Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2010

Selvfølgelig reagerer vi når primalinstinkter blåses opp på forsiden av VG. Vi får et glimt av en verden vi ikke kjenner, som vi ikke vil kjenne. Uttalelsene er så langt fra det vi får assosiasjoner til når vi hører politikere snakke om «fredsbevarende styrker». Noen har kanskje fått inntrykk av at vår tilstedeværelse i Afghanistan er et rent humanitært prosjekt som går ut på å bygge brønner og pikeskoler. Det er det ikke. Norge deltar i krig. Både folkerettslig og i praksis. Vi sender våre menn og kvinner ut med mandat til å drepe. På oppdrag fra Storting og regjering.

Men mange politikere gjennom flere regjeringer har vegret seg for å si at Norge deltar i krig. I kronikken Krig, eller ei? sier offiseren Steinar Skaar, nå tjenestegjørende i Afghanistan, det slik: 

Statsminister Stoltenberg har brukt uttrykket «krigslignende handlinger», og viser til folkeretten som begrunnelse for at vi ikke er i krig med Afghanistan. Representanter for regjeringen har også tidligere vært ubekvemme med å definere situasjonen i Afghanistan som krig, blant annet hevdet Kristin Halvorsen i 2007 at «krig er noe som skjer mellom stater».

At vi ikke er i krig med Afghanistan, er for så vidt riktig, hevder kronikkforfatteren. Men Norge er, som en del av den internasjonale alliansen, ISAF, part i en væpnet konflikt av såkalt ikke-internasjonal natur. Men folkeretten stiller ikke krav til at konflikten skal være mellom stater for at den skal klassifiseres som en væpnet konflikt. Er en ikke internasjonal væpnet konflikt en krig? spør offiseren og sier videre:

Det er nå klart for de fleste at situasjonen i Afghanistan ikke er en vanlig fredsbevarende operasjon lik dem Norge tradisjonelt har deltatt i, men en blodig konflikt hvor våre motstandere ikke synes å sky noen midler. Hvorfor er det da så vanskelig å kalle dette krig?

Ja. Har vi litt problemer med å ta inn over oss alle de kontorversielle sidene av det å delta i krig? For vi vil jo ikke at våre soldater skal være lik amerikanske, eller danske for den del? Vi er liksom jo litt snillere, litt mer fredselskende her på berget.

Kontrasten mellom enkelte politikeres distanserte holdning og situasjonen for dem står står midt opp i krigssituasjonen er åpenbar. At enkelte politikere høylydt tar avstand fra utsagn fra de unge soldatene, er derfor ikke uventet. Mer overraskende er uttalelsene til forsvarssjef Harald Sunde. Han går så langt som å si at uttalelsene til soldatene er et

hån mot de tusener av menn og kvinner som har gitt så mye for å sikre en bedre fremtid i Afghanistan. Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben.

Dette synes jeg er lite skjønnsomt av forsvarssjefen. Vel må uttalelsene kunne karakteriseres som «umodne». Men stikker man mikrofonen opp i skyttergraven, kan man kanskje ikke forvente noe annet?

Nå kan det nok hende at det blant deler av dem som tjenestegjør i Afghanistan er holdninger som ikke nødvendigvis er gode eller akseptable. På den annen side må man forstå at den utladningen som ligger å være i en kampsituasjon og lykkes, gir en voldsom tilfredsstillelse der og da, eller en mestringsfølelse om man vil. Sammenligningen med sex er kanskje plump, men rent psykologisk er det helt klart beslektede reaksjoner.

Når vi sender kvinner og menn ned til Afghanistan må vi i det minste forsøke å forstå hva det betyr. Åpenhet og dialog, er viktig og nødvendig. Umiddelbare fordømmelser fra lenestolen, bør vi holde oss for gode til.

Read Full Post »

Justisminister Knut Storberget åpner i dag for en granskning av de hemmelige tjenestene. Etter de påstandene som er fremkommet den siste tiden i forbindelse med etterforskningen av Treholt-saken, er det åpenbart at det må til.

Til media har Kåre Willoch uttalt at selv om det skulle vise seg at pengebeviset var falskt, betyr ikke det at Treholt er uskyldig. Selvsagt ikke. Men dersom flere bevis er falske, kan det bety at retten skulle ha frifunnet ham. Kravet til domfellelse er som kjent ikke en sannsynlighetsovervekt for at vedkommende er skyldig. Det kreves at det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at vedkommende har gjort det han beskyldes for.

Falske bevis er ikke helt ukjent i Norge. Jeg har selv, uten å være klar over det, gått i retten med en fingert rapport i den såkalte «Lokkeduesaken». Domfellelsen ble opphevet i Høyesterett.  

Jeg aner ikke om noen av bevisene i Treholt-saken er falske. Men jeg husker diskusjonen rundt pengebeviset da saken foregikk, blant annet om det var mulig å få så mange sedler ned i den angjeldende konvolutten. At flere nå står frem og påstår de er forsøkt påvirket til å forfalske bevismateriale, er ikke tillitvekkende.

Og tillit er de avhengige av, PST. Det er de som skal «passe på» oss. Får vi en ny kommisjon som avdekker ukultur og mangel på demokratisk dømmekraft?

I forbindelse med en eventuell innføring av datalagringsdirektivet, gav PST uttrykk for at de ønsket muligheten for å overvåke og lagre personsensitiv informasjon om oss uten å måtte sannsynliggjøre at vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart. 

Jeg bare nevner det.

Read Full Post »

Så er det offentlig: Senterpartiets kommunalråd i Trondhjem, Tone Sofie Aglen takker nei til gjenvalg. Tone Sofie Aglen kom inn i den rødgrønne koalisjonen i 2007 og har siden den gang vært en profilert politiker i Trondhjemspolitikken.

Tone Sofie Aglen sier til Adresseavisen at

Politikk er en veldig ensom jobb. Kollegene dine er konkurrentene dine, den gjør noe med arbeidshverdagen.

For å være i politikken må man være 100 % motivert og ha tykk hud. Noen hevder det til og med er en fordel å være så tykkhudet at man kan stå oppreist uten ryggrad. Men selv om det blåser en del på toppen i politikken, er det også mye som gjør det behagelig å bli værende for mange.

Tone Sofie Aglen, slik jeg kjenner henne, er en modig, men også sårbar politiker. Det er derfor ikke overraskende at hun i motsetning til en del andre politikere ikke tar det «behagelige» valget å si ja til en ny runde, men tar et reelt oppgjør med seg selv og hva hun ønsker. 

Tone Sofie Aglen sier til Adresseavisen:

Jeg tror det er viktig at politikere ikke gror fast. Det er jo et priviligert liv, du har god lønn og blir dratt inn i veldig mye interessant. Men jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal være i politikken bare for å ha et levebrød.

Jeg er sikker på at Tone Sofie Aglen er en person som alltid vil «tiltrekke seg» interessante oppgaver uansett hvor hun måtte velge å gjøre en innsats. Hennes evne til å kombinere det jordnære med det visjonære er ikke hverdagskost. Spesielt ikke når det følges opp av gode kommunikasjonsevner og personlig varme.

Både politikken og rådhuset i Trondhjem blir gråere uten Tone Sofie Aglen.

Read Full Post »

Hun gråt seg i søvn i går kveld, minstejenta.

– Hvorfor er pappa i Afghanistan?
– Fordi det er jobben hans, vet du.
– Men hvorfor er det akkurat pappa som skal være der? Og hvorfor er du borte bestandig?

Nei, jeg tenker ikke så mye på nominasjonsprosesser for tiden.

Read Full Post »

Først var det tepper, så var det en klokke og nå til slutt et gullarmbånd. Beklagelser, tilbakeleveringer og endrede regelverk har vært konsekvensene. Så langt. Den enkelte statsråd har sikkert lært. Men hjelper det oss til å forstå problematikken?

Jeg holdt en gang et internforedrag i Domstoladministrasjonen (DA): Fra smøring til korrupsjon. Det var behov for en bevisstgjøring fordi en del ansatte ble tilbudt varer og tjenester fra ulike leverandører som institusjonen var i forbindelse med. DA er den administrative overbygningen for samtlige norske domstoler. DA bygger tinghus og inngår store kontrakter på vegne domstolene. En relativt lukurativ kunde med andre ord. Gavene kunne dreie seg om en flaske cognac, hotellopphold, luncher og billetter til fotballkamper.

Noen lot seg friste til å takke ja, andre sa automatisk nei.

For statens tjenestemenn finnes det klare regler. Tjenestemannsloven § 20 bestemmer at ansatte i staten ikke 

for seg eller andre (må) motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til, eller av giveren er ment, å påvirke hans tjenestlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta.

Det er altså nok at gaven eller tjenesten «er egnet til» å påvirke vedkommendes tjenestelige handlinger. Med andre ord en objektiv vurdering av gaven/tjenesten, ikke en konkret vurdering av hvorvidt det er sannsynlig eller ikke at vedkommende tjenestemann vil bli påvirket.

Likledes er det også tilstrekkelig at avgiver av gaven/tjenesten har ment å påvirke tjenestemannens handling.

Da Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i forbindelse med teppesakene retorisk spurte NRKs journalist om man virkelig trodde at norske ministre ville la seg påvirke av den Afghanske regjeringen, viste det at han igrunnen ikke skjønte det reglementet han selv forvalter. 

Staten har for øvrig utarbeidet en egen veileder rundt denne typen etiske spørsmål. Hva gjelder kommunene har KS laget en veileder, og mange kommuner har i tillegg sine egne etiske regelverk. Næringslivet er også svært opptatt av denne problematikken, og de fleste større bedrifter har egne retningslinjer. NHO har også vært en aktiv pådriver for å sette smøring og korrupsjon på agendaen. Det er viktig og nødvendlig. Korrupsjon forekommer også i Norge.

Også politikere er gjenstand for smøring. Før jeg ble valgt inn som heltidspolitiker var jeg på besøk hos en industribedrift som lager kjøttmat. Da den tverrpolitiske delegasjonen var ferdige med omvisningen, fikk vi hver vår plastpose med forskjellige kjøttvarer. Jeg spurte en erfaren politiker om vi kunne ta imot dette. Jada, det kunne vi. Det var helt vanlig. Jeg tok også imot. Gikk hjem regnet på hva varene kostet. Det var noen hundrelapper. Jeg er ikke sikker på om jeg gjorde rett i å ta imot varene. Kanskje var det i seg selv tilstrekkelig grunn til at jeg burde sagt nei?

Vi er forskjellige, vi har forskjellig ryggmargsrefleks, derfor trenger vi regler. Men først og fremst trenger vi å øke forståelsen rundt hva smøring er og gi praktiske eksempler hvordan det arter seg i hverdagen.

Mange mener at det viktigste med etisk regelverk på en arbeidplass, er prosessen før man kommer frem til resultatet. Alle ansatte, fra toppleder til den sist ansatte vikaren, bør øve seg i å vurdere etiske dilemma så ryggmargsrefleksen sitter som den skal.

De fleste av oss er ikke statsråder som døper båter, eller besøker utenlandske statsoverhoder. De fleste av oss ser at det er riktig å si nei til dyre smykker. Men hva med pølsepakken?

Read Full Post »

Ikke så lett å holde styr på alltid. For hva er nå egentlig viktigst? Er det noen forskjell? Kanskje burde vi politikere stille oss det spørsmålet litt oftere.

I dag bestemte Høyres sentralstyre blant annet at Høyre skal be regjeringen utrede et nasjonalt datalagringsdirektiv. Når saken kommer fra regjeringen, skal stortingsgruppen ta endelig stilling til direktivet, enten det blir en nasjonal variant, eller EU sitt direktiv. Nye utredninger, nye forhandlinger, altså.

Slik lyder sentralstyrets vedtak: 

  1. Sentralstyret tar oppsummeringen av partihøring 3/2010 til orientering.
  2. Høringen bekrefter at Høyre er klar motstander av datalagringsdirektivet slik Regjeringens høringsutkast er utformet.
  3. Høyre ber Regjeringen, parallelt med arbeidet med saken om implementering av datalagringsdirektivet, utrede en nasjonal lovgivning som ivaretar politiets behov for tilgang til trafikkdata innenfor rammene av et sterkt personvern.
  4. Høyre ber Regjeringen også gi klare svar og utredninger på konsekvensene av at EØS-avtalens vedlegg om telekommunikasjon eventuelt suspenderes fra EØS-avtalen.
  5. Sentralstyret viser til Høyres Landsmøtevedtak med krav om betydelig styrking av personvernet dersom datalagringsdirektivet implementeres. Høyre vil arbeide videre med dette.

Et litt merkelig vedtak. Høringen bekrefter at vi er «klare motstandere» (pkt 2), men vi skal likevel holde døren oppe for Datalagringsdirektivet (pkt 5)?

Og jeg spør meg: Hvorfor i all verden er det Arbeiderpartiet som aldri har vært aktpågivende og varsom i forhold til personvernet som skal være saksbehandler for Høyres stortingsgruppe (særlig pkt 3)?

Politikk er både pragmatikk og idealer, men ikke alle idealer skal være gjenstand for pragmatikk.

Kanskje var det her Høyreledelsen kom litt skjevt ut fra hoppkanten? Og da er det ikke så lett å få til et pent nedslag. Kanskje var kontakten med grasrota ikke så god som den burde? En grasrot som med stort flertall sa Nei til direktivet. Eller ble idealene litt for lette å overse i den praktiske hverdagen? 

Poltikk dreier seg av og til om de virkelig store spørsmålene. Spørsmålet om en innføring av Datalagringsdirektivet er et slikt spørsmål.

Jeg hadde håpet på et klarere nei. Det hadde både nasjonen og partiet Høyre vært tjent med.

Men politikk er også det muliges kunst. Og Høyreledelsen har vist at de faktisk har tatt den interne høringsrunden på alvor, jf den grundige oppsummeringen, som du kan lese her. (Med andre ord en partikultur og ledelse som står i rak motsetning til Arbeiderpartiets kultur og ledelse.)

Derfor er det er fortsatt håp. Trur eg.

Read Full Post »