Vi er der vel egentlig allerede. I en tidsalder hvor statlig kontroll, overvåkning, rapportering og systematisering av opplysninger skal beskytte oss mot oss selv. Gatene, stedene, forretningene har vært kameraovervåket lenge.
Nå tar Erna Solberg og Martin Kolberg steget et stort skritt videre.
På våre vegne.
En innføring av datalagringsdirektivet medfører en historisk masselagring av tildels personsensitive opplysninger. Men så unngår vi vel å bli en «kriminell frihavn», da. Og ingen er sure på oss i EU. Datalagringsdirektivet vil til og med STYRKE personvernet vårt, sier de to. Tenk at vi kunne ta sånn feil.
Er det kanskje en seier at opplysningene om deg bare skal lagres i et halvt år?
Nei. Denne saken dreier seg om et brudd med uskyldspresumpsjonen. Nå tar Høyre og Arbeiderpartiet oss inn i det Oslo statsadvokatembeter har beskrevet som et paradigmeskifte innen norsk straffeprosess – Et brudd med tilliten til at vi mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist.
Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter. En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter.
En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.
I Georg Apenes sin siste kronikk før han gikk av som direktør i Datatilsynet, karakteriserte han personvernet som vårt nye knapphetsgode.
“Frihet” er det som ligger igjen på tallerkenen din når staten har forsynt seg.
I vår norske fellesskapsmodell må personvern fortsatt ta sitt utgangspunkt i den enkeltes styringsrett over seg selv og opplysningene om seg selv. Det følger av myndige menneskers selvforståelse at de ønsker å bli betraktet som nettopp det, som myndige, ansvarlige og tillitsverdige. Dette må forutsette at de innrømmes rett til å ha noe for seg selv, ha hemmeligheter, være uiakttatt, og respektert for sine valg og sine preferanser i den private sfære de ønsker å forme seg selv og sitt eget.
Men ordene veide ikke tungt nok.
Jeg er ikke i tvil om at vi “kan leve med” datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning. Vi hadde sjansen til å si Nei, takk.
Vi gjorde det bare ikke.