Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2010

Tidligere i uken gikk Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen ut å proklamerte at han var tilhenger av dødsstraff for mennesker som har begått terrorhandlinger og barnedrap. Dette var ikke partiets standpunkt, men hans personlige syn, forklarte han. Men stortingsrepresentanten får støtte av egne velgere. 

Til tross for at Fremskrittspartiet har programfestet at partiet er imot dødsstraff, viser nemlig en undersøkelse InFact har utført for VG at litt over halvparten av partiets velgere er for.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Drammens Tidende:

Det er et syn som krenker grunnleggende menneskerettigheter og vår forståelse av rettsstaten. Rettsstaten henretter ikke. Og det er ingen bevis for at dødsstraff virker. Da er vi over i kategorien hevn. Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie.

Skulle jeg være litt slem mot Støre, ville jeg ha sagt at dødsstraff avgjort virker individualpreventivt, men siden jeg ikke er slem og dette er en alvorlig diskusjon lar jeg det ligge. Og for å være seriøs: Jeg har ingen sans for dødsstraff, og jeg liker dårlig at en av våre lovgivere uttaler seg plumpt og unyansert om et så alvorlige tema.

Men, når det er sagt, kan vi etter mitt syn ikke overse at mange nordmenn er positive til dødsstraff som straffereaksjon. InFacts undersøkelse viste nemlig at  mer enn 26 % av alle de spurte er tilhengerne av denne reaksjonsformen, i alle fall i spesielle tilfelle.  

Nå skal det likevel bemerkes at flere undersøkelser viser at «folk flest» utenfor rettssalen gir uttrykk for å ønske strengere straffer enn det juridiske dommere mener er riktig. Mens når legfolk er med å avsi straffedom, ønsker de gjerne mildere reaksjoner enn fagdommerne. Den typen undersøkelser som InFact har foretatt må man med andre ord ta med en klype salt.

Men la oss starte med de grunnleggende spørsmålene: Hva er egentlig straff? Hvorfor har vi det? Og virker det egentlig etter hensikten?

I 1977 definerte Høyesterett straff slik (Rt. 1977 s. 1207):

Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Men dette er ingen selvsagt definisjon. Den tyske forfatter von Bar mente for eksempel at man på historisk grunnlag kunne si at den moralske misbilligelse var det vesentligste og mest konstante elementet i straffen. Straffedommen var det organiserte samfunns høytidelige misbilligelse av handling så vel som gjerningsmann. (L. v. Bar, Gesichte des deütchen Strafrechts und Strafrechtstheorien, Berlin 1882.)

Siden lærebøker er mye morsommere å lese når man er ferdig med studiene, har jeg gløttet litt i Johs. Andenæs Alminnelig strafferett (3. utgave). I kapittel 6 Straffens formål og berettigelse, sier Andenæs:

Ved sin negative, destruktive karakter står straffen i en særstilling blant de rettslige institusjoner. Riktignok er denne negative karakter i moderne tid blitt avskrekket ved at straffullbyrdelsen er blitt humanisert og behandlingstanken har fått rom innenfor strafferetten. Grensen mellom straffen og andre reaksjoner kan, som vi har sett, bli flytende. Det forandrer likevel ikke det faktum at den bevisste tilføyelse av et onde er sentralt ved straffen i dens tadisjonelle skikkelse. Og for tanken reiser problemet seg: Hva vil vi oppnå med straffen? Og hvordan kan en slik tilføyelse av lidelse moralsk forsvares? Helt tilbake til den klassiske oldtid har dette vært sentrale problemer i religiøs, filosofisk og juridisk tenkning, uten at det er gitt en definisjon som det er blitt alminnelig enighet om.

Straff er begrunnet ut fra almennpreventive hensyn. Tanken er at hvis Per straffes for å ha gjort noe galt, virker det avskrekkende på Pål, eller bidrar til å skape moralske holdninger som gjør at Pål ikke ønsker å gjøre som Per.

Undersøkelser viser imidlertid at almennprevensjon i alle fall som avskrekkende faktor, har en begrenset effekt. Størst betydning har den i forhold til lovovertredelser som brudd på veitrafikklovgivning og mindre lovovertredelser. Almennprevensjon forutsetter at «de andre», altså de som skal avskrekkes, har mulighet til å vurdere sammenhengen mellom handling og reaksjon. Eksempelvis: Jøss, jammen er det dyrt å kjøre for fort, så her holder jeg fartsgrensen.

Hva gjelder voldskriminalitet, som drap, skjer det ofte i affekt, og almennprevensjon har sannsynligvis liten effekt. I forhold til den indirekte almennprevantive effekt, dvs straff som holdningsskaper, er det vanskelig å måle effekten. Jeg ser ikke bort fra at det for en del straffebud, for eksempel i forhold til legemiddellovens forbud mot bruk og besittelse av narkotika, har en betydning. Dog er nok straffebudet i seg selv viktigere enn selve straffen. I forhold til grove narkotikaovertredelser er straffenivået justert ned, blant annet fordi man har erkjent at det ikke har hatt den ønskede effekt.

Individualpreventive hensyn er også en begrunnelse for straff: Straffen skal forhindre at lovbryteren gjentar sine straffbare handlinger. Også her varierer fengselsstraffens vellykkethet.

Likevel ser vi at disse to hovedmotiver stadig er enerådende, mens hevnmotivet forkastes.

Men er vi egentlig så sikre på at hevnen som straffmotivator er utradert? – Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie, sier utenriksministeren.

Neivel. Men da vi for få år siden fikk de nye offerrettighetene inn i straffeprosessen, var det blant annet for å synliggjøre og ivareta «den andre part», offeret i straffesaken. Fornærmedeutvalget som foreslo flere av endringene, gikk ikke like langt som forløperen: Robberstad-utvalget.  Når departementet ikke ønsket å gi fornærmede fulle prosessuelle partsrettigheter begrunnet de det blant annet slik:

Slik utvalget ser det, er spørsmålet om tiltalte er skyldig og eventuelt hvor lang straffen skal være dersom tiltalte kjennes skyldig, ikke et spørsmål som fornærmede bør få uttale seg om. Samfunnets bruk av straff begrunnes ikke i den enkelte fornærmedes ønske om at tiltalte skal straffes, men i samfunnets behov for å forebygge ny kriminalitet gjennom individual- og særlig allmennprevensjon. Lovbryteren blir med andre ord ikke straffet fordi samfunnet ønsker hevn, men fordi man gjennom bruk av straff ønsker å avskrekke både den enkelte lovbryter og allmennheten fra å begå liknende handlinger. Straffen er også tenkt å ha en oppdragende (moraldannende) og vanedannende virkning på den alminnelige befolkningen. Slik utvalget ser det, verken kan eller bør bruk av straff gjøres til det enkelte offers behov for å straffe gjerningsmannen, det må være overordnede samfunnsmessige grunner som gjør at samfunnet bruker straff. Dette bør gjenspeiles i reglene på den måten at det er staten – påtalemyndigheten – som forbeholdes retten til å uttale seg om bruk av straff.

Det må departementet gjerne si, men resultatet ble at fornærmede fikk en langt sterkere stilling enn tidligere, hvor påtalemyndigheten hadde vært eneste «motpart». Lovendringene medførte en «personlifisering» av strafferetten. Offeret skulle vises og høres.

Og flere reaksjonsformer innebærer at gjerningsmann skal stilles direkte ansvarlig overfor sitt offer. Restorative Justice har vært utprøvd med stort hell, ikke minst i min hjemby, Trondheim. Det samme gjelder Konfliktrådets ulike modeller. Andre reaksjonsformer vektlegger behandlingsaspektet i større grad, som for eksempel Narkotikaprogram med domstolkontroll. I noen fengsler er man kommet langt med behandling av seksualovergripere, andre har promilleprogram for alkoholister.  Jeg tror dette kun er begynnelsen.

Jeg tror imidlertid ikke vi kommer bort fra at tanken på hevn lever i beste velgående også i vårt industrialiserte og sekulariserte samfunn. Vil vi heller kalle det misbilligelse, som von Bar, så gjerne for meg. Men at ønsket om hevn, eller pinsler, som Frp-byråd Sylvi Listhaug snakker om, er grunnleggende for mange, må vi bare erkjenne. Det betyr ikke at det er slike motiver som skal gjenspeiles i vårt lovverk. Men det må være rom for å si at man påfører en straff for å markere samfunnets motstand mot den handling gjerningsmannen har begått.

Jeg har jobbet så mange år som aktor og ofte påstått strenge straffer. Men jeg har også før rettssaken samarbeidet med forsvarer for å forsøke å skreddersy et opplegg som kunne være en passende reaksjon for akkurat denne spesielle lovovertrederen. Jeg var slett ingen mild representant for påtalemyndigheten. Tvert imot. Likevel så jeg ofte at en ubetinget reaksjon neppe ville være det beste for å få den straffedømte på bedre tanker.

Har vi et oppriktig ønske om rehabilitering, om ikke for andre grunner enn for samfunnets egen beskyttelse, har vi ikke lov til å gi opp å søke nye reaksjonsformer som kan bidra til å få den kriminelle tilbake som en lovlydig borger.

Dét må være en av samfunnets viktigste oppgaver. Staten som bøddel, må vi si et ubetinget nei til. 

——————————————

(Jeg anbefaler for øvrig Jens Bjørneboes dikt Mea maxima culpa som du finner her.)

Advertisements

Read Full Post »

Det nasjonale museet for norsk pop og rock, Rockheim, ble høytidelig åpnet i august 2009 av daværende kulturminister Trond Giske. Giske hadde vært en ivirg pådriver for å få det nye museet til Trondheim og det gamle kornlageret med et moderne tilbygg på toppen, var blitt et signalbygg med utsikt over hele Trondheimsfjorden. Valgår var det jo også, så selv en stakkar uten master i PR måtte forstå at alt lå perfekt til rette for en grandios åning med kjendiser, rockemusikere og topptunge politikere. Det var bare en liten hake ved det hele: Bygget var ikke ferdig. Da ble gode råd dyre. Veldig dyre, skulle det vise seg. Siden bygget offisielt ikke kunne åpnes ennå, måtte man finne på noe annet. Nøkkeloverrekkelse ble svaret.

I pressemeldingen fra Kulturdepartementet het det derfor:

Nøkkeloverrekkelsen markerer at det nå er 200 dager igjen til den offisielle åpningen 8. mars 2010.

Nylig kom Riksrevisjonen med kraftig kritikk av Giskes pengebruk. I rapportens punkt 1.3.2 heter det: 

Nasjonalt opplevelsessenter for pop og rock – Rockheim var planlagt åpnet i august 2009, men ble forsinket og åpningsarrangementet ble utsatt til 2010. Det ble likevel gjennomført en markering i det uferdige bygget i august 2009. Markeringen besto av fl ere arrangementer over to dager og kostet i overkant av 2,1 mill. kroner.

Departementet har opplyst at det i forkant av markeringene hadde dialog med Museene i Sør-Trøndelag (MiST) om innretning og ønsker for disse markeringene. MiST fikk signaler om at departementet ville dekke ekstrakostnader utover 1,2 mill. kroner som opprinnelig var budsjettrammen for åpningen av Rockheim. Kostnadsoversikten for markeringene ble sendt til departementet i oktober 2009 og førte til at departementet ga et ekstratilskudd på 940 000 kroner.

Riksrevisjonen har stilt spørsmål ved markeringens kostnadsnivå sett i lys av at dette ikke var et åpningsarrangement. (…)

Direktør for Museene i Sør-Trøndelag (MiST), Suzette Paasche sier nå dette som en kommentar til det opplevde presset fra departmentet:

Det var tross alt departementet som var vår oppdragsgiver, og en henvendelse fra sittende statsråd tar vi seriøst.

I overkant av to millioner kroner kostet altså moroa. Nesten dobbelt så dyrt som opprinnelig planlagt.

Adresseavisen har aktverdig fulgt saken opp både på kommentar– og lederplass. Det er bare det at Adresseavisen selv hadde hatt mulighet til å påpeke dette allerede for over ett år siden. I Høyre tipset vi nemlig avisen om den forkledde valgkampåpning, og at det forelå et ikke ubetydelig press fra departementet om å påskynde «åpningen«. Så hvorfor ønsket ikke journalistene å grave videre i denne siden av saken?

Adresseavisen skrev riktignok om historiker, tidligere journalist og platesamler Lars Gisnås som uttalte

Den eneste grunnen til at Rockheim åpner i dag, er at Giske skal profilere seg på det til valgkampen.

Gisnås valgte derfor å donere sin sjeldne samling av plater og plakater til konkurrenten, Popsenteret i Oslo. Dermed gikk Rockheim blant annet glipp av rundt 1000 lp-er og 600 singler.

Men Adresseavisen var ellers svært forsiktig med å grave i saken. Den gang. Men nå har jo Riksrevisjonen kommet med sin rapport, så da så.

Liksomåpningen av Rockheim var sikkert, som enkelte uttrykte det: «En jævla bra valgkampåpning.» «Jævla bra» journalistisk håndtverk, var det muligens ikke.

———————————

PS: Rockheim er et flott opplevelsessenter som anbefales på det varmeste 🙂

Read Full Post »

Det er ikke det at jeg elsker Toro. Men han er god å ha en gang i blant.

Tirsdag skrev Adresseavisen om ernæringsfysiologen Margit Vea som mener at foreldre som gir sine barn posesuppe og annen halvfabrikata-mat bedriver omorgssvikt.

Dårlig mat er omsorgssvikt. Vi står ikke og ser på at unger blir mobbet, men det er akseptert å se på at de hiver i seg søppelmat, som gjør dem syke og ødelegger framtiden deres.

Jeg er helt enig med Vea i at mat laget fra grunnen er det beste. Både for kroppen og smaksløkene. Halvfabrikata inneholder mye salt, sukker, fett og tilsetningsstoffer som ikke er bra for oss. Det er derfor viktig å være bevisst på hva maten vi får i oss virkelig inneholder. Det er dessuten flott om vi travle hverdagsmennesker får tips om sunn mat som er lettvint å lage.

Men spar oss nå endelig for moralismen. Vi er mange som har mer enn nok dårlig samvittighet fra før. For de fleste jeg kjenner har ofte vansker med å få timeplanen til å gå opp. Jobb, kveldsmøter, fotballtrening, fiolinspilling, hjelp til lekser og innkjøp av bursdagsgaver. Og jammen glemte jeg ikke tannlegetimen til eldstejenta, gitt. Igjen. -Note to self: Bestill ny time og beklage forglemmelsen! Omgang med egne venner og kinobesøk, var noe man fikk tid til i en fjern fortid.

Og den dårlige samvittigheten ligger alltid på lur og venter på å ramme deg når du er som mest sliten. Akkurat når du har lagt ungene, når du skal sette deg ned og slappe av, er den der. Strekker jeg egentlig til på jobb? Får barna den tid og oppmerksomhet de skal ha?

Jeg nekter å ha ta på meg nok en dårlig samvittighet! De færreste er perfekte. Men vi gjør vårt beste. Som regel er det godt nok.

Read Full Post »

Som å leve innenfor murene i et Dickenslignende gjeldsfengsel, tenker jeg når vi kjører inn til den vakre byen som selv vi som ikke har paratkunnskap i bibelhistorie føler vi har et forhold til. 

Men vakker hun, Betlehem. Byen som ble overlatt til palestinske selvstyremyndigheter i 1995 som en følge av Osloavtalen. En avtale som for øvrig er langt mer kritisert enn det vi får inntrykk av her hjemme. 

Vår delegasjon bestående av ordfører Rita Ottervik og kommunalrådene Geir Waage (Ap), Jon Gunnes (V) og jeg, hadde først et møte med ordføreren i byen, Victor Batarseh, som gav oss et grundig innblikk både i den politiske situasjonen og i hvordan dagliglivet arter seg for folk i byen. Byen har en stor kristen minioritet av innbyggerne: 40 %, men stadig flere flytter fra byen. Den kristne grupperingen er generelt høyere utdannet enn øvrig befolkning, og har ofte slektninger utenfor, noe som gjør at de kan flytte til bedre betalte jobber utenfor de høye murene. For å bidra til å opprettholde den kristne befolkningen, er det lovfestet at ordfører og varaordfører skal bekjenne seg til den kristne tro.

Den politiske ledelsen i byen består ellers av folk fra ulike partier og med ulik religionstilhørighet. Også Hamas er representert. Et faktum ordføreren mener også de kristne i byen blir straffet av israelserne for til tross for at de kristne tar sterk avstand både fra Hamas politikk og menneskesyn. 

For befolkningen i Betlehem oppleves tilværelsen som å «leve i et fengsel» fortalte ordføreren.

Mange bønder har oliventrærne sine der israelske bosettere (setlere) har tatt seg til rette. Gjør palestinerne forsøk på å sanke, kan de regne med å bli beskutt eller kastet sten på. Det samme gjelder gjetere som vil redde husdyr som har forvillet seg over på feil side. Flere konflikter mellom palestinere og setlere har oppstått som følge av denne typen situasjoner.

Betlehem er en relativt liten by, og er derfor avhengig av enkelte typer ekspertise og faciliteter som finnes i Jerusalem, som bare ligger en mil unna. Men kun få palestinere får besøke byen, og grensekontrollen er svært streng. Dersom en palestiner for eksempel skal hjerteopereres må ambulansen fra Betlehem stanse ved muren, kontrolleres, pasienten må bæres ut av bilen og fraktes i ny ambulanse inn til Jerusalem.

Muren som israelske myndigheter omtaler som «security wall» er for øvrig mer enn dobbelt så høy som berlinmuren. En britisk grafittikunstner har malt Roger Waters tekst «No Thought Control» på muren på palestinsk side.

Og muren vokser stadig. Myndighetene hadde nettopp fått beskjed om at et av de moderne palestinske boligfeltene vi så (bygget på slutten av nittitallet), skulle rives for å gjøre plass til en forlengelse av muren. Den måtte nemlig gå akkurat der, ikke noen meter unna.

Men ikke bare bygninger ødelegges. Også 2000 år gamle oliventrær og eldgamle grotter som er oppført i UNESCOs verdensarvliste er gjenstand for ødeleggelse. Forstå det den som kan.

Størst inntrykk gjorde likevel varaordførerens personlige historie under lunchen. I 2003 hadde han vært på handletur med sin kone og to døtre. Plutselig løsnet israelsk militærpoliti 300 skudd mot bilen deres. Samtlige fikk flere kuler i seg. Datteren Christine døde på stedet. Han viste oss bilder av begge jentene. Christine ble bare 12 år.

Det var godt å lytte til Trondheimsolistenes konsert i Fødselskirken den kvelden.

Read Full Post »

Torsdag forrige uke var jeg så heldig å være med på åpningen av Håkon Gullvågs utstilling «Terra Sancta» i det franske kultursenteret i Damaskus. De i alt 32 verkene er kunstnerens hyllest til Gazas barn i forbindelse med Gaza-konflikten i 2008 og 2009. Utstillingen har tidligere vært vist i Trondheim Kunstmuseum og i UNESCO-pallastet i Beirut.

Lørdag ble imidlertid to av maleriene, The Flag og Innovation Tritych fjernet etter ordre fra den franske ambassaden. Gullvåg selv fikk ingen beskjed.

Gullvåg har selvsagt klaget til ambassaden, og den norske ambassadøren, som selv var til stede under åpningen, reagerer også på den franske ambassadens handlemåte.

Det er ingen tvil om at Gullvågs utstilling kan være sterk kost for enkelte. Det er bra. Kunst skal berøre og gjerne provosere. Men sensur av kunst er farlig, og må ikke aksepteres.

Read Full Post »

Jeg har gledet meg i flere uker.

Torsdag morgen reiser jeg til Midt-Østen, nærmere bestemt til Israel og de palestinske områdene, samt Syria. På reisen, som varer i ni dager, skal vi som representerer Trondheim kommune, møte toppolitikere fra ulike politiske grupperinger, være med på flere konserter, bl a oppleve Trondheimssolistene spille i Fødselskirken i Betlehem. Vi skal møte flyktninger fra Syria, vi skal innom Hebron, være med på Håkon Gullvågs åpningsutstilling i Damaskus og feire 10.000 årsjubileet til Jeriko. Blant annet.

I kofferten ligger nå bunad (til 10.000 årsjubileet), joggesko (må få trent), collegegensere (friidrettskretsen sponser lokale ungdommer) og flere skjørt/kjoler/topper som er passe tekkelige (ikke for utringet og skjørt skal gå under kneet – måtte ransake hele klesskapet for å finne noe). Pluss «gode sko» (som i Kjedelig).

Men turen blir nok ikke kjedelig. Tvert i mot. Særlig interessant blir det å høre de ulike politikernes syn på den aktuelle politiske situasjonen og mulighetene for en løsning av den mangeårige konflikten.

Min kollega Sp-kommunalråd Tone Sofie Aglen og jeg har planer om å lage noen felles reisebrev fra turen. Får vi det til, blir de å finne på våre respektive blogger.

Read Full Post »