Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2011

Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern.

Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt.

Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet.

Disse ordene er hentet fra Høyres prinsipprogram. Og det er grunn til å minne om dem.

Høyre står nå overfor sitt viktigste verdivalg på flere år: Spørsmålet om staten skal kunne påby tele- og internettselskapene å forhåndslagre personopplysninger om alle landets borgere uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart eller ikke.

En slik lagring vil i så fall innebære den mest storstilte masselagring av personopplysninger i nasjonens historie. Økonomisk vil innføringen av et slikt regime koste samfunnet mellom 207 millioner til 2 mrd kroner, avhengig av hvilken sikkerhet vi ønsker rundt lagringssystemet. Omkostningene for borgernes opplevelse av frihet og privatliv er ukjente størrelser.

Enkelte i Høyre opplever kanskje ikke at spørsmålet om innføring av datalagringsdirektivet er et verdivalg. Noen oppfatter det mest som et spørsmål om Norges forhold til EU, mens andre oppfatter det som et spørsmål om å innføre et «verktøy» til bruk for politiets kriminalitetsbekjempelse.

Hva gjelder forholdet til EU, er det viktig å huske at vi faktisk har en reservasjonsrett, at direktivet allerede er omdiskutert i EU-landene, at fire medlemsland, herunder Tyskland, har satt direktivet til side og at direktivet nå er under evaluering. Ut fra medlemslandenes erfaringer og EUs egne rapporter, vet vi at direktivet i beste fall ikke har virket etter hensikten. Da forholdet til EU ble debattert på Høyres landsmøte i fjor, fikk man dessuten presentert en analyse som tilsa at EU neppe ville komme med sanksjoner overfor Norge dersom man reserverte seg. 

At mange oppfatter at det hele dreier seg om hvor tøffe vi skal være overfor krimenelle, synes jeg ikke er så rart. Politi og påtalemyndighet, har med kun ett (edruelig) unntak hevdet at Norge vil bli en «kriminell frihavn» uten datalagringsdirektivet, at direktivet er helt nødvendig for å bekjempe alt fra terrorvirksomhet til mobbing av barn på internett. Fra fagforeningshold har leder i Politiets fellesforbund, Ap-mannen Arne Johannessen, uttalt at datalagringsdirektivet ikke innebærer noen krenking av personvernet

Min gamle arbeidsplass politiet, har dessverre også klart å skape en illusjon om at diskusjonen dreier seg om hvorvidt politiet skal få benytte informasjon fra datatrafikk eller ikke. Det er galt. Det vet alle som er kjent med dette arbeidsfeltet. Sannheten er at politiet har, og skal fortsette å ha, denne typen informasjon til bruk for etterretning, etterforskning og iretteføring. Datatilsynet har til og med nylig uttalt at en utvidelse til også å omfatte opplysninger om ip-adresser vil kunne være akseptabelt i visse typer straffesaker.

En annen myte som har festet seg hos mange, er at tele- og internettselskapene har tenkt å slette trefikkdata fordi de ikke selv vil ha behov for dette ut fra forretningsmessige forhold. Dette tar imidlertid selskapene selv avstand fra, senest under dagens stortingshøring.

Sør-Trøndelag Høyres fylkesstyre fattet nylig et enstemmig vedtak om at vi ønsker at datalagringsdirektivet skal behandles på vårens landsmøte. 

Dette mener vi er helt i tråd med partilederens ønsker om en god og grundig prosess i denne saken. Partileder Erna Solberg argumenterte nemlig i fjor med at Høyre skulle ha en intern høringsprosess, og at det derfor var for tidlig for Landsmøtet å ta stilling til datalagringsdirektivet.

Nå er imidlertid Høyre ferdig med den interne partihøringen. Og tilbakemeldingene var klare: Et overveldende flertall av fylkeslagene sa et klart nei til datalagringsdirektivet.

Fra Ja-hold blir det noe overraskende argumentert med at det også i noen av Nei-fylkene var et mindretall som var for direktivet. Det er riktig. Det er også riktig at i det i de få Ja-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var negative til direktivet. Men det er vel fortsatt flertallets beslutninger som gjelder?

Hvis vi i Høyre mener det vårt høyeste organ – Landsmøtet – enstemmig har vedtatt i vårt prinsipprogram, må vi stå med rak rygg når disse verdiene trues.

Idealer og prinsipper må ikke reduseres til fine ord på papir. Høyre har alltid holdt personvernets fane høyt. Det er en arv som forplikter. La Landsmøtet gi sin tilrådning. Det fortjener Høyre.

Read Full Post »

Vi er snart i gang med valgkamp, og partiene tar siste finpuss på sine valgkampstrategier.  Sikkert er det at hvert eneste politiske parti har en eller annen passus om at det er viktig å være til stede i sosiale medier. Man må jo være der folk er, sies det. Så i løpet av våren skal håpefulle kommunestyrekandidater utstyres med egen blogg og Facebook-konto. Og her skal det Twitres! De som allerede er på FB kommer i løpet av kort tid til å bombardere sine mer eller mindre autentiske venner med politiske budskap: Stem på ditt eller datt, Høyre gir muligheter for alle, Ap vil ha alle med, SV vil dele godene, FrP er for folk flest utenom muslimer, KrF er bare snille og Venstre vil litt av hvert. Hurra, hurra. Og alle politikerene liker fotball. Og rockekonserter. Og bestemødre. Dem bryr vi oss ekstra mye mye om. I valgkampen, altså.

Gjennom sosiale medier kan vi politikere nemlig skape et bilde av hvem vi er – vi skal nå frem, for ikke å snakke om INN, til folk. Eller folk og folk. Vi snakker liksom ikke om folk, vi politikere. Velgere, heter det.

Jeg lurer litt på om akkurat det gjør noe med oss. Slutter vi å være venn, nabo, forelder, kollega? Det er nesten som det forventes at straks man har et politisk verv blir man Politiker, resten av deg forsvinner. Og menneskene rundt blir automatisk Velgere som skal sjarmeres, overbevises og kapres. Alt for den gode sak, selvsagt. For stemmer nok velgere på oss blir alt… perfekt?

Har jeg sluttet å tro at politiske valg kan gjøre en forskjell for folk? Tvert imot. Selv i opposisjon kan man gjøre en forskell. For folk. Deg og meg, den gamle tanta til naboen, gutten som venter på fosterhjem, gründeren.

Men jeg liker ikke ordet velger. Det er noe nedverdigende i det. Akkurat som om menneskene du jobber for bare har en verdi hver gang de går til stemmeurnen. 

Vi som er så heldige å være folkevalgte må aldri glemme at vi er akkurat dét – valgt av folket. Det er en stor forpliktelse. Og for egen del forbeholder jeg meg retten til å være meg selv, ikke bare en politiker. Jeg er meg, Merethe. For tiden folkevalgt.

I dag så jeg en twittermelding fra en lokalpolitiker som spurte: – Er det virkelig noen politikere som tror de treffer velgere her? Inni meg tenkte jeg at jeg håper da inderlig ikke det, så mye rart som jeg skriver.

– Politikere må være der folket er, skrev han videre.

Jeg dro på IKEA. Også politikere trenger stearinlys.

Read Full Post »

Den lille uro
i rimhvite skoger:
Et rådyrhode
speilt i isen
i demringens matte tinn-lys.

Men vinteren har allerede låst.
En skygge av liv
formørker et øyeblikk
speilbildet av froststjerner
i nattisen.

Så løfter dyret hodet
og lytter, værer
etter rennende vatn…

Hans Børli

Read Full Post »

Fredag 28. januar kom meldingen om at Kari Werner Øfsti var gått bort etter kort tids sykeleie. Budskapet ble mottatt med stor sorg ikke bare blant dem som stod henne nær, men av alle som var så heldige å krysse hennes vei.

Mange fine ord er sagt om en av Norges mest markante medieledere, kulturelskeren og medmennesket Kari Werner Øfsti. Selvsagt fremheves hennes dyktighet og profesjonalitet, men også hennes skværhet og omsorgsfulle vesen.

Enkelte kvinnelige ledere synes å ville trekke stigen opp etter seg. Det er så komfortabelt å være alene som dyktig kvinne i et mannsmiljø at andre flinke damer blir en trussel mot egen posisjon. Slik var ikke Kari Werner Øfsti. Hun var ikke bare oppriktig opptatt av likestilling på arbeidsplassen, enda viktigere var kanskje hennes måte å oppmuntre andre på:  Hun kunne gi deg et ekstra trykk i hånden, en klem og hviske deg noe i øret som gjorde deg glad og modig.

Ingenting var tilfeldig ved Kari Werner Øfsti. Alltid elegant, men ikke med den kjølige distansen mange velkledde kvinner har. Hele hennes skikkelse var preget av en moden femininitet som understreket både hennes varme, klokskap og naturlige autoritet.

Kari Werner Øfsti var et forbilde.

Read Full Post »