Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2016

De er mange. De er fattige. De er barn. Vi ser dem ikke.

Jeg stod på tredemølla på treningssenteret. På skjermen foran meg, på en kanal jeg ellers aldri ser på, var et program om fattige barn i Storbritannia. Historiene til barna vi fulgte var usentimentale i all sin usminkede ærlighet. – Jeg hadde bursdag for en måned siden, fortalte en ni år gammel gutt. Jeg fikk ingen gave fra mamma, men kanskje hun får bedre råd neste år, sa han, mens han strøk over kortet hvor moren hadde skrevet: «Hope your day will be special». En annen historie vi fikk innblikk i var søskenparet som solgte bamsene sine på gata så familien kunne få råd til å reparere hullet i taket. 3,5 millioner barn med slike historier er det i Storbritannia. Jeg begynte å tenke på hvor mange det er i vårt eget land.

På Statistisk sentralbyrås hjemmeside kan vi lese at det har skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Økningen var særlig sterk fra 2001 til 2005. Deretter fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi igjen i 2012 og 2013 på nytt fikk se en økning. Det var kanskje ikke bare å fjerne fattigdommen med et pennestrøk, slik daværende SV-leder Kristin Halvorsen bedyret i 2005. P7250186Det handlet bare om politisk vilje, mente hun den gang. I dag har de feste politikere en mer ydmyk holdning.

For antallet barn som lever i fattige familier i Norge har fortsatt å øke. Bare på ett år har antall barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge økt fra 84.000 til 92.000 barn. I dag er det altså like mange fattige barn i Norge som det er innbyggere i for eksempel Tromsø og Molde til sammen. I hver norske skoleklasse er det i gjennomsnitt mer enn to barn som lever i fattige familier.

Ser vi dem? De fleste av oss gjør ikke det. Men noen gjør det. Idrettsledere, som ser at fotballkontingenten ikke blir betalt, og lurer på om han skal la være å sende gutten hjem; Læreren som ser hvem som er hjemme fra skidagen fordi eleven ikke har ski; Barnehageassistenten som lurer i den sultne femåringen noen ekstra brødskiver før jenta blir hentet.

Men mange barn og unge er flinke til å skjule at de lever i familier med så dårlig råd at de defineres som fattige i statistikken. For hvem vil vel skille seg ut i vennegjengen? Som om det ikke er ille nok å være et ungt menneske med en kropp og et hode som er «under ombygning». Det kan neppe føles lettere å være fattig i en tid hvor mange tar det som en selvfølge å ha vinterjakker til mange tusen kroner.

Tallet vil fortsette å øke

sier familieminister Solveig Horne om barn som lever under fattigdomsgrensen. Det er ingen fallitterklæring. Det er realisme. For årsaken skyldes i hovedsak økt innvandring og et stadig vanskeligere jobbmarked.

Men regjeringen har ikke sittet med hendene i fanget. I fjor lanserte statsminister Erna Solberg en strategi på 64 punkter for å bekjempe barnefattigdom. Prislappen var på 106 millioner kroner og midlene skulle blant annet brukes på styrking av familievernets forebyggende arbeid, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og foreldrestøttende tiltak. Også den nasjonale tilskuddsordningen for bekjempelse av barnefattigdom ble styrket. Målet har vært å forebygge at fattigdom går i arv. For hindre det, må man jobbe målrettet på flere områder: Skolen styrkes slik at elever ikke faller ut av utdanningsløpet, det må lønne seg å jobbe og det må bli lettere å skape arbeidsplasser. Blant annet.grytevakt

Da jeg stod grytevakt for Frelsesarmeen i fjor, kom en rusmisbruker bort til meg og fortalte at hadde det ikke vært for pakkene som var samlet inn fra Frelsesarmeen, hadde han aldri fått noen gaver til jul i oppveksten.

Det er ingen lett oppgave å bekjempe barnefattigdom. Men hver og en av oss kan gjøre en forskjell.

Det koster lite å gi. Vi klarer vel det mellom handlerundene?

Read Full Post »

Snart er det jul. I alle fall har julebrus og pepperkaker inntatt butikkhyllene og handelsstanden har hengt lys og glitter i trærne. Mange gleder seg til å gjøre det ekstra koselig inne og ha litt fri fra jobb. Kom bare ikke trekkende med han derre Jesus.

I fjor vinter ble han nemlig sendt «på høring» av byens politikere. Jesus, altså. For hva skal vi egentlig med ham, vi som er så moderne og sekulære? Lær oss gjerne om all verdens religioner, møt alle med et åpent sinn! Men la for all del ikke skolebarn besudles med en julegudstjeneste. Også rett før jul, da! Vi skal tross alt ha det koselig.

Nå har altså bystyret i kirkehovedstaden og pilegrimsmålet Trondheim, bestemt at elevene må be om å få være med på julegudstjenesten, istedenfor slik ordningen har vært, at elevene kan reservere seg mot å delta.

I bystyret var det delte meninger. Selv Arbeiderpartiet som ellers alltid går i takt, stilte sine representanter fritt.

Geirmund Lykke fra KrF, undret seg over at nisser på låven, overflod av mat og drikke og kommersiell materialisme var livssynsnøytralt, mens budskapet om fred på jord var provoserende. Trenger vi ikke heller mer av det siste? Spurte han.

SVs Kenneth Kjeldsnes mente imidlertid at en aktiv påmelding til julegudstjenesten var et minimum av det man kunne forvente av skolen. Helst burde elevene ikke ha anledning til å delta på julegudstjeneste i det hele tatt.

Jeg er enig med Geirmund Lykke. For det første er skolegudstjenester rent formelt en del av skolens generelle kunnskapsformidling om norsk kultur og tradisjon og hjemlet i læreplanen.  Skolegudstjenestene skjer i skoletiden, og da er, som Høyres Michael Momyr uttrykte det i bystyret, eleven allerede påmeldt. Deltagelse – det være seg aktiv eller passiv – gir elevene anledning til å oppleve kristen og humanistisk arv og tradisjon i praksis. Kanskje er det også lettere å forstå andres kultur og historie, hvis man forstår sin egen.

Vi trenger å bruke alle sanser for å lære. Noen husker kanskje historien om enkelte skoler som i mat- og helseundervisningen i budsjettkutt-tider valgte å vise elevene bilde av en pizza og gav en teoretisk beskrivelse av smaken, istedenfor å la elevene lage pizzaen?

Nettopp. Det blir ikke helt det samme.

For det andre synes jeg rett og slett det er fryktelig trist at det nærmest skal være noe uanstendig i å la barn som bor i Norge få høre fortellingen om hvorfor vi faktisk feirer jul.

Er vi virkelige blitt så redde for tro og religion? Det virker som vi er langt mer komfortable med å høre om fremmede religioner og kulturer. For jeg er slett ikke så sikker på at SVs representant i bystyret mente at elever for eksempel ikke skulle få besøke en Moské eller en synagoge.

Adresseavisens kommentator Siri Wahl Olsen traff spikeren på hodet i fjor:

«I den politisk korrekte frykten for ikke å være tolerante nok, glemmer man at det verdinøytrale samfunnet ikke finnes, heller ikke i Norge. Vi undergraver vår egen kultur ved å være så redde for å gi barna innsyn i noe av det vi har regnet som norsk tradisjon de siste tusen årene. I misforstått redsel for ikke å være tolerante nok, er vi blitt intolerante mot vår egen kultur.»

For selv de av oss som i likhet med meg selv, ikke er oppvokst i et såkalt kristent hjem, har med oss en kristen kulturtradisjon i bagasjen. Derfor må vi ikke lære opp kommende generasjoner til å bli kulturreligiøse analfabeter.

Mine foreldre som selv ikke stod i statskirken forstod det. For dem var det aldri aktuelt å holde søsteren min og meg borte fra skolegudstjenestene. Vi fikk gjøre oss opp våre meninger basert på egne erfaringer og opplevelser. Det er jeg glad for.

Snart er det jul. Og jula varer som kjent helt til påske, og påsken handler heldigvis bare om Kvikk Lunch, skiturer og påskeegg.

Eller?

 

Read Full Post »