Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Dødsstraff’

Tidligere i uken gikk Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen ut å proklamerte at han var tilhenger av dødsstraff for mennesker som har begått terrorhandlinger og barnedrap. Dette var ikke partiets standpunkt, men hans personlige syn, forklarte han. Men stortingsrepresentanten får støtte av egne velgere. 

Til tross for at Fremskrittspartiet har programfestet at partiet er imot dødsstraff, viser nemlig en undersøkelse InFact har utført for VG at litt over halvparten av partiets velgere er for.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Drammens Tidende:

Det er et syn som krenker grunnleggende menneskerettigheter og vår forståelse av rettsstaten. Rettsstaten henretter ikke. Og det er ingen bevis for at dødsstraff virker. Da er vi over i kategorien hevn. Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie.

Skulle jeg være litt slem mot Støre, ville jeg ha sagt at dødsstraff avgjort virker individualpreventivt, men siden jeg ikke er slem og dette er en alvorlig diskusjon lar jeg det ligge. Og for å være seriøs: Jeg har ingen sans for dødsstraff, og jeg liker dårlig at en av våre lovgivere uttaler seg plumpt og unyansert om et så alvorlige tema.

Men, når det er sagt, kan vi etter mitt syn ikke overse at mange nordmenn er positive til dødsstraff som straffereaksjon. InFacts undersøkelse viste nemlig at  mer enn 26 % av alle de spurte er tilhengerne av denne reaksjonsformen, i alle fall i spesielle tilfelle.  

Nå skal det likevel bemerkes at flere undersøkelser viser at «folk flest» utenfor rettssalen gir uttrykk for å ønske strengere straffer enn det juridiske dommere mener er riktig. Mens når legfolk er med å avsi straffedom, ønsker de gjerne mildere reaksjoner enn fagdommerne. Den typen undersøkelser som InFact har foretatt må man med andre ord ta med en klype salt.

Men la oss starte med de grunnleggende spørsmålene: Hva er egentlig straff? Hvorfor har vi det? Og virker det egentlig etter hensikten?

I 1977 definerte Høyesterett straff slik (Rt. 1977 s. 1207):

Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Men dette er ingen selvsagt definisjon. Den tyske forfatter von Bar mente for eksempel at man på historisk grunnlag kunne si at den moralske misbilligelse var det vesentligste og mest konstante elementet i straffen. Straffedommen var det organiserte samfunns høytidelige misbilligelse av handling så vel som gjerningsmann. (L. v. Bar, Gesichte des deütchen Strafrechts und Strafrechtstheorien, Berlin 1882.)

Siden lærebøker er mye morsommere å lese når man er ferdig med studiene, har jeg gløttet litt i Johs. Andenæs Alminnelig strafferett (3. utgave). I kapittel 6 Straffens formål og berettigelse, sier Andenæs:

Ved sin negative, destruktive karakter står straffen i en særstilling blant de rettslige institusjoner. Riktignok er denne negative karakter i moderne tid blitt avskrekket ved at straffullbyrdelsen er blitt humanisert og behandlingstanken har fått rom innenfor strafferetten. Grensen mellom straffen og andre reaksjoner kan, som vi har sett, bli flytende. Det forandrer likevel ikke det faktum at den bevisste tilføyelse av et onde er sentralt ved straffen i dens tadisjonelle skikkelse. Og for tanken reiser problemet seg: Hva vil vi oppnå med straffen? Og hvordan kan en slik tilføyelse av lidelse moralsk forsvares? Helt tilbake til den klassiske oldtid har dette vært sentrale problemer i religiøs, filosofisk og juridisk tenkning, uten at det er gitt en definisjon som det er blitt alminnelig enighet om.

Straff er begrunnet ut fra almennpreventive hensyn. Tanken er at hvis Per straffes for å ha gjort noe galt, virker det avskrekkende på Pål, eller bidrar til å skape moralske holdninger som gjør at Pål ikke ønsker å gjøre som Per.

Undersøkelser viser imidlertid at almennprevensjon i alle fall som avskrekkende faktor, har en begrenset effekt. Størst betydning har den i forhold til lovovertredelser som brudd på veitrafikklovgivning og mindre lovovertredelser. Almennprevensjon forutsetter at «de andre», altså de som skal avskrekkes, har mulighet til å vurdere sammenhengen mellom handling og reaksjon. Eksempelvis: Jøss, jammen er det dyrt å kjøre for fort, så her holder jeg fartsgrensen.

Hva gjelder voldskriminalitet, som drap, skjer det ofte i affekt, og almennprevensjon har sannsynligvis liten effekt. I forhold til den indirekte almennprevantive effekt, dvs straff som holdningsskaper, er det vanskelig å måle effekten. Jeg ser ikke bort fra at det for en del straffebud, for eksempel i forhold til legemiddellovens forbud mot bruk og besittelse av narkotika, har en betydning. Dog er nok straffebudet i seg selv viktigere enn selve straffen. I forhold til grove narkotikaovertredelser er straffenivået justert ned, blant annet fordi man har erkjent at det ikke har hatt den ønskede effekt.

Individualpreventive hensyn er også en begrunnelse for straff: Straffen skal forhindre at lovbryteren gjentar sine straffbare handlinger. Også her varierer fengselsstraffens vellykkethet.

Likevel ser vi at disse to hovedmotiver stadig er enerådende, mens hevnmotivet forkastes.

Men er vi egentlig så sikre på at hevnen som straffmotivator er utradert? – Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie, sier utenriksministeren.

Neivel. Men da vi for få år siden fikk de nye offerrettighetene inn i straffeprosessen, var det blant annet for å synliggjøre og ivareta «den andre part», offeret i straffesaken. Fornærmedeutvalget som foreslo flere av endringene, gikk ikke like langt som forløperen: Robberstad-utvalget.  Når departementet ikke ønsket å gi fornærmede fulle prosessuelle partsrettigheter begrunnet de det blant annet slik:

Slik utvalget ser det, er spørsmålet om tiltalte er skyldig og eventuelt hvor lang straffen skal være dersom tiltalte kjennes skyldig, ikke et spørsmål som fornærmede bør få uttale seg om. Samfunnets bruk av straff begrunnes ikke i den enkelte fornærmedes ønske om at tiltalte skal straffes, men i samfunnets behov for å forebygge ny kriminalitet gjennom individual- og særlig allmennprevensjon. Lovbryteren blir med andre ord ikke straffet fordi samfunnet ønsker hevn, men fordi man gjennom bruk av straff ønsker å avskrekke både den enkelte lovbryter og allmennheten fra å begå liknende handlinger. Straffen er også tenkt å ha en oppdragende (moraldannende) og vanedannende virkning på den alminnelige befolkningen. Slik utvalget ser det, verken kan eller bør bruk av straff gjøres til det enkelte offers behov for å straffe gjerningsmannen, det må være overordnede samfunnsmessige grunner som gjør at samfunnet bruker straff. Dette bør gjenspeiles i reglene på den måten at det er staten – påtalemyndigheten – som forbeholdes retten til å uttale seg om bruk av straff.

Det må departementet gjerne si, men resultatet ble at fornærmede fikk en langt sterkere stilling enn tidligere, hvor påtalemyndigheten hadde vært eneste «motpart». Lovendringene medførte en «personlifisering» av strafferetten. Offeret skulle vises og høres.

Og flere reaksjonsformer innebærer at gjerningsmann skal stilles direkte ansvarlig overfor sitt offer. Restorative Justice har vært utprøvd med stort hell, ikke minst i min hjemby, Trondheim. Det samme gjelder Konfliktrådets ulike modeller. Andre reaksjonsformer vektlegger behandlingsaspektet i større grad, som for eksempel Narkotikaprogram med domstolkontroll. I noen fengsler er man kommet langt med behandling av seksualovergripere, andre har promilleprogram for alkoholister.  Jeg tror dette kun er begynnelsen.

Jeg tror imidlertid ikke vi kommer bort fra at tanken på hevn lever i beste velgående også i vårt industrialiserte og sekulariserte samfunn. Vil vi heller kalle det misbilligelse, som von Bar, så gjerne for meg. Men at ønsket om hevn, eller pinsler, som Frp-byråd Sylvi Listhaug snakker om, er grunnleggende for mange, må vi bare erkjenne. Det betyr ikke at det er slike motiver som skal gjenspeiles i vårt lovverk. Men det må være rom for å si at man påfører en straff for å markere samfunnets motstand mot den handling gjerningsmannen har begått.

Jeg har jobbet så mange år som aktor og ofte påstått strenge straffer. Men jeg har også før rettssaken samarbeidet med forsvarer for å forsøke å skreddersy et opplegg som kunne være en passende reaksjon for akkurat denne spesielle lovovertrederen. Jeg var slett ingen mild representant for påtalemyndigheten. Tvert imot. Likevel så jeg ofte at en ubetinget reaksjon neppe ville være det beste for å få den straffedømte på bedre tanker.

Har vi et oppriktig ønske om rehabilitering, om ikke for andre grunner enn for samfunnets egen beskyttelse, har vi ikke lov til å gi opp å søke nye reaksjonsformer som kan bidra til å få den kriminelle tilbake som en lovlydig borger.

Dét må være en av samfunnets viktigste oppgaver. Staten som bøddel, må vi si et ubetinget nei til. 

——————————————

(Jeg anbefaler for øvrig Jens Bjørneboes dikt Mea maxima culpa som du finner her.)

Reklamer

Read Full Post »