erna Solberg samme kveld  ble imidlertid ikke verdiget det minste fnugg trykksverte.

Pressen synes med andre ord det er mer spennende når en utenriksminister går på rockekonserter, enn når han diskuterer forholdene i Afghanistan og Midt-Østen. Vi vet jo han er flink, – men så folkelig, da gitt! (Jonas Gahr Støre beskrev for øvrig i ettertid utenriksdebatten i Studentersamfunnet i Trondheim som valgkampens høydepunkt.)

Politikere vet at det etterlatte inntrykket har stor, kanskje avgjørende betydning for å oppnå velgernes gunst. Kun en liten del av det uttalte budskapet oppfattes av tilhøreren. Derfor er alt det andre taleren utstråler med på å prege vår oppfatning av ham eller henne. Men hvordan vi oppfatter de ulike signalene gjennom våre sanseinntrykk, er selvsagt avhengig av hvordan vi selv er, våre holdninger, smak, fordommer, sympatier og antipatier.

For egen del har kontrasten vært stor. Da jeg jobbet i politiet og skulle snakke om en sak i media, kunne jeg bare ta på meg uniformen min. Jeg representerte politiet, ikke meg selv. Og det var heller ingen interesse for min person eller dialekt, for den del. Heldigvis.

Så hvorfor er da alt dette andre så viktig akkurat i politikken? En politiker representerer jo tross alt et parti med uttalte tanker og visjoner for fremtiden, med politiske program og ideologisk verdigrunnlag. Likevel er det tydeligvis ikke nok.

Men for min del legger jeg altså inn en protest:

Jeg er meg. Jeg ser ut som jeg gjør, snakker som jeg gjør og forsøker etter beste evne å gjøre en så god jobb som mulig for Høyre. Bedøm meg etter det siste.

Og til orientering: Jeg har ingen planer om å gå på språkkurs for å lære en bredere eller annen dialekt. Og, Nei, det betyr ikke at jeg tror at jeg er finere eller bedre enn andre fordi om jeg snakker annerledes enn flertallet.

OK?

Read Full Post »

Torsdagens bystyremøte handlet om langt mer enn om hvor mange representanter Trondheim bystyre skulle ha og hvilken politisk styringsform vi skulle velge. Striden stod om de mindre partiene skulle få reelle muligheter til å drive politisk arbeid. Høyre, SV, Venstre, KrF, Rødt, Senterpartiet, Miljøpartiet de grønne, Pensjonistpartiet og Demokratene fremmet forslag om at partiene skulle få tilført like store ressurser som i dag uavhengig av hvilken styringsmodell vi kom til å velge ved neste korsvei. Arbeiderpartiet og Frp stemte imot. Frp gav riktignok uttrykk for at at de var innstilte på å gi de små partiene gode vilkår, mens Arbeiderpartiet noe overraskende la for dagen en total mangel på demokratisk sinnelag.

Arbeiderpartiets gruppeleder hadde på forhånd uttalt til Adresseavisen 20. mai (papirutgaven) at enkelte politikerne fra de små partiene bare var ute etter å sikre sine egne lønninger, og at Høyre hadde som «formål å så splid, skape dårlig stemning og røre«. 

Etterhvert som bystyremøtet skred frem, og den ene taleren etter den andre fra bystyrets største parti tok bladet fra munnen, var ingen i salen i tvil om at Arbeiderpartiet har en helt annen holdning til det vi andre kaller demokrati og politisk mangfold.

Jeg innrømmer glatt at Høyre har andre behov enn de minste partiene. Vi kunne kanskje tenkte oss å bruke mer penger på kompetanseheving og utredningsarbeid, enn for eksempel godtgjøring til gruppeledere. Vi har allerede frikjøpte folkevalgte. Vi mener også det er riktig å redusere bystyret, men nettopp derfor er det viktig å ha respekt og forståelse for at de mindre partiene får enda større behov for forutsigbarhet for at de kan få levedyktige vilkår for å drive politisk arbeid.

For det er faktisk en jobb som skal gjøres. Sakene vi får til politisk behandling er flere, større og mer kompliserte. I tillegg er det et økende krav om tilgjengelighet for interessegrupper, profesjonelle aktører og «folk flest». Alle folkevalgte representerer ikke bare sine egne velgere, men alle innbyggerne i kommunen. Det gjør arbeidet mer interessant, men også krevende.  

Dessuten har enhver opposisjon er viktig demokratisk betydning. Og dersom opposisjonen – hvem det nå måtte være – skal være et korrektiv til posisjonen, må den sikres gode arbeidsvilkår. 

For egen del har jeg mange ganger fått gode innspill og korrigeringer nettopp fra representanter som står for noe diamentralt motsatt av det jeg og mitt parti står for. Det er jeg glad for. Da gjør jeg en bedre jobb som folkevalgt. Og det gjør meg til et bedre menneske.

Da kan jeg godt leve med at fremtredende representanter for Arbeiderpartiet tror at man ikke har oppriktige hensikter med det man sier og gjør. Men at man uttaler at andre politikere kun er ute etter å forsvare sin egen lønn, er bare uverdig.

Read Full Post »

Ikke før har evalueringen av Lommemannsaken avdekket at politiet ikke prioriterer overgrepssaker, så kommer Riksrevisjonen og avslører at heller ikke narkotikasaker og organisert kriminalitet blir prioritert av politiet.

Dette er noe av det Riksrevisjonen skriver i pressemeldingen:

Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom politidistriktene er mangelfullt, og at det er vanskelig å få politidistrikter til å ta ansvar for etterforskning som går på tvers av politidistriktsgrenser.

Flertallet av landets politidistrikter sier i undersøkelsen at organisert kriminalitet er lettere å nedprioritere enn andre saker. Østfold politidistrikt uttaler til Aftenposten 12. mai (papirutgaven) at de bare får til et samarbeid med andre politidistrikt i 5 % av narkotikasakene. Konsekvensene er at disse sakene kun blir etterforsket som kurérsaker istedenfor å avdekke nettverk og bakmenn.

Det er bekymringsfullt at nesten samtlige politidistrikter så klart uttaler at samarbeidet om distriktsovergripende kriminalitet ikke er tilfredsstillende, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Det fremgår videre av undersøkelsen at politiet i mindre grad enn tidligere benytter seg av metoder som spaning, hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll i innsatsen mot organisert kriminalitet fordi det er for kostbart. I tillegg er IKT-utstyret deres dårlig.

Undersøkelsen viser dessuten at det i lang tid har manglet en strategi for hvordan organisert kriminalitet skal bekjempes.

Selv om det har vært utarbeidet flere handlingsplaner og dokumenter som omhandler deler av den organiserte kriminaliteten, har disse hatt liten påvirkning på politidistriktenes prioriteringer.

Ikke prioriterer politiet sakene, ikke har de noen strategi for hva de skal gjøre, ikke bruker de de metodene de har og ikke snakker de sammen. Men datalagringsdirektivet skal de ha.

Hva skal man si?

Read Full Post »

Et mer enn gjennomsnittlig spennende Høyre-landsmøte er over. Erna har talt og takket, og alle er gått hver til sitt. Men denne historien slutter ikke med at «alle var enige om at det hadde vært en fin tur«. For på dette landsmøtet var vi slett ikke enige i alt. Foreldrepermisjonssaken vil nok fortsatt bli viet oppmerksomhet, men den mest intense interne spenningen knytter seg fortsatt til hvilken holdning Høyre skal ha til datalagringsdirektivet. 

Ledelsen hadde i det lengste satset på å unngå at dette diskusjonstemaet skulle bli en hovedsak på landsmøtet. Ledelsen har merkelig nok offisielt ikke hatt noen mening, men det er ingen hemmelighet at det man har vært opptatt av er hvordan man skal implementere direktivet, ikke om man skal implementere det.

Før landsmøtet hadde imidlertid flere fylkeslag sagt nei til direktivet, enten gjennom nei-resolusjoner eller tilsvarende vedtak.

Resolusjonskomiteen som ble ledet av Trond Helleland, ønsket ikke å behandle noen av resolusjonene som omhandlet datalagringsdirektivet. Det var imidlertid et så stort påtrykk for å få temaet personvern på agendaen på landsmøtet, at dette til slutt resulterte i resolusjon nr 7 – Styrk personvernet. Komiteens representanter fra hhv Unge Høyre og Høyres studenterforbund tok dissens fra siste del av resolusjonen og foreslo at Høyres landsmøte skulle si nei til datalagringsdirektivet.

Før behandlingen av resolusjonen var det lagt opp til en paneldebatt etter en forutgående innledning av Ja-mannen – unnskyld, tilsynelatende-Ja,-men-har-egentlig-ikke-helt-bestemt-seg-representanten Per-Kristian Foss og nei-mannen Michael Tetzschner

Mange ble nok noe overrasket over Per-Kristians Foss noe beskjedne innsats. Hans utsagn om at han selv var så kjedelig at han gjerne lot seg overvåke, ble litt Helga Pedersen-aktig, og argumentet om at han helst ikke ville «havne i selskap med SV og Senterpartiet», var kanskje ikke av de mest overbevisende. Hvis vi først skal leke selskapsleken, vil vi vel heller være sammen med Venstre, KrF og Fremskrittspartiet enn Arbeiderpartiet? 

Michel Tetzschners innlegg var som ventet, av en annen karakter. Med sin bakgrunn, blant annet som medlem av Personvernkommisjonen, demonstrerte han både innsikt og dybde i problematikken rundt retten til privatliv.

Selve paneldebatten med Reidar Brusgaard fra KRIPOS, advokat Jon Wessel-Aas fra ICJ Norge og EU-ekspert professor Finn Arnesen, var fint tilrettelagt. Alle paneldeltagerne er dyktige debattanter, og vrien med Arve Kambe og Torbjørn Røe Isaksen som debattledere var fin. Den som tilførte salen mest i forhold til ny kunnskap, var nok Finn Arnesen, som hadde en svært pedagogisk gjennomgang av mulige betydninger av at Norge bruker sin reservasjonsrett.

Den etterfølgende debatten ble også bra. Fra begge sider var det engasjerte innlegg. Mitt inntrykk var at Nei-siden var mest debattsterk, men jeg synes også det var flere gode og reflekterte innlegg fra tvilere som hadde falt ned på den ene eller andre siden. En gruppe som nok er ganske representativ blant mange av Høyres medlemmer. Likevel var det helt klart nei-siden som innhentet størst applaus fra salen, noe ledelsen selvsagt merket seg.

Så kom partilederen. Erna valgte å gå inn i selve debatten, ikke bare bruke streng-stemmen og si at Nå gjør vi det slik. Punktum. Det står det respekt av. I tillegg var hun den dyktigste debattanten for Ja-siden. (Og hadde fordelen av ikke kun ha ett minutt til rådighet). Nå skjønte de fleste at utfallet av avstemningen var gitt. Både tvilerne og de mer dannede Nei-delegatene ville velge å stemme etter partilederens ønske.

Når likevel nesten 40 % av delegatene stemte for et rent Nei-vedtak (108 mot 175), er det et klart signal, som ledelsen nok vil ta innover seg. Partiledelsen er fullstendig klar over at utfallet lett kunne ha blitt et annet.

Den interne partihøringen blir dermed langt viktigere enn mange av oss hadde forestilt oss. (Og kanskje viktigere enn partiledelsen hadde ønsket.) Nå er det opp til lokallagene rundt i landet å spisse blyantene og ha frimerkene klare.  

For selv om det er stille i SAS-hotellets konferansesal, fortsetter debatten i Høyre.

Read Full Post »

Kjære Trond

Om få strakser ses vi på Høyres landsmøte.

Etter hva jeg forstår forhandles det nå om en kompromissresolusjon som skal handle om personvern i steden for en ren resolusjon om datalagringsdirektivet. I den anledning vil jeg gi deg noen råd med på veien.

Som du vet, mener jeg det vil være fryktelig galt av Høyre å si ja til å innføre et direktiv som står i sterk kontrast til de verdiene Høyre står for og som er nedfelt i både i vårt stortingsvalgprogram og i vårt prinsipprogram.

Personvern har vært Høyres paradegren og det skal det fortsatt være. Vi må derfor gjerne presentere landsmøtet for en resolusjon som tar opp i seg mer enn det enkelte av de innsendte resolusjonene om datalagringsdirektivet har, for eksempel om personvern som knapphetsgode i dagens samfunn.

I tillegg kunne vi godt ta med aspekter som tidligere ikke har vært så sterkt berørt, for eksempel

Det vi ikke må gjøre er å si til regjeringen at vi kan gå med på å innføre datalagringsdirektivet bare vi gjør det veldig, veldig vanskelig for politiet å innhente opplysninger.

Vi Høyrefolk som er i mot direktivet, sier ikke nei først og fremst fordi vi er redde for rettssikkerheten til alle skurkene. Det er alle oss andres rettssikkerhet vi er redde for! Det at staten skal registrere alt vi gjør på nettet, hver samtale vi tar, hvem vi ringer til, hvor vi befinner oss hele døgnet – rett og slett statens mulighet til å legge pølsefingrene sine opp i vårt privatliv.

Høyre er tvert imot opptatt av å gi politiet gode arbeidsvilkår. Det har vi alltid vært. Vi bør derfor ta med i resolusjonen politiets bekymring for å miste tilgang til historiske data hvis/når tele- og internettselskapene slutter å lagre dette. Dette kan eventuelt bøtes på gjennom nasjonal lovgivning, jf innlegg fra din stortingskollega Michael Tetzschner.

Dette er imidlertid langt fra uproblematisk.  Dette må bli en diskusjon om forholdsmessighet. Mange hensyn taler i mot. Men det er likevel et alternativ som bør vurderes for å unngå implementering av et direktiv EU selv så langt har evaluert til å ikke virke etter hensikten – bekjempelse av alvorlig kriminalitet.

Og hvis det fortsatt skulle være uklart:

Høyre må si nei til datalagringsdirektivet på Landsmøtet!

Politikk er det muliges kunst – Lykke til!

Read Full Post »

1. Veivalg

Spørsmålet om endring av politisk styringsform i Trondheim har vært diskutert flere ganger. I perioder har det vært reelt flertall for å innføre parlamentarisme. Arbeiderpartiet har imidlertid så langt valgt ikke å gjennomføre denne endringen av hensyn til samarbeidet med SV og Senterpartiet.

I slutten av mai i år vil bystyret igjen fatte et prinsippvedtak om at det skal innføres parlamentarisme i kommunen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil sikre flertallet, mens øvrige partier trolig vil stemme i mot. (Saksdokumentene kan leses her. Se også statsviter Svein Tore Marthinsens omtale i kronikk her.)

I forbindelse med utarbeidelse av bystyresaken var jeg med i en tverrpolitisk gruppe som utredet spørsmålet om politisk organisering i Trondheim. Vårt mandat gikk ut på å se på ulike modeller og økonomiske konsekvenser av disse. (Rapporten finner du her.) Vårt mandat var ikke å konkludere, noe som etter mitt syn gjorde at dikusjonene gikk utvunget og fritt. Forhåpentlig er rapporten også preget av det. Det har i alle fall vært gruppens mål å gi et nyansert bilde av fordeler og utfordringer ved ulike politiske styringsformer.

Selv om jeg ser at det er fordeler og ulemper med både formannskapsmodellen og parlamentarisme, mener jeg parlamentarisme er den modellen som gir best mulighet for mest effektiv politisk styring av kommunen. 

Bakgrunnen for utredningsarbeidet bygger på et vedtatt mål om økonomiske innsparinger, men jeg er likevel av den oppfatning at det viktigste må være å finne frem til en solid styringsmodell som kan stå seg over tid. Demokrati er ikke gratis.

En av grunnene til at jeg har falt ned på parlamentarisme som den beste modellen, er at den virker mest renhårig i forhold til å synliggjøre hvem som har ansvaret for politiske beslutninger.

Formannskapsmodellen, som bygger på et konsensusprinsipp, forutsetter at det skal være et tydelig skille mellom administrasjon og politisk ledelse. Det innebærer at rådmannen med sine folk skal legge frem saker til politisk behandling etter sitt beste skjønn tuftet på faglige, økonomiske og administrative overveininger. Det er deretter opp til et samlet bystyre, eller der beslutningsmyndigheten er delegert, opp til den politiske ledelse – bestående av av et samlet formannskap – å fatte en beslutning ut fra politiske overveielser. Politikerne kan være enige, eller uenige med rådmannen, men rollene er forskjellige. Rådmannen skal altså ikke være politiker og politikerne skal ikke være saksbehandlere.

Jeg vil påstå at formannskapsmodellen i Trondheim ikke fungerer godt nok i dag.

2. I bøttekottet

Fra min opposisjonsvinkel, mer enn aner jeg hvordan enkelte saker «sjekkes ut» på forhånd mellom rådmann og flertallet (evt kun det største partiet). Saker som legges frem fra rådmannen stemmer overraskende ofte med nylig vedtatt politikk fra flertallskonstellasjonen, eller er i tråd med den argumentasjonen som føres i rådhusetsgangene. Oppfatningen blant mange av oss som ikke tilhører det politiske flertall er at stadig flere avgjørelser tas bak lukkede dører – i bøttekottene, om man vil. 

Jeg kan nevne noen eksempler hvor jeg mener at rollefordelingen mellom politisk nivå og rådmannen ble uklar:

2.1 Åpenhet om skoleresultater

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt som heltidspolitiker, ønsket jeg å få en oversikt over resultatene fra nasjonale prøver ved byens skoler. Flertallet i bystyret hadde på forhånd fattet vedtak om at skoleresultatene skulle hemmeligholdes. Jeg skjønte at dette neppe var mulig i henhold til offentlighetsloven, og begjærte innsyn hos den aktuelle kommunaldirektøren. Ikke bare var svaret fra rådmannen blankt nei. Det var også åpenbart begrunnet i rene nød-paragrafer, som tydelig viste en desperasjon i forhold til å komme det sittende flertallet i møte. Jeg klaget til rådmannen, men ba samtidig om innsyn fra Utdanningsdirektoratet. Dette førte til at før min egen rådmann rakk å behandle klagen (som jeg for øvrig hadde fått signal om at ville være negativ), gav Utdanningsdirektoratet meg skoleresultatene ikke bare for min egen kommune, men for hele landet.

Dette viser ikke bare at det rødgrønne flertallet i Trondheim i sin selvtilfredse allmektighet oppfatter seg som vår lovgivende forsamling, men dessverre også at rådmannen i sin iver etter å tilfredsstille det politiske flertallet glemte at man forvalter et lovverk. 

Mitt eksempel viste seg heller ikke å være enestående. Saken avstedkom flere spørsmål i Stortingets spørretime, og statsminister Jens Stoltenberg måtte svare for regjeringens holdning på bakgrunn av «min sak».

2.2 Egenandel for trygghetsalarm

For budsjettåret 2009 foreslo rådmannen at man skulle gjeninnføre en gradert egenandel på trygghetsalarm i Trondheim. Rådmannen skrev følgende i sitt budsjettfremlegg:

I et stramt budsjettopplegg ser jeg det som helt nødvendig å foreslå en gjeninnføring av av egenandel for trygghetsalarm. (…)

Ingen av de andre ASSS-kommunene tilbyr denne tjenesten gratis. Kostnadene med trygghetsalarm er mer enn doblet de siste 4 årene. Jeg har foreslått å overføre 5 millioner av besparelsen til hjemmetjenesten, slik at hjemmetjenesten kan styrkes. Dette er etter rådmannens vurdering en bedre samfunnsøkonomiske disponering av midlene.

Gratis tryghetsalarm hadde vært en viktig valgkampsak for Arbeiderpartiet, og det rødgrønne budsjettet kuttet dette innsparingsforslaget fra rådmannen.

Fint. Det er politikernes jobb å foreta politiske prioriteringer. Vi politikere kan krangle om hva som er viktigst. Men siden Trondheim kommune i år skulle gjennomføre enda strammere innsparinger – vi sto i fare for å havne på Robek-lista – skulle man tro at rådmannen fortsatt mente at det var «samfunnsøkonomisk bedre» å gjeninnføre egenandel på denne tjenesten. Men nei. Da rådmannens budsjettfremlegg for 2010 kom, var forslaget droppet.

Tilfeldig? Neppe.

2.4 Konkurranseutsetting

Det rødgrønne regimet har inngått en avtale med LO om at ingen kommunale tjenester skal konkurranseutsettes. Det er selvsagt helt greit å innta et standpunkt om at det er til byens beste, selv om jeg personlig er uenig i det.

Det som ikke er greit er at innbyggerne ikke får se at dette også har en kostnadsside. Samtlige borgerlige partier har i sine respektive budsjetter hatt forventede innsparinger av tildels betydelige beløp som følge av konkuranseutsetting på enkelte områder. Rådmannen nevner aldri disse mulighetene. Utenom i samtaler med oss opposisjonspolitikere, da. Da kan vi kanskje få høre at hvis vi hadde gjort slik og slik, kunne vi allerede første året ha spart inn så og så mange millioner.  

Det er bra at vi i opposisjon får tips om dette. Men hvorfor kan ikke rådmannen skrive det, hvis han mener at det er gode grunner til å gjøre det? Har ikke innbyggerne krav på å se at ideologi også har en prislapp?

3….og ut igjen

Eksemplene over viser satt på spissen at det hverken skal stå på penger, juss eller ideologi, hvis viljen til å etterfølge flertallet er sterk nok.

Men så er det vel heller ikke så greit å være rådmann? Kanskje får man i mange saker bedre resultat når rådmannen har loddet stemningen på forhånd med dem som sitter med makten? Kan hende utøver enkelte politikere også et aldri så lite press på rådmannen for å legge frem saken med den rette, så og si politisk korrekte, innstillingen? Og da kan vel parlamentarisme være like greit?

Jeg tror ikke en innføring av parlamentarisme i Trondheim vil løse alle problemer. Hvorvidt man lykkes med en ny styringsmodell, er blant annet avhengig av hvor gode man er til å kommunisere – mellom politikere og administrasjon, mellom opposisjon og posisjon. Min erfaring er at de menneskelige faktorene aldri kan undervurderes i forhold til hvor vellykket en omstilling blir. Barnesykdommer kommer ingen unna. Trolig er det viktig å ha vært igjennom dem også.

En parlamentarismemodell forutsetter dessuten at det settes av godt med ressurser for opposisjonen til å drive politisk arbeid. Det fortjener både det politiske miljø og viktigst: Innbyggerne i kommunen.

Det er på tide å stikke hodene ut av bøttekottene.

Read Full Post »

Nå har jeg begynt å grue meg. Om ikke lenge reiser mannen min til Afghanistan igjen. Eller Langtvekkistan, som yngstejenta kaller det.

Etter at jeg så den siste dokumentaren på NRK2 om veibomber langs veier mannen min har kjørt på tidligere oppdrag, kom redselen krypende. Jeg som er så rasjonell og rolig bestandig. Som klarer det meste. Nå føler jeg meg hverken rolig eller flink.

Jeg gruer til å måtte forte meg å dempe lyden på TVen så ungene ikke skal høre om uro og trefninger. Jeg gruer til å lese savnet i jentenes ansikter når de sier at de har det bra, selv om pappa er borte. Jeg gruer til lange kveldsmøter og dårlig samvittighet. Jeg gruer til å koordinere besteforeldrebarnevakter, som selv kunne trengt en hvil.

Jeg gruer til å si til alle at alt går bra, når jeg mest har lyst til å skrike ut at det slett ikke går bra og at jeg er FRYKTELIG, FRYKTELIG SLITEN.

Mannen min fortalte at en gang han skulle ut av leiren, ville en tysk kollega ikke bli med. Han var nygift og hadde lovet at han ikke skulle dø.

Men ingen kan gi slike løfter. Det vet jeg godt.

Read Full Post »