Nå er flyet akkurat tatt av, og mannen min er på vei tilbake til Afghanistan. Julepermisjonen er over.
Da han kom var det gått mer enn 14 uker siden jentene og jeg så ham sist. Det er lang tid. Etter fire dager hjemme sa han at Taliban var lettere å ha med å gjøre. Og jeg tenkte det samme.
For det er nemlig ikke enkelt å tilpasse seg hverandre når man har vennet seg til så ulike måter å leve på. Han har sitt liv i Afghanistan. Står opp kl 0515 hver dag, trener og er på jobb til 2130-2200 hver dag. Også i helgene. Ikke én dag fri på 3,5 måneder. Her hjemme går livet nesten som før bortsett fra at det alltid er jeg som kjører til fiolinspilling, er med på skoleavslutninger og heier på sidelinja på fotballbanen. Ingen av oss har en fortrolig venn å snakke med om kvelden. Ingen arm å ligge på.
Men han har i alle fall to permisjoner i løpet av det drøye halvåret han er ute. Amerikanerne er ute ett år i slengen og får én permisjon i løpet av perioden. Mannen min sier det er hjerteskjærende å høre når de snakker med ungene på telefonen. Det skjer mye på et halvt år.
Jeg tror det er viktig å være klar over at det tar tid å venne seg til hverandre etter lang tids fravær. Og jo lengere fravær, jo lengere justeringstid trenger man. Det er heller ikke selvsagt at man venner seg til å være fra hverandre. Jeg synes ikke det har gått noen form for rutine i dette, selv om det er tredje gangen mannen min er ute.
Første gang han var ute, bare fire måneder, syntes jeg det gikk så greit at jeg i grunnen lurte på om jeg trengte noen mann i det hele tatt. Den følelsen tok det slutt på gangen etter. Da var det snerekord i Trondhjem. Denne gangen er vi begge godt klar over alle vanskelige følelser som følger med et fravær, og vet hvorfor vi reagerer som vi gjør. Det er ingen selvfølge at man takler alt. Men det hjelper å snakke. I morgen har vi vært gift i 20 år.
Hei Merethe:=)
Du skriver så fint…
Du er en tøff dame,dette er jeg overbevist om at du takler på din beste måte!
Jeg vil ønske deg et godt nytt år,og gratulere deg med din
20 års bryllupsdag imorgen;=)
Kan hende du feirer litt ikveld? ;=)
Ha en strålende aften:=)
Gratulerer med 20 års bryllupsdag (og velkommen etter)! Et godt samliv handler vel om hardt arbeid for de fleste av oss, tror jeg. Og at man til tross for forskjeller tufter tilværelsen på de samme grunnleggende verdier. Stor klem til dere med ønske om et godt nytt år 🙂
Dette var veldig fint og sårbart skrevet.
Til lykke med dagen i morgen, på hver deres kant:-)
Kjære Turid, Inger og Kari! Takk for veldig hyggelige hilsner! Det varmet.
Hei, lagt en lenk til bloggen din på Lesernes VG.
Takk for det du så godt og direkte skrev Merethe !
Dette berører og rører ved veldig mange – for ikke å si alle.
Merethe du representerer så godt den part som styrer hjemmet mens kjæreste/kvinne/mann er ute med det norske flagget i en internasjonal operasjon.
Jeg også ønsker deg og jentene alt vel i alle aktiviteter og merkedager.
Vit alltid at din mann alltid tenker på og er glad i dere !
Veteran fra Libanon 78/88/89 og Kosovo 02
Tusen takk for din kommentar, Roar. Godt med støtte fra en som vet hva dette dreier seg om.
Mannen min og jeg var enige om at jeg skulle skrive om dette. Vi har vært igjennom både pendling i flere år og tre Afghanistan-perioder. Jeg tror mange unge par ikke helt vet hva de skal være forberedt på av denne typen utfordringer. Man vet at man kommer til å føle redsel og savn, men alle de andre følelsene er ikke så lett å vite om på forhånd. Da er det kanskje greit at man får se at også andre føler det som en selv.
Jeg har opp gjennom årene hørt mange taler ved tilstelninger i forsvaret som takker «dere der hjemme som støtter opp om mannen». Det gjør vi. Men vi som er hjemme – både kvinner og menn som har sine kjære ute – har jo også våre egne liv som ikke settes på pause mens partneren er ute. Og det tror jeg vi skal være glade for. I alle fall er mannen min det 🙂
Det som er så bra nå i motsetning til tidligere, er at tjenestemenn og kvinner kan ringe gratis hjem. Det er helt fantastisk. Det gir en helt annen nærhet. Der har forsvaret vært veldig flinke.
Vel, nordmenn i Afghanistan er kun en gjeng av leieoldater for å tilfredstille den amerikansk agressivt politikk som Norge er med på. Damen som mange andre i dette landet er ganskje opptatt av seg selv og sitt, antagelivis mannen hennes får problemer å argumentere for seg selv hba i huleste han er der nede å dreper folk. Brevet her på denne bloggen er ganskje en patetisk en.
Norske soldater er sendt ut på oppdrag av Storting og regjering. Det er en politisk beslutning, som det ulike meninger om. De fleste militære jeg kjenner diskuterer gjerne hvorvidt Norge burde delta i krigshandlinger i Afghanistan.
Jeg skriver ut fra et mikroperspektiv, som du antyder. Dette innlegget handler ikke om forsvarspolitikk. Det kunne jeg for så vidt godt ha skrevet om, men akkurat dette innlegget handler altså om noe ganske annet.
Toro – det eneste patetiske her er det du som står for. En sutrete fjortis som knapt skjønner hva du selv skriver, eller har klipt fra «klassekampen» Kom deg ut i verden å opplev litt før du setter idiotien din på trykk.
Hva har din kommentar med bloggens tekst å gjøre?
En stor takk til bloggskriveren som setter ord på det mange av våre kvinner og menn daglig sliter med.
En ting er å være selger på landeveien, noe annet er å jobbe i krigsområder med den risikoen det innebærer. Det gjelder for alle der nede. Håper de kommer hjem hel og i tide til å oppleve familien.
Slike som toro er ikke noe å bry seg om – de har hverken begrep eller forståelse for andre enn sitt eget lille innsnervede «liv».
Ha et godt nyttår og kos deg på bryllupsdagen!!
Lykke til.
Tusen takk 🙂
Ærlig talt!
Du følte ikke du trengte en mann i huset i det hele tatt før snømåkingen sto for døren!
Hvor ønsket tror du din mann føler seg når du i det hele tatt kan formulere deg slik?
Han er sikkert mer elsket av Taliban enn deg!
Godt Nytt År
H.Solberg – Du skjønner vel at det er satt på spissen, og kanskje ikke heeelt bokstavelig?! Sånn tolket nå jeg det iallefall.
Fint innlegg som setter ting i perspektiv for yngre personell i Forsvaret (som meg selv;). Håper det ordner seg, og at mannen kommer hjem i god behold, Merethe:)
Hilsen ung offiser:)
Takk, Kjersti 🙂 Du forstod poenget. Jeg tror de fleste gjør det.
Lykke til med alt du har fore!
Beste hilsen fra Merethe
Veldig fint innlegg som bør være til ettertanke for mange Merethe! Gratulerer med 20 års bryllupsdag i morgen, håper du får en telefonsamtale fra din kjære. Hilsen meg som ikke holdt mer enn i 11 år i ekteskapet, selv om vi bodde sammen hele tida!
Takk, Nina:) Vi feiret på forhånd. Men fikk også telefon – og vi snakkes sammen ofte. Det er en av de flotte ordningene forsvaret har. Betyr mye for mange.
Forsvaret Ja !! du får mye for pengene..
Dette var et fint innlegg Merethe! Selv har jeg en kjæreste som er på oppdrag i Afghanistan for første gang, i fire mnd! Lett er det ikke, men han har heldigvis mulighet til å ringe hjem ofte. Håper tiden går fort fram til de kommer hjem til oss!
Gratulerer med 20 års bryllupsdag, og riktig godt nyttår!
Tusen takk for kommentaren.
Det er utfordrende å være alene, men det har noen positive sider også. Da jeg var alene i første gang opplevde jeg en mestringsfølelse av å klare brasene såpass greit her hjemme.
Jeg tror det er viktig å si til seg selv at man ikke klarer alt. For meg var det viktigere å ta med ungene ut på tur, i steden for å ha et støvfritt hus. Da kunne jeg være fornøyd med det jeg fikk til, og ikke ha dårlig samvittighet for det som ikke gikk.
Et riktig godt nytt år til deg og kjæresten din!
Merethe
Tusen takk for et åpenhjærtig innblik i familielivet deres – som tydeligvis har måttet tåle sterke påkjenninger i Julen.
Det høres tøft ut å måtte være så mentalt forberedt på skuffelsene som kan komme – og likevel kjenne seg herjet med av følelsene som disse skuffelsene faktisk består av. Veldig trist at det er slik resultatet ofte blir: «Nå skal vi endelig ha 14 dager sammen som familie – stålsett dere, jenter!»
Opplever det som svært gripende i fortellingen din er at dere nå har vært gift i 20 år og at samlivet deres er så sterkt at det faktisk tåler påkjenninger som dette: Begge er slitne, begge er likevel instillt på å stille opp for den andres behov, for så å merke at en ikke kan hoppe fra én hverdag til en helt annen sånn uten videre – óg – likevel(!), kunne klare å ta en realitetsrevisjon av hvor en kommer fra og snakke sammen om det. «Å, så flott», tenker jeg!
Kan det være at når dere ser tilbake på denne tiden ved Jul neste år så vil det være en er faring av slitestyrke og en sterk erkjennelse av kjærlighet «på tross av»?
Godt nytt år!
Det var kloke ord, Veteran!
Ja, det er mye fin erfaing i dette. Helt klart.
Jeg tror mye av nøkkelen ligger nettopp i åpenheten, og det å forsøke å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør. Det er selvfølgelig positive sider ved å være fra hverandre også. For eksempel blir man minnet om at man ikke må ta hverandre som en selvfølge.
Vi har jo som de fleste andre i forsvaret også levd lange perioder med pendling. Vi har valgt å ha en base her, både av hensyn til barna og pga min arbeidssituasjon. Det er jo også et valg.
Tidligere – da det var mest kvinner som var hjemme – fulgte jo mange «med på lasset» rundt omkring. For mange ble karriæren å være befalsfrue. Jeg kjenner en general som fortalte meg litt om hvordan hans kone føler det nå, etter å ha hatt fulltidsjobb som hans partner i inn og utland uten et eneste pensjonspoeng. Der vil ikke jeg være når jeg blir pensjonist.
Godt nytt år!
Hei Merethe!
Dette var godt skrevet. Skulle ønske du nådde fram til alle sivilister med ditt perspektiv.
Det er ikke mulig for alle å forstå hverken din eller mannen din sine tanker. Men her var alt gjenkjennelig. Men så måtte det likevel komme noen som «misforstår» med viten og vilje.
Det er en påtakelig mangel på evne og ønske «der ute» om å forstå hva det vil si å være soldat eller i familie med en soldat i utenlandstjeneste.
Det vil alltid være noen som ønsker å trekke alt inn i en diskusjon som egentlig er en surmaget avsporing. Dessverre er internett et medium der dumheten får formere seg fritt.
Men du har utvilsomt pekt på noe viktig i bloggen din: At uansett motivasjon for å reise ut, så koster det noe. Av og til mye, av og til mindre. Og dere som låner ut et familiemedlem til utenlandstjeneste, bærer kostnaden for resten av oss, og spesielt for dem som har bestemt at vi skal sende dem ut.
Dere fortjener respekt alle sammen, samt en takk for jobben, både hjemme og i Afghanistan.
Hilsen en som vet mer enn han antar (Tror han).
Tusen takk for fin tilbakemelding JP 🙂
Det vil jo alltid være litt forskjellige kommentarer når mange leser det en skriver. Det å blogge er jo som å rope i skogen. Jeg har i motsetning til mange andre politikere valgt å være veldig åpen om mange ting. Også om slike sider av privatlivet som dette. Men jeg tror det er viktig at noen er det også. Så har jo ingen krav på å bli likt av alle 🙂
Forsvaret prioriterer ikke personellpolitikk i særlig grad. Behandlingen av «veteraner» (sivile og militære) som har deltatt i internasjonale operasjoner flere ganger er sak som faller inn under dårlig personellbhandling. Jo flere ganger man har deltatt, jo oftere sender forsvaret en ut. Det gir en meget skjev fordeling på intopsbelastning blant personellet i forsvaret.
Det er ikke så lett å bare finne seg ny jobb når en har «gitt» sine beste arbeidsår til Forsvaret. Men man skulle like å tro at forsvaret kan dra nytte av erfarent personell i opptrening hjemme. Slik at nyt personell kan dele belastningen med å dra ut.
Mangelen på empati blant forsvarets ledelse vises tydelig når en ikke tar mer hensyn til veteranene og familien enn at en sender neste beordring hjem til familien i julen, mens vedkommende fortsatt er ute i intops. Det vitner om mangel på forståelse om hvordan familieforhold fungerer. Det betyr kanskje at de som sender ut beordringer og setter opp rulleringsplanene ikke eier medmenneskelighet?
Denne manglende egenskapen, og manglende fokus på personellet, går desverre utover nåværende og framtidige intops-veteraner og deres familier.
Regjering/storting vet nok ikke om personell-slitasjen. De ser bare at oppdraget fortsatt løses. De avdelingsjefene som velger å si ifra om slitasjen og peker på problemområdene, blir fjernet fra stillingene, eller bare oversett. Ledelsen i forsvaret sier ikke klart nok ifra til sine politiske overhoder. Og slik får det fortsette.
Til slutt tvinges personellet til å velge mellom jobb og familie. Det er et enkelt valg. Dersom det ikke er for sent.
«Mangelen på empati blant forsvarets ledelse vises tydelig når en ikke tar mer hensyn til veteranene og familien enn at en sender neste beordring hjem til familien i julen, mens vedkommende fortsatt er ute i intops.»
Prøv igjen Marius. Dette er faktafeil.
Det er et bitte lite fåtall blant norske soldater som blir sendt ut i intops uten direkte villighet. Indirekte så har alle avgitt villighet ved å søke seg til jobb i Forsvaret, velge seg et fagfelt det er behov for i intops, og velge seg til en avdeling som må levere enkeltpersoner eller enheter til intops.
Det er ikke alltid at det passer for alle, og hensyn blir tatt. Dette er ikke mangel på empati!
Det at styrkebrønnen til intops er liten og gir en stor belastning for de relativt få personene er en annen sak som er tydelig kommunisert til vår politiske ledelse. Jeg kan derfor være enig i at politikerne har høyere ambisjoner med Forsvaret enn det de er villige til å bevilge penger til.
Til «Argurious»
For det første:
“…en sender neste beordring hjem til familien i julen, mens vedkommende fortsatt er ute i intops.”
Du sier:
-«Prøv igjen Marius. Dette er faktafeil.»
– Det er IKKE faktafeil.
For det andre:
Hvis du leser hele innlegget snakker jeg om de som har gitt «sine beste arbeidsår» til forsvaret. For ca 5 år siden var det fortsatt intops kontrakter. Altså de som har jobbet «sine beste arbeidsår» må nødvendigvis ha startet i forsvaret lenge før dette. Dette er vel heller ikke faktafeil. Men det kan selvsagt diskuteres hvilke år som er «de beste arbeidsår»…?
Det kan også diskuteres om det er mangel på empati når forsvaret sender ut beordring uten villighet til personell som allerede er i tjeneste i utlandet, slik at familien hjemme får «æren» av å lese brevet uten at tjenestemannen er tilstede. Jeg syns i beste fall det vitner om dårlig omtanke og forståelse. Men andre står selvsagt fritt til å mene noe annet.
Til slutt: Ja, det er anderledes for de som begynte etter beordringsplikten ble innført. Det er jeg helt enig i. Det er heller ikke denne delen av personellet jeg snakker om. Nettopp derfor skriver jeg at det ikke bare er lett å finne seg ny jobb etter å ha gitt sine beste arbeidsår til forsvaret.
Når det gjelder personellpolitikk vil jeg tro det er like viktig å ta vare på de som har gjort en innsats gjennom et langt arbeidsliv, som det er viktig å ta vare på nytt personell.
Håper dette oppklarer evt uklarheter angående innlegget mitt over.
Hei! Så fint skrevet! Gratulerer med 20 års bryllupsdag!
Jeg vil tro det er tøft å ha mannen sin i Afghanistan, og man selv sitter hjemme med barn og alt annet ansvar, og så klart den lille frykten man har i magen!
Jeg har selv en bror som er i Afghanistan. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet at mannen min skulle reise ut og jeg satt igjen med barn og tanker.
Du er tøff! Jeg ønsker deg et godt nytt år og håper mannen din snart kommer vel hjem!
Hei,
Dette var veldig bra skrevet. Noe som mange opplever, tenker på, men som ikke uttrykker det. Takk for at du gjorde det.
Ønsker deg og dine en fortsatt riktig god jul og et godt nytt år.
Tusen takk for tilbakemeldingen, Viggo.
Jeg ønsker også deg et riktig godt nytt år!
Tusen takk for at du setter så fine ord på det du nå går igjenom.
Jeg satt nok på det samme flyet som din mann, på vei ned igjen etter to uker på leav.
Jeg var så heldig å få være hjemme med mine gutter i juletiden, og for meg var det utrolig godt. Det å være mamma og offiser er ikke alltid like lett, men det er et valg jeg har tatt, og det valget står jeg for..
Og når du snakker om at det ikke alltid er like lett å tilpasse seg hverandre etter lang tid fravær, så vet jeg akkurat hva du snakker om. Jeg har også vært i din situasjon..
Igjen, takk for at du delte dine tanker her, og ha en god og koselig nyttårs feiring..
Hei, Sol, så fint å gøre fra deg!
Ja, jeg kan tenke meg at det er en utfordring å være mamma og offiser. Det stilles jo en del forventninger til morsrollen som er annerledes enn de samfunnet ofte har til fedrene. Som politiker slites jeg en del mellom det å gjøre en god jobb som folkevalgt og være tilgjengelig så og si hele tiden, og det å være en god mamma som stiller opp og er tilstede både fysisk og psykisk. Dårlig samvittighet får man uansett hva man prioriterer.
Jeg ønsker deg lykke til videre! Jeg vet dere gjør en flott innsats.
Merethe:
Takk! Veldig bra skildring på hva mange av våre pårørende sliter med å tenker på. Har selv 14 mnd i Afg, og sliter enda med å «komme hjem» eller vende meg til familie livet og hverdagen. Takk for at du deler dine tanker. Min egen samboer vil nok også sette pris på dine tanker og åpenhet.
Toro:
Patetisk!
Selv takk, Thomas.
Ja, det tar nok litt tid å komme i gjenge igjen. Mannen min sa at det tok mye lenger tid for ham denne gangen fordi han aldri har vært så lenge borte før permisjon.
Lykke til, både til deg og samboeren din 🙂
Han får jo så masse penger for det 😉
Takk;)
Godt å lese at jeg er ikke alene!
Vi har og tredje tur i utenlandsoppdrag og frustrasjoene er ikke mindre av den grunn, men ofte større etter som du har en erfaring fra før.
Det jeg savner mest er å bli mer verdsatt av arbeidsgiveren til min kjære. Vi sender dem ut og sitter tilbake med et telefonnr. vi kan ringe om det skulle være noe……savner info!
Heldigvis har de nå tilgang til telefon og kan kontakte oss hjemme. Det blir nok og mer synlig når de er borte i slike høytider, alle andre er samlet med sine familier men vi mangler en.
Så til dere andre synsere…..
Ja dere kan si de har valgt dette selv. Vi har vært i systemet i over 20 år og det blir vanskligere for hvert år. Og lønna er ikke å skryte hjem om, tatt i betraktning det vi alle ofrer. Ja, du og for å kunne fly eller gjøre det du ellers vil uten å bli sjekket over alt, eller utsettes for et angrep.
Gutta våre gjør en jobb for oss alle slik at vi fremdeles kan leve trygt i Norge. Men det er lov å være uenige……
Stå på Merethe -du er ikke alene 😉 Godt nytt år!
Kjære Lise og Siw – så hyggelig å høre fra dere!
Ja, vi er mange som er i samme situasjon på hver vår kant av landet. Det jeg savnet litt første gang mannen min var ute, var et nettverk – noen å snakke med. Siden mannen min «reiser alene» og er i en stabsstilling, er det ikke noe organisert fra forsvarets side, slik det visstnok er når større delegasjoner sendes ut. Men ved Luftkrigsskolen, hvor mannen min har vært tilknyttet, tok han og noen andre offiserer initiativ til en samling av både folk som hadde vært ute og noen som skulle ut for første gang og deres familier. Det var veldig nyttig, synes jeg. Blant annet ble jeg litt lettet over at noen av de følelsene jeg satt med, ikke bare var noe jeg opplevde.
Jeg ønsker dere begge et riktig godt nytt år!
hei.
gratulerer så mye med bryllupsdagen.
det du skriver er så fint.
har en selv nå som er i afg i 6 mnd. vi har 4 barn og jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten og lei av alt. spes det å måke snø og bære ved. men jeg støtter min mann fullt ut. men det skal bli spennende nå i slutten av januar om han klarer å lande når han kommer hjem på perm.
synes forsvaret burde sette litt mer pris på oss som er hjemm også for vi jo la livet gå si gang uten noen pause i fra fam livet.
Mange store ord er skrevet om kvinner som var hjemme og tok seg av «logistikken», de fleste skriverier er forfattet med FOR små bokstaver. Mange er de kvinner som har stått rett i både vær og vind og min kone er en av dem jeg nærer stor respekt for. Når jeg nå har blitt 71 år og svekket av et slag jeg fikk i 2009, har jeg også fått tid til å skrive ned et resyme over mitt liv, » Livsløpet » har jeg kalt boken. Min kone og jeg har tre barn, to piker og en gutt. Vår eldste datter var 8 måneder første gangen jeg så henne, vår andre var 11 måneder og vår sønn 4 måneder. Når vi for en del år siden feiret vårt sølvbryllup gjorde jeg opp » mitt bestikk » som det heter på sjømannsspråk, og fasiten ble som følger: Etter de første 25 år av vårt ekteskap hadde jeg vært hjemmefra i 19 år og 3 måneder. På disse årene hadde altså min kone født tre barn, stått for byggingen av vårt nye hus og tatt seg av all logistikken rundt det, alt dette mens hun hadde ansvaret for barnas oppdragelse.
Vi har all grunn til å ta av oss hatten for våre kvinner som jeg ser på som bærebjelken i samfunnet og som burde hatt sine navn i gullbokstaver i de fleste parforhold !
GODT NYTT ÅR TIL ALLE !
Hilsener fra en tilårskommen sjømann.
Kjære Willy! Du er en flott kar som har gjort veldig mye for svært mange mennesker. Men jammen tror jeg du har hatt noen flotte mennesker rundt deg også.
Jeg ønsker deg og dine et riktig, riktig godt nytt år!
Så bra skrevet, Merethe. Du er tøff.
Riktig godt nytt år : )
Takk, Linn 🙂
Og riktig godt nytt år til deg også!
Godt Nyttår Merethe.
Det var en fin bloggpost. Selv om jeg har vært i «den andre enden» av både pendling og internasjonale operasjoner, er det ikke vanskelig å kjenne seg igjen.
Heldigvis går det opp for stadig flere at det er ikke bare en soldat som sendes ut på vegne av Norge. Hele familien er berørt. Forsvaret er blitt mye bedre til å tenke på det, men det er sikkert ting både vi og samfunnet forøvrig kunne gjort enda bedre.
Men til syvende og sist ender uansett utfordringene hos familien. Mange sliter – i tillegg til alt annet – med å måtte forsvare at mannen/kona eller et familiemedlem har reist ut på vegne av nasjonen. Det skulle de i hvert fall fått slippe. Det er trist når uenigheter om politiske valg får som resultat at vi ikke støtter opp om dem som sendes ut og deres familier.
Jeg vet at du klarer deg alldeles utmerket Merethe, men husk at vi er mange som er her om du trenger oss.
En forsinket gratulasjon for bryllupsdagen – og hils så mye til brudgommen også 🙂
Hei, Ole-Asbjørn.
Så hyggelig tilbakemelding. Ja, utenladsoppdraget preger ikke bare soldaten og kjernefamilien, men også foreldre, søsken osv. En av de tingene vi gjorde, var å snakke med skolen, slik at også de kunne være bevisste på at barna hadde en far som var ute og at det kunne komme til å gi seg utslag på ulike vis.
I noen av kommentarene til innlegget, har det vært satt fokus på forsvarets rolle i forhold til familiene. For meg var det fint med den samlingen noen av offiserene ved LSK tok initiativ til for en stund siden. Da samlet vi flere familier, både noen som hadde en som skulle ut for første gang, og noen som hadde vært ute. Vi spiste middag sammen i befalsmessa (sponset av skolen), etterpå så ungene film/lekte , mens vi voksne snakket sammen. For meg var det en lettelse at jeg slett ikke var alene om å reagere som jeg gjorde. Vi snakket om praktiske ting, f eks hvem kan man ringe til om noe går galt? Men diskuterte også andre spørsmål, for eksempel hvor mye skal vi fortelle barna om situasjonen i Afghanistan?
Jeg tror ikke det er så mye som skal til for å gjøre hverdagen litt lettere for familiene som holder hjulene i gang hjemme. Men et tilbud ala det min mann og noen av de andre dro igang, tror jeg kunne være nyttig. Hvordan den som har vært ute blir mottatt på sitt ordinære tjenestested er viktig, ikke bare for soldaten, men og for familien.
Hei igjen Merethe 🙂
Du skal vite at det er ikke gull og grønne skoger for oss der en avdeling blir sendt ut heller. Da bør du helst bo på indre østlandet eller i nord. Jeg har bodd i nord og ja der var det litt bedre. Der hadde vi en familiekoordinator som vi kunne henvende oss til. Det har de ikke der han har stilling nå. Og det er i forsvarets hovedkvarter……..
Der krangler de om hvem som skal ha denne oppgaven! Det gjør ikke tingene lettere for oss som sitter hjemme og langt i fra Reitan. Hvem skal da hjelpe oss?
Forsvaret ser oss ikke nok! De har et fint familie direktiv, men det er «det ingen som har sett» av oss det skal gjelde for. Og de som nå sitter i Afghanistan har blitt fortalt om de fine forsikringsavtalene forsvaret har…. Vel vi ser jo nå at det er bare tull!!!
Jeg blir rasende av ikke å bli tatt på alvor, av ikke å få informasjon og bli tatt med når de kommer hjem og skal tilbake til MIN hverdag.
Men vi overlever, for er det noe vi som er hjemme kan, er det å klare oss selv!!!!!
Ha en fin dag 🙂