Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2010

Godt nytt år!

I går kveld skulle ta meg en treningstur i den nye lysløypa i Bymarka. Klokken var halv ti, og for lengst leggetid for minstejenta.

Kan æ få vær med?

spurte hun idet jeg hadde tatt på meg skiskoene.

Selvfølgelig kan du det,

svarte jeg og tenkte et øyeblikk på den ødelagte treningen.

Æ pakke no`n pepperkaka og litt kakao te oss, æ. Best å vær godt utstyrt,

sa Caroline.

………………………………………………………………………….

Husk at livet blir til mens man går. Det viktigste er ikke alltid å haste avgårde.

Jeg ønsker dere et riktig godt nytt år!

Advertisements

Read Full Post »

Hjem til jul

Nå er flyet akkurat tatt av, og mannen min er på vei tilbake til Afghanistan. Julepermisjonen er over. 

Da han kom var det gått mer enn 14 uker siden jentene og jeg så ham sist. Det er lang tid. Etter fire dager hjemme sa han at Taliban var lettere å ha med å gjøre. Og jeg tenkte det samme.

For det er nemlig ikke enkelt å tilpasse seg hverandre når man har vennet seg til så ulike måter å leve på. Han har sitt liv i Afghanistan. Står opp kl 0515 hver dag, trener og er på jobb til 2130-2200 hver dag. Også i helgene. Ikke én dag fri på 3,5 måneder. Her hjemme går livet nesten som før bortsett fra at det alltid er jeg som kjører til fiolinspilling, er med på skoleavslutninger og heier på sidelinja på fotballbanen. Ingen av oss har en fortrolig venn å snakke med om kvelden. Ingen arm å ligge på.

Men han har i alle fall to permisjoner i løpet av det drøye halvåret han er ute. Amerikanerne er ute ett år i slengen og får én permisjon i løpet av perioden. Mannen min sier det er hjerteskjærende å høre når de snakker med ungene på telefonen. Det skjer mye på et halvt år.

Jeg tror det er viktig å være klar over at det tar tid å venne seg til hverandre etter lang tids fravær. Og jo lengere fravær, jo lengere justeringstid trenger man. Det er heller ikke selvsagt at man venner seg til å være fra hverandre. Jeg synes ikke det har gått noen form for rutine i dette, selv om det er tredje gangen mannen min er ute.

Første gang han var ute, bare fire måneder, syntes jeg det gikk så greit at jeg i grunnen lurte på om jeg trengte noen mann i det hele tatt. Den følelsen tok det slutt på gangen etter. Da var det snerekord i Trondhjem. Denne gangen er vi begge godt klar over alle vanskelige følelser som følger med et fravær, og vet hvorfor vi reagerer som vi gjør. Det er ingen selvfølge at man takler alt. Men det hjelper å snakke. I morgen har vi vært gift i 20 år.

Read Full Post »

I debatten om overvåkningsdirektivet sier tilhengernes ofte at vi trenger direktivet fordi politiet må ha tilgang til enkelte personopplysninger for å avverge, etterforske eller iretteføre straffesaker. Enkelte motstandere har svart med å si at datalagring er uviktig eller uten betydning. Begge deler er feil.

Trafikkdata er praktisk viktig i mange alvorlige straffesaker. Særlig kan trafikkdata ha betydning i forhold til å dokumentere tiltaltes bevegelser, hvem han har hatt kontakt med, hvor hyppig osv.

Men hvorvidt opplysningene faktisk blir brukt, eller hvilken betydning de har som bevis, kan det være vanskelig å ha noen sikker formening om. Statsadvokaten i Oslo sier det slik i sin høringsuttalelse (s 2 flg) som svar på om Norge bør knytte seg til direktivet:

Svaret på dette spørsmålet må gis ut fra en svært sammensatt politisk vurdering som bare delvis kan forankres i en rent faglig vurdering. Dette fordi det er vanskelig å belegge ulike påstander om mulig nytteverdi med empiri.        

Som et generelt utgangspunkt vil det selvsagt være rimelig å anta at øket datamasse («trafikkdata») som lagres i lang tid i prinsippet vil være til nytte for politiets etterforskningsarbeid. Denne nytteverdien vil imidlertid være betinget av flere forhold. Et helt avgjørende poeng i den forbindelse vil være hvilke andre bevismidler som er tilgjengelig i den aktuelle saken. Dette kan være banktransaksjonsopplysninger (som lagres i lang tid), vitneforklaringer, tinglige bevis, innholdet av eventuelle avlyttede samtaler, innholdet i mistenkte/siktedes forklaring osv. Det er vanskelig å ha bastante oppfatninger av den konkrete nytteverdien uten å gjennomgå den enkelte sak. En vil imidlertid advare mot påstander om at mangel på trafikkdata vil være av avgjørende betydning i svært mange saker. Derimot kan trafikkdata oftere inngå som en del av en mer omfattende beviskjede i for eksempel en narkotikasak. Den konkrete betydningen vil selvsagt variere fra sak til sak og så vidt en kjenner til er det ikke gjort noen systematiske og etterprøvbare undersøkelser av dette. Slike undersøkelser vil for øvrig være metodisk vanskelige fordi de åpenbart må bygges på skjønnsmessige kriterier og svarene vil nok også variere etter hvem man spør. (…)   

Et ytterligere usikkerhetsmoment bør nevnes: Generelt sett, er det også slik at den mer profesjonaliserte del av de kriminelle over tid, vil søke å tilpasse seg endrede forutsetninger for politiet. Dette vil innebære mer og mer forsiktig bruk av telefoner, anskaffelse av telefoner i falsk navn som kastes etter bruk, anvendelse av lånte telefoner og datamaskiner, bruk av koder og kryptering etc. Hvilke utslag dette kan gi er det selvsagt vanskelig å ha bastante oppfatninger av. At det gradvis skjer en viss tilpasning som vil kunne redusere den eventuelle kortsiktige gevinst for politiet, må man imidlertid kunne forutsette.   

De hensyn som er trukket frem ovenfor kan tilsi at man bør utvise en viss varsomhet hva gjelder spådommer om nytteverdien av datalagringsdirektivet. Det er dessverre slik at mange – i og utenfor politiet – har bastante og nokså unyanserte oppfatninger på dette punkt. Vår konklusjon er at det vil være nyttig for de rettshåndhevende myndigheter å øke det potensielle informasjonstilfang i etterforskning og iretteføring, men det er vanskelig å ha sikre oppfatninger om verdien utover en slik antagelse.         

Dette er etter mitt syn det som mest presist gir uttrykk for tilstanden for norsk politi- og påtalemyndighet. Kontrasten til frihavnsretorikk og redder-vi-et barn-ideologien, er åpenbar. På den annen side bør motstanderne være forsiktige med å si at trafikkdata har liten betydning. Det brukers i dag, og politiet bør fortsatt ha den muligheten. Mener jeg.

Men jeg må få gå inn på to saker som ganske uriktig er trukket frem som eksempler på saker som ikke hadde blitt oppklart uten trafikkdata, nemlig Baneheia og NOKAS.

I forhold til Baneheia-saken, ble trafikkdata innhentet fordi politiet skulle sjekke hvorvidt gjerningsmennene faktisk hadde befunnet seg i samme område som ofrene. Men ironisk nok viste det seg at den basestasjonen som hadde fanget opp Kristiansens mobilbruk, ikke befant seg i Baneheiaområdet. Skulle politiet blindt ha stolt på denne dataopplysningen, skulle Kristiansen med andre ord ikke ha vært tiltalt. Denne opplysningen var også årsaken til at Kristiansen ønsket saken gjenopptatt. Noe han som kjent ikke fikk. For heldigvis vet vi at teknikken ikke alltid er til å stole på.

Hva gjelder NOKAS-saken, er den et eksempel på en sak hvor en innføring av datalagringsdirektivet ikke ville utgjort noen forskjell. Dette gjelder selv om man hadde vært i en situasjon der tele- og internettleverandørene hadde sluttet å lagre denne typen data automatisk. Årsaken til det er at man i NOKAS-saken allerede hadde mistanke til bestemte personer i angjeldende eller relaterte saker som gjorde at politiet – heldigvis -kunne gjennomføre en særdeles effektiv etterretning.    

Politiet og andre forkjempere for datalagringsdirektivet har beklageligvis av og til fremstilt det som om denne muligheten for informasjonsinnhenting forsvinner hvis vi ikke innfører overvåkningsdirektivet. Det er imidlertid ikke korrekt. Rettstilstanden vil bestå som i dag. Men det politiet frykter, er at tele- og internettselskapene endrer sin praksis med å lagre denne typen trafikkdata, slik at politiet mister mulighet til å innhente disse opplysningene. Men i følge selskapene, vil de fortsatt ha behov for å lagre opplysninger en periode av hensyn til kundeforholdet.

Uansett er disse argumentene kun av interesse der politiet ikke på forhånd har grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold. I disse tilfellene kan politiet be om tvangslagring.  I straffesaker med utspring i organisert kriminalitet har imidlertid ofte politiet på forhånd etterretning mot det kriminelle miljøet – man «bygger opp» en sak. Her medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet ingen endring, jf tidligere omtale av NOKAS-saken. 

Det er derfor merkelig at justisminister Knut Storberget bruker hendelsen i Sverige som et argument for at det haster med å innføre datalagringsdirektivet. Jeg kjenner ikke denne saken annet enn av medieomtale, men finner det vanskelig å tro at politiet ikke hadde pågående etterretning mot gjenringsmannen eller miljøet rundt ham. Hvis de ikke hadde det, er det mer foruroligende enn at de ennå ikke har implementert datalagringsdirektivet. Det er også her grunn til å minne om at svensk politi allerede har et regelsett som går lenger enn EUs direktiv, nemlig FRA-loven, som også lagrer innholdet i visse typer datatrafikk. Faktum er at man ikke klarte å avverge selvmordsbomberens handling.

EUs evalueringsrapport er ventet å komme en gang på nyåret. Cecilia Malmström, medlem av Europakommisjonen og leder av Home Affairs, uttaler på en konferanse 3. desember i år at datalagring har vist seg viktig for medlemslandene, og at datalagring er kommet for å bli. Likevel sier hun at direktivet må forbedres på vesentlige områder, og viser blant annet til den ulike praksisen landene har mht implementering av direktivet.

Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra en følelse av at man har gitt opp. Er det alltid teknikken som skal bestemme? Bør vi ikke ha en diskusjon rundt hvilke opplysninger er det greit at lagres om den enkelte? Er det ok at det registreres hvor jeg er hver gang min telefon oppdaterer væremeldingen, eller Facebook-profilen min? Er det virkelig rimelig at 200 tilbydere skal pålegges av staten å lagre så mange opplysninger om meg og min familie uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe galt eller ikke? Og hva med sikkerheten?

Professor og sikkerhetsekspert ved NTNU, Svein Knapskog, sier i et intervju utgitt av forskning.no at han er bekymret for datasikkerheten.

Folk flest tenker ikke over at all den informasjonen vi sender over nettet, går ukryptert. Enhver med litt spesialisert kunnskap kan avlytte omtrent hva som helst.

I høringsnotatet fra NTNUs Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk viser fakultetet til at det ikke finnes en god nok plan for sikring av lagrede data, og professoren er ikke glad for forslaget om ett års lagring av datatrafikk.

Vi trenger mer personvern i dette landet, ikke mindre.

Det er jeg enig med ham i.

Jeg håper Høyre forstår at denne saken ikke dreier seg om vi skal ha ett år eller 6 måneders lagringstid. Vi klarer oss godt uten den nye overvåkningsloven. Vi kan og bør si Nei.

Read Full Post »

I dag får Liu Xiaobo Nobels fredspris.

En verdig vinner

sier Høyres nestleder Jan Tore Sanner.

Det er jeg enig med ham i. Liu Xiaobos utrettelige arbeid for ytringsfrihet og demokratiske rettsstatsprinsipper gjør ham ham til et lysende eksempel på hvor viktig det er å stå opp å kjempe mot overvåkning og for fundamentale menneskerettigheter.  

Samtidig som fredsprisen deles ut legger regjeringen frem sitt lovforslag om implementering av det omstridte datalagringsdirektivet.

Vi ønsker å bekjempe alvorlig kriminalitet, samtidig som vi styrker personvernet

sier justisminister Knut Storberget.

EUs direktiv 2006/24 EU (datalagringsdirektivet) ble til som en konsekvens av de terrorhandlingene vi var vitne til på europeisk jord (Madrid 2004 og London 2005).

Direktivet har vært omdiskutert i flere europeiske land etter at det ble implementert. Spesielt interessant er Tysklands opphevelse av direktivet. Forfatningsdomstolen fant at implementeringen var i strid med den tyske grunnloven, noe som medførte at all lagring av personopplysninger ble slettet. Justisministeren uttalte etter dette at det ikke hastet med å innføre direktivet fordi det berørte så vesentlige personvernhensyn. I Tyskland gjennomførte man også en undersøkelse som blant annet viste at 52 % av de spurte sannsynligvis ikke ville bruke telekommunikasjon til kontakt med f. eks. narkotikarådgivning, ved psykoterapi eller ved ekteskapsrådgivning, på grunn av datalagringsdirektivet.

Dette viser at innføring av datalagringsdirektivet i stor grad kan/vil påvirke hvordan folk vil oppfatte direktivet som en trussel mot deres ønske om å kunne kommunisere uten fare for at kommunikasjonen kan misbrukes.

Også den norske Personvernkommisjonen var inne på dette i sin uttalelse om datalagringsdirektivet:

Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

EU er nå i ferd med å evaluere direktivet. Evalueringen skulle egentlig ha kommet 15. september i år, men ble  forsinket, og ventes å komme i mars neste år. Av dokumenter som er lekket vet man at man foreløbig har sett at direktivet verken har ført til høyere oppklaringsprosent eller til lavere kriminalitet.

Likevel ønsker den norske regjering å få innarbeidet direktivet så raskt som mulig. Dvs regjering og regjering – SV og Sp har skrevet en klar dissens. De to partilederne uttaler i en pressemelding gjengitt i NRK:

Datalagringsdirektivet legg opp til omfattande overvaking og er ei omfattande krenking av personvernet til kvar enkelt borgar.

Og damene har helt rett.

Jeg lurer på om Arbeiderpartiet ser ironien i at fredsprisen legges ut samme dag som regjeringen legger frem et lovforslag samarbeidspartnerne karakteriserer som et direktiv som legger opp til en omfattande overvåkning og er en omfattande krenkelse av personvernet?

Og ser Høyre det?

For det er Høyre som avgjør om datalagringsdirektivet blir en del av norsk lov. Og Høyre er delt.

På den ene siden har man Høyres stortingsrepresentant Arve Kambe som til Nasjonen har uttalt at hans største innvending mot direktivet er at det ikke går langt nok.

På den andre siden har du representanter som Nikolai Astrup, Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzschner som har tatt klar avstand.

Partiledelsen har ikke ønsket å gi et klart svar på om man går for ja eller nei, selv om enkeltes uttalelser tyder på at man heller mot et ja.

Det store flertallet av fylkeslagene har imidlertid klart gitt uttrykk for at stortingsgruppen må si nei til direktivet.

Jan Tore Sanner beskyldte i politisk kvarter i NRK tirsdag denne uke Senterpartiet for at de aldri hadde brydd seg noe særlig om personvernet. Jeg synes ikke han skal være så opptatt av det.

Det er nemlig nå det gjelder. Det norske Storting har én stor sak de skal ta stilling til som er den virkelige testen på om våre folkevalgte vil stå opp for personvernet. Og da skal de si NEI til datalagringsdirektivet.

Jeg avslutter med en appell fra Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det er dette som er Høyre:

Read Full Post »

Så ble det lagt frem, det rødgrønne budsjettet. Budsjettet som Trondheim kommune – regjeringens gamle utstillingsvindu – skal styres etter. Og her er det sannelig ikke spart på noe. «Alle skal få» kunne vært overskriften på budsjettet.

Og det skal de ha: Det er masse flotte tiltak: Flere lærere, styrket skolehelsetjeneste, bygging av idrettshaller og enda flere sykehjemsplasser. Det eneste som mangler er barnevernet. Her følger man overraskende rådmannens forslag om å kutte støtten de barna som har det aller verst. «Vi mener det er riktig at flere barn skal få hjelp i hjemmet«. Akkurat det er så smålig, at det er vanskelig å fatte.

MEN ellers legges det altså opp til at alle kan reise på første klasse. Som en hilsen til kommende generasjoner trondhjemmere er allerede avdragstiden på kommunens lån hevet til 30 år. Nå tilpasses avskrivningene på investeringene tilsvarende – og vips «frigjør» man 8 millioner kroner som settes inn i driften. Tryll. Tryll.

Høyres ordførerkandidat, Yngve Brox, kaller budsjettet et valgkampbudsjett. Og sier til Adresseavisen at all ansvarlighet nå er kastet over bord.

De bruker engangspenger til dekning av driftsoppgaver. De oppfører seg som Trondheim kommune er en rik kommune. Dette får Fremskrittspartiets budsjett til å fremstå som edruelig!

Venstres gruppeleder, Jon Gunnes, synes flere av tiltakene til de rødgrønne er bra i forhold til satsingen på idrett og bygging av nye haller, men stiller spørsmål ved realismen i enkelte av forslagene:

Hvor mye av dette er Luftslott? Vi må huske på at det ikke bare er snakk om investeringer, dette skal også driftes.

Kristelig Folkepartis gruppeleder, Espen Agøy Hegge, er godt fornøyd med de rødgrønnes satsing på frivillighet, men stiller seg undrende til at de rødgrønne bruker mer enn 10 millioner av engangspenger (midler som ikke blir videreført i 2012) til å blåse opp driften i kommunen.

Betyr det at vi skal ansette nye lærere på ettårskontrakter, for så  og si dem opp året etter?

Glemt er i alle fall at Trondheim bare for kort tid siden holdt på å havne på Robek-lista. Som NA24s Are Slettan kommenterer i sin blogg hadde kommunen over flere år økt utgiftene mer enn det intektsmessig var dekning for, og gjelden hadde økt kraftig.

Den elendige økonomistyringen fikk daværende kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa sommeren 2009 til å uttale at Trondheim ikke lenger fortjente å kalles et utstillingsvindu for regjeringens politikk. 

Fylkesmann i Sør-Trøndelag Kåre Gjønnes uttalte den gangen:

Det er urovekkende store negative tall Trondheim kommune viser. De har vedtatt et budsjett i balanse for i år. Holder ikke dette, bærer det rett inn på svartelista Robek.

Hukommelsen er som kjent selektiv.

For min del lurer jeg på om det er mulig å melde hele det rødgrønne regimet på Luksusfellen? Jeg skal i alle fall ikke sammenligne de rødgrønnes pengebruk med fulle sjøfolk på land.

Det ville være en fornærmelse mot fulle sjøfolk.

Read Full Post »

Mange barn lever under helt uforsvarlige forhold – også i vårt lille, rike land. Så mange som 10 % av alle barn i Norge vil en eller flere ganger i løpet av livet få bistand fra barnevernet.

Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre («Det biologiske prinsipp«.). Det innebærer at der foreldrene ikke makter å gi barna god nok omsorg, skal den hjelpen som gis fra det offentlige i utgangspunktet gis i hjemmet. Bistanden kan være alt fra veiledning i økonomistyring, tilsyn i hjemmet eller kurs i sinnemestring for mor eller far.

Men for noen barn er ikke dette nok. Derfor bestemmer barnevernloven at det kan treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til det enkelte barns særlige behov for omsorg og foreldrenes forutsetninger for å imøtekomme disse behovene.

Det er alltid hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas av barnevernet. Dette hensynet skal gå foran alle andre hensyn. Det betyr at det ved vurderingen ikke er lov til å ta hensyn til kommunens økonomi.

Selv har jeg jobbet som leder av Fylkesnemnda og fattet vedtak om å plassere barn utenfor hjemmet. Min erfaring derfra er dessverre at mange saker som fremmes av kommunene skulle ha vært fremmet langt tidligere. Hjelpetiltak har vært prøvd ut i alt for stort omfang uten at det har hjulpet, og barnet er blitt ytterligere skadelidende. Kanskje for livet.

Adresseavisen har over lengre tid satt fokus på at barnevernet ikke fungerer som det skal.

Rådmannen i Trondheim kommune har imidlerid ikke vært like bekymret, og foreslo i fjor å kutte i barnevernet. Og de rødgrønne fulgte opp: I deres budsjettforslag stod det at det skulle foretas innsparinger ved at færre barn skulle plasseres utenfor hjemmet:

En av utfordringene i økonomiplanperioden er å omstille barnevernet til lavere økonomisk ressursinnsats, og mindre bruk av plassering utenfor hjemmet (særlig i institusjon).
Også i år kommer rådmannen med innsparinger, eller «kostnadstilpasninger», som det så fint heter. 2,5 millioner skal det kuttes neste år og 3 millioner de neste årene i planperioden. Og begrunnelsen er den samme som sist – altså at færre barn skal plasseres utenfor hjemmet .

Men hvordan kan rådmannen og de rødgrønne vite at det er færre barn som vil utsettes for grov omsorgssvikt neste år, eller i årene som kommer? Vet de  hvordan forholdene virkelig er for disse barna?

Selvsagt ikke.

Vi politikere kan ikke vedta at færre barn skal ha det vondt.

Hvis et barn er utsatt for grov omsorgssvikt, og dette ikke kan avhjelpes ved hjelpetiltak skal barnet plasseres utenfor hjemmet. Barnevernloven er nemlig en rettlighetsplov som utløser en plikt for kommunen til å yte den bistanden barnet trenger.

Rådmannens forslag om kutt er derfor både ulovlig og farlig. I tillegg viser rådmannen igjen en totalt manglende forståelse for den virkeligheten hun har ansvaret for.

Så langt har de rødgrønne i Trondhjem vist samme manglende forståelse for virkeligheten. La oss håpe at de ikke gjør samme grove feil når de legger frem sitt budsjett i morgen.

Vi må slutte å gi minst til dem som trenger det mest.

Read Full Post »