Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Datalagringsdirektivet’

Ja, så skal vi bruke reservasjonsretten vår, da. Og kanskje er det like greit.

I løpet av EØS-avtalens virketid har 600 direktiv sklidd rett inn i norsk rett uten at vi har har sagt det minste lille pip i protest. Norge har vært EUs mest pliktoppfyllende hang-around i håp om å rykke opp i prospect-klassen. Men til Jens og Jonas store overraskelse, satte Ap-landsmøtet foten ned.

Reservasjonsretten er til for å brukes. Det er bare det at prøvesaken er helt feil.

EUs tredje postdirektiv er direktivet som påbyr medlemslandene å åpne opp for konkurranse for postombæring for brevpost under 50 gram, noe som blant annet kan/vil medføre ulike portopriser rundt om i landet. Motstanderne hevder at direktivet vil medføre dyrere og dårligere posttjenester i distriktene.

Konsekvensene av å si nei til postdirektivet kan imidlertid bli dramatiske.

I følge professor i europarett Fredrik Sejersted vil situasjonen etter et nei til postdirektivet være mer dramatiske enn om Norge hadde reservert seg mot datalagringsdirektivet.

Grunnen til det er at postdirektivet, ifølge Sejersted, berører kjernen av EØS-avtalen, i motsetning til datalagringsdirektivet, som er mer i ytterkanten av avtalen.

Å reservere seg mot datalagring ville ikke nødvendigvis fått så store konsekvenser, rett og slett fordi datalagringsdirektivet ikke berører så mange andre områder av EØS-avtalen.

Postdirektivet derimot, går til kjernen av hva EØS-avtalen handler om. Det å reservere seg mot dette direktivet kan få betydning for substansielle deler av EØS-avtalen.

Men pytt, pytt. Hva er vel viktigere å kjempe for enn prisen på frimerker i distriktene? Personvernet, kanskje?

Lykke til i forhandlingene, Jonas! 

Man vet å velge sine kriger i Arbeiderpartiet.

Advertisements

Read Full Post »

Stortinget vedtok i går å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vedtaket ble fattet med knapp margin: 89 mot 80 stemmer. Selv om det nok har vært ulike syn internt både i Arbeiderpartiet og i Fremskrittspartiet, er det i Høyre debatten har gått åpent. I den avgjørende voteringen stemte 25 av Høyres representanter for direktivet, mens fem av representantene stemte mot.

Mye kan sies om den interne prosessen i Høyre. Da saken ble diskutert på Høyres landsmøte i 2010, stemte 40 % av medlemmene for et rent nei til direktivet. Flertallet vedtok imidlertid en resolusjon som ikke tok direkte stilling til direktivet, men som tok til orde for et sterkere personvern.

Offisielt hadde partiledelsen foreløpig ikke tatt standpunkt til datalagringsdirektivet, men både nestleder Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde allerede før landsmøtets begynnelse uttalt til pressen at det nå var viktig å diskutere hvordan man skulle implementere direktivet. Om man skulle implementere det eller ikke, var altså ikke tema. 

Et av argumentene som ble brukt av partiledelsen mot å ta stilling til datalagringsdirektivet på landsmøtet, var hensynet til at partiet skulle gjennomføre en intern høringsprosess hvor alle lokalforeninger ville bli invitert til å komme med innspill.

Det gjorde vi.

Et overveldende flertall av fylkeslagene tok klart stilling mot direktivet, herunder alle de store byenes lokalforeninger.

I ettertid har flere fremhevet at det også i nei-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var tilhengere av direktivet. Men det samme kan også hevdes med styrke i det eneste ja-fylket, Nord-Trøndelag. Her er mange av partiets tillitsvalgte klare motstandere av direktivet. Uansett skulle en tro at Høyre også i denne saken ville legge mer vekt på flertallets råd enn mindretallets. Det har visstnok noe med demokrati å gjøre: partidemokrati.

Andre har uttalt at Høyres velgere er for direktivet. Javel?

Mitt tips er snarere at mange velgere ikke er særlig opptatte av dette spørsmålet i det hele tatt. I tillegg vet vi at noen er for og at noen er imot. Men uansett dannes vel ikke Høyres prinspprogram etter folkeavstemninger eller meningsmålinger?

Jeg tar det tvert imot for gitt at vi fortsatt tufter våre program på våre verdier – et konservativt samfunnsyn med liberale verdier.

En av politikernes viktigste oppgaver er nettopp å gå foran å vise vei. Særlig viktig er dette når det er mindretallsrettigheter som trues.

Det er neppe like enkelt å forsvare den liberale rettsstats prinsipper som å argumentere for bedre veier og større valgfrihet i eldreomsorgen. 

Høyres øverste organ, landsmøtet, fikk aldri anledning til å uttale seg igjen. Jeg tror det hadde vært klokt å la landsmøtet gjøre det. Ikke nødvendigvis fordi jeg er overbevist om at det synet jeg representerer hadde vunnet frem, men fordi mange tillitsvalgte føler seg «snytt».

Vi kan leve med uenighet i Høyre. Vi hadde kunnet koste på oss en landsmøtedebatt etter den omfattende høringsrunden.

Når nå Høyres stortingsgruppe med stort flertall har gått inn for et direktiv som mange av oss motstandere mener så totalt bryter med Høyres grunnleggende verdier og prinsipper, kan man spørre om det nå er exit for liberale verdier i Høyre.

Mitt svar er Nei.

Selv om man kan rette et kritisk lys på den interne partiprosessen, er det ikke tvil om at denne saken har vekket mange tillitsvalgte og medlemmer til å delta i en stor og viktig debatt. Vi har for alvor fått anledning til å gå inn i våre grunnleggende verdier, holde dem opp i lyset og måle praktisk politikk opp mot disse.

Det er jeg glad for.

Jeg er ikke i tvil om at Høyres fremtid ligger i de liberalkonservative verdiene. Kanskje har debatten ført til at vi er bedre rustet neste gang personvernet trues.

Det er i alle fall mitt håp.

Read Full Post »

Vi er der vel egentlig allerede. I en tidsalder hvor statlig kontroll, overvåkning, rapportering og systematisering av opplysninger skal beskytte oss mot oss selv. Gatene, stedene, forretningene har vært kameraovervåket lenge.

Nå tar Erna Solberg og Martin Kolberg steget et stort skritt videre.

På våre vegne. 

En innføring av datalagringsdirektivet medfører en historisk masselagring av tildels personsensitive opplysninger. Men så unngår vi vel å bli en «kriminell frihavn», da. Og ingen er sure på oss i EU. Datalagringsdirektivet vil til og med STYRKE personvernet vårt, sier de to. Tenk at vi kunne ta sånn feil.

Er det kanskje en seier at opplysningene om deg bare skal lagres i et halvt år?

Nei. Denne saken dreier seg om et brudd med uskyldspresumpsjonen. Nå tar Høyre og Arbeiderpartiet oss inn i det Oslo statsadvokatembeter har beskrevet som et paradigmeskifte innen norsk straffeprosess – Et brudd med tilliten til at vi mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter. En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter.

En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

I Georg Apenes sin siste kronikk før han gikk av som direktør i Datatilsynet, karakteriserte han personvernet som vårt nye knapphetsgode.

“Frihet” er det som ligger igjen på tallerkenen din når staten har forsynt seg.

I vår norske fellesskapsmodell må personvern fortsatt ta sitt utgangspunkt i den enkeltes styringsrett over seg selv og opplysningene om seg selv. Det følger av myndige menneskers selvforståelse at de ønsker å bli betraktet som nettopp det, som myndige, ansvarlige og tillitsverdige. Dette må forutsette at de innrømmes rett til å ha noe for seg selv, ha hemmeligheter, være uiakttatt, og respektert for sine valg og sine preferanser i den private sfære de ønsker å forme seg selv og sitt eget.

Men ordene veide ikke tungt nok.

Jeg er ikke i tvil om at vi “kan leve med” datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning. Vi hadde sjansen til å si Nei, takk. 

Vi gjorde det bare ikke.

Read Full Post »

Jeg skjønner ikke at det ikke diskuteres oftere: Hvor stor skal staten være? Er det ingen grenser for hvilke oppgaver staten skal tilta seg, hvilke områder staten skal engasjere seg i, kontrollere? Og hvem er egentlig Staten? Lever den sitt eget liv? Er det en stor, tykk sosialdemokrat eller en snill, omsorgsfull Mor? Er det meg?

Jeg vil ha et samfunn som sikrer at hvert enkelt menneske gis mulighet til å utnytte og foredle sine evner til beste for seg selv og samfunnet. På den måten kan vi strekke oss for å forsøke å nå våre drømmer. Slik utvilkes ideer som blir til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Men vi er forskjellige. Ikke alle har anledning til å klare seg helt på egen hånd. Derfor skal vi ha et felles sikkerhetsnett som sørger for at vi har gode skoler med høyt kvalifiserte lærere som ser hver enkelt elev, og tilpasser undervisningen etter den enkeltes behov. Derfor skal vi ha et barnevern som hjelper familier og barn som har det vondt. Derfor skal vi ha gode helsetjenester som sørger for at vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger det.

Så er vi også enige om at visse kontrolloppgaver skal utøves samlet på vegne av fellesskapet. Derfor ønsker vi et moderne forsvar, kompetent politi og rettsvesen, samt en effektiv forvaltning.

Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. Det er vi som bestemmer hvor stor myndighet politiet skal ha og hvor mye skatt vi skal betale. Vi må gjøre oss opp en mening om det er riktig at fellesskapet skal betale for din snorkeoperasjon, og om det er greit at det kuttes i hjelpen til barn som lider overlast i hjemmet.

I politiske debatter får en noen ganger inntrykk av at politikk består i hvor mye penger man ønsker å fordele. Den som ønsker å bevilge mest  penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. Og hvordan vi vil fordele godene, sier selvsagt også noe om forskjellene i politikken. Men i vårt lille, rike land er det så mye vi er enige om å bruke penger på.

Vi kan. Og vi synes vi fortjener det.

Men i en tid der selv ikke-sosialistiske politikere snakker om velferdsstaten som en skapning som lever sitt eget liv, må vi minne hverandre om at det er velferdssamfunn det heter. Det omfatter nemlig også deg og meg.

Jeg frykter at vår selvtilfredshet og rikdom sløver oss. Vi tror frihet og velstand er en selvfølge, vi vil beskytte den for enhver pris. Bare staten trygger meg og mitt på alle bauger og kanter, må den gjerne overta ansvaret for meg. Trygghetskortet er trumfesset. Personlig ansvar og frihet har langt lavere valør.

Jeg tror denne mentaliteten skaper samfunn hvor færre vil strekke seg for å nå sine drømmer.

Derfor blir den virkelige store og vanskelige oppgaven for politikerne å begrense statens makt og ansvarliggjøre den enkelte.

Vi må spørre oss: Hvilket ansvar skal den enkelte selv ha, og hvilke oppgaver skal «outsources» til fellesskapet? Hvilken informasjon skal du gi fra deg for at myndighetene skal gjøre den jobben du har bedt dem gjøre?

La meg nevne et eksempel på en slik politisk øvelse:

Det er politikernes oppgave å bevilge penger til helsevesenet. Og helsevesenet skal få systemer som sørger for at legene som skal operere deg har tilgang til de opplysningene om deg som er nødvendige for en vellykket operasjon. Men politikerne har også i oppgave å lage lover som gjør at du kan reservere deg mot at opplysninger én lege har fått av deg blir gitt videre til andre. Det er du som har eiendomsretten til opplysninger om din person. De færreste av oss ønsker vel en stor statlig innsamling av all privat informasjon om vår helse, selv om det kunne tenkes å være nyttig i tilfelle vi skulle havne på sykehus?

Det samme eksempelet kan overføres til debatten om datalagringsdirektivet. Du eier informasjonen om dine bevegelser, hvem du snakker i telefonen med, sender meldinger til osv. Du selv bestemmer om andre skal kunne samle inn og bruke denne informasjonen.

Våre folkevalgte må ikke sove. Borgerne skal kontrollere staten, ikke omvendt.

Read Full Post »

Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern.

Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt.

Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet.

Disse ordene er hentet fra Høyres prinsipprogram. Og det er grunn til å minne om dem.

Høyre står nå overfor sitt viktigste verdivalg på flere år: Spørsmålet om staten skal kunne påby tele- og internettselskapene å forhåndslagre personopplysninger om alle landets borgere uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart eller ikke.

En slik lagring vil i så fall innebære den mest storstilte masselagring av personopplysninger i nasjonens historie. Økonomisk vil innføringen av et slikt regime koste samfunnet mellom 207 millioner til 2 mrd kroner, avhengig av hvilken sikkerhet vi ønsker rundt lagringssystemet. Omkostningene for borgernes opplevelse av frihet og privatliv er ukjente størrelser.

Enkelte i Høyre opplever kanskje ikke at spørsmålet om innføring av datalagringsdirektivet er et verdivalg. Noen oppfatter det mest som et spørsmål om Norges forhold til EU, mens andre oppfatter det som et spørsmål om å innføre et «verktøy» til bruk for politiets kriminalitetsbekjempelse.

Hva gjelder forholdet til EU, er det viktig å huske at vi faktisk har en reservasjonsrett, at direktivet allerede er omdiskutert i EU-landene, at fire medlemsland, herunder Tyskland, har satt direktivet til side og at direktivet nå er under evaluering. Ut fra medlemslandenes erfaringer og EUs egne rapporter, vet vi at direktivet i beste fall ikke har virket etter hensikten. Da forholdet til EU ble debattert på Høyres landsmøte i fjor, fikk man dessuten presentert en analyse som tilsa at EU neppe ville komme med sanksjoner overfor Norge dersom man reserverte seg. 

At mange oppfatter at det hele dreier seg om hvor tøffe vi skal være overfor krimenelle, synes jeg ikke er så rart. Politi og påtalemyndighet, har med kun ett (edruelig) unntak hevdet at Norge vil bli en «kriminell frihavn» uten datalagringsdirektivet, at direktivet er helt nødvendig for å bekjempe alt fra terrorvirksomhet til mobbing av barn på internett. Fra fagforeningshold har leder i Politiets fellesforbund, Ap-mannen Arne Johannessen, uttalt at datalagringsdirektivet ikke innebærer noen krenking av personvernet

Min gamle arbeidsplass politiet, har dessverre også klart å skape en illusjon om at diskusjonen dreier seg om hvorvidt politiet skal få benytte informasjon fra datatrafikk eller ikke. Det er galt. Det vet alle som er kjent med dette arbeidsfeltet. Sannheten er at politiet har, og skal fortsette å ha, denne typen informasjon til bruk for etterretning, etterforskning og iretteføring. Datatilsynet har til og med nylig uttalt at en utvidelse til også å omfatte opplysninger om ip-adresser vil kunne være akseptabelt i visse typer straffesaker.

En annen myte som har festet seg hos mange, er at tele- og internettselskapene har tenkt å slette trefikkdata fordi de ikke selv vil ha behov for dette ut fra forretningsmessige forhold. Dette tar imidlertid selskapene selv avstand fra, senest under dagens stortingshøring.

Sør-Trøndelag Høyres fylkesstyre fattet nylig et enstemmig vedtak om at vi ønsker at datalagringsdirektivet skal behandles på vårens landsmøte. 

Dette mener vi er helt i tråd med partilederens ønsker om en god og grundig prosess i denne saken. Partileder Erna Solberg argumenterte nemlig i fjor med at Høyre skulle ha en intern høringsprosess, og at det derfor var for tidlig for Landsmøtet å ta stilling til datalagringsdirektivet.

Nå er imidlertid Høyre ferdig med den interne partihøringen. Og tilbakemeldingene var klare: Et overveldende flertall av fylkeslagene sa et klart nei til datalagringsdirektivet.

Fra Ja-hold blir det noe overraskende argumentert med at det også i noen av Nei-fylkene var et mindretall som var for direktivet. Det er riktig. Det er også riktig at i det i de få Ja-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var negative til direktivet. Men det er vel fortsatt flertallets beslutninger som gjelder?

Hvis vi i Høyre mener det vårt høyeste organ – Landsmøtet – enstemmig har vedtatt i vårt prinsipprogram, må vi stå med rak rygg når disse verdiene trues.

Idealer og prinsipper må ikke reduseres til fine ord på papir. Høyre har alltid holdt personvernets fane høyt. Det er en arv som forplikter. La Landsmøtet gi sin tilrådning. Det fortjener Høyre.

Read Full Post »

I debatten om overvåkningsdirektivet sier tilhengernes ofte at vi trenger direktivet fordi politiet må ha tilgang til enkelte personopplysninger for å avverge, etterforske eller iretteføre straffesaker. Enkelte motstandere har svart med å si at datalagring er uviktig eller uten betydning. Begge deler er feil.

Trafikkdata er praktisk viktig i mange alvorlige straffesaker. Særlig kan trafikkdata ha betydning i forhold til å dokumentere tiltaltes bevegelser, hvem han har hatt kontakt med, hvor hyppig osv.

Men hvorvidt opplysningene faktisk blir brukt, eller hvilken betydning de har som bevis, kan det være vanskelig å ha noen sikker formening om. Statsadvokaten i Oslo sier det slik i sin høringsuttalelse (s 2 flg) som svar på om Norge bør knytte seg til direktivet:

Svaret på dette spørsmålet må gis ut fra en svært sammensatt politisk vurdering som bare delvis kan forankres i en rent faglig vurdering. Dette fordi det er vanskelig å belegge ulike påstander om mulig nytteverdi med empiri.        

Som et generelt utgangspunkt vil det selvsagt være rimelig å anta at øket datamasse («trafikkdata») som lagres i lang tid i prinsippet vil være til nytte for politiets etterforskningsarbeid. Denne nytteverdien vil imidlertid være betinget av flere forhold. Et helt avgjørende poeng i den forbindelse vil være hvilke andre bevismidler som er tilgjengelig i den aktuelle saken. Dette kan være banktransaksjonsopplysninger (som lagres i lang tid), vitneforklaringer, tinglige bevis, innholdet av eventuelle avlyttede samtaler, innholdet i mistenkte/siktedes forklaring osv. Det er vanskelig å ha bastante oppfatninger av den konkrete nytteverdien uten å gjennomgå den enkelte sak. En vil imidlertid advare mot påstander om at mangel på trafikkdata vil være av avgjørende betydning i svært mange saker. Derimot kan trafikkdata oftere inngå som en del av en mer omfattende beviskjede i for eksempel en narkotikasak. Den konkrete betydningen vil selvsagt variere fra sak til sak og så vidt en kjenner til er det ikke gjort noen systematiske og etterprøvbare undersøkelser av dette. Slike undersøkelser vil for øvrig være metodisk vanskelige fordi de åpenbart må bygges på skjønnsmessige kriterier og svarene vil nok også variere etter hvem man spør. (…)   

Et ytterligere usikkerhetsmoment bør nevnes: Generelt sett, er det også slik at den mer profesjonaliserte del av de kriminelle over tid, vil søke å tilpasse seg endrede forutsetninger for politiet. Dette vil innebære mer og mer forsiktig bruk av telefoner, anskaffelse av telefoner i falsk navn som kastes etter bruk, anvendelse av lånte telefoner og datamaskiner, bruk av koder og kryptering etc. Hvilke utslag dette kan gi er det selvsagt vanskelig å ha bastante oppfatninger av. At det gradvis skjer en viss tilpasning som vil kunne redusere den eventuelle kortsiktige gevinst for politiet, må man imidlertid kunne forutsette.   

De hensyn som er trukket frem ovenfor kan tilsi at man bør utvise en viss varsomhet hva gjelder spådommer om nytteverdien av datalagringsdirektivet. Det er dessverre slik at mange – i og utenfor politiet – har bastante og nokså unyanserte oppfatninger på dette punkt. Vår konklusjon er at det vil være nyttig for de rettshåndhevende myndigheter å øke det potensielle informasjonstilfang i etterforskning og iretteføring, men det er vanskelig å ha sikre oppfatninger om verdien utover en slik antagelse.         

Dette er etter mitt syn det som mest presist gir uttrykk for tilstanden for norsk politi- og påtalemyndighet. Kontrasten til frihavnsretorikk og redder-vi-et barn-ideologien, er åpenbar. På den annen side bør motstanderne være forsiktige med å si at trafikkdata har liten betydning. Det brukers i dag, og politiet bør fortsatt ha den muligheten. Mener jeg.

Men jeg må få gå inn på to saker som ganske uriktig er trukket frem som eksempler på saker som ikke hadde blitt oppklart uten trafikkdata, nemlig Baneheia og NOKAS.

I forhold til Baneheia-saken, ble trafikkdata innhentet fordi politiet skulle sjekke hvorvidt gjerningsmennene faktisk hadde befunnet seg i samme område som ofrene. Men ironisk nok viste det seg at den basestasjonen som hadde fanget opp Kristiansens mobilbruk, ikke befant seg i Baneheiaområdet. Skulle politiet blindt ha stolt på denne dataopplysningen, skulle Kristiansen med andre ord ikke ha vært tiltalt. Denne opplysningen var også årsaken til at Kristiansen ønsket saken gjenopptatt. Noe han som kjent ikke fikk. For heldigvis vet vi at teknikken ikke alltid er til å stole på.

Hva gjelder NOKAS-saken, er den et eksempel på en sak hvor en innføring av datalagringsdirektivet ikke ville utgjort noen forskjell. Dette gjelder selv om man hadde vært i en situasjon der tele- og internettleverandørene hadde sluttet å lagre denne typen data automatisk. Årsaken til det er at man i NOKAS-saken allerede hadde mistanke til bestemte personer i angjeldende eller relaterte saker som gjorde at politiet – heldigvis -kunne gjennomføre en særdeles effektiv etterretning.    

Politiet og andre forkjempere for datalagringsdirektivet har beklageligvis av og til fremstilt det som om denne muligheten for informasjonsinnhenting forsvinner hvis vi ikke innfører overvåkningsdirektivet. Det er imidlertid ikke korrekt. Rettstilstanden vil bestå som i dag. Men det politiet frykter, er at tele- og internettselskapene endrer sin praksis med å lagre denne typen trafikkdata, slik at politiet mister mulighet til å innhente disse opplysningene. Men i følge selskapene, vil de fortsatt ha behov for å lagre opplysninger en periode av hensyn til kundeforholdet.

Uansett er disse argumentene kun av interesse der politiet ikke på forhånd har grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold. I disse tilfellene kan politiet be om tvangslagring.  I straffesaker med utspring i organisert kriminalitet har imidlertid ofte politiet på forhånd etterretning mot det kriminelle miljøet – man «bygger opp» en sak. Her medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet ingen endring, jf tidligere omtale av NOKAS-saken. 

Det er derfor merkelig at justisminister Knut Storberget bruker hendelsen i Sverige som et argument for at det haster med å innføre datalagringsdirektivet. Jeg kjenner ikke denne saken annet enn av medieomtale, men finner det vanskelig å tro at politiet ikke hadde pågående etterretning mot gjenringsmannen eller miljøet rundt ham. Hvis de ikke hadde det, er det mer foruroligende enn at de ennå ikke har implementert datalagringsdirektivet. Det er også her grunn til å minne om at svensk politi allerede har et regelsett som går lenger enn EUs direktiv, nemlig FRA-loven, som også lagrer innholdet i visse typer datatrafikk. Faktum er at man ikke klarte å avverge selvmordsbomberens handling.

EUs evalueringsrapport er ventet å komme en gang på nyåret. Cecilia Malmström, medlem av Europakommisjonen og leder av Home Affairs, uttaler på en konferanse 3. desember i år at datalagring har vist seg viktig for medlemslandene, og at datalagring er kommet for å bli. Likevel sier hun at direktivet må forbedres på vesentlige områder, og viser blant annet til den ulike praksisen landene har mht implementering av direktivet.

Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra en følelse av at man har gitt opp. Er det alltid teknikken som skal bestemme? Bør vi ikke ha en diskusjon rundt hvilke opplysninger er det greit at lagres om den enkelte? Er det ok at det registreres hvor jeg er hver gang min telefon oppdaterer væremeldingen, eller Facebook-profilen min? Er det virkelig rimelig at 200 tilbydere skal pålegges av staten å lagre så mange opplysninger om meg og min familie uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe galt eller ikke? Og hva med sikkerheten?

Professor og sikkerhetsekspert ved NTNU, Svein Knapskog, sier i et intervju utgitt av forskning.no at han er bekymret for datasikkerheten.

Folk flest tenker ikke over at all den informasjonen vi sender over nettet, går ukryptert. Enhver med litt spesialisert kunnskap kan avlytte omtrent hva som helst.

I høringsnotatet fra NTNUs Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk viser fakultetet til at det ikke finnes en god nok plan for sikring av lagrede data, og professoren er ikke glad for forslaget om ett års lagring av datatrafikk.

Vi trenger mer personvern i dette landet, ikke mindre.

Det er jeg enig med ham i.

Jeg håper Høyre forstår at denne saken ikke dreier seg om vi skal ha ett år eller 6 måneders lagringstid. Vi klarer oss godt uten den nye overvåkningsloven. Vi kan og bør si Nei.

Read Full Post »

I dag får Liu Xiaobo Nobels fredspris.

En verdig vinner

sier Høyres nestleder Jan Tore Sanner.

Det er jeg enig med ham i. Liu Xiaobos utrettelige arbeid for ytringsfrihet og demokratiske rettsstatsprinsipper gjør ham ham til et lysende eksempel på hvor viktig det er å stå opp å kjempe mot overvåkning og for fundamentale menneskerettigheter.  

Samtidig som fredsprisen deles ut legger regjeringen frem sitt lovforslag om implementering av det omstridte datalagringsdirektivet.

Vi ønsker å bekjempe alvorlig kriminalitet, samtidig som vi styrker personvernet

sier justisminister Knut Storberget.

EUs direktiv 2006/24 EU (datalagringsdirektivet) ble til som en konsekvens av de terrorhandlingene vi var vitne til på europeisk jord (Madrid 2004 og London 2005).

Direktivet har vært omdiskutert i flere europeiske land etter at det ble implementert. Spesielt interessant er Tysklands opphevelse av direktivet. Forfatningsdomstolen fant at implementeringen var i strid med den tyske grunnloven, noe som medførte at all lagring av personopplysninger ble slettet. Justisministeren uttalte etter dette at det ikke hastet med å innføre direktivet fordi det berørte så vesentlige personvernhensyn. I Tyskland gjennomførte man også en undersøkelse som blant annet viste at 52 % av de spurte sannsynligvis ikke ville bruke telekommunikasjon til kontakt med f. eks. narkotikarådgivning, ved psykoterapi eller ved ekteskapsrådgivning, på grunn av datalagringsdirektivet.

Dette viser at innføring av datalagringsdirektivet i stor grad kan/vil påvirke hvordan folk vil oppfatte direktivet som en trussel mot deres ønske om å kunne kommunisere uten fare for at kommunikasjonen kan misbrukes.

Også den norske Personvernkommisjonen var inne på dette i sin uttalelse om datalagringsdirektivet:

Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

EU er nå i ferd med å evaluere direktivet. Evalueringen skulle egentlig ha kommet 15. september i år, men ble  forsinket, og ventes å komme i mars neste år. Av dokumenter som er lekket vet man at man foreløbig har sett at direktivet verken har ført til høyere oppklaringsprosent eller til lavere kriminalitet.

Likevel ønsker den norske regjering å få innarbeidet direktivet så raskt som mulig. Dvs regjering og regjering – SV og Sp har skrevet en klar dissens. De to partilederne uttaler i en pressemelding gjengitt i NRK:

Datalagringsdirektivet legg opp til omfattande overvaking og er ei omfattande krenking av personvernet til kvar enkelt borgar.

Og damene har helt rett.

Jeg lurer på om Arbeiderpartiet ser ironien i at fredsprisen legges ut samme dag som regjeringen legger frem et lovforslag samarbeidspartnerne karakteriserer som et direktiv som legger opp til en omfattande overvåkning og er en omfattande krenkelse av personvernet?

Og ser Høyre det?

For det er Høyre som avgjør om datalagringsdirektivet blir en del av norsk lov. Og Høyre er delt.

På den ene siden har man Høyres stortingsrepresentant Arve Kambe som til Nasjonen har uttalt at hans største innvending mot direktivet er at det ikke går langt nok.

På den andre siden har du representanter som Nikolai Astrup, Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzschner som har tatt klar avstand.

Partiledelsen har ikke ønsket å gi et klart svar på om man går for ja eller nei, selv om enkeltes uttalelser tyder på at man heller mot et ja.

Det store flertallet av fylkeslagene har imidlertid klart gitt uttrykk for at stortingsgruppen må si nei til direktivet.

Jan Tore Sanner beskyldte i politisk kvarter i NRK tirsdag denne uke Senterpartiet for at de aldri hadde brydd seg noe særlig om personvernet. Jeg synes ikke han skal være så opptatt av det.

Det er nemlig nå det gjelder. Det norske Storting har én stor sak de skal ta stilling til som er den virkelige testen på om våre folkevalgte vil stå opp for personvernet. Og da skal de si NEI til datalagringsdirektivet.

Jeg avslutter med en appell fra Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det er dette som er Høyre:

Read Full Post »

Older Posts »