Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juli, 2010

Snart er høringsfristen ute for Høyres lokalforeninger til å si sin mening om det omstridte Datalagringsdirektivet. Hvis noen Høyresjeler fortsatt skulle være i tvil, bør dagens oppslag i Aftenposten overbevise om at Høyre ikke kan si annet enn Nei.

I Aftenpostens artikkel vises det til en rapport fra EUlandenes 27 nasjonale datatilsyn. Leder for EUs datatilsyn Jacob Kohnstamm uttaler til avisen at Datalagringsdirektivet enten bør forkastes eller endres kraftig. I rapporten fremkommer det at implementeringen i mange land har vært ulovlig, og at det under enhver omstendighet medfører et enormt inngrep i folks privatliv som ikke står i forhold til de fordelene man oppnår ved direktivet.

EUkommisjonen vil også legge frem sin evaluering av Datalagringsdirektivet 15. september. I den foreløpige rapporten som er lekket, hevdes det at direktivet hverken har ført til vesentlig nedgang i kriminaliteten eller øket oppklaringsprosenten.

Ja. Hva er da vitsen?

Siden det er Norges største parti – Høyre – som vil avgjøre saken i Stortinget, vil jeg minne om hva som står i vårt prinsipprogram:

Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern. Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt. Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet. Høyre vil utrede grunnlovfesting av personvernet.

Det er liten tvil om at det var et faktisk Nei-flertall blant årets landsmøtedelegater. Av ulike årsaker, valgte flertallet å avstå fra å si klart Nei. Min oppsummering av debatten på Høyres landsmøte finner du her.

Høyres ledelse og Høyres stortingsgruppe fortjener at lokalforeningene følger oppfordringen om å komme med råd i et av de viktigste verdispørsmålene vi står overfor. Høyre er et parti som mener at samfunnet skal bygges nedenfra. Dette gjelder også vårt eget parti. Siden landsmøtet valgte ikke å gi et klart råd, er partihøringen desto viktigere.

Høyres politikk bygger på et konservativt samfunnssyn og liberale verdier. For oss bør valget være enkelt.

Høringsfristen er 27. august.

Read Full Post »

Neida, det er ikke en skrivefeil. Vi snakker om frykt. For når fryktkortet er kastet, trumfer det alle de andre kortene på bordet. Også kortene som bærer bokstaven R: rettssikkerhet, rettsstatsprinsipper og det lille unseelige kortet som bærer navnet retten til privtliv.

Bakgrunnen for at det nok en gang er viktig å minne om dette, er den diskusjonen som blusset opp etter pågripelsen av tre terrormistenkte personer hjemmehørende i Norge. Enkelte røster hevdet da at dette jo viste hvor galt det var av justisministeren å pålegge PST å avbryte enhver pågående og fremtidig bruk av straffeprosessloven § 222d. Selv om bestemmelsen visstnok skulle være i strid med Grunnloven, kunne vi kanskje fakket de terrormistenkte tidligere?

Vel. Jeg skrev faktisk en kronikk om denne «avbrytelsen» (Trygghetens dilemma, Adresseavisen, sommeren 2009). De færreste var veldig interessert i det som skjedde den gang, men nå som frykten har rykket nærmere vårt trygge kongerike, er saken en annen.

Jeg mener det er grunn til å minne om faktum i saken:

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før terrorangrepet 11. september 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet.

Det var etter denne bestemmelsen ikke noe krav om at påtelemyndigheten kunne sannsynliggjøre at det var begått en straffbar handling, men det måtte være ”grunn til å tro” at den mistenkte kom til å begå en straffbar handling som ville rammes av visse typer straffebud.

Selv om det også ble stilt krav om at det måtte antas at inngrepet ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge den kriminelle handlingen, og at avverging ellers i vesentlig grad ville bli vanskeliggjort, var det klart at lovendringen medførte en lemping på kravene som normalt ellers ble stilt i straffeprosessen.

På grunn av de nye reglenes inngripende karakter besluttet Bondevik II-regjeringen at metodene skulle evalueres etter noe tid. Dette var bakgrunnen for nedsettelsen av Metodekontrollutvalget, som i 2009 avgav utredningen  Skjult informasjon – åpen kontroll (NOU 2009: 15).

Og så viste det seg altså at flertallet i utvalget mente at romavlytting av private hjem kunne være i strid med Grunnloven § 102, som bestemmer at ”Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

Justisministeren ville ikke vente på lovgiver eller Høyesterett, og besluttet full stopp i bruken av straffeprosessloven § 222d og politiloven § 17d.

Og nå har vi altså pågrepet tre personer mistenkt for terrorplanlegging. Betyr det at vi skal gi avkall på noen av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper, oppheve Grunnloven? Fortell meg i så fall hvem som tar siste stikk? 

Frykt er terroristenes farligste våpen. Vi blir fanger av vår egen redsel og lar oss rive med. Men vi vil ikke ha det sånn. Derfor må vi rope ut før det er for sent. Jeg har sagt det før: Guantanamo og mye av antiterrorlovgivningen vil ikke få en nådig dom av fremtidens historikere. Det hjelper kanskje ikke så mye at en litt kjedelig jurist fra Trondheim, for tiden kommunalråd for Høyre sier det. Men jeg kan i alle fall fortelle til barnebarna mine at jeg ikke holdt kjeft.

…………………………….

Jeg anbefaler for øvrig å lese advokat Jon Wessel-Aas innledende betraktninger om forholdet mellom statsmaktens tendens til å true grunnleggende rettsstatsprinsipper og demokratiske friheter som du finner link til her . Videre anbefaler jeg Vampus bloggpost om terrorsaken og motstanden mot datalagringsdirektivet, som du finner link til her.

Read Full Post »

Love for sale

Jeg satt akkurat å hørte på Anita O`Days inspilling av Cole Porters Love for sale, da jeg begynte å lese i Sorgenfri – magasinet som rusmisbrukere selger i Trondheim. Hovedtemaet i denne utgaven var prostitusjon og virkninger av den nye sexkjøploven. Virkeligheten som beskrives i reportasjen står i åpenbar kontrast til lyrikken i standardlåten.

Jeg gikk rett på sprøytene da jeg var 13, og begynte å prostituere meg da jeg var 14,

sier «Jeanette» en av jentene i miljøet Sorgenfri har snakket med. Jeanette forteller at hun ofte er blitt bundet fast og voldtatt av kunder, og at det er blitt langt farligere å være prostituert etter at den sexkjøploven ble innført.

I reportasjen hevdes det at politiet spaner på selgerne for å få tatt dem som kjøper seksuelle tjenester. De prostituerte sier de føler seg trakasserte av politiet. Mange lar derfor være å ha med seg kondomer i tilfelle de skulle bli stoppet.

Da diskusjonen gikk som varmest rundt innføringen av sexkjøploven, markerte representanter for Pro Senteret seg som aktive motstandere av loven. Pro Senteret er et kompetanse- og ressurssenter for prostituerte, og arbeider med ulike problemsstillinger relatert til prostitusjon. Pro-senteret ble grunnlagt i 1983 og finansieres av Oslo kommune og Helse- og sosialdepartementet. Oslo Arbeiderpartis leder Jan Bøhler har nylig kritisert senteret for ikke å gjøre en skikkelig innsats i arbeidet mot prostitusjon (Dagbladet 5. juli, papirutgaven). 

Også PION, interesseorganisasjonen for kvinner og menn med prostitusjonserfaring, er motstandere av den nye straffebestemmelsen.

Tilføyelsen i straffeloven, straffeloven § 316, trådte i kraft 1. januar 2009 gjør det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester. Straffen er bot og/eller fengsel inntil 6 måneder. Hvilket betyr at den mistenkte hvis øvrige vilkår er oppfylt, kan pågripes og evt fengsles for forholdet. Bare i Oslo ble 42 menn pågrepet mistenkt for brudd på bestemmelsen de første seks månedene etter innføringen av loven. Vanlig straff er en bot på mellom 9000 – 25000 kr.

Arne Randes-Pehrson, som arbeider ved Pro Senteret, sier til Sorgenfri at de prostituerte blir behandlet som kriminelle.

Vi har gjort prostitusjon til et kriminalitetsproblem, samtididg som vi later som om den ene parten ikke er kriminell. Det er et merkelig paradoks.

Arne Randers-Pehrson og Astrid Rendal ved PION, sier til Sorgenfri at den nye straffebestemmelsen var en direkte konsekvens av det synlige, utenlandske gatemarkedet, som inntok hovedstaden og enkelte andre byer. Dette mener de trigget det politiske flertallet bestående av Ap og SV.

 Dette handler ikke om prostitusjon, men om internasjonal kriminalitets- og migrasjonspolitikk,

hevder Astrid Rendal, som mener at loven er ment å renske landet for uønskede personer, og at politikerne bruker prostitusjon som et påskudd.

Også psykiatrisk sykepleier ved Helse- og overdoseteamet i Trondheim, Vibeke Kleveland, mener at lovendringen kom som en følge av at Oslo, Bergen og Stavanger fikk problemer med pågående gateprostituerte fra Nigeria og østeuropa. I Trondheim mente vi at lovens effekt kun ville gjøre et skjult market enda mer skjult, noe som ikke ville hjelpe de prostituerte, forteller hun. Som hjelpearbeider har hun opplevd at flere nå forteller om vold og uønskede hendelser.

Jeanette har kommet seg ut av prostitusjonstilværelsen, hun går på Dolcontin og studerer ved NTNU. Det er fire år siden hun hun sluttet med heroin og selge kroppen sin, men det har satt sine spor.

Jeg tror aldri jeg klarer å legge det bak meg. Aldri.

Selv har jeg møtt flere prostituerte og offer for trafficking. Både gjennom arbeidet som leder av Fylkesnemnda for sosiale saker og da jeg arbeidet i politiet.

Jeg husker en veldig flott jente, «Mette», som fortalte meg at de verste voldtektene skjedde i rusmiljøet – når mennene var i amfetaminrus. Mette var innom politihuset for å fortelle om noen bygningsarbeidere som hadde forsøkt seg på henne. Hun var fortvilet og sa at ingen ville vel tro på henne.

Mette klarte også å bli rusfri. Da sluttoppholdet skulle markeres på en tilstelning ved institusjonen hun hadde vært ved, kom kjæresten hennes med heroin til henne. Mette hadde gruet seg til markeringen. Hun var ikke vant til så mye oppmerksomhet. Mette døde av det skuddet hun satte for å roe nervene. Mette ble noen og tyve år gammel og etterlot seg to barn.

Love for sale
(lydklipp m Ella: her)

When the only sound on the empty street
is the heavy tread of the heavy feet
that belong to a lonesome cop
I open shop

The moon so long has been gazing down
on the warward ways of this wayward town
my smile becomes a smirk, I go to work

Love for sale
appetizing young love for sale
love thats fresh and still unspoiled
love thats only slightly soiled
love for sale

who will buy
who would like to sample my supply
who’s prepared to pay the price
for a trip to paradise
love for sale

let the poets pipe of love
in their childish ways
I know every type of love
better far than they
if you want the thrill of love
I have been through the mill of love
old love
new love
every love but true love

love for sale
appetizing young love for sale
if you want to buy my wares follow me and clime the stairs
love for sale

Read Full Post »

Under fjorårets valgkamp samlet Adresseavisen Sør-Trøndelags stortingskandidater, dro til havs og camperte på sjefredaktørens hytte. På øya ble det samtalt, spist og drukket. Kanditatene hadde visstnok en fin tur, og avisen fikk flere reportasjer fra diskusjonene. 

Et av temaene som var fremme var norsk innvandringspolitikk, eller rettere (såkalte) «norske verdier» og ivaretagelsen av disse. Senterpartiets Ola Borten Moe mente at vi var i ferd med å svekke demokratiet hvis innvandringen ble for stor. Hans oppfordring lød: Tenk norsk!

I Adresseavisens «oppfølgningssamtale» med stortingspolitikerne, er innvandring og integrering nok en gang tema. Her uttaler Borten Moe at «Vi ikke har mye å lære av den arabiske verden«. Han sier også:

Dette er en av de viktigste debattene i vår tid. Mye er i endring, og det skjer raskere enn før. Folk har mistet sitt identitetsgrunnlag, de seiler rundt på havet som en kork. Vi må definere de tingene vi har å samle oss om.

Jeg undres. Har «vi» (som jeg antar er de av oss nordmenn med etnisk norsk bakgrunn) mistet vårt identitetsgrunnlag? Jeg føler for min del ikke at jeg seiler rundt som en kork. Men det er mulig det skyldes innslag av spanske aner.

I 1867  kom diktet Peer Gynt ut. Med det gav Ibsen oss uttrykket å «være seg selv nok«. I Dovregubbens hall får Peer lære at forskjellen mellom troll og mennesker er at menneskene sier «vær deg selv», mens trollene sier «vær deg selv nok». Det siste er uttrykk for egoisme, noe Peer har mye av og derfor finner seg vel til rette blant trollene.

Som hos Peer, bor trollet i oss alle. Men vi skal ta frem og foredle det menneskelige. Politikere og andre som har en stemme som høres, har et særlig ansvar for å bidra til dette. Derfor er Fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore O. Sandviks kritikk av Ola Borten Moes uttalelser viktig.

Han uttaler til Adresseavisen 7. juli (papirutgaven) at

Når du sier at det norske samfunnssystemet er overlegent alle andre, kan du ikke ha reist mye. Hele den vestlige historien handler om at ulike kulturer har lært av hverandre. Vi har tilegnet oss mye fra den arabiske verden og de kan lære mye av oss – blant annet gjennom vårt velferdssystem. En ting er sikkert: Nidarosdomen ble ikke bygget etter modell av ei trønderlån.

Også Adresseavisens leder er tydelig på at Ola Borten Moe beveger seg i farlig farvann.

Jeg mener det er viktig at samfunnsaktører bidrar til økt kunnskap om integrering og innvandring blant folk. En som i lengre tid har gjort nettopp det er Kristin Clemet. I sin siste bloggpost (5. juli) skriver hun blant annet:

Det er en stor overgang for et samfunn når det går fra å være relativt lukket og homogent til å bli mye mer åpent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global målestokk egentlig ikke er så stor, setter sterkt preg på vår tid. At det er «humper» på veien er ikke rart. Spørsmålet er om vi kan greie å komme ut i den andre enden uten å påføre oss selv, våre medmennesker og samfunnet store sår – og hvilke anstrengelser vi gjør for å greie det.

Jeg tror vi greier det.

Det som gjør meg til optimist, er bl.a. at jeg slett ikke alltid får så mange negative reaksjoner på det jeg sier og skriver om innvandring og integrering. Jeg har lagt merke til at det Civita og jeg formidler om integrering som er faktabasert, møter svært mange positive reaksjoner. Mange mennesker, som grunnleggende sett er og ønsker å være positive til innvandrere, føler at de nesten bare blir presentert for negative nyheter og problemer. Når fakta viser at bildet ikke er så negativt som bl.a. mediene gir inntrykk av, blir de positivt overrasket, samtidig som de får argumenter som kan underbygge det grunnleggende synet de tross alt har.

Det andre som gjør meg til optimist, er faktaene i seg selv. Det går stort sett veldig bra med innvandrerne i Norge. Når man tenker over hvilke forhold mange av dem kommer fra, går det til dels forbausende bra. Tallene viser at det går stadig bedre i utdanning og arbeid, på boligmarkedet og i frivillig sektor, og at stikkordet er tid. Ingen kan være fullt ut integrert dagen etter ankomst. Integrering tar tid. Men med tiden går det faktisk ganske bra. Snart vil vi se et stort antall rollemodeller med innvandrerbakgrunn – innenfor medisin, forskning, kultur og næringsliv – slik vi i dag allerede ser dem innen idrett. Men dette vil ikke være enslige rollemodeller for en stor underklasse av fattige innvandrere. De vil være en synlig del av en ny, stor middelklasse av mennesker med opprinnelse i et annet land. Dette vil bidra til å endre vår oppfatning både av innvandrere og av det norske. Og for øvrig: Innvandreres flyttemønstre er ikke et uttrykk for at det går stadig dårligere med dem – det er omvendt.

Og endelig blir jeg optimist når jeg ser hvordan barn finner sammen – på tvers av etniske skiller, hudfarge og bakgrunn. Som utdanningsminister var jeg på utallige skoler med ulike andeler og grupper av såkalte minoritetsspråklige elever (som snarere fortjener betegnelsen tospråklige). Situasjonen på disse skolene var selvsagt ikke problemfri, men det mest slående var å se og høre hvor bra det tross alt går. I Oslo-skolen leser nå minoritetselevene i gjennomsnitt bedre enn majoriteten i landet.

For barna, som representerer fremtiden, er heldigvis mangfoldet mye mer naturlig enn det er for mange voksne.

Bedre kan det vel ikke sies.

Read Full Post »

Du må ta deg fri to dager i neste uke,

sa han.

Det er noe vi må gjøre før jeg drar.

Å! tenkte jeg i to sekunder. Han inviterer meg med på Spa, eller en langhelg et sted? London? Paris?

Of course not. Burde skjønt bedre etter 23 års samliv. Det skulle ryddes. I boden. Den altfor trange, overfylte boden.

Det lille rommet i huset hvor

  • gamle leker (takk for Carolines BabyBorn stellebord i størrelse liten hest, pappa)
  • slalåmstøvler for enhver aldersgruppe
  • ryggsekker
  • kofferter
  • håndklær
  • sengetøy
  • mer eller mindre virksomt kjøkkenutstyr 
  • vin
  • påskepynt
  • julepynt
  • spindelvev til Halloweenfeiring som vi egentlig ikke har noe forhold til
  • klær som et motemagasin med megen velvilje ville kunne karaterisere som vintage: «Den 44 år gamle kommunalråden har mange stilige plagg fra 80-tallet, som stadig er i bruk». (Hvis de bare hadde vært 1: stilige og 2: i bruk.) 
  • 32 pakker vaffelmiks kjøpt fra Astor fotballklubb. Samtlige utgått på dato

Alt dette og mere til stablet i uskjønn forening inn i boden. 

Med andre ord, Vi snakket om Operasjon Room of doom. En skitten jobb. Noen måtte gjøre den. Jeg.

Jeg tenkte usentimental i blikket (Muligheten for en tur til London var glemt for lengst): Jeg skrider like godt til verket med én gang. Første mål: klesskapet.

Der inne befant det seg selvsagt klær. Noen relativt nye feilkjøp (Har jeg noen gang brukt det kremfarvede blondeskjørtet med paljetter?). Men mest gamle klær.

Men gamle klær er ikke bare gamle klær. For mannen min er de det, ja. Både hans og mine. Men ikke for meg. Ikke for de fleste kvinner. For klær er minner. 

Som den rødrutete bomullsskjorten, som jeg hadde tatt vare på gjennom så mange flyttinger. Jeg hadde likt den så lenge jeg kunne huske. Men den var altfor kort i ermene. Ikke så rart så jeg nå. Størrelse 16 år. Et ungdomsminne. Hvem hadde jeg vært forelsket i da jeg brukte den? Ola, som jeg gikk på ski sammen med i måneskinnet på Lian? Ned i søppelsekken.

Kommer du noen gang til å bruke det her igjen?

spurte mannen min retorisk. 

Neida, jeg kommer ikke til å bruke de klærne igjen. Men husket han ikke hvor fin jeg hadde vært i den toppen og det silkeskjørtet i selskap hos Jørgen og Elin? Vi hadde spist innbakt ørret. Masse vin. Og jeg hadde på meg det gullsmykket jeg arvet etter grandtante Ingeborg. Ned i den sorte søppelsekken med toppen.

Flere Ralph Lauren silkestrikkgensere. Morten E og jeg stakk av fra forelesning på fakultetet for å handle på konkurssalg. Morten som er den mest velkledde mannen jeg kjenner. Var ikke du en liberal Venstremann den gang, Morten? Nå argumenterer du for Datalagringsdirektivet i NRK. Jeg bestemte meg for å beholde genserene.

Å! Den nydelige sorte, lille kjolen jeg brukte under begge graviditene. Kjøpt på H&M, men så mere eksklusiv ut. Men jeg har fått de barna jeg skal ha.

Og den flaskegrønne silkeblusen! Den hadde jeg jo nettopp lett etter! Men ermene var for vide. Jeg ville aldri komme til å bruke den igjen.

Slik fortsatte det til hver hylle var rensket. Tre fulle plastsekker ble det. Ikke rart dørene til klesskapet ikke hadde kunnet lukkes.

I det hele tatt ble boden veldig ryddig. Og jeg var stolt av meg selv. Men glad? Jeg følte nesten at jeg hadde kastet store deler av livet mitt i søpla.

Men bare nesten. Som belønning tror jeg jeg må skaffe meg noen nye minner. Den sorte D&G-kjolen fra Cosmo f eks?

Read Full Post »