Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for oktober, 2011

Å la irregulære flyktninger få arbeidstillatelse er det samfunnsøkonomisk mest fornuftige. Men aller viktigst: Det er det mest humane.

I den senere tid har det vært en del debatt om såkalte papirløse (irregulære) flyktninger og deres situasjon. Særlig har diskusjonen vært knyttet til hvorvidt denne gruppen skal få anledning til å arbeide mens de oppholder seg i Norge, noe de ikke har anledning til i dag.

Både i Trondheim, Stavanger og Bergen har nå de respektive politiske flertall bedt regjeringen om å endre reglene slik at irregulære flyktninger kan ta inntektsgivende arbeid. I Bergen og Trondheim stemte Høyre og Fremskrittspartiet imot, mens i Stavanger var vedtaket fattet av et enstemmig formannskap.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at regjeringen vil skifte standpunkt med det første. Justisminister Knut Storberges våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth, har klart og tydelig sagt at dette overhode ikke er aktuell politikk. Det er heller ikke realistisk at Høyre og Fremskrittspartiet vil endre mening i denne stortingsperioden.

Jeg tror imidlertid at en forandring vil komme. Det vil ta litt tid, men jeg tror politikerne etter hvert vil begynne å diskutere mellomløsninger, for eksempel om en irregulær flyktning kan delta i arbeidslivet dersom han eller hun anses å være ureturnerbar i overskuelig fremtid; om han eller hun kan være i lønnet arbeid uten å opparbeide de samme rettighetene som andre arbeidstagere; om det offentlige helt eller delvis kan styre hvor vedkommende skal jobbe.

Diskusjonen om hvorvidt irregulære flyktninger bør få tilgang til det norske arbeidsmarkedet, ser ut til å til å ha utspring i to ulike ståsteder: Det problemorienterte og den individorienterte, eller humanistiske.

Samfunnsproblemet
Det problemorienterte fremhever at det er et samfunnsproblem at vi har mange irregulære flyktninger i landet. Det å arbeide er å betrakte som et gode. Dersom irregulære flyktninger får tilgang til dette godet, vil flere flyktninger unndra seg hjemsendelse, eller Norge vil få flere flyktninger som ubegrunnet søker asyl.

De som mener at irregulære flyktninger bør få arbeide, argumenterer i hovedsak ut fra individorienterte eller humane hensyn: Når irregulære flyktninger av ulike grunner oppholder seg i Norge i flere år, er det mest humant at de får lov til å delta i yrkeslivet, tjene egne penger og betale skatt. 

Jeg mener begge standpunkt har noe for seg.

Det er åpenbart et problem at mange mennesker oppholder seg i landet uten lovlig asyl. Har man fått endelig avslag, skal man tilbake raskest mulig. Det må være målet.

Det må heller ikke stikkes under en stol at unnlatt retur i en del tilfeller skyldes forhold asylsøkeren selv er skyld i. Noen oppholder seg i skjul etter endelig avslag for å unndra seg hjemsendelse, mens andre er kommet inn ulovlig uten å søke asyl. I slike tilfelle er det åpenbart mindre grunner til at samfunnet skal legge til rette for oppholdet. Det samme gjelder der den irregulære flyktningen har begått en straffbar handling.  

Utenfor den enkeltes kontroll
Men like innlysende som den problemfokuserte siden, er den individorienterte. Mange irregulære flyktninger blir værende fordi Norge ikke har returavtaler med flyktningens hjemland. I andre tilfelle vil en utsendelse være urealistisk i overskuelig fremtid på grunn av politiske forhold, f eks krig. I tillegg kommer det faktum at saksbehandlingstiden for behandlingen av asylsøknadene ofte tar uforholdsmessig lang tid. Alt dette er forhold som ligger utenfor den irregulære flyktningens kontroll.

Som en konsekvens av dette vil mange irregulære flyktninger fortsette å bli boende i Norge. For noen blir oppholdet noen få år, mens for andre vil det dreie seg om nærmere 20 år. I løpet av denne tiden vil mange ha stiftet familie og fått barn. En nektelse av tilgang til å skaffe seg egen inntekt er derfor inhumant både overfor flyktningen og hans eller hennes familie.

Plikt til å jobbe?
Jeg undrer meg imidlertid over hvorfor ikke flere politikere snakker om plikt til å arbeide. For utgjør ikke et arbeidsfør menneske – med eller uten lovlig opphold – en ressurs for samfunnet? Og har da ikke også vedkommende en viss plikt til å arbeide og gjøre en innsats for fellesskapet? Eller for å snu det: Har ikke samfunnet en egeninteresse i at vedkommende, så lenge han eller hun oppholder seg her, settes i stand til å bidra?

Jeg kjenner for eksempel en iransk lege som har bodd i Norge i åtte år. Han har i perioder arbeidet ved norske sykehus, men får ikke lenger lov til dette. Hadde det kanskje vært en tanke å la ham få gjøre en innsats for eksempel ved et sykehjem hvor vi sårt trenger leger?

Lever ikke i et vakuum
Et av hovedargumentene mot å gi irregulære flyktninger arbeid har vært at dette bare vil gjøre deres tilknytning til Norge sterkere. Det er ikke tvil om at aktiv deltagelse i arbeidslivet gjør mennesker knytter bånd både til kolleger, arbeidsplass og arbeidssted. Men vil ikke uansett det å bli boende mange år i et land gjøre tilknytningen til landet sterk? Det er vel ingen som lever i et vakum, og er det da ikke positivt at en tilknytning, som uansett vil komme, er positiv – også for samfunnet?

Et annet argument har vært at det å la irregulære flyktninger arbeide vil føre til at man belønner dem som unndrar seg hjemsendelse.

Jeg er imidlertid i utgangspunktet skeptisk til først og fremst å se på arbeid som en belønning. Jeg er også usikker på om det er sannsynlig at det er dem som lever i skjul, som vil være de første til å stille seg i kø for å få skattekort. Noen vil det kanskje være, men det er neppe grunn til å tro at disse vil utgjøre majoriteten. Og er det egentlig riktig å begrunne et forbud mot arbeid med at enkelte urettmessig vil profitere på det, når så mange andre vil få en bedret livssituasjon? 

Ingen eksplosjon i søknader
Et argument i debatten har vært at muligheten for å komme i inntektsgivende arbeid vil føre til en eksplosjon i grunnløse asylsøknader. Dette er en påstand vi har lite empiri for. Men samme argument ble brukt i forbindelse med at Trondheim kommune i 2004 tok til orde for å innføre sosialhjelp til irregulære flyktninger.

Retten til sosialhjelp ble lovfestet. Og så langt jeg har kunnet bringe på det rene, medførte ikke dette noen eksplosiv økning i tilstrømningen av irregulære flyktninger verken til Midt-Norges hovedstad eller til landet for øvrig.

Jeg vil imidlertid anta at variasjonen i asylsøknader i større grad har sammenheng med økt grad av krig, uro, naturkatastrofer, sult og fattigdom i verden, enn av en meget begrenset rett til matpenger eller en eventuell begrenset rett til å komme i inntektsgivende arbeid (for eksempel uten rett til opptjening av pensjonspoeng).

Lediggang roten til alt ondt
Et gammelt ordtak sier at lediggang er roten til alt ondt.

Akkurat det har vi empiri for å hevde. Det å gå arbeidsledig og ha lite sosialt nettverk, gir dårlig selvfølelse. Når dette er en situasjon som vedvarer år etter år, er det langt fra heldig. At mange i denne gruppen i utgangspunktet sliter med dårlig psykisk helse etter traumatiske opplevelser, er det ikke uventet – om enn ikke unnskyldelig – at enkelte utvikler antisosial adferd eller begår straffbare handlinger.

Jeg snakket for en stund siden med noen polititjenestemenn som har hatt en del kontakt med irregulære flyktninger. De mente at de selvsagt burde få mulighet til å arbeide. Som en av dem sa:

Å stue fire-fem mannfolk med ulik religion inn på samme rom på asylmottaket uten å gi dem mulighet til å komme seg ut å gjøre noe fornuftig, er bare tragisk. Er det rart det blir bråk?

Jeg er glad for at jeg var en av dem som stemte for å la irregulære flyktninger få arbeidstillatelse. Jeg mener det er det samfunnsøkonomisk mest fornuftige. Men aller viktigst: Det er det mest humane.

Read Full Post »