Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2011

Barnevernpanelet la nettopp frem sin rapport om barnevernet i Norge. Utvalget har flere gode forslag, blant annet om å innføre Trondheimsmodellen, som betyr at kommunen får et helhetlig ansvar for barnevernstjenesten. (For øvrig forslag som tidligere stemt ned både av det rødgrønne regimet i Trondheim og regjeringen når det har vært foreslått av Høyre.) Barnevernpanelet fokuserer særlig på at det offentlige må legge enda større vekt på barnets beste, og i mindre grad legge avgjørende vekt på det biologiske prinsipp. 

Dette er fint. Vi trenger diskusjonen om barnevernet. Men er vi like flinke til å diskutere hvordan vi behandler barn på flukt? Barn vi sender ut av landet fordi foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge?

Jeg tror ikke det.

For få måneder siden ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene for ikke å ha tatt nok hensyn til barets beste da vi sendte to små barn ut av landet sammen med deres mor.

Dommen ble i sommer kommentert i Dagsavisen av representanter fra flere organisasjoner, deriblant generalsekretær i Redd Barna Tove Romsaas Wang. I kommentaren heter det:

Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer.

Justisminister Knut Storberget har flere ganger uttalt i media at vi må være flinke til å ivareta barnas interesser i asylsakene. Som Wang skriver i kommentaren, har vi så langt sett lite til dette:

Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov.

Wang peker også på at Norge har vært sterkt kritisert av FNs barnekomité fordi barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Wang oppsummerer det slik:

Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa.

Men regjeringen tilbakeviser all kritikk, både i svar på kommentaren og senest i NRKs Politisk kvarter i dag. Justisministerens våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth legger i sitt svar i Dagsavisen all skyld på UDI og UNE. Dommen fra EMD kan ikke tolkes som kritikk av vår politikk, mener Lønseth:

Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.

Advokat Brynjulf Risnes, som førte saken både for norske domstoler og i EMD kaller regjeringens holdning en klar ansvarsfraskrivelse, som han skriver «både politisk og rettslig». Riisnes går videre til å kommentere det rettslige:

For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. (…)

For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger. (min utheving)

Advokat Risnes viser videre til at dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell, og viser til at dommen sier rett ut at det ikke mangler kunnskap om hvilke konsekvenser Norges praksis har for de barna det gjelder:

Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Og for egen del vil jeg tilføre hvis Lønseth har rett i at regjeringen står maktesløse der UDI og UNE utviser dårlig skønn, hvorfor stemmer da regjeringen mot Høyres forslag om å få større politisk innflytelse i asylpolitikken?

For hensynet til barnets beste skal vel omfatte alle barn som oppholder seg i Norge?

Read Full Post »

Kald kvinne skal gjøre Danmark varmere

lyder overskriften til Adresseavisens kommentar om Danmarks nyvalgte statsminister, Helle Thorning-Schmidt.

Danskene har valgt rødt for et varmere samfunn, men ber under tvil en ganske kald og arrogant kvinne lede landet.

Er Adresseavisens kommentator og Sosialdemokratenes leder gamle kjente? Eller får vi et innblikk i en middelaldrende manns fordommer mot en kvinne som åpenbart både er tøff, ambisiøs og elegant?

Og kanskje må man være ganske «kald» for å erobre toppjobbene i politikken enten man er mann eller kvinne? 

Jeg tror imidlertid ambisiøse kvinner rører ved noen av våre stereotypier, og da er det dessverre lett for enkelte å lire av seg mindre flatterende beskrivelser av vedkommende hvis hun ikke passer inn i bildet av hvordan en kvinne «helst skal være».

Det er mulig Helle Thorning-Schmidt ikke er den typiske uselviske Mor godhjerta. Ikke vet jeg.

Det tror jeg ikke Adresseavisen vet heller.

Read Full Post »

Som mange har fått med seg er Trondheim kommune anmeldt til politiet av Arbeidstilsynet. Bruddene  – 26100 i antall – ble oppdaget av kommunen selv senhøsten i fjor. I forbindelse med avsløringene av brudd i det innleide bemanningsselskapet Helsenor, orienterte rådmannen formannskapet om at Trondheim kommune også selv hadde brutt arbeidsmiljøloven. Vi var da kommet til mars 2011.

Så lekkes det altså ut til media at Arbeidstilsynet har oversendt sin anmeldelse av kommunen til politiet. Anmeldelsen er unntatt offentlighet, så det er usikkert hvilke brudd som er alvorlige nok til at Arbeidstilsynes mener det bør vurderes strafferettslige sanksjoner mot kommunen. Anmeldelsen gjelder både der kommunen har brukt egne faste tilsatte og innleid personale.

NRK har slått saken stort opp, både lokalt og nasjonalt.

Ordfører Rita Ottervik fortalte noe oppsiktsvekkende for oss som kjente saksgangen fra innsiden, til NRK at det var Arbeiderpartiet som sammen med tillitsvalgte hadde oppdaget lovbruddene. I tillegg hevder Ottervik:

Arbeiderpartiet har sørga for at vi har systema – kontrollsystema – som gjør at slike brudd blir avdekt automatisk i framtida.

Vel, vel. Kommunen har nok bedret sine interne rutiner, men riktignok ikke etter forslag fra Ap. Til tross for dette viser det seg at det foreligger nye brudd på Arbeidsmiljøloven etter 15. mars. Disse er imidlertid ikke oppdaget «automatisk» som Rita Ottervik hevder. I følge rådmannen er det et omfattende arbeid som skal til for å få oversikt over situasjonen. Rådmannen hevdet også at de dokumentene som fantes ikke kunne sendes NRK på grunn av «dataproblemer», en forklaring rådmannen senere er gått bort fra.

Men nok om det.

«Midt-Norges frie stemme», Adresseavisen, har ikke viet lovbruddene og anmeldelsen mye oppmerksomhet.  Derimot har avisen et stort oppslag med overskriften:

-Arbeidstilsynet brukt i et politisk spill

Hvoretter følgende kulepunkter listes opp:

  • Flere reagerer på at Arbeidstilsynet anmelder denne saken nå etter så lang tid, midt i valgkampen.
  • Det blir stilt spørsmål til tidligere høyretopp Frank Jenssens rolle.
  • Frank Jenssen avviser at han har hatt noe med saken å gjøre.

Og så får spekulantene fritt leide:

Jeg synes det lukter av hele saken,

sier leder i LO og Rødt, Arne Byrkjeflot, og uttdyper:

Jeg er redd Arbeidstilsynet  kan være brukt i et politisk spill. Jeg klarer ikke å la være å lure på hvilken rolle kommunikasjonsdirektør Frank Jenssen har spilt i denne saken.

Også Senterpartiets fylkestopp, Arne Braut, benytter en sjelden anledning til spalteplass:

Hvorfor vente en uke med å sende en anmeldelse? Samtidig vet vi jo at rådgiveren til Høyres Yngve Brox, Frank Jenssen, jobber som kommunikasjonsdirektør i Direktoratet for Arbeidstilsynet. Det er et merkelig sammentreff.

Men Adresseavisen har flere kilder, må vite. Leder av Fagforbundet, Kristin Sæther, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet kan fortelle at

Det første som slo meg var at her har noen en politisk agenda.

Det må Kristin Sæther gjerne tro. Men hvis Adresseavisens journalister er så opptatte av politiske motiver, hvorfor stilles det ikke spørsmål ved spekulantenes agenda for sine spekulasjoner?

Det er en relativt alvorlig sak når avisen bringer til torgs spekulasjoner om at en kjent offentlig tjenestemann skal ha gjort seg skyldig etter straffeloven i grov uforstand i tjenesten. Hva har avisen ellers av indisier?

Er det ikke mere nærliggende å tro at Arbeiderpartiet og deres støttespillere har en egeninteresse i å røklegge saken? En sak som avisens politiske redaktør hevder å ha tilført «stygge skår i utstillingsvinduet»?

Hvorfor er det akkurat Arbeiderpartiets hovedsponsor, LO som står frem med vond lukt i nesen? Eller fylkesordførerens kumpan som synes det hele er så merkelig? Og at leder i Fagforbundet også sitter i bystyret for Ap, er vel også bare en tilfeldighet?

Ingen av kildene er foreholdt kritiske spørsmål i avisoppslaget.

«Midt-Norges frie stemme» er kanskje ikke så fri allikevel?

Om jeg er objektiv? Selvsagt ikke. Men så er jeg da heller ikke journalist i Adresseavisen. Akkurat nå er det helt greit.

Read Full Post »

Sosialistisk Venstreparti har tradisjonelt vært sterke i Trondheim – byen med en stor andel offentlig ansatte med høy utdanning og ditto tetthet av lilla skjerf. I to perioder har SV sammen de AP, SP og MDG styrt byen. Vinner de rødgrønne nok en gang, vil det være en historisk begivenhet.

Men for SV har det kostet. Selv om Trondheim var den første byen som fikk «full barnehagedekning», er det i liten grad SV som har fått æren for dette. Det samme gjelder en annen av SVs fanesaker – miljøsatsingen. Heller ikke her har SV greid å innkassere noen seier – i alle fall ikke i offentligheten.

Hvorfor ikke?

Jeg tor varaordfører Knut Fagerbakke (SV) gir noe av forklaringen i intervju med Adresseavisen:

Vi kommer i skyggen av Ap. (…)

De kjører store annonsekampanjer. Der står det ikke mye om rødgrønt samarbeid. Vi har ikke samme mulighet for å fronte dette, og når vi gjør det, så fremhever vi de rødgrønne partiene. AP sier bare AP.

Sett fra mitt ståsted har Fagerbakke mye rett.

Nå skal det riktignok sies at SV ikke har vært direkte fantastiske til å fronte saker som en skulle tro lå deres hjerte nært. De flereårige kuttene i barnevernet, som de rødgrønne har stått for, er et eksempel.

Men at AP generelt har litt problemer med å uttale ordet «Vi», med unntak av når de snakker om seg selv, er nok riktig.  Arbeiderpartiet er store. Det vet de. Og da er det lettere å få en påtaleunnlatelse om man kjører litt over dem som er mindre enn seg selv.

Men vinder har en tendens til å skifte retning. Så kanskje er det noe i at store partier – også mitt eget – må passe på så de ikke blir arrogante og selvopptatte? Som Pippi Langstrømpe så fint sier det: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

I forhold til samarbeid med andre kan det i alle fall være lurt å minnes Halldis Moren Vesaas ord i diktet Tung tids tale fra 1945:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.

Lykke til med plan B, SV. Jeg tror dere trenger det.

Read Full Post »