Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2011

Ja, så skal vi bruke reservasjonsretten vår, da. Og kanskje er det like greit.

I løpet av EØS-avtalens virketid har 600 direktiv sklidd rett inn i norsk rett uten at vi har har sagt det minste lille pip i protest. Norge har vært EUs mest pliktoppfyllende hang-around i håp om å rykke opp i prospect-klassen. Men til Jens og Jonas store overraskelse, satte Ap-landsmøtet foten ned.

Reservasjonsretten er til for å brukes. Det er bare det at prøvesaken er helt feil.

EUs tredje postdirektiv er direktivet som påbyr medlemslandene å åpne opp for konkurranse for postombæring for brevpost under 50 gram, noe som blant annet kan/vil medføre ulike portopriser rundt om i landet. Motstanderne hevder at direktivet vil medføre dyrere og dårligere posttjenester i distriktene.

Konsekvensene av å si nei til postdirektivet kan imidlertid bli dramatiske.

I følge professor i europarett Fredrik Sejersted vil situasjonen etter et nei til postdirektivet være mer dramatiske enn om Norge hadde reservert seg mot datalagringsdirektivet.

Grunnen til det er at postdirektivet, ifølge Sejersted, berører kjernen av EØS-avtalen, i motsetning til datalagringsdirektivet, som er mer i ytterkanten av avtalen.

Å reservere seg mot datalagring ville ikke nødvendigvis fått så store konsekvenser, rett og slett fordi datalagringsdirektivet ikke berører så mange andre områder av EØS-avtalen.

Postdirektivet derimot, går til kjernen av hva EØS-avtalen handler om. Det å reservere seg mot dette direktivet kan få betydning for substansielle deler av EØS-avtalen.

Men pytt, pytt. Hva er vel viktigere å kjempe for enn prisen på frimerker i distriktene? Personvernet, kanskje?

Lykke til i forhandlingene, Jonas! 

Man vet å velge sine kriger i Arbeiderpartiet.

Advertisements

Read Full Post »

Så klarte hun å skape overskrifter igjen, Liv Signe. Sint, forurettet og selvrettferdig. Nåde den som våget å kritisere HENNE for å nedbygge distriktene, hun som virkelig hadde kjempet døgnet rundt! Liv Signe hadde nemlig ofret både nattesøvn og mere til. Det var alle de andre i regjeringen – i alle fall Jens og Kristin – som hadde skylda.

Liv Signe. Så lett å kritisere. Så lett å forsvare.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen kaller utblåsningen pinlig. Knut Johannessen (Vox Populi) kaller henne menneskelig.

Sannheten er vel at de fleste syntes det var pinlig å se et menneske blottstille seg for åpen mikrofon. Menneskelig? Ja, selvfølgelig. Vi blir liksom litt lettet når maktpersoner viser seg med et uregisert ansikt, om det er aldri så lite flatterende. 

Men hvorfor liker vi dem best når det er de usympatiske eller såre følelsene de viser? Kanskje fordi maktmenneskene blir litt mindre opphøyde. Litt mer som oss, kanskje også dårligere enn oss? Som filmstjerner uten sminke med kviser på haka.

Men er det godt lederskap å la følelsene løpe av med seg?

Jeg synes ikke det. Jeg synes mennesker i maktposisjoner har et særlig ansvar for å legge bånd på seg. Jeg synes heller ikke det er sjarmerende at Gro Harlem Brundtland var (er) en ekspert i hersketeknikker og visstnok hadde et temperament som av og til fikk utfolde seg fritt.

Med Gerd Liv Valla gikk det verre. Hun måtte gå av blant annet på grunn av sitt uberegnelige og brå sinne. Men allerede før hun ble LO-leder var temperamentet hennes godt kjent. Da hun var minister kunne hun bli så sint at hun kastet dokumentbunker vegg-i-mellom. Jeg er blitt fortalt at man lenge etter hennes avgang i fant dokumenter etter rundkastingen gjemt bak panelovnene i regjeringsbygget.

Knut Johannessen skriver i sin blogg at «ingen vel kan betvile at Gro var en god leder». Neivel? Det er kanskje vanskelig å detronisere en landsmoder? Men hva med Gerd Liv Valla? Mange mener at hun var LOs mest betydningsfulle leder. Gjennomføringskraft hadde vel begge. Veldig sympatiske?

Jeg tror vi må slutte å snakke om ledere som enten «gode» eller «dårlige». Mennesker har enkelte egenskaper som er godt egnet for å lede, andre egenskaper er dårligere egnet. Klarer man å foredle sine gode sider og få innsikt i hvordan man håndterer de mer utfordrende, er man kommet et godt stykke på vei. «Erkjenn deg selv» stod det skrevet over tempelet i Delfi. Kanskje ingen dum leveregel. 

Men tilbake til Liv Signe. Det er ikke første gang hun mister besinnelsen. I 2007 uttalte TV2s Kjetil Løseth at han aldri hadde sett en så sint politiker. Liv Signe var i aksjon. Den gang var det samferdsel man kranglet om. Senere kom utfallene mot Ola Borten Moe. Også den gang foran åpen mikrofon.

Når jeg tror tiden er i ferd med å renne ut for Liv Signe, er det likevel først og fremst fordi hun har det med å skylde på andre. Senest i dag ymtet hun frempå i Dagsrevyen om at Jens også hadde er stort temperament, bare at han viste det i de lukkede rom.

Vi liker mennesker som feiler og dummer seg ut. Men vi liker ikke folk som skylder på andre.

Jeg tror Senterpartiet begynner å bli klar for en ny leder.

Read Full Post »

Stortinget vedtok i går å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vedtaket ble fattet med knapp margin: 89 mot 80 stemmer. Selv om det nok har vært ulike syn internt både i Arbeiderpartiet og i Fremskrittspartiet, er det i Høyre debatten har gått åpent. I den avgjørende voteringen stemte 25 av Høyres representanter for direktivet, mens fem av representantene stemte mot.

Mye kan sies om den interne prosessen i Høyre. Da saken ble diskutert på Høyres landsmøte i 2010, stemte 40 % av medlemmene for et rent nei til direktivet. Flertallet vedtok imidlertid en resolusjon som ikke tok direkte stilling til direktivet, men som tok til orde for et sterkere personvern.

Offisielt hadde partiledelsen foreløpig ikke tatt standpunkt til datalagringsdirektivet, men både nestleder Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde allerede før landsmøtets begynnelse uttalt til pressen at det nå var viktig å diskutere hvordan man skulle implementere direktivet. Om man skulle implementere det eller ikke, var altså ikke tema. 

Et av argumentene som ble brukt av partiledelsen mot å ta stilling til datalagringsdirektivet på landsmøtet, var hensynet til at partiet skulle gjennomføre en intern høringsprosess hvor alle lokalforeninger ville bli invitert til å komme med innspill.

Det gjorde vi.

Et overveldende flertall av fylkeslagene tok klart stilling mot direktivet, herunder alle de store byenes lokalforeninger.

I ettertid har flere fremhevet at det også i nei-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var tilhengere av direktivet. Men det samme kan også hevdes med styrke i det eneste ja-fylket, Nord-Trøndelag. Her er mange av partiets tillitsvalgte klare motstandere av direktivet. Uansett skulle en tro at Høyre også i denne saken ville legge mer vekt på flertallets råd enn mindretallets. Det har visstnok noe med demokrati å gjøre: partidemokrati.

Andre har uttalt at Høyres velgere er for direktivet. Javel?

Mitt tips er snarere at mange velgere ikke er særlig opptatte av dette spørsmålet i det hele tatt. I tillegg vet vi at noen er for og at noen er imot. Men uansett dannes vel ikke Høyres prinspprogram etter folkeavstemninger eller meningsmålinger?

Jeg tar det tvert imot for gitt at vi fortsatt tufter våre program på våre verdier – et konservativt samfunnsyn med liberale verdier.

En av politikernes viktigste oppgaver er nettopp å gå foran å vise vei. Særlig viktig er dette når det er mindretallsrettigheter som trues.

Det er neppe like enkelt å forsvare den liberale rettsstats prinsipper som å argumentere for bedre veier og større valgfrihet i eldreomsorgen. 

Høyres øverste organ, landsmøtet, fikk aldri anledning til å uttale seg igjen. Jeg tror det hadde vært klokt å la landsmøtet gjøre det. Ikke nødvendigvis fordi jeg er overbevist om at det synet jeg representerer hadde vunnet frem, men fordi mange tillitsvalgte føler seg «snytt».

Vi kan leve med uenighet i Høyre. Vi hadde kunnet koste på oss en landsmøtedebatt etter den omfattende høringsrunden.

Når nå Høyres stortingsgruppe med stort flertall har gått inn for et direktiv som mange av oss motstandere mener så totalt bryter med Høyres grunnleggende verdier og prinsipper, kan man spørre om det nå er exit for liberale verdier i Høyre.

Mitt svar er Nei.

Selv om man kan rette et kritisk lys på den interne partiprosessen, er det ikke tvil om at denne saken har vekket mange tillitsvalgte og medlemmer til å delta i en stor og viktig debatt. Vi har for alvor fått anledning til å gå inn i våre grunnleggende verdier, holde dem opp i lyset og måle praktisk politikk opp mot disse.

Det er jeg glad for.

Jeg er ikke i tvil om at Høyres fremtid ligger i de liberalkonservative verdiene. Kanskje har debatten ført til at vi er bedre rustet neste gang personvernet trues.

Det er i alle fall mitt håp.

Read Full Post »

Det sier de alltid til hverandre kvinner og menn som gjør tjeneste i internasjonale styrker. De som risikerer livet. De som gjør en innsats på vegne av sine lands myndighter og internasjonale organer.

Det var også det siste de sa til hverandre Siri Skare og mannen min da de gav hverandre en klem til avskjed for kort tid siden.

Han kom hjem.

Mine tanker går til Siri Skares pårørende.

Read Full Post »

Det skjer også i politikken: seksuelle overgrep, uønskede tilnærmelser, forsøk på å utnytte et avhengighetsforhold osv osv. Partileder Siv Jensen har fått kjørt seg den siste tiden.

En av partiets tidligere toppkandidater sitter i varetekt siktet for et svært alvorlig forhold som Jensen skal ha kjent til uten å gå til politiet. Saken er ikke mindre delikat av at unge gutter med tilknytning til ungdomspartiet har status som fornærmet i enkelte av forholdene. 

Jeg har imidlertid vanskelig for å henge meg på den voldsomme kritikken.  Joda. Siv Jensen skulle trolig ha håndtert situasjonen annerledes; snakket med fornærmede, diskutert saken med politiet og gitt mer støtte til involverte parter. En noe mer ydmyk håndtering av pressen hadde nok heller ikke skadet. Dette vil sikkert Fremskrittspartiets egen evaluering vise.

Men det er grunn til å minne om at vi er inne på et svært vanskelig tema. Dersom Siv Jensen innkalte fornærmede til en samtale, ville det fort kunne forveksles med et avhør i en privat etterforskning.

Denne typen avhør foretas ofte ellers av personer i politiet med spesiell kompetanse på å håndtere vitneavhør av mindreårige. 

Har Jensen slik kompetanse? Hadde det vært riktig av henne å gå inn i en slik rolle? Mitt svar er Nei.

I tillegg til å gjøre vondt verre for fornærmede, ville hun også kunne ødelegge bevis. Dette fordi fornærmede kunne komme til å binde seg opp til en bestemt forklaring, som det senere kunne bli vanskelig for ham å gjøre endringer i.

Fornærmede ville kanskje også oppleve et press i den ene eller andre retningen. Var det ikke så farlig det som skjedde? Bør jeg kanskje ikke anmelde forholdet? Eller forventer de at jeg anmelder det som skjedde?

Ofte vil fornærmede i slike saker føle skamfølelse. La jeg selv opp til dette? Er det egentlig min feil?

I tillegg er det ikke alt en fornærmet trenger å forklare seg om til politiet. Skal de samme reglene gjelde i uformelle samtaler?

Vi snakker med andre ord om et minefelt.

Opplysninger om hendelser av denne karakter må tas på dypeste alvor. Gi uttrykk for det overfor både den mistenkte og den fornærmede. Overlat deretter saken til folk som kan håndtere denne typen saker: politi og støttesenter. Gi all informasjon videre – ufiltrert. Overlat etterforskningen til politiet.

Men glem aldri å være medmenneske oppi det hele. Både fornærmede og mistenkte trenger støtte i slike situasjoner.

Read Full Post »