Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2010

Kjære Trond

Om få strakser ses vi på Høyres landsmøte.

Etter hva jeg forstår forhandles det nå om en kompromissresolusjon som skal handle om personvern i steden for en ren resolusjon om datalagringsdirektivet. I den anledning vil jeg gi deg noen råd med på veien.

Som du vet, mener jeg det vil være fryktelig galt av Høyre å si ja til å innføre et direktiv som står i sterk kontrast til de verdiene Høyre står for og som er nedfelt i både i vårt stortingsvalgprogram og i vårt prinsipprogram.

Personvern har vært Høyres paradegren og det skal det fortsatt være. Vi må derfor gjerne presentere landsmøtet for en resolusjon som tar opp i seg mer enn det enkelte av de innsendte resolusjonene om datalagringsdirektivet har, for eksempel om personvern som knapphetsgode i dagens samfunn.

I tillegg kunne vi godt ta med aspekter som tidligere ikke har vært så sterkt berørt, for eksempel

Det vi ikke må gjøre er å si til regjeringen at vi kan gå med på å innføre datalagringsdirektivet bare vi gjør det veldig, veldig vanskelig for politiet å innhente opplysninger.

Vi Høyrefolk som er i mot direktivet, sier ikke nei først og fremst fordi vi er redde for rettssikkerheten til alle skurkene. Det er alle oss andres rettssikkerhet vi er redde for! Det at staten skal registrere alt vi gjør på nettet, hver samtale vi tar, hvem vi ringer til, hvor vi befinner oss hele døgnet – rett og slett statens mulighet til å legge pølsefingrene sine opp i vårt privatliv.

Høyre er tvert imot opptatt av å gi politiet gode arbeidsvilkår. Det har vi alltid vært. Vi bør derfor ta med i resolusjonen politiets bekymring for å miste tilgang til historiske data hvis/når tele- og internettselskapene slutter å lagre dette. Dette kan eventuelt bøtes på gjennom nasjonal lovgivning, jf innlegg fra din stortingskollega Michael Tetzschner.

Dette er imidlertid langt fra uproblematisk.  Dette må bli en diskusjon om forholdsmessighet. Mange hensyn taler i mot. Men det er likevel et alternativ som bør vurderes for å unngå implementering av et direktiv EU selv så langt har evaluert til å ikke virke etter hensikten – bekjempelse av alvorlig kriminalitet.

Og hvis det fortsatt skulle være uklart:

Høyre må si nei til datalagringsdirektivet på Landsmøtet!

Politikk er det muliges kunst – Lykke til!

Reklamer

Read Full Post »

1. Veivalg

Spørsmålet om endring av politisk styringsform i Trondheim har vært diskutert flere ganger. I perioder har det vært reelt flertall for å innføre parlamentarisme. Arbeiderpartiet har imidlertid så langt valgt ikke å gjennomføre denne endringen av hensyn til samarbeidet med SV og Senterpartiet.

I slutten av mai i år vil bystyret igjen fatte et prinsippvedtak om at det skal innføres parlamentarisme i kommunen. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil sikre flertallet, mens øvrige partier trolig vil stemme i mot. (Saksdokumentene kan leses her. Se også statsviter Svein Tore Marthinsens omtale i kronikk her.)

I forbindelse med utarbeidelse av bystyresaken var jeg med i en tverrpolitisk gruppe som utredet spørsmålet om politisk organisering i Trondheim. Vårt mandat gikk ut på å se på ulike modeller og økonomiske konsekvenser av disse. (Rapporten finner du her.) Vårt mandat var ikke å konkludere, noe som etter mitt syn gjorde at dikusjonene gikk utvunget og fritt. Forhåpentlig er rapporten også preget av det. Det har i alle fall vært gruppens mål å gi et nyansert bilde av fordeler og utfordringer ved ulike politiske styringsformer.

Selv om jeg ser at det er fordeler og ulemper med både formannskapsmodellen og parlamentarisme, mener jeg parlamentarisme er den modellen som gir best mulighet for mest effektiv politisk styring av kommunen. 

Bakgrunnen for utredningsarbeidet bygger på et vedtatt mål om økonomiske innsparinger, men jeg er likevel av den oppfatning at det viktigste må være å finne frem til en solid styringsmodell som kan stå seg over tid. Demokrati er ikke gratis.

En av grunnene til at jeg har falt ned på parlamentarisme som den beste modellen, er at den virker mest renhårig i forhold til å synliggjøre hvem som har ansvaret for politiske beslutninger.

Formannskapsmodellen, som bygger på et konsensusprinsipp, forutsetter at det skal være et tydelig skille mellom administrasjon og politisk ledelse. Det innebærer at rådmannen med sine folk skal legge frem saker til politisk behandling etter sitt beste skjønn tuftet på faglige, økonomiske og administrative overveininger. Det er deretter opp til et samlet bystyre, eller der beslutningsmyndigheten er delegert, opp til den politiske ledelse – bestående av av et samlet formannskap – å fatte en beslutning ut fra politiske overveielser. Politikerne kan være enige, eller uenige med rådmannen, men rollene er forskjellige. Rådmannen skal altså ikke være politiker og politikerne skal ikke være saksbehandlere.

Jeg vil påstå at formannskapsmodellen i Trondheim ikke fungerer godt nok i dag.

2. I bøttekottet

Fra min opposisjonsvinkel, mer enn aner jeg hvordan enkelte saker «sjekkes ut» på forhånd mellom rådmann og flertallet (evt kun det største partiet). Saker som legges frem fra rådmannen stemmer overraskende ofte med nylig vedtatt politikk fra flertallskonstellasjonen, eller er i tråd med den argumentasjonen som føres i rådhusetsgangene. Oppfatningen blant mange av oss som ikke tilhører det politiske flertall er at stadig flere avgjørelser tas bak lukkede dører – i bøttekottene, om man vil. 

Jeg kan nevne noen eksempler hvor jeg mener at rollefordelingen mellom politisk nivå og rådmannen ble uklar:

2.1 Åpenhet om skoleresultater

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt som heltidspolitiker, ønsket jeg å få en oversikt over resultatene fra nasjonale prøver ved byens skoler. Flertallet i bystyret hadde på forhånd fattet vedtak om at skoleresultatene skulle hemmeligholdes. Jeg skjønte at dette neppe var mulig i henhold til offentlighetsloven, og begjærte innsyn hos den aktuelle kommunaldirektøren. Ikke bare var svaret fra rådmannen blankt nei. Det var også åpenbart begrunnet i rene nød-paragrafer, som tydelig viste en desperasjon i forhold til å komme det sittende flertallet i møte. Jeg klaget til rådmannen, men ba samtidig om innsyn fra Utdanningsdirektoratet. Dette førte til at før min egen rådmann rakk å behandle klagen (som jeg for øvrig hadde fått signal om at ville være negativ), gav Utdanningsdirektoratet meg skoleresultatene ikke bare for min egen kommune, men for hele landet.

Dette viser ikke bare at det rødgrønne flertallet i Trondheim i sin selvtilfredse allmektighet oppfatter seg som vår lovgivende forsamling, men dessverre også at rådmannen i sin iver etter å tilfredsstille det politiske flertallet glemte at man forvalter et lovverk. 

Mitt eksempel viste seg heller ikke å være enestående. Saken avstedkom flere spørsmål i Stortingets spørretime, og statsminister Jens Stoltenberg måtte svare for regjeringens holdning på bakgrunn av «min sak».

2.2 Egenandel for trygghetsalarm

For budsjettåret 2009 foreslo rådmannen at man skulle gjeninnføre en gradert egenandel på trygghetsalarm i Trondheim. Rådmannen skrev følgende i sitt budsjettfremlegg:

I et stramt budsjettopplegg ser jeg det som helt nødvendig å foreslå en gjeninnføring av av egenandel for trygghetsalarm. (…)

Ingen av de andre ASSS-kommunene tilbyr denne tjenesten gratis. Kostnadene med trygghetsalarm er mer enn doblet de siste 4 årene. Jeg har foreslått å overføre 5 millioner av besparelsen til hjemmetjenesten, slik at hjemmetjenesten kan styrkes. Dette er etter rådmannens vurdering en bedre samfunnsøkonomiske disponering av midlene.

Gratis tryghetsalarm hadde vært en viktig valgkampsak for Arbeiderpartiet, og det rødgrønne budsjettet kuttet dette innsparingsforslaget fra rådmannen.

Fint. Det er politikernes jobb å foreta politiske prioriteringer. Vi politikere kan krangle om hva som er viktigst. Men siden Trondheim kommune i år skulle gjennomføre enda strammere innsparinger – vi sto i fare for å havne på Robek-lista – skulle man tro at rådmannen fortsatt mente at det var «samfunnsøkonomisk bedre» å gjeninnføre egenandel på denne tjenesten. Men nei. Da rådmannens budsjettfremlegg for 2010 kom, var forslaget droppet.

Tilfeldig? Neppe.

2.4 Konkurranseutsetting

Det rødgrønne regimet har inngått en avtale med LO om at ingen kommunale tjenester skal konkurranseutsettes. Det er selvsagt helt greit å innta et standpunkt om at det er til byens beste, selv om jeg personlig er uenig i det.

Det som ikke er greit er at innbyggerne ikke får se at dette også har en kostnadsside. Samtlige borgerlige partier har i sine respektive budsjetter hatt forventede innsparinger av tildels betydelige beløp som følge av konkuranseutsetting på enkelte områder. Rådmannen nevner aldri disse mulighetene. Utenom i samtaler med oss opposisjonspolitikere, da. Da kan vi kanskje få høre at hvis vi hadde gjort slik og slik, kunne vi allerede første året ha spart inn så og så mange millioner.  

Det er bra at vi i opposisjon får tips om dette. Men hvorfor kan ikke rådmannen skrive det, hvis han mener at det er gode grunner til å gjøre det? Har ikke innbyggerne krav på å se at ideologi også har en prislapp?

3….og ut igjen

Eksemplene over viser satt på spissen at det hverken skal stå på penger, juss eller ideologi, hvis viljen til å etterfølge flertallet er sterk nok.

Men så er det vel heller ikke så greit å være rådmann? Kanskje får man i mange saker bedre resultat når rådmannen har loddet stemningen på forhånd med dem som sitter med makten? Kan hende utøver enkelte politikere også et aldri så lite press på rådmannen for å legge frem saken med den rette, så og si politisk korrekte, innstillingen? Og da kan vel parlamentarisme være like greit?

Jeg tror ikke en innføring av parlamentarisme i Trondheim vil løse alle problemer. Hvorvidt man lykkes med en ny styringsmodell, er blant annet avhengig av hvor gode man er til å kommunisere – mellom politikere og administrasjon, mellom opposisjon og posisjon. Min erfaring er at de menneskelige faktorene aldri kan undervurderes i forhold til hvor vellykket en omstilling blir. Barnesykdommer kommer ingen unna. Trolig er det viktig å ha vært igjennom dem også.

En parlamentarismemodell forutsetter dessuten at det settes av godt med ressurser for opposisjonen til å drive politisk arbeid. Det fortjener både det politiske miljø og viktigst: Innbyggerne i kommunen.

Det er på tide å stikke hodene ut av bøttekottene.

Read Full Post »

Nå har jeg begynt å grue meg. Om ikke lenge reiser mannen min til Afghanistan igjen. Eller Langtvekkistan, som yngstejenta kaller det.

Etter at jeg så den siste dokumentaren på NRK2 om veibomber langs veier mannen min har kjørt på tidligere oppdrag, kom redselen krypende. Jeg som er så rasjonell og rolig bestandig. Som klarer det meste. Nå føler jeg meg hverken rolig eller flink.

Jeg gruer til å måtte forte meg å dempe lyden på TVen så ungene ikke skal høre om uro og trefninger. Jeg gruer til å lese savnet i jentenes ansikter når de sier at de har det bra, selv om pappa er borte. Jeg gruer til lange kveldsmøter og dårlig samvittighet. Jeg gruer til å koordinere besteforeldrebarnevakter, som selv kunne trengt en hvil.

Jeg gruer til å si til alle at alt går bra, når jeg mest har lyst til å skrike ut at det slett ikke går bra og at jeg er FRYKTELIG, FRYKTELIG SLITEN.

Mannen min fortalte at en gang han skulle ut av leiren, ville en tysk kollega ikke bli med. Han var nygift og hadde lovet at han ikke skulle dø.

Men ingen kan gi slike løfter. Det vet jeg godt.

Read Full Post »

« Newer Posts