Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘arbeidsmiljø’

Det er ikke så ofte jeg blir satt ut. Det ble jeg i dag. Uke-Adressas reportasje om Den uvirkelige døden, om ungdom som brått dør og om vennene som sørger, vekket gamle minner.

Reportasjen forteller om tre av høstens tragiske hendelser som rammet unge mennesker midt i livet: et drap, en påkjørsel med dødelig utfall og om en unggutt som døde under fotballtrening. Vennene til dem som gikk bort forteller til avisen at sorgen er lettere å bære når man står sammen. Ungdommene forteller at mange deler følelsene sine med andre på facebook, msn og nettby. Andre skriver brev. Noen av ungdommene forteller at de er blitt mer bevisste på hvordan de oppfører seg mot hverandre. En av dem sier at det hadde vært forferdelig om han hadde kranglet med noen uten å skvære opp. En annen forteller at det ville vært grusomt hvis han hadde skyld i at et mobbeoffer tok sitt eget liv.

Jeg har vært der. Da jeg var 15 ble en av mine nærmeste venninner drept. 1. juledag tok faren livet av min venninne, hennes veslevoksne lillebror og moren med det pene håret. Jeg husker ikke mye av den julen. Men jeg husker samlingene vi i venngjengen hadde etterpå. Facebook og msn var ikke funnet opp den gangen. Ikke tekstmeldinger heller. Bare noen få familier hadde mobiltelefoner, de kostet en liten formue og var like store som som en liten reisekoffert. Men vi hadde «hjemme alene-fester». Vi snakket ikke så mye, men vi var sammen. Vi var i den alderen hvor venner betyr mer enn foreldre.

Det er mange år siden nå. Men selv i dag tenker jeg av og til på at venninnen min og jeg kranglet siste gang vi var sammen. Hun var veldig lei seg. Det var jeg som var ekkel.
—-

I uken som gikk har media fortalt oss om en som ble mobbet. En ung Frp-politiker satt bak i fylkestingssalen og hetset fylkesrådslederen under hans innlegg. Facebook var mediet mobberen brukte. Mens andre lager minnesider. Følelser deles raskere, lettere og åpnere i sosiale medier. Jeg gjør det jo selv nå.

Kanskje bør vi alle tenke litt oftere på hvordan vi oppfører oss. Hva er konsekvensene av min adferd i skolegården, på arbeidsplassen eller i fylkestingssalen?

Da jeg jobbet i politiet, leste jeg av og til selvmordsbrev. Foruten unge menn som slet med sin skjulte homofili, var mobbeofre en gjenganger. Mobberne fikk aldri lese brevene. Kanskje jobber de som brannmenn, journalister eller politikere i dag. Hvem vet.

Da jeg var liten, brukte faren min å synge Vuggevise av Jens Gunderssen for søsteren min og meg. Den slutter slik:

Livet vever på sin vev;
Hva du gjorde, tenkte, skrev
Alle ting i veven står
Livets skyttel går og går

Noen kommer, noen går
Noen dør i livets vår
Stjerner lyser hvite

Read Full Post »

Så er vi i gang igjen. Med den årige diskusjonen om sykelønn. Vi vet det jo. Nordmenn er mer borte fra jobben enn arbeidstakere i andre land, og forskjellene er økende. Dette til tross for at levestandarden vår er blitt høyere. 54 % av topplederne mener sykefraværet skyldes skulking. En forsker mener hovedproblemet er manglende pliktfølelse. Statsministeren har tenkt høyt, LO har brukt streng-stemmen, Høyre har sine 37 punkter, Look to Sweden. Nok en gang kreves det at vi endrer systemene våre.

Ja, jeg tror også vi bør ta en time out. Det er jo åpenbart noe som er galt, og vi må se på hvordan ulike tiltak kan bidra til at flere deltar i arbeidslivet. Men er det egentlig systemene våre som er hovedproblemet, eller handler det om noe annet? Vi snakker hele tiden om sykefravær. Hvorfor snakker vi ikke om nærvær? Hva er nærværsprosenten ved din arbeidsplass? 

Jeg kjenner en klok dame som arbeider med å gi råd til industribedrifter. May, som hun heter, forteller at de private bedriftene hun jobber med, har fått ned fraværet ved å spørre seg om hva det er som gjør at over 90 % av de ansatte er på jobb til enhver tid? Disse bedriftene rapporterer faktisk nærvær i steden for fravær. May mener nærvær må være tema på alle personalmøter. – Noe må snues inne i hodene på dem som har fraværet. Og så må det være synlig ledelse! «Management by walking around» er fremdeles like aktuelt, sier hun.

En sykepleier fortalte mag at hun og bedriftslegen ved en stor industribedrift arbeidet med å se på ulike tiltak for å få ned sykefraværet på arbeidsplassen. De bestemte seg for å ha samtaler med alle ansatte før de gikk i gang med tiltakene. Allerede før de var ferdige med alle samtalene, hadde sykefraværet gått med med 2 %! De ansatte var blitt sett, hørt og tatt på alvor.

Forskere snakker om et tredelt sykefravær: hvitt, sort og grått. Hvitt fravær er når du er så syk at du ikke er i stand til å gå på jobb og sort er når du skulker. Professor i sosiologi ved NTNU Per Morten Schifloe, beskriver det grå fraværet slik:

Det grå fraværet er den store sekken der vi som arbeidstakere har et mer eller mindre opplevd valg, med hensyn til om vi oppfatter oss som syke eller ikke. Skal du gå på jobben, eller til legen, dersom du har muskel- eller skjelettplager? Skal du holde deg hjemme dersom du er utafor, er plaget av lettere depresjoner, eller hvis livet er vanskelig på andre måter? Skal du be om sykmelding dersom det er konflikter eller andre forhold som gjør arbeidsplassen utrivelig? Og hva om du våkner om morgenen med hodepine eller forkjølelse? En hypotese er at slike valg har med arbeidsmoral å gjøre. Det kan tenkes at det spiller en viss rolle, men sannsynligvis er mellommenneskelige faktorer og sosialt definerte toleransegrenser langt viktigere.

Jeg tror vi kan gjøre mye med den grå typen fravær, bare ved å tenke annerledes. Som May sier, «snu noe inne i hodene».

Tenk etter selv – Hva gjør at du trives på jobb? Kanskje er ord som fleksibilitet, respekt eller humor, noe du tenker på?
Tankeøvelse nummer to – Hva gjør du for at kollegene dine skal trives på jobb?

Kanskje kan akkurat DU gjøre at din kollega velger å gå på jobb i steden for å bli hjemme.
Helt uavhengig av systemendring.

Read Full Post »

Gerd Liv, Ingunn, Karita, herr og fru Hagen, Åslaug, Haakon og mange andre har gjort det. Skrevet bok. Om livet i politikken. Med karakterdrapssaftige beskrivelser av sine en gang så nære medarbeidere i politikken. (Dvs Åslaug har jo skrevet fiksjon, da. Liksom.)

Men hva er det som gjør at detroniserte politikere har en slik fortellertrang? Og hvorfor så lidenskapelige negative karakteristikker av andre?

Ikke veldig elegant, men vi koser oss jo litt med det, vi som leser det? Litt som å se porno – Flaut og teit, men det funker. – Jasså, undermåler, da gitt. Det var jo ikke pent. Humre, humre. – Unnfallende og veik, Jens? Ja, når du sier det så… Slik sitter vi, og tenker at var det ikke egentlig det vi har visst hele tiden. Andre av oss, særlig de som føler med den karakterdrepte, tenker at forfatteren burde vært mer takknemlig for alle de posisjonene vedkommende så ufortjent  har fått opp igjennom årene. Og ble det ikke sagt at vedkommende fikk disse posisjonene på grunn av…?

Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Så mye har vi skjønt. Men heller ikke andre politiske partier har for vane å dele ut glansbilder av Jesus og lubne engler til sine tillitsmenn.

Det er intriger, fraksjonsvirksomhet, baksnakkelser og posisjonering i alle partier.

Jeg har bare vært heltidspolitiker i to år. I mitt tidligere liv har jeg hatt ulike jobber innen justissektoren. Å, ja, det er posisjonering, intriger & begjær også på andre arbeidsplasser. Heller ikke Akademia er unntatt. Man trenger ikke lese bøkene til Helene Uri for å skjønne det.

Men mange alminnelige arbeidsplasser er opptatt av ledelse. Det finnes knapt et arbeissted som ikke har lederkriterier for å velge ut de rette lederne;  ledervisjoner og lederavtaler som lederen blir målt og veid etter. Og så skal man dra lasset sammen, strekke seg litt ekstra for å nå målene. I idretten har man samme fokus. Hvem husker vel ikke Nils Arne Eggens Go`fot-teori? De andre spillerne skulle sende lave baller til Mini, for slik ble han best. Det viktige var å gjøre hverandre gode, da presterte laget best.

Jeg synes det er få lagspillere i politikken. Kanskje har vi gjort det slik at vi belønner med politiske posisjoner de som har mest å tape på et liv utenfor politikken? Eller er det slik at nettopp fordi alternativene er dårlige, betyr politikken ALT for enkelte, og at han eller hun derfor er villig til å «gå over lik» får å få den ønskede posisjonen?

Man kan bli desillusjonert av mindre. Men som mannen min sier: If you can`t stand the heat – stay out of the kitchen.

Og det holder hardt noen ganger.

Jeg tror en av grunnene til at mange ikke legger fingrene i mellom når de ikke lenger er «i de indre sirkler», som Åslaug kaller det, er et aldri så lite behov for å rope ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!! – SLIK var det! SE NÅ, hva for slags folk jeg har holdt ut med! JEG hadde rett. Det var de andre som var dumme.
Og SLEMME.

Da jeg var i tenårene skrev min venninne Anne og jeg en krimnovelle. Der drepte vi Anders, som vi begge hadde vært kjæreste med. Vi skrev at det krøp en mark ut av øyet på vår døde eks-kjæreste. Vi var sure på Anders, for han hadde ikke vært grei mot oss, syntes vi. Vi satt hevngjerrige nede i kjellerstuen min og diktet. Det føltes veldig godt.

Og så må jeg bare si sorry, Anders. Det var vondt ment, men siden det er tredve år siden nå, får du ha oss unnskyldt.

Read Full Post »