Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Barnevern’

Barnevernpanelet la nettopp frem sin rapport om barnevernet i Norge. Utvalget har flere gode forslag, blant annet om å innføre Trondheimsmodellen, som betyr at kommunen får et helhetlig ansvar for barnevernstjenesten. (For øvrig forslag som tidligere stemt ned både av det rødgrønne regimet i Trondheim og regjeringen når det har vært foreslått av Høyre.) Barnevernpanelet fokuserer særlig på at det offentlige må legge enda større vekt på barnets beste, og i mindre grad legge avgjørende vekt på det biologiske prinsipp. 

Dette er fint. Vi trenger diskusjonen om barnevernet. Men er vi like flinke til å diskutere hvordan vi behandler barn på flukt? Barn vi sender ut av landet fordi foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge?

Jeg tror ikke det.

For få måneder siden ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene for ikke å ha tatt nok hensyn til barets beste da vi sendte to små barn ut av landet sammen med deres mor.

Dommen ble i sommer kommentert i Dagsavisen av representanter fra flere organisasjoner, deriblant generalsekretær i Redd Barna Tove Romsaas Wang. I kommentaren heter det:

Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer.

Justisminister Knut Storberget har flere ganger uttalt i media at vi må være flinke til å ivareta barnas interesser i asylsakene. Som Wang skriver i kommentaren, har vi så langt sett lite til dette:

Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov.

Wang peker også på at Norge har vært sterkt kritisert av FNs barnekomité fordi barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Wang oppsummerer det slik:

Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa.

Men regjeringen tilbakeviser all kritikk, både i svar på kommentaren og senest i NRKs Politisk kvarter i dag. Justisministerens våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth legger i sitt svar i Dagsavisen all skyld på UDI og UNE. Dommen fra EMD kan ikke tolkes som kritikk av vår politikk, mener Lønseth:

Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.

Advokat Brynjulf Risnes, som førte saken både for norske domstoler og i EMD kaller regjeringens holdning en klar ansvarsfraskrivelse, som han skriver «både politisk og rettslig». Riisnes går videre til å kommentere det rettslige:

For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. (…)

For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger. (min utheving)

Advokat Risnes viser videre til at dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell, og viser til at dommen sier rett ut at det ikke mangler kunnskap om hvilke konsekvenser Norges praksis har for de barna det gjelder:

Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Og for egen del vil jeg tilføre hvis Lønseth har rett i at regjeringen står maktesløse der UDI og UNE utviser dårlig skønn, hvorfor stemmer da regjeringen mot Høyres forslag om å få større politisk innflytelse i asylpolitikken?

For hensynet til barnets beste skal vel omfatte alle barn som oppholder seg i Norge?

Advertisements

Read Full Post »

Mange barn lever under helt uforsvarlige forhold – også i vårt lille, rike land. Så mange som 10 % av alle barn i Norge vil en eller flere ganger i løpet av livet få bistand fra barnevernet.

Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre («Det biologiske prinsipp«.). Det innebærer at der foreldrene ikke makter å gi barna god nok omsorg, skal den hjelpen som gis fra det offentlige i utgangspunktet gis i hjemmet. Bistanden kan være alt fra veiledning i økonomistyring, tilsyn i hjemmet eller kurs i sinnemestring for mor eller far.

Men for noen barn er ikke dette nok. Derfor bestemmer barnevernloven at det kan treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til det enkelte barns særlige behov for omsorg og foreldrenes forutsetninger for å imøtekomme disse behovene.

Det er alltid hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas av barnevernet. Dette hensynet skal gå foran alle andre hensyn. Det betyr at det ved vurderingen ikke er lov til å ta hensyn til kommunens økonomi.

Selv har jeg jobbet som leder av Fylkesnemnda og fattet vedtak om å plassere barn utenfor hjemmet. Min erfaring derfra er dessverre at mange saker som fremmes av kommunene skulle ha vært fremmet langt tidligere. Hjelpetiltak har vært prøvd ut i alt for stort omfang uten at det har hjulpet, og barnet er blitt ytterligere skadelidende. Kanskje for livet.

Adresseavisen har over lengre tid satt fokus på at barnevernet ikke fungerer som det skal.

Rådmannen i Trondheim kommune har imidlerid ikke vært like bekymret, og foreslo i fjor å kutte i barnevernet. Og de rødgrønne fulgte opp: I deres budsjettforslag stod det at det skulle foretas innsparinger ved at færre barn skulle plasseres utenfor hjemmet:

En av utfordringene i økonomiplanperioden er å omstille barnevernet til lavere økonomisk ressursinnsats, og mindre bruk av plassering utenfor hjemmet (særlig i institusjon).
Også i år kommer rådmannen med innsparinger, eller «kostnadstilpasninger», som det så fint heter. 2,5 millioner skal det kuttes neste år og 3 millioner de neste årene i planperioden. Og begrunnelsen er den samme som sist – altså at færre barn skal plasseres utenfor hjemmet .

Men hvordan kan rådmannen og de rødgrønne vite at det er færre barn som vil utsettes for grov omsorgssvikt neste år, eller i årene som kommer? Vet de  hvordan forholdene virkelig er for disse barna?

Selvsagt ikke.

Vi politikere kan ikke vedta at færre barn skal ha det vondt.

Hvis et barn er utsatt for grov omsorgssvikt, og dette ikke kan avhjelpes ved hjelpetiltak skal barnet plasseres utenfor hjemmet. Barnevernloven er nemlig en rettlighetsplov som utløser en plikt for kommunen til å yte den bistanden barnet trenger.

Rådmannens forslag om kutt er derfor både ulovlig og farlig. I tillegg viser rådmannen igjen en totalt manglende forståelse for den virkeligheten hun har ansvaret for.

Så langt har de rødgrønne i Trondhjem vist samme manglende forståelse for virkeligheten. La oss håpe at de ikke gjør samme grove feil når de legger frem sitt budsjett i morgen.

Vi må slutte å gi minst til dem som trenger det mest.

Read Full Post »

Kom ikke å si at vi ikke vet det.

Mange barn lever under helt uforsvarlige forhold – også i vårt lille, rike land. Så mange som 10 % av alle barn i Norge vil en eller flere ganger i løpet av livet få bistand fra barnevernet. Bistanden har mange ulike former, alt fra veiledning til foreldrene, tilsyn i hjemmet, betalt barnehageplass eller som det mest dramatiske – hjelp utenfor hjemmet. 

Hjelp utenfor hjemmet betyr i realiteten at barnet blir plassert i fosterhjem eller på institusjon, og foreldrene blir fratatt omsorgen for barna. Beslutning om omsorgsovertagelse kan bare treffes av fylkesnemnda eller av domstolene. Fylkesnemnda er et domstollignende organ som i praksis fungerer som førsteinstans i barnevernssaker. Vedtak om hjelpetiltak i hjemmet fattes av barneverntjenesten i den kommunen barnet bor.

I de ulike kommunene er der store variasjoner i forhold til økonomi og tilgangen på fagfolk. Noen små kommuner samarbeider over kommunegrensene, men mange gjør det ikke. Det er også store forskjeller på hvor stor andel av utgiftene de enkelte kommuner dekker i forhold til det statlige barnevernet (Buf-etat).

Jeg har vært leder av fylkesnemnda og truffet vedtak om at barn ikke lenger skal bo hjemme hos mor eller far. Jeg behandlet saker fra både små og store kommuner fra Finnmark til Sør-Trøndelag. Gjennom dette arbeidet fikk jeg god innsikt i barnevens-Norge.

Slik jeg ser det er er virkeligheten som følger:

  • Mange barn er utsatt for grov omsorgssvikt
  • Barnevernet kommer ofte for sent inn i sakene, eller venter for lenge med å fremme sak om omsorgsovertagelse
  • Mange kommuner mangler fagfolk med erfaring til å håndtere sakene godt nok
  • Stor gjennomtrekk og sårbarhet i forhold til ansatte i barnevernet
  • Mange kommuner setter ikke av nok ressurser
  • Problemer med å skaffe nok fosterhjem

Regjeringen har bebudet at kommunene skal få 400 nye stillinger til barnevernssektoren. Under gårdagens barnevernshøring i Stortinget uttrykte imidlertid Are Antonsen i Norsk barnevernsamband bekymring i forhold til at mange kommuner nok ikke ville bruke midlene til dette formålet. Han mente at vi nå trenger en opptrappingsplan, ved å ansette flere vil vi kanskje få ansatte som har sluttet tilbake, og kompetansen kan heves. Torunn Hansen fra samme forbund gav uttrykk for at lokalpolitikere ikke var tilstrekkelig opptatte av barnevernet. Hun sa

Vi må sloss for dem som har det verst.

Nå har Kristelig Folkeparti foreslått en nasjonal satsing med tittelen Full barneverndekning. Det mener jeg vi bør få til. Jeg deler imidlertid bekymringen for at satsing ikke blir prioritert lokalt. I Trondheim har Arbeiderpartiet, SV og Sp vedtatt å kutte hele 5,2 millioner kroner i barnevernet, og argumentert med at kommunen må gå inn for færre omsorgsovertagelser fordi det er for dyrt.  

Jeg håper imidlertid at de rødgrønne snur i denne saken, og heller følger opp målsetningene til sin egen regjering. Vi kan ikke fortsette å gi minst til dem som trenger det mest.

Read Full Post »

Nå har den rødgrønne koalisjonen i Trondheim lagt frem sitt budsjett. Det var begredelig lesing. Skole var som ventet salderingspost, men kanskje verst av alt: Ikke ett eneste rødgrønt øre til kommunens aller mest sårbare – barnevernsbarna.

Som om vi ikke vet det trengs sterkere innsats på dette området!

Nasjonalt har det vært en kraftig økning i antall barn med tiltak i barnevernet. Tiltak kan dreie seg om alt fra leksehjelp, plass i barnehage eller til at det offentlige tar ansvaret for barnet bort fra foreldrene. I dag er det ca 10 prosent av alle norske barn som vil få hjelp fra barnevernet en eller flere ganger i løpet av oppveksten.

Det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre. Dette betyr at der foreldrene ikke makter å gi barna god nok omsorg, skal den hjelpen som gis fra det offentlige i utgangspunktet gis i hjemmet. 

Men for noen barn er ikke dette nok. Derfor bestemmer barnevernloven at det kan treffes vedtak om omsorgsovertagelse dersom barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt. Ved denne vurderingen skal det tas hensyn til det enkelte barns særlige behov for omsorg og foreldrenes forutsetninger for å imøtekomme disse behovene. Det er alltid hensynet til barnets beste som skal ligge til grunn for alle avgjørelser som tas av barnevernet. Dette hensynet skal gå foran andre hensyn, for eksempel hensynet til kommunens økonomi.

Noen ganger svikter imidlertid kommunen barna. Adresseavisen har i en rekke artikler i høst vist at barnevernet ikke fungerer som det skal. Mange barn i kommunen lever under alvorlig omsorgssvikt uten at de får den hjelpen de trenger. Det er stor mangel på fosterhjemsplasser og antallet akuttplasseringer og barnevernssaker totalt har økt så mye, at de offentlige ressursene ikke strekker til. De ansatte i barnevernet sliter seg ut, sykefraværet er høyt og mange slutter.

Og tallenes tale er skremmende. I Sør-Trøndelag har antall bekymringsmeldinger til barnevernet økt med over 40 % de siste fem årene. Samtidig har Trondheim kommune en oppsiktsvekkende høy henleggelsesprosent – hele 40 %, mens gjennomsnittet på  landsbasis er 17 %. I Trondheim bruker vi også mer penger på barnevernet enn andre store kommuner. Da sier det seg selv at noe er riv, rav, ruskende galt.

Et av problemene er at kommunene i region Midt-Norge, og i særdeleshet Trondheim, bærer en langt større andel av kostnadene ved institusjonsplassering av barn utenfor hjemmet, enn det kommuner i andre regioner gjør. Dette til tross for at det er statens forlengede arm i kommunene – det statlige barnevernet, kalt BUF-etat, som er ansvarlig for å skaffe de plassene kommunene har behov for. Det er ingen tvil om at det må gjøres noe med denne skjevfordelingen. Men det er ikke gjort på et blunk.

De rødgrønne i Trondheim kommune har som et «sparetiltak» forslått å redusere bruken av fosterhjem og institusjonsplassering av barna. Dette fordi det er dyrere enn tiltak i hjemmet. HALLO! Sa jeg ikke akkurat at det ikke er lov å ta slike hensyn? Barnets beste, skal alltid gå foran. Trenger barnet en ny omsorgsbase utenfor hjemmet, skal barnet ha det. Da har det offentlige bare å stille opp.

Jeg har jobbet som leder av Fylkesnemnda, et domstollignende organ som blant annet fatter vedtak om om omsorgsovertakelse av barn som utsettes for grov omsorgssvikt. Mange ganger har jeg sett at barneverntjenesten i enkelte kommuner lar økonomiske hensyn telle mer enn hensynet til det enkelte barn. Jeg var ikke den gangen klar over at det også var rødgrønn politikk.

Høyre mener at ingen barn skal bli sviktet av kommunen. Vi har i vårt budsjett styrket driftstilskuddet til barnevernet med 9 millioner kroner, og vi har satt av 3 millioner til et ambulerende tverrfaglig team som spesielt skulle rette innsatsen mot de barna som lever under de mest dramatiske forholdene.

Dette sier de rødgrønne nei til. Det er intet mindre enn en skam.

Read Full Post »