Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Et sted på loftet ligger en gul T-skorte. På den står det «URO – et liv på kanten». Kjøpt da jeg jobbet i politiet. Men jeg levde aldri et liv på kanten.

Eirik Jensen gjorde det. Men om han er skyldig etter tiltalen vet jeg ikke.

Vi trenger ikke se krimserier på Netflix for å få litt spenning i hverdagen. Det holder å skru på radioen eller lese avisen.

13,9 tonn hasj, hemmelig kodespråk, penger gjemt i veggen og illegale våpen – Dette er bare noen av elementene i historien om narkotikaetterforskeren Eirik Jensen og hasjbaronen Gjermund Cappelen.

Kort fortalt er historien slik: I november 2013 etterforsker politiet en hasjliga ledet av Cappelen. Cappelen pågripes før juletider samme år. Cappelen forteller i avhør at han gjennom flere år har samarbeidet med Eirik Jensen om å innføre store mengder hasj. I februar 2014 pågripes Jensen og blir sittende i varetekt i tre måneder. To år senere tiltales Jensen for grov korrupsjon, medvirkning til grov narkotikakriminalitet og oppbevaring av illegale våpen. Den 9. januar i år startet saken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett. Saken er forventet å vare frem til midten av juni.

Aktoratet har sikret seg 1500 SMSer med det de mener er kodede beskjeder som viser Jensen og Cappelens kriminelle forbindelse. Som takk for hemmelig informasjon, skal Jensen ha mottatt 2,1 millioner kroner. Jensen skal ha gjemt penger i en garasjevegg og Cappelen skal ha bistått med å pusse opp Jensens bad. Jensen hevder han er uskyldig og at han på grunn av sin jobb har blitt vant til å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå.

I rettssal 250 i Oslo tinghus sa Eirik Jensen det slik i sin innledende forklaring:

Jeg har hatt oppgaver som ingen vet om. Det er nasjonale særdeles hemmelige prosjekter. Det har slitt både på meg og andre. (…) Jeg har levd et liv som ingen på politihuset har visst om.

Det tror jeg på. Det å jobbe som spaner på det nivået Jensen har gjort er et merkelig liv. Man lever i et miljø og får innsikt i en verden som er veldig fjern fra den vi andre kjenner. Det lille glimtet jeg fikk av dette gjennom mine år som jurist i politiet med organisert kriminalitet som spesialområde, gjorde meg ydmyk for den innsatsen mange tjenestemenn gjør for å skape en bedre hverdag for dem som sliter og gjøre landet tryggere for oss alle. Mange forbinder narkotikapolitiet med ransaking, tøffe pågripelser og undercovervirksomhet, men det er mye omsorg som gis i samtale med narkomane på gata og småting som ordnes opp i.

Eirik Jensen. Jobbet i Oslo-politiet siden 1977, ryddet opp i narkmiljøet i Slottsparken, ble etterforsker på narkotikaavdelingen, ledet kampen mot kriminelle MC-gjenger på 90-tallet, ledet Spesielle Operasjoner og gjengprosjektet X-ray, overført til seksjon for organisert kriminalitet i 2013. En av Oslo-politiets mest betrodde medarbeiderne.

Kanskje har han vært en pioner. For kampen mot narkotika er også en krig. Og i krigen måtte man være kreativ. Ligge helt opp under grensen for det lovlige. Noen ganger havnet man på feil side av grensen. Men samfunnsoppdraget var klart: De store skurkene skulle tas. Man måtte være enda smartere enn dem. Og for å bli det måtte man forstå hvordan skurkene tenker, komme inn på dem, lære dem å kjenne. Et liv på kanten, kalte de det. Tjenestemennene på det nå nedlagte URO-avsnittet.

Og for å ha sagt det tydelig: Det er ikke Jensen som skal bevise sin uskyld. Det er påtalemyndigheten som skal bevise hans skyld utover enhver rimelig, fornuftig tvil. Men sett at det klarer det, da. Da tenker jeg politiet bør spørre seg om man har system for å fange opp tjenestemenn som lever et liv i pakt med skriften på T-skjorten før det er for sent.

For står man på kanten er det nok med et skritt i feil retning.

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Plutselig en dag er de borte. De som alltid var der. Og du vet at ingenting blir akkurat som før.

På Facebook kan vi følge livene til hverandre. I alle fall de sidene vi velger å dele. Rundt juletider er det ikke bare hilsener om god jul og godt nytt år som legges ut. Det er også en del som forteller at de har mistet en av sine kjære. Noen ganger var døden ventet, mens andre ganger uventet. Uansett er det trist. For noen hjelper det kanskje litt å ha noen å dele sorgen med. Selv om smerten ikke blir mindre, får man satt ord på det man føler og får empati fra venner i sorgen. Andre igjen føler det blir for intimt å dele slike opplevelser. Da kan det være lettere å skrive om en avholdt artist som har gått bort. Også mennesker vi ikke kjenner kan ha preget livene våre og vi kan føle tristhet og savn når de er borte, uten at vi synes at det er pinlig å snakke om det på samme måte som en som stod oss personlig nær. Jeg tenker at hver og en får sette sine egne grenser for hva det er greit å dele på sosiale medier. Vi er forskjellige og det er bra.

Vi feiret 16-åringens bursdag da telefonen fra sykehuset kom. Det er livets gang. Mormor var gammel. Likevel er det rart at den siste av besteforeldrene er gått bort. Hvorfor besøkte jeg henne ikke oftere? Hvorfor spurte jeg henne ikke om mere? Nå er det for sent.

Det er mange som dør akkurat rundt juletider. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant stigning i dødstallene i månedene desember og januar. En amerikansk studie fra 2010 viser også at de dagene i året det dør flest mennesker av naturlige årsaker er 1. juledag, 2. juledag og 1. nyttårsdag. De fleste dør etter lang tids sykdom. Likevel er det ofte ikke lett som pårørende å være fortrolig med situasjonen når den først er der. Da er det godt vi har et helsevesen som gjør alt de kan for å gjøre avskjeden til en fin stund.

Men også andre yrkesgrupper møter døden på jobb. Prester i samtale med pårørende, ansatte i begravelsesbyrå, politiet og flere andre. Det står stor respekt av den omtanken og medmenneskeligheten som disse yrkesgruppene utviser hver eneste dag.

I Trondheim har også ildsjeler innen fagfeltet bygget opp et internasjonalt kompetansesenter for lindrende (palliativ) behandling. Arbeidet på dette feltet er viktig fordi det viser at livet har en verdi helt til siste slutt. Det er godt, ikke bare for den som vet at livet går mot slutten, men også for deres havstein-kirkepårørende.

Men noen ganger får vi ikke forberedt oss på døden. Ulykker, plutselig sykdom. Noen velger selv å avslutte sitt liv, og noen utsettes for andres ugjerninger. Enkelte av oss har vært nær noen som har mistet livet på en ufattelig og brutal måte. Noen pårørende har i slike situasjoner opplevd at folk tar avstand fra dem. Går over på andre siden av gaten, orker ikke stoppe og prate. Det er for vanskelig for oss, vi som ikke har opplevd det samme. Vi vet at ingenting kan hjelpe den som bærer slik sorg. Vi blir feige, redde for å si noe dumt. Men jeg vet at akkurat den feigheten er noe som smerter den som sørger. Det er godt når andre viser at de bryr seg, selv om ordene ikke strekker til. En klem betyr mye mer enn fine ord.

Men noen kan sette både ord og toner som hjelper i smerten over å ha mistet noen.

Et av mine yndlingsalbum er Blåmann! Blåmann! I diktet Når fuglene ikke synger hører vi Jan Erik Vold til Chet Bakers såre trompet

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn – mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. (…)

————————————

Uansett hvor mange eller få vi deler våre tanker og følelser med, uansett hvor mye profesjonell støtte og bistand vi opplever, er sorgen vår egen.

Read Full Post »

De er mange. De er fattige. De er barn. Vi ser dem ikke.

Jeg stod på tredemølla på treningssenteret. På skjermen foran meg, på en kanal jeg ellers aldri ser på, var et program om fattige barn i Storbritannia. Historiene til barna vi fulgte var usentimentale i all sin usminkede ærlighet. – Jeg hadde bursdag for en måned siden, fortalte en ni år gammel gutt. Jeg fikk ingen gave fra mamma, men kanskje hun får bedre råd neste år, sa han, mens han strøk over kortet hvor moren hadde skrevet: «Hope your day will be special». En annen historie vi fikk innblikk i var søskenparet som solgte bamsene sine på gata så familien kunne få råd til å reparere hullet i taket. 3,5 millioner barn med slike historier er det i Storbritannia. Jeg begynte å tenke på hvor mange det er i vårt eget land.

På Statistisk sentralbyrås hjemmeside kan vi lese at det har skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Økningen var særlig sterk fra 2001 til 2005. Deretter fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi igjen i 2012 og 2013 på nytt fikk se en økning. Det var kanskje ikke bare å fjerne fattigdommen med et pennestrøk, slik daværende SV-leder Kristin Halvorsen bedyret i 2005. P7250186Det handlet bare om politisk vilje, mente hun den gang. I dag har de feste politikere en mer ydmyk holdning.

For antallet barn som lever i fattige familier i Norge har fortsatt å øke. Bare på ett år har antall barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge økt fra 84.000 til 92.000 barn. I dag er det altså like mange fattige barn i Norge som det er innbyggere i for eksempel Tromsø og Molde til sammen. I hver norske skoleklasse er det i gjennomsnitt mer enn to barn som lever i fattige familier.

Ser vi dem? De fleste av oss gjør ikke det. Men noen gjør det. Idrettsledere, som ser at fotballkontingenten ikke blir betalt, og lurer på om han skal la være å sende gutten hjem; Læreren som ser hvem som er hjemme fra skidagen fordi eleven ikke har ski; Barnehageassistenten som lurer i den sultne femåringen noen ekstra brødskiver før jenta blir hentet.

Men mange barn og unge er flinke til å skjule at de lever i familier med så dårlig råd at de defineres som fattige i statistikken. For hvem vil vel skille seg ut i vennegjengen? Som om det ikke er ille nok å være et ungt menneske med en kropp og et hode som er «under ombygning». Det kan neppe føles lettere å være fattig i en tid hvor mange tar det som en selvfølge å ha vinterjakker til mange tusen kroner.

Tallet vil fortsette å øke

sier familieminister Solveig Horne om barn som lever under fattigdomsgrensen. Det er ingen fallitterklæring. Det er realisme. For årsaken skyldes i hovedsak økt innvandring og et stadig vanskeligere jobbmarked.

Men regjeringen har ikke sittet med hendene i fanget. I fjor lanserte statsminister Erna Solberg en strategi på 64 punkter for å bekjempe barnefattigdom. Prislappen var på 106 millioner kroner og midlene skulle blant annet brukes på styrking av familievernets forebyggende arbeid, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og foreldrestøttende tiltak. Også den nasjonale tilskuddsordningen for bekjempelse av barnefattigdom ble styrket. Målet har vært å forebygge at fattigdom går i arv. For hindre det, må man jobbe målrettet på flere områder: Skolen styrkes slik at elever ikke faller ut av utdanningsløpet, det må lønne seg å jobbe og det må bli lettere å skape arbeidsplasser. Blant annet.grytevakt

Da jeg stod grytevakt for Frelsesarmeen i fjor, kom en rusmisbruker bort til meg og fortalte at hadde det ikke vært for pakkene som var samlet inn fra Frelsesarmeen, hadde han aldri fått noen gaver til jul i oppveksten.

Det er ingen lett oppgave å bekjempe barnefattigdom. Men hver og en av oss kan gjøre en forskjell.

Det koster lite å gi. Vi klarer vel det mellom handlerundene?

Read Full Post »

Snart er det jul. I alle fall har julebrus og pepperkaker inntatt butikkhyllene og handelsstanden har hengt lys og glitter i trærne. Mange gleder seg til å gjøre det ekstra koselig inne og ha litt fri fra jobb. Kom bare ikke trekkende med han derre Jesus.

I fjor vinter ble han nemlig sendt «på høring» av byens politikere. Jesus, altså. For hva skal vi egentlig med ham, vi som er så moderne og sekulære? Lær oss gjerne om all verdens religioner, møt alle med et åpent sinn! Men la for all del ikke skolebarn besudles med en julegudstjeneste. Også rett før jul, da! Vi skal tross alt ha det koselig.

Nå har altså bystyret i kirkehovedstaden og pilegrimsmålet Trondheim, bestemt at elevene må be om å få være med på julegudstjenesten, istedenfor slik ordningen har vært, at elevene kan reservere seg mot å delta.

I bystyret var det delte meninger. Selv Arbeiderpartiet som ellers alltid går i takt, stilte sine representanter fritt.

Geirmund Lykke fra KrF, undret seg over at nisser på låven, overflod av mat og drikke og kommersiell materialisme var livssynsnøytralt, mens budskapet om fred på jord var provoserende. Trenger vi ikke heller mer av det siste? Spurte han.

SVs Kenneth Kjeldsnes mente imidlertid at en aktiv påmelding til julegudstjenesten var et minimum av det man kunne forvente av skolen. Helst burde elevene ikke ha anledning til å delta på julegudstjeneste i det hele tatt.

Jeg er enig med Geirmund Lykke. For det første er skolegudstjenester rent formelt en del av skolens generelle kunnskapsformidling om norsk kultur og tradisjon og hjemlet i læreplanen.  Skolegudstjenestene skjer i skoletiden, og da er, som Høyres Michael Momyr uttrykte det i bystyret, eleven allerede påmeldt. Deltagelse – det være seg aktiv eller passiv – gir elevene anledning til å oppleve kristen og humanistisk arv og tradisjon i praksis. Kanskje er det også lettere å forstå andres kultur og historie, hvis man forstår sin egen.

Vi trenger å bruke alle sanser for å lære. Noen husker kanskje historien om enkelte skoler som i mat- og helseundervisningen i budsjettkutt-tider valgte å vise elevene bilde av en pizza og gav en teoretisk beskrivelse av smaken, istedenfor å la elevene lage pizzaen?

Nettopp. Det blir ikke helt det samme.

For det andre synes jeg rett og slett det er fryktelig trist at det nærmest skal være noe uanstendig i å la barn som bor i Norge få høre fortellingen om hvorfor vi faktisk feirer jul.

Er vi virkelige blitt så redde for tro og religion? Det virker som vi er langt mer komfortable med å høre om fremmede religioner og kulturer. For jeg er slett ikke så sikker på at SVs representant i bystyret mente at elever for eksempel ikke skulle få besøke en Moské eller en synagoge.

Adresseavisens kommentator Siri Wahl Olsen traff spikeren på hodet i fjor:

«I den politisk korrekte frykten for ikke å være tolerante nok, glemmer man at det verdinøytrale samfunnet ikke finnes, heller ikke i Norge. Vi undergraver vår egen kultur ved å være så redde for å gi barna innsyn i noe av det vi har regnet som norsk tradisjon de siste tusen årene. I misforstått redsel for ikke å være tolerante nok, er vi blitt intolerante mot vår egen kultur.»

For selv de av oss som i likhet med meg selv, ikke er oppvokst i et såkalt kristent hjem, har med oss en kristen kulturtradisjon i bagasjen. Derfor må vi ikke lære opp kommende generasjoner til å bli kulturreligiøse analfabeter.

Mine foreldre som selv ikke stod i statskirken forstod det. For dem var det aldri aktuelt å holde søsteren min og meg borte fra skolegudstjenestene. Vi fikk gjøre oss opp våre meninger basert på egne erfaringer og opplevelser. Det er jeg glad for.

Snart er det jul. Og jula varer som kjent helt til påske, og påsken handler heldigvis bare om Kvikk Lunch, skiturer og påskeegg.

Eller?

 

Read Full Post »

For meg er det først og fremst Oddannesand og lange bilturer til tante Gro og tante Frøydis i sør. Riktignok fikk vi hytte i Kragerø og tilbragte langt flere somre der. Men det jeg forbinder med barndommens somre, er teltliv, duften av prestegårdsroser og reiseradioen. 

Følelsen av å være den eneste våkne i det orange teltet om morgenen. Små hellige øyeblikk. Faren min som barberer seg. Musikk – Summer Wind med Frank Sinatra, Per Asplin som synger om barna som byttet spade og spann. Mor og far som ler av sketsjer ingen ler av i dag.

I dag er det nesten ingen som camper i telt. Utenom på fjellet da. Mine barn snakker om å sette av til til å shoppe når vi er på ferie. Det var ikke noe ord da jeg var barn. Vi handlet. Og da var det melk, kneipbrød og middag. Ellers kjøpte vi ting. Shopping var et ord vi lærte i 4. når vi begynte med engelsk.

Jeg hører jo selv at jeg høres snusfornuftig, sentimental og gammelmodig ut. Det kan jo ha en sammenheng med at det er nettopp det jeg er. Akkurat nå. 

I sted danset jeg rundt i huset til gangsta` rap, altså. Årene er ikke lagt inn helt, sjø. Selv om jeg er mange år eldre enn mine foreldre var da vi ferierte utenfor Kristiansand og Larvik.

Nå venter jeg bare på min senterpartivenninne som jeg skal plage med mine sommerminner. Og en god Chablis.

http://open.spotify.com/user/r5b/playlist/16hP8WmNAPv7Rs98NZYynB

Read Full Post »

Helg, men også slutt på vinterferie for noen av oss. 

Kjerlighetsdikt kan være godt å lese av og til, enten man befinner seg i den ene eller den andre livssituasjonen. Et av de fineste diktene jeg vet er Ingeborg som Viggo Stuckenberg skrev til sin hustru. Jeg tar bare med deler av det her (IV og VI), men hele diktet finnes på denne bloggen under Mine dikt.

Nu brister i alle de Kløfter,
som fured og sprængte mit Sind,
Alverdens fagreste Blomster
for Sommerens sagte Vind.

Thi to, som elsker hinanden,
kan volde hinanden mer’ ondt
end alle de argeste Fjender,
som hævner sig Jorden rundt;

Og to, som elsker hinanden,
kan læge de ondeste Saar
blot ved at se paa hinanden
og glatte hinandens Haar.

Lykken mellem to Mennesker
er hverken Hu! eller Hej!
snarest er den et ensomt Græs,
der grønnes paa stenet Vej.

Lykken mellem to Mennesker
er hverken Kys eller Klap,
snarest er den et Skumringssus,
der aander, hvor Solen slap.

Lykken mellem to Mennesker
er som den dunkle Nat,
stille, men med de tusinde,
tavse Stjerner besat.

Read Full Post »

…skal jeg forsøke å skrive enkelt om datalagringsdirektivet. Men i kveld drikker jeg rødvin og lager pizza til storinnrykk av slekta. I mellomtiden legger jeg ut et dikt av Inger Hagerup. Hun tenkte ikke på et fremtidig datalagringsdirektiv da hun skrev dette, men jeg tror ikke det skader å ha vår frihetsfølelse i bakhodet når vi leser:

Vær utålmodig menneske!

Langsomt blir allting til.
Skapelsen varer evig.
Mørket ble lys og lyset ild,
og mennesket våknet en dag og sa:
Jeg vil!
Langsomt blir allting til.
Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.
Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.
Men dette vet vi, at vi er med på å skape
det evige livet, skape det ondt eller godt.
Vi vil ikke tape.
Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.
Mange var veiene. Det bar galt avsted.
Styrken ble makt og makten vold.
Og mennesker trampet hverandre ned.
Men alltid var drømmene den ytterste virkelighet.
Langsomt blir allting til.
Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.
Hva er det vi vil?
Drømmer og utopier sier de kloke menn,
de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!
Livet er ikke bare hus og mat og penger.
Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,
alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag.
Det haster, det haster idag!
Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!
Det gjelder vårt evige, korte liv.
Det gjelder vår jord.

Read Full Post »

Older Posts »