Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Høyre’

I en debatt med Kåre Willoch i 1985 uttalte Gro Harlem Brundtland at 50 000 personer i helsekø var ”hjerterått”. Siden skulle helsekøene øke kraftig.

Da sentrum-Høyreregjeringen tok over i 2001 hadde helsekøene vokst til over 260 000 parienter. I løpet av fireårsperioden ble køene redusert med 60 000, noe som ifølge en rapport fra SINTEF skyldtes at den borgerlige regjeringen hadde økt kjøp av helsetjenester fra private sykehus.

Da den rødgrønne regjeringen overtok ble denne politikken reversert. Få måneder etter regjeringsskiftet fikk helseforetakene beskjed om å begrense avtalene med private. I januar 2012 stod igjen over 280 000 pasienter i kø for å få nødvendig behandling.

Det er ingen tvil om at tematikken rundt helsekøene kan være problematisk. Når tilbudet på behandlinger øker, øker også etterspørselen. Men å bortdefinere problemet med helsekøer med en slik forklaring, slik helseminister Jonas Gahr Støre har gjort i flere debatter, eller å si som Senterpartiets leder at problemet skyldes at pasientene ikke møter opp til timen, er helt uakseptabelt.

For det er ingen tvil om at svært mange mennesker står i lang kø for å få behandling som for eksempel kan være helt avgjørende for å komme tilbake i arbeidslivet eller få en vesentlig bedret livskvalitet.  Og dette står den rødgrønne regjeringen og ser på samtidig som de vet at det er ledig kapasitet ved private sykehus.

Høyre vil imidlertid  gi den enkelte pasient rett til selv å velge behandlingstilbud der det er ledig kapasitet for det offentliges regning. Vi vet at det er viktigere at man får hjelp, enn hvor man får hjelp.

I Høyre vet vi at bak hver pasient i helsekø ligger en personlig historie.

Vi setter mennesker foran systemer. Derfor trenger Norge en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger for å få ned de uverdige helsekøene.

Advertisements

Read Full Post »

Regjeringen har nylig sendt ut et høringsnotat om revidert fastlegeforskrift.

Forslaget inneholder en rekke nye pålegg for fastlegene, blant annet om oppsøkende virksomhet og rapportering. I høringsbrevet står det for eksempel at fastlegene skal ha oversikt over både tjenestebehovet og legemiddelbruken, samt hvilke faktiske tjenester listeinnbyggerne mottar i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Forslaget inneholder krav om flere hjemmebesøk, maks 48 timers ventetid, samt at 80 prosent av telefonhenvendelsene skal besvares innen to minutter.

I tillegg pålegges fastlegene et større ansvar for alle pasientene på sine lister – også de som ikke selv tar kontakt eller ikke ønsker kontakt med fastlegen. Regjeringen har definert disse som «underforbrukere» av fastlegeordningen. Den enkelte vet med andre ord ikke best selv om man har behov for legetjenester eller ikke! Dette er en alvorlig inngipen i den enkeltes selvbestemmelsesrett og personlige ansvar for egen helse.

Leder av Yngre legers forening og sentralstyremedlem i Den norske legeforening, Johan Torgersen, har uttalt at forslaget utfordrer et etisk prinsipp for legevirksomhet hvor individet selv skal få definere sitt ønske om helsetjenester og beholde sin fulle autonomi i kontakt med helsetjenesten. Han mener forslaget avslører departementets manglende innsikt i medisinske forhold og en overformyndersk holdning til enkeltpersoner.

Landets fastleger har videre uttalt at regjeringens forslag inneholder tallrike og motstridende pålegg om tilgjengelighet, oppsøkende virksomhet og rapportering. Videre karakteriserer fastlegene oppgavene regjeringen vil pålegge dem som uoverkommelige og vil medføre en dyrere og dårligere fastlegetjeneste.

Jeg deler legenes bekymring, og vil på det sterkeste advare mot en forskrift som i liten grad handler om fastlegens viktigste oppgave:  God og effektiv pasientbehandling.

Regjeringen ønsker i sitt forslag å pålegge legene en rekke oppgaver som vil trekke legene bort fra pasientene, og svekke legenes mulighet til selv å prioritere hva som er viktig og mindre viktig. Dette vil innebære mere byråkrati og mindre pasientrettet arbeid.

Forslaget til ny fastlegeforskrift føyer seg i inn rekken av detaljstyrende forslag og påbud fra den rødgrønne regjeringen. 

Fastlegeordningens suksess har vært partnerskap og forpliktende avtaler – altså et gjensidig forhold mellom kommunen og fastlegene, og mellom legene og pasientene. 

Nå må regjeringen gå i dialog med landets fastleger der utgangspunktet for en ny forskrift må være basert på gjensidig tillit – ikke detaljstyring, overformynderi, byråkrati og sanksjoner.

Read Full Post »

Barnevernpanelet la nettopp frem sin rapport om barnevernet i Norge. Utvalget har flere gode forslag, blant annet om å innføre Trondheimsmodellen, som betyr at kommunen får et helhetlig ansvar for barnevernstjenesten. (For øvrig forslag som tidligere stemt ned både av det rødgrønne regimet i Trondheim og regjeringen når det har vært foreslått av Høyre.) Barnevernpanelet fokuserer særlig på at det offentlige må legge enda større vekt på barnets beste, og i mindre grad legge avgjørende vekt på det biologiske prinsipp. 

Dette er fint. Vi trenger diskusjonen om barnevernet. Men er vi like flinke til å diskutere hvordan vi behandler barn på flukt? Barn vi sender ut av landet fordi foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge?

Jeg tror ikke det.

For få måneder siden ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene for ikke å ha tatt nok hensyn til barets beste da vi sendte to små barn ut av landet sammen med deres mor.

Dommen ble i sommer kommentert i Dagsavisen av representanter fra flere organisasjoner, deriblant generalsekretær i Redd Barna Tove Romsaas Wang. I kommentaren heter det:

Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer.

Justisminister Knut Storberget har flere ganger uttalt i media at vi må være flinke til å ivareta barnas interesser i asylsakene. Som Wang skriver i kommentaren, har vi så langt sett lite til dette:

Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov.

Wang peker også på at Norge har vært sterkt kritisert av FNs barnekomité fordi barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Wang oppsummerer det slik:

Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa.

Men regjeringen tilbakeviser all kritikk, både i svar på kommentaren og senest i NRKs Politisk kvarter i dag. Justisministerens våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth legger i sitt svar i Dagsavisen all skyld på UDI og UNE. Dommen fra EMD kan ikke tolkes som kritikk av vår politikk, mener Lønseth:

Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.

Advokat Brynjulf Risnes, som førte saken både for norske domstoler og i EMD kaller regjeringens holdning en klar ansvarsfraskrivelse, som han skriver «både politisk og rettslig». Riisnes går videre til å kommentere det rettslige:

For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. (…)

For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger. (min utheving)

Advokat Risnes viser videre til at dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell, og viser til at dommen sier rett ut at det ikke mangler kunnskap om hvilke konsekvenser Norges praksis har for de barna det gjelder:

Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.

Og for egen del vil jeg tilføre hvis Lønseth har rett i at regjeringen står maktesløse der UDI og UNE utviser dårlig skønn, hvorfor stemmer da regjeringen mot Høyres forslag om å få større politisk innflytelse i asylpolitikken?

For hensynet til barnets beste skal vel omfatte alle barn som oppholder seg i Norge?

Read Full Post »

Stortinget vedtok i går å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vedtaket ble fattet med knapp margin: 89 mot 80 stemmer. Selv om det nok har vært ulike syn internt både i Arbeiderpartiet og i Fremskrittspartiet, er det i Høyre debatten har gått åpent. I den avgjørende voteringen stemte 25 av Høyres representanter for direktivet, mens fem av representantene stemte mot.

Mye kan sies om den interne prosessen i Høyre. Da saken ble diskutert på Høyres landsmøte i 2010, stemte 40 % av medlemmene for et rent nei til direktivet. Flertallet vedtok imidlertid en resolusjon som ikke tok direkte stilling til direktivet, men som tok til orde for et sterkere personvern.

Offisielt hadde partiledelsen foreløpig ikke tatt standpunkt til datalagringsdirektivet, men både nestleder Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde allerede før landsmøtets begynnelse uttalt til pressen at det nå var viktig å diskutere hvordan man skulle implementere direktivet. Om man skulle implementere det eller ikke, var altså ikke tema. 

Et av argumentene som ble brukt av partiledelsen mot å ta stilling til datalagringsdirektivet på landsmøtet, var hensynet til at partiet skulle gjennomføre en intern høringsprosess hvor alle lokalforeninger ville bli invitert til å komme med innspill.

Det gjorde vi.

Et overveldende flertall av fylkeslagene tok klart stilling mot direktivet, herunder alle de store byenes lokalforeninger.

I ettertid har flere fremhevet at det også i nei-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var tilhengere av direktivet. Men det samme kan også hevdes med styrke i det eneste ja-fylket, Nord-Trøndelag. Her er mange av partiets tillitsvalgte klare motstandere av direktivet. Uansett skulle en tro at Høyre også i denne saken ville legge mer vekt på flertallets råd enn mindretallets. Det har visstnok noe med demokrati å gjøre: partidemokrati.

Andre har uttalt at Høyres velgere er for direktivet. Javel?

Mitt tips er snarere at mange velgere ikke er særlig opptatte av dette spørsmålet i det hele tatt. I tillegg vet vi at noen er for og at noen er imot. Men uansett dannes vel ikke Høyres prinspprogram etter folkeavstemninger eller meningsmålinger?

Jeg tar det tvert imot for gitt at vi fortsatt tufter våre program på våre verdier – et konservativt samfunnsyn med liberale verdier.

En av politikernes viktigste oppgaver er nettopp å gå foran å vise vei. Særlig viktig er dette når det er mindretallsrettigheter som trues.

Det er neppe like enkelt å forsvare den liberale rettsstats prinsipper som å argumentere for bedre veier og større valgfrihet i eldreomsorgen. 

Høyres øverste organ, landsmøtet, fikk aldri anledning til å uttale seg igjen. Jeg tror det hadde vært klokt å la landsmøtet gjøre det. Ikke nødvendigvis fordi jeg er overbevist om at det synet jeg representerer hadde vunnet frem, men fordi mange tillitsvalgte føler seg «snytt».

Vi kan leve med uenighet i Høyre. Vi hadde kunnet koste på oss en landsmøtedebatt etter den omfattende høringsrunden.

Når nå Høyres stortingsgruppe med stort flertall har gått inn for et direktiv som mange av oss motstandere mener så totalt bryter med Høyres grunnleggende verdier og prinsipper, kan man spørre om det nå er exit for liberale verdier i Høyre.

Mitt svar er Nei.

Selv om man kan rette et kritisk lys på den interne partiprosessen, er det ikke tvil om at denne saken har vekket mange tillitsvalgte og medlemmer til å delta i en stor og viktig debatt. Vi har for alvor fått anledning til å gå inn i våre grunnleggende verdier, holde dem opp i lyset og måle praktisk politikk opp mot disse.

Det er jeg glad for.

Jeg er ikke i tvil om at Høyres fremtid ligger i de liberalkonservative verdiene. Kanskje har debatten ført til at vi er bedre rustet neste gang personvernet trues.

Det er i alle fall mitt håp.

Read Full Post »

Vi er der vel egentlig allerede. I en tidsalder hvor statlig kontroll, overvåkning, rapportering og systematisering av opplysninger skal beskytte oss mot oss selv. Gatene, stedene, forretningene har vært kameraovervåket lenge.

Nå tar Erna Solberg og Martin Kolberg steget et stort skritt videre.

På våre vegne. 

En innføring av datalagringsdirektivet medfører en historisk masselagring av tildels personsensitive opplysninger. Men så unngår vi vel å bli en «kriminell frihavn», da. Og ingen er sure på oss i EU. Datalagringsdirektivet vil til og med STYRKE personvernet vårt, sier de to. Tenk at vi kunne ta sånn feil.

Er det kanskje en seier at opplysningene om deg bare skal lagres i et halvt år?

Nei. Denne saken dreier seg om et brudd med uskyldspresumpsjonen. Nå tar Høyre og Arbeiderpartiet oss inn i det Oslo statsadvokatembeter har beskrevet som et paradigmeskifte innen norsk straffeprosess – Et brudd med tilliten til at vi mennesker er uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter. En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter.

En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

I Georg Apenes sin siste kronikk før han gikk av som direktør i Datatilsynet, karakteriserte han personvernet som vårt nye knapphetsgode.

“Frihet” er det som ligger igjen på tallerkenen din når staten har forsynt seg.

I vår norske fellesskapsmodell må personvern fortsatt ta sitt utgangspunkt i den enkeltes styringsrett over seg selv og opplysningene om seg selv. Det følger av myndige menneskers selvforståelse at de ønsker å bli betraktet som nettopp det, som myndige, ansvarlige og tillitsverdige. Dette må forutsette at de innrømmes rett til å ha noe for seg selv, ha hemmeligheter, være uiakttatt, og respektert for sine valg og sine preferanser i den private sfære de ønsker å forme seg selv og sitt eget.

Men ordene veide ikke tungt nok.

Jeg er ikke i tvil om at vi “kan leve med” datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning. Vi hadde sjansen til å si Nei, takk. 

Vi gjorde det bare ikke.

Read Full Post »

Jeg skjønner ikke at det ikke diskuteres oftere: Hvor stor skal staten være? Er det ingen grenser for hvilke oppgaver staten skal tilta seg, hvilke områder staten skal engasjere seg i, kontrollere? Og hvem er egentlig Staten? Lever den sitt eget liv? Er det en stor, tykk sosialdemokrat eller en snill, omsorgsfull Mor? Er det meg?

Jeg vil ha et samfunn som sikrer at hvert enkelt menneske gis mulighet til å utnytte og foredle sine evner til beste for seg selv og samfunnet. På den måten kan vi strekke oss for å forsøke å nå våre drømmer. Slik utvilkes ideer som blir til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Men vi er forskjellige. Ikke alle har anledning til å klare seg helt på egen hånd. Derfor skal vi ha et felles sikkerhetsnett som sørger for at vi har gode skoler med høyt kvalifiserte lærere som ser hver enkelt elev, og tilpasser undervisningen etter den enkeltes behov. Derfor skal vi ha et barnevern som hjelper familier og barn som har det vondt. Derfor skal vi ha gode helsetjenester som sørger for at vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger det.

Så er vi også enige om at visse kontrolloppgaver skal utøves samlet på vegne av fellesskapet. Derfor ønsker vi et moderne forsvar, kompetent politi og rettsvesen, samt en effektiv forvaltning.

Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. Det er vi som bestemmer hvor stor myndighet politiet skal ha og hvor mye skatt vi skal betale. Vi må gjøre oss opp en mening om det er riktig at fellesskapet skal betale for din snorkeoperasjon, og om det er greit at det kuttes i hjelpen til barn som lider overlast i hjemmet.

I politiske debatter får en noen ganger inntrykk av at politikk består i hvor mye penger man ønsker å fordele. Den som ønsker å bevilge mest  penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. Og hvordan vi vil fordele godene, sier selvsagt også noe om forskjellene i politikken. Men i vårt lille, rike land er det så mye vi er enige om å bruke penger på.

Vi kan. Og vi synes vi fortjener det.

Men i en tid der selv ikke-sosialistiske politikere snakker om velferdsstaten som en skapning som lever sitt eget liv, må vi minne hverandre om at det er velferdssamfunn det heter. Det omfatter nemlig også deg og meg.

Jeg frykter at vår selvtilfredshet og rikdom sløver oss. Vi tror frihet og velstand er en selvfølge, vi vil beskytte den for enhver pris. Bare staten trygger meg og mitt på alle bauger og kanter, må den gjerne overta ansvaret for meg. Trygghetskortet er trumfesset. Personlig ansvar og frihet har langt lavere valør.

Jeg tror denne mentaliteten skaper samfunn hvor færre vil strekke seg for å nå sine drømmer.

Derfor blir den virkelige store og vanskelige oppgaven for politikerne å begrense statens makt og ansvarliggjøre den enkelte.

Vi må spørre oss: Hvilket ansvar skal den enkelte selv ha, og hvilke oppgaver skal «outsources» til fellesskapet? Hvilken informasjon skal du gi fra deg for at myndighetene skal gjøre den jobben du har bedt dem gjøre?

La meg nevne et eksempel på en slik politisk øvelse:

Det er politikernes oppgave å bevilge penger til helsevesenet. Og helsevesenet skal få systemer som sørger for at legene som skal operere deg har tilgang til de opplysningene om deg som er nødvendige for en vellykket operasjon. Men politikerne har også i oppgave å lage lover som gjør at du kan reservere deg mot at opplysninger én lege har fått av deg blir gitt videre til andre. Det er du som har eiendomsretten til opplysninger om din person. De færreste av oss ønsker vel en stor statlig innsamling av all privat informasjon om vår helse, selv om det kunne tenkes å være nyttig i tilfelle vi skulle havne på sykehus?

Det samme eksempelet kan overføres til debatten om datalagringsdirektivet. Du eier informasjonen om dine bevegelser, hvem du snakker i telefonen med, sender meldinger til osv. Du selv bestemmer om andre skal kunne samle inn og bruke denne informasjonen.

Våre folkevalgte må ikke sove. Borgerne skal kontrollere staten, ikke omvendt.

Read Full Post »

Den teknologiske utviklingen gir stadig nye muligheter for overvåking av enkeltmennesker gjennom innsamling og sammenstilling av personopplysninger. En viktig oppgave for en liberal rettsstat er å beskytte enkeltmennesker og minoriteter mot overgrep og vilkårlig behandling. Høyre vil derfor ha et sterkt personvern.

Personvernet må sikres på alle samfunnsområder, i forvaltningen, i arbeids og næringsliv og i strafferettspleien. Ved vurderingen av behovet for eventuelle nye etterforskningsmetoder, må personvernhensyn veie tungt.

Med tekniske nyvinninger har både innsyn i personlige forhold og muligheter for overvåking av personer blitt sterkt utvidet, i offentlig så vel som i privat regi. Utvidet omfang av gamle og nye former for registrering kan representere en fare for personvern og ytringsfrihet.

Disse ordene er hentet fra Høyres prinsipprogram. Og det er grunn til å minne om dem.

Høyre står nå overfor sitt viktigste verdivalg på flere år: Spørsmålet om staten skal kunne påby tele- og internettselskapene å forhåndslagre personopplysninger om alle landets borgere uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart eller ikke.

En slik lagring vil i så fall innebære den mest storstilte masselagring av personopplysninger i nasjonens historie. Økonomisk vil innføringen av et slikt regime koste samfunnet mellom 207 millioner til 2 mrd kroner, avhengig av hvilken sikkerhet vi ønsker rundt lagringssystemet. Omkostningene for borgernes opplevelse av frihet og privatliv er ukjente størrelser.

Enkelte i Høyre opplever kanskje ikke at spørsmålet om innføring av datalagringsdirektivet er et verdivalg. Noen oppfatter det mest som et spørsmål om Norges forhold til EU, mens andre oppfatter det som et spørsmål om å innføre et «verktøy» til bruk for politiets kriminalitetsbekjempelse.

Hva gjelder forholdet til EU, er det viktig å huske at vi faktisk har en reservasjonsrett, at direktivet allerede er omdiskutert i EU-landene, at fire medlemsland, herunder Tyskland, har satt direktivet til side og at direktivet nå er under evaluering. Ut fra medlemslandenes erfaringer og EUs egne rapporter, vet vi at direktivet i beste fall ikke har virket etter hensikten. Da forholdet til EU ble debattert på Høyres landsmøte i fjor, fikk man dessuten presentert en analyse som tilsa at EU neppe ville komme med sanksjoner overfor Norge dersom man reserverte seg. 

At mange oppfatter at det hele dreier seg om hvor tøffe vi skal være overfor krimenelle, synes jeg ikke er så rart. Politi og påtalemyndighet, har med kun ett (edruelig) unntak hevdet at Norge vil bli en «kriminell frihavn» uten datalagringsdirektivet, at direktivet er helt nødvendig for å bekjempe alt fra terrorvirksomhet til mobbing av barn på internett. Fra fagforeningshold har leder i Politiets fellesforbund, Ap-mannen Arne Johannessen, uttalt at datalagringsdirektivet ikke innebærer noen krenking av personvernet

Min gamle arbeidsplass politiet, har dessverre også klart å skape en illusjon om at diskusjonen dreier seg om hvorvidt politiet skal få benytte informasjon fra datatrafikk eller ikke. Det er galt. Det vet alle som er kjent med dette arbeidsfeltet. Sannheten er at politiet har, og skal fortsette å ha, denne typen informasjon til bruk for etterretning, etterforskning og iretteføring. Datatilsynet har til og med nylig uttalt at en utvidelse til også å omfatte opplysninger om ip-adresser vil kunne være akseptabelt i visse typer straffesaker.

En annen myte som har festet seg hos mange, er at tele- og internettselskapene har tenkt å slette trefikkdata fordi de ikke selv vil ha behov for dette ut fra forretningsmessige forhold. Dette tar imidlertid selskapene selv avstand fra, senest under dagens stortingshøring.

Sør-Trøndelag Høyres fylkesstyre fattet nylig et enstemmig vedtak om at vi ønsker at datalagringsdirektivet skal behandles på vårens landsmøte. 

Dette mener vi er helt i tråd med partilederens ønsker om en god og grundig prosess i denne saken. Partileder Erna Solberg argumenterte nemlig i fjor med at Høyre skulle ha en intern høringsprosess, og at det derfor var for tidlig for Landsmøtet å ta stilling til datalagringsdirektivet.

Nå er imidlertid Høyre ferdig med den interne partihøringen. Og tilbakemeldingene var klare: Et overveldende flertall av fylkeslagene sa et klart nei til datalagringsdirektivet.

Fra Ja-hold blir det noe overraskende argumentert med at det også i noen av Nei-fylkene var et mindretall som var for direktivet. Det er riktig. Det er også riktig at i det i de få Ja-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var negative til direktivet. Men det er vel fortsatt flertallets beslutninger som gjelder?

Hvis vi i Høyre mener det vårt høyeste organ – Landsmøtet – enstemmig har vedtatt i vårt prinsipprogram, må vi stå med rak rygg når disse verdiene trues.

Idealer og prinsipper må ikke reduseres til fine ord på papir. Høyre har alltid holdt personvernets fane høyt. Det er en arv som forplikter. La Landsmøtet gi sin tilrådning. Det fortjener Høyre.

Read Full Post »

Older Posts »