Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2011

Vi er der vel egentlig allerede. I en tidsalder hvor statlig kontroll, overvåkning, rapportering og systematisering av opplysninger skal beskytte oss mot oss selv. Gatene, stedene, forretningene har vært kameraovervåket lenge.

Nå tar Erna Solberg og Martin Kolberg steget et stort skritt videre.

På våre vegne. 

En innføring av datalagringsdirektivet medfører en historisk masselagring av tildels personsensitive opplysninger. Men så unngår vi vel å bli en «kriminell frihavn», da. Og ingen er sure på oss i EU. Datalagringsdirektivet vil til og med STYRKE personvernet vårt, sier de to. Tenk at vi kunne ta sånn feil.

Er det kanskje en seier at opplysningene om deg bare skal lagres i et halvt år?

Nei. Denne saken dreier seg om et brudd med uskyldspresumpsjonen. Nå tar Høyre og Arbeiderpartiet oss inn i det Oslo statsadvokatembeter har beskrevet som et paradigmeskifte innen norsk straffeprosess – Et brudd med tilliten til at vi mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter. En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter.

En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

I Georg Apenes sin siste kronikk før han gikk av som direktør i Datatilsynet, karakteriserte han personvernet som vårt nye knapphetsgode.

“Frihet” er det som ligger igjen på tallerkenen din når staten har forsynt seg.

I vår norske fellesskapsmodell må personvern fortsatt ta sitt utgangspunkt i den enkeltes styringsrett over seg selv og opplysningene om seg selv. Det følger av myndige menneskers selvforståelse at de ønsker å bli betraktet som nettopp det, som myndige, ansvarlige og tillitsverdige. Dette må forutsette at de innrømmes rett til å ha noe for seg selv, ha hemmeligheter, være uiakttatt, og respektert for sine valg og sine preferanser i den private sfære de ønsker å forme seg selv og sitt eget.

Men ordene veide ikke tungt nok.

Jeg er ikke i tvil om at vi “kan leve med” datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning. Vi hadde sjansen til å si Nei, takk. 

Vi gjorde det bare ikke.

Read Full Post »

I den senere tid er det avdekket brudd på arbeidsmiljølovgivningen både blant private og kommunale tjenesteytere i eldreomsorgen. Da de første avsløringene om Adrecco kom, nærmest jublet rødgrønne politikere:

Se sånn går det når bestemor settes på anbud!

Det hjalp ikke mye å nevne at bestemor hadde det alldelses utmerket, så lenge noen ansatte hadde jobbet for mange timer etter lovverket.

Men ikke bare rødgrønne politikere har hevet seg på bølgen av forargrelse. Også blå politikere tar til orde for straks-oppsigelser av avtaler. Hvorvidt de feil som er begått er grove nok til å tilfredsstille kontraktens bestemmelser om oppsigelse, er ikke så farlig. Her skal det handles. 

I mange tilfelle vil det nok også være riktig å si opp kontraktene. Grove brudd på arbeidsmiljøloven er alvorlig først og fremst fordi det kan gå ut over sikkerheten til de menneskene arbeidstageren har ansvaret for, men også for arbeidstagerens egen helse og sikkerhet.

Likevel er det neppe alle lovbrudd som bør medføre oppsigelse. Mindre feil, faller trolig ikke inn under begrepet «vesentlig mislighold av avtalen» som enkelte kontrakter har bestemmelser om. Med gjentatte eller grove feil, vil saken stille seg annerledes. Dette er noe som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Ved avgjørelsen må det nok her ses hen til om oppdragsgiver (kommunen) var klar over regelbruddene. Så kommunen kanskje gjennom fingrene med reglebruddene for å få nattevaktene til å gå opp?

Og så viser det seg at heller ikke alt er på stell i kommunale sykehjem. Da får politikerene et nytt problem. Skal man si opp ansatte/enhetsledere,  eller gå over til å bruke private tilbydere i steden for kommunale? 

Løsningen er selvsagt at man må rydde opp uansett om det er private eller offentlige drivere. Det har politikerene ansvar for. Og mens de lager gode kvalitetssystemer og undrer seg over om vi har laget oss for rigide regler, bør politikerene ikke glemme det aller viktigste:

Brukeren skal være i sentrum. Kvalitet i omsorgen er den aller viktigste oppgaven. Da er mangfold både nødvendlig og ønskelig.

Read Full Post »

Jeg skjønner ikke at det ikke diskuteres oftere: Hvor stor skal staten være? Er det ingen grenser for hvilke oppgaver staten skal tilta seg, hvilke områder staten skal engasjere seg i, kontrollere? Og hvem er egentlig Staten? Lever den sitt eget liv? Er det en stor, tykk sosialdemokrat eller en snill, omsorgsfull Mor? Er det meg?

Jeg vil ha et samfunn som sikrer at hvert enkelt menneske gis mulighet til å utnytte og foredle sine evner til beste for seg selv og samfunnet. På den måten kan vi strekke oss for å forsøke å nå våre drømmer. Slik utvilkes ideer som blir til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Men vi er forskjellige. Ikke alle har anledning til å klare seg helt på egen hånd. Derfor skal vi ha et felles sikkerhetsnett som sørger for at vi har gode skoler med høyt kvalifiserte lærere som ser hver enkelt elev, og tilpasser undervisningen etter den enkeltes behov. Derfor skal vi ha et barnevern som hjelper familier og barn som har det vondt. Derfor skal vi ha gode helsetjenester som sørger for at vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger det.

Så er vi også enige om at visse kontrolloppgaver skal utøves samlet på vegne av fellesskapet. Derfor ønsker vi et moderne forsvar, kompetent politi og rettsvesen, samt en effektiv forvaltning.

Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. Det er vi som bestemmer hvor stor myndighet politiet skal ha og hvor mye skatt vi skal betale. Vi må gjøre oss opp en mening om det er riktig at fellesskapet skal betale for din snorkeoperasjon, og om det er greit at det kuttes i hjelpen til barn som lider overlast i hjemmet.

I politiske debatter får en noen ganger inntrykk av at politikk består i hvor mye penger man ønsker å fordele. Den som ønsker å bevilge mest  penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. Og hvordan vi vil fordele godene, sier selvsagt også noe om forskjellene i politikken. Men i vårt lille, rike land er det så mye vi er enige om å bruke penger på.

Vi kan. Og vi synes vi fortjener det.

Men i en tid der selv ikke-sosialistiske politikere snakker om velferdsstaten som en skapning som lever sitt eget liv, må vi minne hverandre om at det er velferdssamfunn det heter. Det omfatter nemlig også deg og meg.

Jeg frykter at vår selvtilfredshet og rikdom sløver oss. Vi tror frihet og velstand er en selvfølge, vi vil beskytte den for enhver pris. Bare staten trygger meg og mitt på alle bauger og kanter, må den gjerne overta ansvaret for meg. Trygghetskortet er trumfesset. Personlig ansvar og frihet har langt lavere valør.

Jeg tror denne mentaliteten skaper samfunn hvor færre vil strekke seg for å nå sine drømmer.

Derfor blir den virkelige store og vanskelige oppgaven for politikerne å begrense statens makt og ansvarliggjøre den enkelte.

Vi må spørre oss: Hvilket ansvar skal den enkelte selv ha, og hvilke oppgaver skal «outsources» til fellesskapet? Hvilken informasjon skal du gi fra deg for at myndighetene skal gjøre den jobben du har bedt dem gjøre?

La meg nevne et eksempel på en slik politisk øvelse:

Det er politikernes oppgave å bevilge penger til helsevesenet. Og helsevesenet skal få systemer som sørger for at legene som skal operere deg har tilgang til de opplysningene om deg som er nødvendige for en vellykket operasjon. Men politikerne har også i oppgave å lage lover som gjør at du kan reservere deg mot at opplysninger én lege har fått av deg blir gitt videre til andre. Det er du som har eiendomsretten til opplysninger om din person. De færreste av oss ønsker vel en stor statlig innsamling av all privat informasjon om vår helse, selv om det kunne tenkes å være nyttig i tilfelle vi skulle havne på sykehus?

Det samme eksempelet kan overføres til debatten om datalagringsdirektivet. Du eier informasjonen om dine bevegelser, hvem du snakker i telefonen med, sender meldinger til osv. Du selv bestemmer om andre skal kunne samle inn og bruke denne informasjonen.

Våre folkevalgte må ikke sove. Borgerne skal kontrollere staten, ikke omvendt.

Read Full Post »