Feeds:
Innlegg
Kommentarer

”Når jeg ser summene som skal kuttes i barnevernet blir jeg skeptisk.”

Dette var ordene som ble uttalt til Adresseavisen fra en av sentrum-venstre-alliansens talspersoner som en reaksjon på rådmannens forslag til store kutt i barnevernet.

Men skepsisen var neppe av det sterke slaget. I alle fall varte den ikke frem til budsjettet skulle skrives.

For i år er de rød-grønn-gule kuttene på barnevernsområdet enda større enn i fjor.

Og jeg snakker ikke om kutt i form av sparte kostnader i forbindelse med omorganisering.

Jeg snakker om direkte kutt i tiltak som skulle gått til barn og familier i krise.

At Arbeiderpartiet og SV i flere år har saldert budsjettene med midler til barn som er plassert utenfor hjemmet, er vi godt kjent med. Men i år er det kuttet aller mest i de tiltakene som skulle vært satt inn i hjemmet. Det er den hjelpen som ville kunne ha bidratt til at flere barn fikk vokse opp hos sine biologiske foreldre istedenfor å bli plassert i fosterhjem eller institusjon.

I år salderes budsjettet totalt med 4,5 millioner kroner i rene tiltak, og fra 2015 kuttes det med hele 11 millioner kroner. Det vil merkes av våre mest sårbare innbyggere.

Men hvem er de egentlig, barnevernsbarna? Jo, det er barn og unge som ofte daglig utsettes for vold, overgrep, og omsorgssvikt fra psykisk syke eller rusa foreldre. Det er barn og unge i alle aldre, men størst er økningen av i aldersgruppen 0 og 4 år. Våre aller minste.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette er ikke en interessegruppe som innkaller til folkemøter.
Dette er ikke innbyggere som ber om å få snakke med politikere.
Dette er ikke mennesker som sitter på galleriet under våre bystyremøter eller lager e-postkampanjer for at vi skal styrke budsjettene.
Dette er ikke barn som har foreldre som taler deres sak.
Tvert imot.

Det er nettopp derfor vi i denne sal har en særlig plikt til å løfte frem og verne om denne gruppen barn og unge som lever under uverdige forhold.

For vi vet at tidlig og riktig hjelp ofte er avgjørende for å unngå akkuttplasseringer og omsorgsovertagelser. Derfor satser vi i år på å utvikle et nytt lavterskeltilbud til familier som sliter – et familiesenter hvor foreldre kan få råd og veiledning til å klare omsorgsoppgavene på en god måte.

For at kommunen skal kunne gi et godt barnevernsfaglig tilbud, er vi avhengig av å vite hvordan barn og familier som kommer i kontakt med barnevernet opplever kontakten. Derfor setter vi av midler til en ny brukerundersøkelse.

Og det er fortsatt behov for flere fosterhjem og bedre oppfølgning av disse fra kommunens side. Derfor setter også våre partier av midler til dette.

Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet vil nok en gang understreke at kommunen har en lovbestemt plikt til å gi barn som lever med omsorgssvikt den hjelpen de har behov for uavhengig av kommunens økonomi.

Jeg er stolt av at våre partier ikke vil være med på å gi minst til dem som trenger det mest.

Vi har et hjerte for våre aller svakeste –

De barna som akkurat nå gruer seg veldig til jul.

Reklamer

I en debatt med Kåre Willoch i 1985 uttalte Gro Harlem Brundtland at 50 000 personer i helsekø var ”hjerterått”. Siden skulle helsekøene øke kraftig.

Da sentrum-Høyreregjeringen tok over i 2001 hadde helsekøene vokst til over 260 000 parienter. I løpet av fireårsperioden ble køene redusert med 60 000, noe som ifølge en rapport fra SINTEF skyldtes at den borgerlige regjeringen hadde økt kjøp av helsetjenester fra private sykehus.

Da den rødgrønne regjeringen overtok ble denne politikken reversert. Få måneder etter regjeringsskiftet fikk helseforetakene beskjed om å begrense avtalene med private. I januar 2012 stod igjen over 280 000 pasienter i kø for å få nødvendig behandling.

Det er ingen tvil om at tematikken rundt helsekøene kan være problematisk. Når tilbudet på behandlinger øker, øker også etterspørselen. Men å bortdefinere problemet med helsekøer med en slik forklaring, slik helseminister Jonas Gahr Støre har gjort i flere debatter, eller å si som Senterpartiets leder at problemet skyldes at pasientene ikke møter opp til timen, er helt uakseptabelt.

For det er ingen tvil om at svært mange mennesker står i lang kø for å få behandling som for eksempel kan være helt avgjørende for å komme tilbake i arbeidslivet eller få en vesentlig bedret livskvalitet.  Og dette står den rødgrønne regjeringen og ser på samtidig som de vet at det er ledig kapasitet ved private sykehus.

Høyre vil imidlertid  gi den enkelte pasient rett til selv å velge behandlingstilbud der det er ledig kapasitet for det offentliges regning. Vi vet at det er viktigere at man får hjelp, enn hvor man får hjelp.

I Høyre vet vi at bak hver pasient i helsekø ligger en personlig historie.

Vi setter mennesker foran systemer. Derfor trenger Norge en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger for å få ned de uverdige helsekøene.

Tingrettsdommer Wenche Elisabeth Arntzen markerte i dag med all tydelighet hvem som dømmer. Ikke sakkyndige, ikke advokater, ikke journalister eller folk flest, men domstolen.

Gjennom en grundig og pedagogisk dom gikk hun og dommer Arne Lyng gjennom vilkårene for straff, faktisk og juridisk, punkt for punkt før de gav oss innsikt i straffebedømmelsen med klar hilsen til ettertiden.

Mest spenning var knyttet til vurderingen av tilregnelighetsspørsmålet. Etter en gjennomgang av de ulike forståelser for hvor mye tvil som eventuelt skulle til for å kjenne tiltalte utilregnelig, gikk dommerne over til en meget utførlig vurdering av bevisene, hvor konklusjonen ble at man «ut over rimelig tvil» var overbevist om at tiltalte var tilregnelig:

Etter en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet, jf. straffeloven § 44. Tiltalte skal følgelig straffes for sine handlinger.

Dommen er ikke rettskraftig. Domfelte har ikke frasagt seg ankeretten selv om han i dag sa at han ikke ville komme til å anke. Vi må ennå vente i 14 dager. At påtalemyndigheten ikke anket var klokt, men også det eneste de kunne gjøre. Jussen var det intet i veien med. Det var bevisbedømmelsen påtalemyndigheten var uenige med domstolen i, og selv her var aktoratet i tvil før de selv la ned sin påstand.

Forhåpentlig blir dommen stående.

Det er mye å ta tak i i ettertid. Men domfelte har fått en straff som fortjent. Vi har et rettssystem som fungerer.

-Aktor spør om hvorfor Breivik …

-Breivik smiler når han svarer…

Retten er satt og avhør begynt. Men så lukkes dørene for oss uten adgangskort til hovedforhandlingen. Vi får ta til takke med å få avhørene formidlet via journalistenes liveblogger og referater.

Men jeg vil ikke ha det slik.

Jeg vil ikke få virkeligheten filtrert gjennom journalisters mer eller mindre innsiktsfulle tolkninger av tiltaltes psyke eller vurderinger av aktors stemmebruk. Jeg vil ikke skånes fra virkeligheten. Jeg vil ikke fris fra det vonde. Jeg vil fris fra journalistenes kjatring.

Jeg vil høre hvordan spørsmål blir stilt, hvordan svarene faller. Jeg vil se hvordan tiltalte reagerer. Også kroppsspråket, valgene av ord, intonasjonen er viktig for å danne seg et bilde av gjerningsmannen. Det er en viktig del av historien. En historie som skrives i dette øyeblikk.

Flere usjønnsomme beslutninger har gjort at formidlingen av Norges mest eksepsjonelle og gruoppvekkende terrorsak til tider minner om et OL-studio, med pludring og gjester i studio.

Men det er ikke slik at Breiviks potensielle fans ikke får sett aggitasjonsvideoen (jeg så den på BBC), eller ikke får innblikk i hans forskrudde tanker. Det er det norske folk som avskjæres fra å ta del i den hisorien som skrives minutt for minutt.

Det er en fornærmelse både mot norske borgeres intellekt og følelsesliv å sensurere virkeligheten. Hvor grusom den enn måtte være.

Vi skulle møte terrorhandlingene med mer åpenhet og  demokrati. Det burde ha forpliktet mer enn det så langt har gjort.

Regjeringen har nylig sendt ut et høringsnotat om revidert fastlegeforskrift.

Forslaget inneholder en rekke nye pålegg for fastlegene, blant annet om oppsøkende virksomhet og rapportering. I høringsbrevet står det for eksempel at fastlegene skal ha oversikt over både tjenestebehovet og legemiddelbruken, samt hvilke faktiske tjenester listeinnbyggerne mottar i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Forslaget inneholder krav om flere hjemmebesøk, maks 48 timers ventetid, samt at 80 prosent av telefonhenvendelsene skal besvares innen to minutter.

I tillegg pålegges fastlegene et større ansvar for alle pasientene på sine lister – også de som ikke selv tar kontakt eller ikke ønsker kontakt med fastlegen. Regjeringen har definert disse som «underforbrukere» av fastlegeordningen. Den enkelte vet med andre ord ikke best selv om man har behov for legetjenester eller ikke! Dette er en alvorlig inngipen i den enkeltes selvbestemmelsesrett og personlige ansvar for egen helse.

Leder av Yngre legers forening og sentralstyremedlem i Den norske legeforening, Johan Torgersen, har uttalt at forslaget utfordrer et etisk prinsipp for legevirksomhet hvor individet selv skal få definere sitt ønske om helsetjenester og beholde sin fulle autonomi i kontakt med helsetjenesten. Han mener forslaget avslører departementets manglende innsikt i medisinske forhold og en overformyndersk holdning til enkeltpersoner.

Landets fastleger har videre uttalt at regjeringens forslag inneholder tallrike og motstridende pålegg om tilgjengelighet, oppsøkende virksomhet og rapportering. Videre karakteriserer fastlegene oppgavene regjeringen vil pålegge dem som uoverkommelige og vil medføre en dyrere og dårligere fastlegetjeneste.

Jeg deler legenes bekymring, og vil på det sterkeste advare mot en forskrift som i liten grad handler om fastlegens viktigste oppgave:  God og effektiv pasientbehandling.

Regjeringen ønsker i sitt forslag å pålegge legene en rekke oppgaver som vil trekke legene bort fra pasientene, og svekke legenes mulighet til selv å prioritere hva som er viktig og mindre viktig. Dette vil innebære mere byråkrati og mindre pasientrettet arbeid.

Forslaget til ny fastlegeforskrift føyer seg i inn rekken av detaljstyrende forslag og påbud fra den rødgrønne regjeringen. 

Fastlegeordningens suksess har vært partnerskap og forpliktende avtaler – altså et gjensidig forhold mellom kommunen og fastlegene, og mellom legene og pasientene. 

Nå må regjeringen gå i dialog med landets fastleger der utgangspunktet for en ny forskrift må være basert på gjensidig tillit – ikke detaljstyring, overformynderi, byråkrati og sanksjoner.

Da jeg jobbet i politiet, var en av de viktigste oppgavene jeg hadde å ta raske beslutninger. Det var ofte viktigere å komme med en rask og klar beslutning, enn at det i ettertid skulle vise seg å være den mest korrekte beslutningen. En for sen beslutning kunne ødelegge en hel etterforskning, eller endog koste liv.

Slik er det ikke i politikken. Det går sjelden liv tapt om en leder stopper opp og tar seg god tid før han eller hun tar en beslutning. Men forventningen om raske og handlekraftige avgjørelser og svar kan oppleves som absolutte. 

Og politiske ledere tar raske avgjørelser og svarer raskt. Det er jobben deres. Det er derfor de er ledere. Etterpå stiller media og andre ofte spørsmål om det som ble sagt eller gjort var det mest korrekte, den beste løsningen osv.

Men hvordan hadde vi reagert om for eksempel Kristin Halvorsen hadde svart at jammen var hun blitt litt usikker på om Lysbakken egnet seg som leder?

Og hvordan hadde reaksjonene vært om Erna Solberg hadde svart at hun ikke hadde noen oppfatning av hvorvidt Warloe burde stille til valg igjen?

Kanskje hadde det gått greit, men jeg tror sjansen er stor for at noen straks ville rope opp om svake ledere, og påstander om at politikere beskytter sine egne.

Diskusjonene om partilederne var for raskt ute, vil sikkert fortsette. Men glem aldri å speilvende problemstillingen.

Kvinnekraft mot Israel og retusjerte motebilder

er Adresseavisens overskrift i den to-siders lange reportasjen fra 8. marstoget. I år handler parolene blant annet om gratis prevensjon og boikott av Israel.

Selv er jeg verken tilhenger av at staten skal dele ut gratis prevensjon til alle (les: grenser for politikk) eller for å boikotte Israel, så jeg blar ufortrødent videre i «Midt-Norges frie stemme».

*Trondhjemsjente klar for matematikk-OLOg da ser jeg det, en liten unnseelig notis på side 34:

Sofia ble Abel-mester

I i den seks linjer lange notisen fortelles det at trondhjemsjenta Sofia Lindqvist har vunnet finalen i Abel-konkurransen. Det er første gang en jente har vunnet alene siden 1985.

1985!

Da var jeg russ. Det er lenge siden.

Det var 25 deltagere i Abel-finalen. Syv av dem var jenter.

Så, kjære Adresseavisen: Hvorfor lager dere ikke et stort intervju med Sofia? Hadde det ikke vært spennende å høre hennes tanker om hvordan vi skal få flere jenter til å studere realfag? Hva med et felles intervju med Sofia og den prisvinnende hjerneforskeren, May-Britt Moser eller prosjektleder ved Nasjonalt senter for matematikk og leder av Matematikkhuset, Gerd Bones?

Rollemodeller er viktige fordi de inspirerer oss andre til å strekke oss etter våre drømmer. Media har en viktig oppgave i å synliggjøre disse forbildene.

Jeg ønsker Sofia lykke til i Matematikk-OL i Argentina!
Jeg ønsker Adresseavisen god bedring!

Og BTW Trondheim Høyre kommer til å arrangere et åpent møte om jenter og realfag. Adressa skal få egen invitasjon.