Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2017

Et sted på loftet ligger en gul T-skorte. På den står det «URO – et liv på kanten». Kjøpt da jeg jobbet i politiet. Men jeg levde aldri et liv på kanten.

Eirik Jensen gjorde det. Men om han er skyldig etter tiltalen vet jeg ikke.

Vi trenger ikke se krimserier på Netflix for å få litt spenning i hverdagen. Det holder å skru på radioen eller lese avisen.

13,9 tonn hasj, hemmelig kodespråk, penger gjemt i veggen og illegale våpen – Dette er bare noen av elementene i historien om narkotikaetterforskeren Eirik Jensen og hasjbaronen Gjermund Cappelen.

Kort fortalt er historien slik: I november 2013 etterforsker politiet en hasjliga ledet av Cappelen. Cappelen pågripes før juletider samme år. Cappelen forteller i avhør at han gjennom flere år har samarbeidet med Eirik Jensen om å innføre store mengder hasj. I februar 2014 pågripes Jensen og blir sittende i varetekt i tre måneder. To år senere tiltales Jensen for grov korrupsjon, medvirkning til grov narkotikakriminalitet og oppbevaring av illegale våpen. Den 9. januar i år startet saken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett. Saken er forventet å vare frem til midten av juni.

Aktoratet har sikret seg 1500 SMSer med det de mener er kodede beskjeder som viser Jensen og Cappelens kriminelle forbindelse. Som takk for hemmelig informasjon, skal Jensen ha mottatt 2,1 millioner kroner. Jensen skal ha gjemt penger i en garasjevegg og Cappelen skal ha bistått med å pusse opp Jensens bad. Jensen hevder han er uskyldig og at han på grunn av sin jobb har blitt vant til å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå.

I rettssal 250 i Oslo tinghus sa Eirik Jensen det slik i sin innledende forklaring:

Jeg har hatt oppgaver som ingen vet om. Det er nasjonale særdeles hemmelige prosjekter. Det har slitt både på meg og andre. (…) Jeg har levd et liv som ingen på politihuset har visst om.

Det tror jeg på. Det å jobbe som spaner på det nivået Jensen har gjort er et merkelig liv. Man lever i et miljø og får innsikt i en verden som er veldig fjern fra den vi andre kjenner. Det lille glimtet jeg fikk av dette gjennom mine år som jurist i politiet med organisert kriminalitet som spesialområde, gjorde meg ydmyk for den innsatsen mange tjenestemenn gjør for å skape en bedre hverdag for dem som sliter og gjøre landet tryggere for oss alle. Mange forbinder narkotikapolitiet med ransaking, tøffe pågripelser og undercovervirksomhet, men det er mye omsorg som gis i samtale med narkomane på gata og småting som ordnes opp i.

Eirik Jensen. Jobbet i Oslo-politiet siden 1977, ryddet opp i narkmiljøet i Slottsparken, ble etterforsker på narkotikaavdelingen, ledet kampen mot kriminelle MC-gjenger på 90-tallet, ledet Spesielle Operasjoner og gjengprosjektet X-ray, overført til seksjon for organisert kriminalitet i 2013. En av Oslo-politiets mest betrodde medarbeiderne.

Kanskje har han vært en pioner. For kampen mot narkotika er også en krig. Og i krigen måtte man være kreativ. Ligge helt opp under grensen for det lovlige. Noen ganger havnet man på feil side av grensen. Men samfunnsoppdraget var klart: De store skurkene skulle tas. Man måtte være enda smartere enn dem. Og for å bli det måtte man forstå hvordan skurkene tenker, komme inn på dem, lære dem å kjenne. Et liv på kanten, kalte de det. Tjenestemennene på det nå nedlagte URO-avsnittet.

Og for å ha sagt det tydelig: Det er ikke Jensen som skal bevise sin uskyld. Det er påtalemyndigheten som skal bevise hans skyld utover enhver rimelig, fornuftig tvil. Men sett at det klarer det, da. Da tenker jeg politiet bør spørre seg om man har system for å fange opp tjenestemenn som lever et liv i pakt med skriften på T-skjorten før det er for sent.

For står man på kanten er det nok med et skritt i feil retning.

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Plutselig en dag er de borte. De som alltid var der. Og du vet at ingenting blir akkurat som før.

På Facebook kan vi følge livene til hverandre. I alle fall de sidene vi velger å dele. Rundt juletider er det ikke bare hilsener om god jul og godt nytt år som legges ut. Det er også en del som forteller at de har mistet en av sine kjære. Noen ganger var døden ventet, mens andre ganger uventet. Uansett er det trist. For noen hjelper det kanskje litt å ha noen å dele sorgen med. Selv om smerten ikke blir mindre, får man satt ord på det man føler og får empati fra venner i sorgen. Andre igjen føler det blir for intimt å dele slike opplevelser. Da kan det være lettere å skrive om en avholdt artist som har gått bort. Også mennesker vi ikke kjenner kan ha preget livene våre og vi kan føle tristhet og savn når de er borte, uten at vi synes at det er pinlig å snakke om det på samme måte som en som stod oss personlig nær. Jeg tenker at hver og en får sette sine egne grenser for hva det er greit å dele på sosiale medier. Vi er forskjellige og det er bra.

Vi feiret 16-åringens bursdag da telefonen fra sykehuset kom. Det er livets gang. Mormor var gammel. Likevel er det rart at den siste av besteforeldrene er gått bort. Hvorfor besøkte jeg henne ikke oftere? Hvorfor spurte jeg henne ikke om mere? Nå er det for sent.

Det er mange som dør akkurat rundt juletider. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant stigning i dødstallene i månedene desember og januar. En amerikansk studie fra 2010 viser også at de dagene i året det dør flest mennesker av naturlige årsaker er 1. juledag, 2. juledag og 1. nyttårsdag. De fleste dør etter lang tids sykdom. Likevel er det ofte ikke lett som pårørende å være fortrolig med situasjonen når den først er der. Da er det godt vi har et helsevesen som gjør alt de kan for å gjøre avskjeden til en fin stund.

Men også andre yrkesgrupper møter døden på jobb. Prester i samtale med pårørende, ansatte i begravelsesbyrå, politiet og flere andre. Det står stor respekt av den omtanken og medmenneskeligheten som disse yrkesgruppene utviser hver eneste dag.

I Trondheim har også ildsjeler innen fagfeltet bygget opp et internasjonalt kompetansesenter for lindrende (palliativ) behandling. Arbeidet på dette feltet er viktig fordi det viser at livet har en verdi helt til siste slutt. Det er godt, ikke bare for den som vet at livet går mot slutten, men også for deres havstein-kirkepårørende.

Men noen ganger får vi ikke forberedt oss på døden. Ulykker, plutselig sykdom. Noen velger selv å avslutte sitt liv, og noen utsettes for andres ugjerninger. Enkelte av oss har vært nær noen som har mistet livet på en ufattelig og brutal måte. Noen pårørende har i slike situasjoner opplevd at folk tar avstand fra dem. Går over på andre siden av gaten, orker ikke stoppe og prate. Det er for vanskelig for oss, vi som ikke har opplevd det samme. Vi vet at ingenting kan hjelpe den som bærer slik sorg. Vi blir feige, redde for å si noe dumt. Men jeg vet at akkurat den feigheten er noe som smerter den som sørger. Det er godt når andre viser at de bryr seg, selv om ordene ikke strekker til. En klem betyr mye mer enn fine ord.

Men noen kan sette både ord og toner som hjelper i smerten over å ha mistet noen.

Et av mine yndlingsalbum er Blåmann! Blåmann! I diktet Når fuglene ikke synger hører vi Jan Erik Vold til Chet Bakers såre trompet

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn – mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. (…)

————————————

Uansett hvor mange eller få vi deler våre tanker og følelser med, uansett hvor mye profesjonell støtte og bistand vi opplever, er sorgen vår egen.

Read Full Post »