Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Afghanistan’

Det sier de alltid til hverandre kvinner og menn som gjør tjeneste i internasjonale styrker. De som risikerer livet. De som gjør en innsats på vegne av sine lands myndighter og internasjonale organer.

Det var også det siste de sa til hverandre Siri Skare og mannen min da de gav hverandre en klem til avskjed for kort tid siden.

Han kom hjem.

Mine tanker går til Siri Skares pårørende.

Advertisements

Read Full Post »

Hjem til jul

Nå er flyet akkurat tatt av, og mannen min er på vei tilbake til Afghanistan. Julepermisjonen er over. 

Da han kom var det gått mer enn 14 uker siden jentene og jeg så ham sist. Det er lang tid. Etter fire dager hjemme sa han at Taliban var lettere å ha med å gjøre. Og jeg tenkte det samme.

For det er nemlig ikke enkelt å tilpasse seg hverandre når man har vennet seg til så ulike måter å leve på. Han har sitt liv i Afghanistan. Står opp kl 0515 hver dag, trener og er på jobb til 2130-2200 hver dag. Også i helgene. Ikke én dag fri på 3,5 måneder. Her hjemme går livet nesten som før bortsett fra at det alltid er jeg som kjører til fiolinspilling, er med på skoleavslutninger og heier på sidelinja på fotballbanen. Ingen av oss har en fortrolig venn å snakke med om kvelden. Ingen arm å ligge på.

Men han har i alle fall to permisjoner i løpet av det drøye halvåret han er ute. Amerikanerne er ute ett år i slengen og får én permisjon i løpet av perioden. Mannen min sier det er hjerteskjærende å høre når de snakker med ungene på telefonen. Det skjer mye på et halvt år.

Jeg tror det er viktig å være klar over at det tar tid å venne seg til hverandre etter lang tids fravær. Og jo lengere fravær, jo lengere justeringstid trenger man. Det er heller ikke selvsagt at man venner seg til å være fra hverandre. Jeg synes ikke det har gått noen form for rutine i dette, selv om det er tredje gangen mannen min er ute.

Første gang han var ute, bare fire måneder, syntes jeg det gikk så greit at jeg i grunnen lurte på om jeg trengte noen mann i det hele tatt. Den følelsen tok det slutt på gangen etter. Da var det snerekord i Trondhjem. Denne gangen er vi begge godt klar over alle vanskelige følelser som følger med et fravær, og vet hvorfor vi reagerer som vi gjør. Det er ingen selvfølge at man takler alt. Men det hjelper å snakke. I morgen har vi vært gift i 20 år.

Read Full Post »

Selvfølgelig reagerer vi når primalinstinkter blåses opp på forsiden av VG. Vi får et glimt av en verden vi ikke kjenner, som vi ikke vil kjenne. Uttalelsene er så langt fra det vi får assosiasjoner til når vi hører politikere snakke om «fredsbevarende styrker». Noen har kanskje fått inntrykk av at vår tilstedeværelse i Afghanistan er et rent humanitært prosjekt som går ut på å bygge brønner og pikeskoler. Det er det ikke. Norge deltar i krig. Både folkerettslig og i praksis. Vi sender våre menn og kvinner ut med mandat til å drepe. På oppdrag fra Storting og regjering.

Men mange politikere gjennom flere regjeringer har vegret seg for å si at Norge deltar i krig. I kronikken Krig, eller ei? sier offiseren Steinar Skaar, nå tjenestegjørende i Afghanistan, det slik: 

Statsminister Stoltenberg har brukt uttrykket «krigslignende handlinger», og viser til folkeretten som begrunnelse for at vi ikke er i krig med Afghanistan. Representanter for regjeringen har også tidligere vært ubekvemme med å definere situasjonen i Afghanistan som krig, blant annet hevdet Kristin Halvorsen i 2007 at «krig er noe som skjer mellom stater».

At vi ikke er i krig med Afghanistan, er for så vidt riktig, hevder kronikkforfatteren. Men Norge er, som en del av den internasjonale alliansen, ISAF, part i en væpnet konflikt av såkalt ikke-internasjonal natur. Men folkeretten stiller ikke krav til at konflikten skal være mellom stater for at den skal klassifiseres som en væpnet konflikt. Er en ikke internasjonal væpnet konflikt en krig? spør offiseren og sier videre:

Det er nå klart for de fleste at situasjonen i Afghanistan ikke er en vanlig fredsbevarende operasjon lik dem Norge tradisjonelt har deltatt i, men en blodig konflikt hvor våre motstandere ikke synes å sky noen midler. Hvorfor er det da så vanskelig å kalle dette krig?

Ja. Har vi litt problemer med å ta inn over oss alle de kontorversielle sidene av det å delta i krig? For vi vil jo ikke at våre soldater skal være lik amerikanske, eller danske for den del? Vi er liksom jo litt snillere, litt mer fredselskende her på berget.

Kontrasten mellom enkelte politikeres distanserte holdning og situasjonen for dem står står midt opp i krigssituasjonen er åpenbar. At enkelte politikere høylydt tar avstand fra utsagn fra de unge soldatene, er derfor ikke uventet. Mer overraskende er uttalelsene til forsvarssjef Harald Sunde. Han går så langt som å si at uttalelsene til soldatene er et

hån mot de tusener av menn og kvinner som har gitt så mye for å sikre en bedre fremtid i Afghanistan. Det er en hån mot de som ga sitt liv i denne jobben.

Dette synes jeg er lite skjønnsomt av forsvarssjefen. Vel må uttalelsene kunne karakteriseres som «umodne». Men stikker man mikrofonen opp i skyttergraven, kan man kanskje ikke forvente noe annet?

Nå kan det nok hende at det blant deler av dem som tjenestegjør i Afghanistan er holdninger som ikke nødvendigvis er gode eller akseptable. På den annen side må man forstå at den utladningen som ligger å være i en kampsituasjon og lykkes, gir en voldsom tilfredsstillelse der og da, eller en mestringsfølelse om man vil. Sammenligningen med sex er kanskje plump, men rent psykologisk er det helt klart beslektede reaksjoner.

Når vi sender kvinner og menn ned til Afghanistan må vi i det minste forsøke å forstå hva det betyr. Åpenhet og dialog, er viktig og nødvendig. Umiddelbare fordømmelser fra lenestolen, bør vi holde oss for gode til.

Read Full Post »

Hun gråt seg i søvn i går kveld, minstejenta.

– Hvorfor er pappa i Afghanistan?
– Fordi det er jobben hans, vet du.
– Men hvorfor er det akkurat pappa som skal være der? Og hvorfor er du borte bestandig?

Nei, jeg tenker ikke så mye på nominasjonsprosesser for tiden.

Read Full Post »

Nå har jeg begynt å grue meg. Om ikke lenge reiser mannen min til Afghanistan igjen. Eller Langtvekkistan, som yngstejenta kaller det.

Etter at jeg så den siste dokumentaren på NRK2 om veibomber langs veier mannen min har kjørt på tidligere oppdrag, kom redselen krypende. Jeg som er så rasjonell og rolig bestandig. Som klarer det meste. Nå føler jeg meg hverken rolig eller flink.

Jeg gruer til å måtte forte meg å dempe lyden på TVen så ungene ikke skal høre om uro og trefninger. Jeg gruer til å lese savnet i jentenes ansikter når de sier at de har det bra, selv om pappa er borte. Jeg gruer til lange kveldsmøter og dårlig samvittighet. Jeg gruer til å koordinere besteforeldrebarnevakter, som selv kunne trengt en hvil.

Jeg gruer til å si til alle at alt går bra, når jeg mest har lyst til å skrike ut at det slett ikke går bra og at jeg er FRYKTELIG, FRYKTELIG SLITEN.

Mannen min fortalte at en gang han skulle ut av leiren, ville en tysk kollega ikke bli med. Han var nygift og hadde lovet at han ikke skulle dø.

Men ingen kan gi slike løfter. Det vet jeg godt.

Read Full Post »

Det norske forsvar mangler militærleger. Mange husker sikkert daværende sanitetsjef, generalmajor Leif Sverre Roséns uttalelser i 2007 om at legedekningen var så dårlig i Afghanistan at soldatenes sikkerhet var truet. Roséns frittalenhet ble litt vel sterk kost for regjeringen, Rosén måtte ta sin beret og tre av.

Men myndighetene oppfattet etterhvert poenget, og nye legestillinger ble opprettet. Legene (med kirurgi og anestesi som spesiale) skulle ansettes i åremålsstillinger og være i beredskap for Forsvaret med seks måneders tjenestetid hvert år øremerket for internasjonale operasjoner.

Nå viser det seg imidlertid at bare 11 av de totalt 24 stillingene er besatt.

De nye stillingene ble fordelt på en del av landets sykehus. Fire av de nye stillingene skulle være tilknyttet Universitetssykehuset i Tromsø. Disse stillingene ble imidlertid aldri besatt, og er nå vedtatt flyttet. Delvis skyldes dette at det var mangel på kvalifiserte søkere til stillingene. Men inntil Aftenposten skrev om saken var det ikke allment kjent at problemene også skyldes at legekrefter med Mads Gilbert i spissen hadde forsøkt å blokkere at leger med forsvarsbakgrunn fikk jobb ved sykehuset. I et brev til sykehuset i 2007 med tittel Ingen legeavtale med Forsvaret! skrev legene:

 At «Fredsuniversitetet» i Tromsø med sin universitetsklinikk UNN skal være leverandør av militært helsepersonell til militære operasjoner i krigs- og konfliktområder ledet av USA, er etter vår mening politisk uakseptabelt og uetisk.

Uetisk? Er det uetisk og uakseptabelt å melde seg til tjeneste for å redde liv under andre himmelstrøk? Når Stortinget har besluttet at Norge skal sende norske kvinner og menn på farlige oppdrag? Er det slik at noen liv er mer verd å redde enn andre? Er man ikke en bra lege hvis man ikke er rettroende nok? 

Nå er det nok gode grunner til å utlyse stillingene ved større og mer sentrale sykehus. Personnell som har vært ute i felten fremhever behovet for større fagmiljø og hyppig erfaring i kirurgiske inngrep som vesentlig for militærleger som sendes på internasjonale oppdrag. Selv om Forsvaret i dag sier legedekningen er god, må de hente inn sivile leger på kortere kontrakter enn det vår egen ordning gir anledning til. Jeg skjønner Forsvarets bekymring. Helseministeren må rydde opp. Kanskje gjør det ingenting at hun også har vært Forsvarsminister.

Men holdningene til Mads Gilbert og hans kumpaner, må de selv rydde opp i.

Read Full Post »

Er det noen som husker Prussiluskan, alias tant Pruselius? Den strenge barnehjemstanten i Pippi Langstrømpe – hun som ville redde Pippi fra et farefylt liv som eneboer i Villa Villekulla?

Pippi kjempet en iherdig kamp mot Prussiluskan. Pippi ville ikke innordne seg. Hun tok sjansen på at hun kanskje måtte hamle opp både med bøllete gutter, tyver og sjørøvere om det skulle bli nødvendig.

Pippi var en heltinne for meg og mange av mine jevnaldrene på 70-tallet. Jeg sprang rundt med strømpebukse på hodet, så ble det liksom en flette på hver side. Jeg klatret til topps i trærne og rente fort på ski. Vi visste at det var farer i verden. Vi visste at vi ikke skulle bli med hjem til fremmede menn, selv om de sa de hadde en syk kattunge, eller bød på gotteri. Da vi ble eldre, tok vi alltid ordentlig drosje hjem fra byen. 

Nå er jeg blitt en middelaldrende dame. Det høres jo helt skrekkelig ut – jeg er jo ikke gammel! Og inni meg er jeg jo akkurat den samme klatrejenta med strømpebukse på hodet. Mormoren min på 89 sier hun føler seg som da hun var ung, bortsett fra at hun holder på å miste synet. Mormor som svømte fra Skansen til Munkholmen og giftet seg med Kvitreven. Hun var en ordentlig Pippi Langstrømpe. Det var forresten farmor også. Kanskje alle kvinner stammer fra Langstrømpeætta?

Men siden jeg nå snart er 44, har jeg kanskje lov til å undre meg over hvordan samfunnet har utviklet seg? Jeg opplever at vi er inne i en tid hvor vi skal sikres på alle bauger og kanter. Ikke bare barna våre som sykler rundt med sykkelhjelm på sine trehjulssykler, men også vi voksne. Vi innfører en masse regler for at vi skal føle oss trygge. Elektronisk kartlegging av pedofile, så kan vi krysse ut den faren. Vi deltar i krig, men selv utenriksministeren sier det ikke høyt. 

Og –Redder vi ett barn….   

Livet er ikke omkostningsfritt. Vi ferdes under eget ansvar og ingen av oss har noen garantier for noe som helst. Men vi kan klatre i trær, svømme til Munkholmen eller gjøre en innsats i Afghanistan. Hvis vi vil. Og tør.

Jeg heier fortsatt på Pippi, men jeg er redd Prussiluskan har vunnet.

Read Full Post »

Older Posts »