Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Helga Pedersen’

Ja, beklager Helga, men du står altså for en utvikling av samfunnet som jeg vil beskytte mine barn mot.

Barneombudet har nylig avgitt sin høringsuttalelse til regjeringen. Her sier han at han ikke kan anbefale at Norge innfører EUs datalagringsdirektiv av hensyn til barns rettssikkerhet. Barneombudet konkluderer slik:

Basert på de henvendelser Barneombudet mottar, synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.

Et annet aspekt som Barneombudet ønsker å trekke frem er problemstillingen rundt hvilket samfunn vi ønsker å overlevere til våre barn. Når så tunge aktører som for eksempel Datatilsynet peker på farene for en glidning i retning av et overvåkningssamfunn, uavhengig av de eventuelle positive sidene ved Datalagringsdirektivet, må dette vektlegges.

Barneombudet ønsker også å fokusere på sentrale sider ved barns oppvekstmiljø i denne konteksten, ikke minst barns rett til privatliv og respekt for barns integritet. Disse spørsmålene er store og kompliserte, og Barneombudet finner derfor ikke grunnlag for entydig å konkludere med et barneperspektiv som skulle nødvendiggjøre implementeringen av Datalagringsdirektivet.

Barn og unge tilhører en gruppe som er flittige brukere av internett. Mange barn på de laveste klassetrinnene har mobiltelefoner og er kyndige brukere av pc. Min yngste datter er en av dem. Her for leden spurte hun meg:

Hvorfor vil de vite om når jeg er inne på voe?

Jeg svarte noe sånt som at det var i tilfelle noen skulle gjøre noe dumt som de ikke hadde lov til, så kunne politiet finne frem til de slemme.

Men ser de at jeg snakker med bestemor på msn, da?

Neida, forsikret jeg. Det kan de ikke.

Men det er jo der alt det dumme skjer!

Nettopp. Mange kjeltringer vil uansett slippe unna. Er det da god nok grunn for å registrere alle barns bruk av pc og mobil? Også barn har krav på privatliv. Når undersøkelser viser at politiet ikke gir etterforskning av overgrep mot barn og unge høy nok prioritet, skal vi i steden bruke ressurser på å registrere når de er inne på voe?

Reklamer

Read Full Post »

For eller imot, eller kanskje ennå i tvil? 

Her kommer forhåpentlig en grei oversikt over det omstridte datalagringsdirektivet (DLD). (DLD i dansk tekst finner du her og i engelsk versjon her.)

1. Innledning

En tilnærming til diskusjonen kan være spørsmålet: Er datalagringsdirektivet et uakseptabelt inngrep i personvernet, eller er det er et nødvendlig verktøy i kampen mot kriminalitet? Og  hvis direktivet er et godt redskap for politiet, er prisen likevel for høy?

Debatten har vært relativt polarisert. På den ene siden har vi hatt talsmenn for direktivet som parlamentarisk leder i Ap, Helga Pedersen, som flere ganger har uttalt at Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet. Andre har trukket det enda lenger og uttalt at den som er imot direktivet er for overgrep mot barn.

På den andre siden har du enkelte motstandere av direktivet som har hevdet at DLD ikke har noen betydning i forhold til å oppklare straffesaker.

Jeg mener begge parter tar feil, men det kommer jeg tilbake til.

2. Historisk tilbakeblikk – tilblivelsen av DLD

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2004/2005 ble arbeidet med lovendringer ytterligere intensivert i mange land. Frykten for terror var nå rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord: Bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800; The London bombings 7. juli 2005 tok livet av 52, såret over 700, og rystet en hel verden. Noe måtte gjøres, og det hastet.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning (f eks. romavlytting i avvergende øyemed, som nå er satt på vent fordi det kan være i strid med Grunnloven), tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. Den 15. mars 2006 kom direktivet (EUs direktiv 2006/24/EF), og en rekke EU-land har innført det allerede.

I den senere tid har argumentene for direktivet flyttet seg  fra å være et redskap i krigen mot terror til å bli et nødvendig verktøy for å avdekke pedofile overgripere, jf ”redder vi ett barn-retorikken” til Arbeiderpartiet.

3. Hva er DLD?

Jeg er ingen tekniker. Jeg synes heller ikke debatten skal bli for «teknisk», men jeg skal forsøke å si litt om Hva som skal lagres, Hvor lenge og Hvorfor. Jeg anbefaler for øvrig Datatilsynets informasjonsvideo som du finner her.

3.1 Hva?

Visse typer trafikkdata, lokasjonsdata og abonnements-/brukerdata som fremkommer ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon og Internett.

  • Når du kommuniserer og hvor lenge
  • Hvem du kommuniserer med
  • Hvor du befinner deg når du kommuniserer
  • Opplysninger som identifiserer telefonen din

Innholdsdata skal ikke lagres.

Når det gjelder fasttelefon og mobiltelefon er det ikke store endringer det er snakk om. Nesten alle tilbyderne av fasttelefoni lagrer de data som direktivet omfatter. Det samme gjør de fleste tilbydere av mobiltelefonitjenester. 

For data knyttet til bruk av Internett, er bildet annerledes. Her er det en del data som er forbudt å lagre i dag, som påbys å lagre med DLD:

  • Når du sender epost
  • Hvem som er mottaker
  • Når du går på nettet
  • IP-adressen din
  • Hvor lenge du er koblet opp
  • Opplysninger om utstyret du bruker

Innholdet i meldingene lagres ikke.

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

  • Tidspunktene du logget deg på og av Internett
  • Logg over når du sendte og mottok e-post
  • Logg over til hvem du sendte og mottok e-post
  • Hvilke IP-adresser du benyttet

Med en innføring av DLD kan myndighetene få muligheten til å skaffe rede på hvor alle vi, som har PC og telefon, til enhver tid befant oss, hvem vi kommuniserte med og hvorvidt vi satt koplet opp mot Internett eller ikke. 

3.2 Hvor lenge? 

I dag lagres trafikkdata i 3-5 måneder. Selskapene har påbud om sletting. Med direktivet snus dette: Nå påbys lagring minst 6 mnd og maks to år. Hvert land kan selv bestemme hvor lenge innenfor dette tidsrommet. De fleste har valgt ett år.

3.3 Hvorfor?

I dag lagres dataene på grunn av faktureringshensyn, altså for at du skal få riktig regning fra tele- og internettselskapet ditt. Når flere selskaper går over til fast-pris-abonnement, blir behovet for lagring mindre. Det kan skape problemer for politiets etterforskning i visse typer straffesaker.

I mange alvorlige straffesaker gjør politiet nemlig bruk av historiske trafikkdata. Trafikkdataene kan for eksempel knytte siktede til et bestemt sted, vise at han (eller den som brukte telefonen hans) ringte til en annen mistenkt. Dersom slike data ikke lenger oppbevares hos teleselskapene, vil politiet ikke få mulighet til å gå tilbake i tid – med mindre de allerede har pålagt selskapet lagring i forbindelse med en straffesak.

For  – OBS OBS – vi må ikke glemme at politiet i fortsatt vil ha mulighet til tvungen lagring, såfremt det antas at dataene kan brukes som bevis og at det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Dette følger av straffeprosessloven § 215a. (Se mer om dette hos advokat og styremedlem i ICJ, Jon Wessel-Aas her og hans replikkveksling med Helga Pedersen om dette tema i Dagbladet her.)

Politiet vil dessuten fortsatt ha mulighet til innsyn i siktedes elektroniske spor fremover i tid. Dette berøres ikke av datalagringsdirektivet, men av straffeprosesslovens bestemmelser (Kapittel 16a og 17b).

Myndighetene er likevel redde for at politiet og evt andre myndigheter ikke lenger skal få tilgang til historiske data. DLD bestemmer derfor at dataene skal lagres i tilfelle myndighetene får bruk for dem i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold.

3.4 Oppsummering

Datalagringsdirektiet innebærer en utvidelse av hvike data som er lovlig å lagre. Lagringstiden utvides i forhold til dagens praksis. Formålet med lagringen er myndighetenes behov i forbindelsene med kriminalitetsforebygging/strafforfølgning – ikke privatrettslig (kontraktsforholdet mellom deg som kunde og selskapet du bruker).

Myndighetenes pålegg om lagring er for første gang bygget på et føre-vár-prinsipp: Dataene skal lagres uten en konkret vurdering av den enkelte opplysning eller den enkeltes personlige forhold. Altså en masselagring av opplysninger om enkeltmennesker uten at det foreligger mistanke om noe som helst, uten vurdering av eventuell bevisverdi av de opplysningene som lagres og uten hensyn til om lagringen medfører et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet.

4. Partienes holdninger?

Partier som klart har tatt avstand er Rødt, SV, Miljøpartiet de grønne, Sp, KrF, Venstre og FrP. Jeg er ikke kjent med hva Demokratene, Pensjonistpartiet og andre mindre partier mener.

Arbeiderpartiet har så langt som mulig sagt et klart Ja til direktivet, tatt i betraktning at det foreligger en formell høringsprosess.

Høyre er delt i synet på direktivet. Det er usikkert hvorvidt Stortingsrepresentantene vil bli bundet. Arbeiderpartiet er avhengige av Høyres stemmer for å få flertall på Stortinget. 

5. Andre stemmer?

Politiets fellesforbund er en sterk tilhenger av DLD. Leder i forbundet, Arne Johannessen har uttalt at han frykter Norge kan bli en frihavn for kriminelle, dersom DLD ikke innføres. Johannessen uttalte til VG i november i 2009

Datalagringsdirektivet er ingen krenking av personvernet og medfører ikke endringer i dagens regelverk

Du kan lese bloggeren Knut Johannessen (Vox Populi) sin kommentar til dette utspiller her.

Lederne for Økokrim og KRIPOS var tidlig ute med støtte til datalagringsdirektivet. I kronikken Datalagring må til publisert i Aftenposten 8. september 2008 hevder de at DLD vil styrke kriminalitetsbekjempelsen og at motstanderne ikke har tungtveiende argumenter.

Blant de motstanderne som i følge Økokrim og KRIPOS ikke har tungtveiende argumenter finner vi:

Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ) som i brev  datert juni 2009 har rådet myndighetene til ikke å innføre et så inngripende direktiv som datalagringsdirektivet. ICJ spør

Ønsker Norge å implementere et direktiv som

  1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikajonsformer
  2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
  3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som grunnlag for et så stort inngrep i hver enkelt borgers personvern

Personvernkommisjonen avgav i januar 2009 rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Kommisjonen samlet seg om en felles uttalelse som advarer mot direktivet. Blant annet uttaler kommisjonen:  

Personvernkommisjonens fokus er naturlig nok direktivets innvirkning på personvernet. Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

Om forholdet mellom DLD og EMK Artikkel 8, uttaler kommisjonen:

EMK artikkel 8 annet ledd åpner for at det kan gjøres inngrep i personvernet. For at et slikt inngrep skal være forsvarlig må det blant annet være nødvendig i et demokratisk samfunn . I dette ligger det etter Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis at det må være en «pressing social need» for å gripe inn i personvernet. Det holder ikke at det er hensiktsmessig, rimelig eller ønskelig. Inngrepet som gjøres må dessuten være proporsjonalt i forhold til formålet som ønskes oppnådd. Den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet kan etter Personvernkommisjonens oppfatning være problematisk i forhold til nødvendighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

EUs eget datatilsyn er svært skeptiske til DLD. Deres arbeidsgruppe uttalte i november 2004:

Not everything that might prove to be useful for law enforcement is desirable or can be considered as a necessary measure in a democratic society, particularly if this leads to the systematic recording of all electronic communications.

Mange representanter for media har uttalt seg om datalagringsdirektivet. Jeg anbefaler Nettavisens Magnus Blakers kommentar fra november 2009 og Bergens Tidendes leder fra januar i år.

I jusskretser har også debatten gått friskt – særlig i Bergen. For å få et innblikk i debatten anbefaler jeg den ferske kronikken til jusstudent David Magnus Myr fra UiB (publisert 18.02.10), hvor han svarer på innlegg fra stipendiatene ved samme fakultet Birthe Taraldset og Bjarne Kvam. Stipendiatenes innlegg Fritt frem for barneporno? kan du lese her. Motinnlegget fra Knut Johannessen i universitetets nettavis kan du lese her.

6. Hvor står saken nå?

Regjeringen sendte den 8. januar i år direktivet på høring. Frist for uttalelse er satt til 12. april. Regjeringen uttaler at de med høringen ønsker en bred diskusjon, og at de etter dette vil ta stilling til saken. Samferdselsdepartementet har laget en egen blogg hvor man kan komme med innspill.

7. Avslutning – Mitt syn

Jeg ser klart at politiets mulighet for bevissikring i visse typer saker vanskeliggjøres, dersom tele- og internettslskapene bestemmer seg for å slutte å lagre trafikkdata. (Dog må vi huske på politiets mulighet til å pålegge lagring, jf det som er nevnt om dette i punkt 3.3.)

Når det er sagt, stiller jeg et stort spørsmålstegn ved om det er så avgjørende i kriminalitetsbekjempelsen som enkelte røster i politiet vil ha det til.

For eksempel avdekket evalueringen av seksuelle overgrep mot barn, bl a Lommemannsaken, at det store problemet var at politiet i de ulike politidistriktene ikke var flinke til å samarbeide, mange overgrepssaker ble ikke prioritert og avhør ble foretatt alt for sent. Den viktigste årsaken til at sakene ble henlagt, var at at sakene ikke ble tatt alvorlig av politiet.

Andre ganger kan det være noe så prosaisk som ressurser det står på. Selv har jeg, da jeg jobbet i politiet, vært med på å stoppe etterforskningen i en alvorlig straffesak fordi vi manglet ressurser til å betale overtid for spaningslaget.

Det er heller sjelden at etterforskningen stopper opp på grunn av manglende metoder. Men om vi får mulighet til å ta i bruk nye systemer, skal vi alltid si Ja?

Det er akkurat her vi ofte er for lite flinke til å stoppe opp. Vi må ikke unnlate å spørre oss om hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Dette kan diskuteres både på samfunnsnivå og på personnivå. Fra samfunnsperspektivet – Er det uforholdsmessig med en så storstilt masselagring av personopplysninger fra myndighetenes side? Og på personnivå – synes jeg det er greit at myndighetene lagrer sensitive opplysninger om meg?

Statsleder i DDR, Erich Honecker sa at – For at Du skal føle deg trygg, må jeg vite alt! Helga Pedersen har i debatten om datalagringsdirektivet uttalt at – Den som ikke har gjort noe galt har ingenting å frykte.

Er det mulig å gjenkjenne et slektskap her?

I kombinasjon med redder-vi et-barn-retorikken, blir denne holdningen svært problematisk. For hvem vil vel ikke redde et barn? Og hva slags frihet taper nå egentlig alle vi «uskyldige»?

Den norske avdeling av den internasjonale juristkommisjon (ICJ) har uttalt at innføringen av DLD vil kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon. De peker på det problematiske forholdet mellom DLD og De europeiske menneskerettighetskonvensjons bestemmelser om retten til privatliv (EMK Artikkel 8).

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må Staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter.

En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

Personvernkommisjonen frykter at implementering av DLD vil føre til en økning av det totale overvåkningsnivået i Norge, og at dette igjen vil kunne virke hemmende på enkeltmenneskets frimodighet og dermed svekke ytringsfriheten og demokratiet.

Det er store ord. Men tenk igjennom det «hemmende på enkeltmenneskets frimodighet». Hva gjør det med oss når det nesten ikke lengre fins private rom? Hvor blir det av muligheten til å være anonym?

EU utreder nå et direktiv med mulighet for GSM innebygget i nye biler, slik at bilen raskt kan spores i tilfelle ulykker, tyeri etc. Et annet direktiv ser på muligheten for en overvåkning som reagerer på folks «unaturlige bevegelser», for eksempel en bevegelse som kan se ut som vi skal til å trekke opp et våpen. På flyplassene lar vi oss kroppsvisitere uten å mukke, lipglossen legges i stanndardisert, lovlydig pose. Min svoger som er flyver, kan ikke ta med seg neglesaksen inn i flyet, selv om som han sier: Det er jo flyet som evt ville vært mitt våpen. 

Jeg er ikke i tvil om at vi «kan leve med» datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning, og nå har vi sjansen til å si Nei, takk

Den sjansen bør vi ikke la gå fra oss.

Read Full Post »

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Read Full Post »

Slik lyder den sofistikerte tittel på leserinnlegg i Adresseavisen fra Aps parlamentariske leder Helga Pedersen.
Den oppsiktsvekkende nyheten kommer i forbindelse med Pedersens korstog for datalagringsdirektivet. 

Puh! Nå ble jeg jammen lettet!

Read Full Post »

Jeg har skjellig grunn til mistanke om at Helga Pedersen har kunnskaper om fiskeripolitikk.
Men det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at hun har desto semre kunnskaper om justispolitikk.

Jeg synes på mange måter det er flott at politikere ikke overlater all tenkingen til sine rådgivere. Men enkelte ting kan det kanskje være grunn til å sjekke ut, før man tar pennen fatt?

(Og nå skal jeg ikke gjøre narr av at Helga Pedersen både i sine innlegg i Dagbladet og i dagens Adresseavis bruker det noe ukjente begrepet «domstolsavsigelse». Det høres jo i grunnen både fint og litt høytidelig ut.)

Det virkelig skremmende er at Aps frittgående parlamentariske leder åpenbart tror at datalagringsdirektivet innebærer en skjerping av kravet til politiets innsyn i kommunikasjonsdata, ved at det stilles krav om at politiet må ha skjellig grunn til mistanke om at det er begått en straffbar handling. Slik er det ikke i dag, hevder Helga Pedersen.

Unnskyld?

Du kommer nok aldri til å lese denne bloggen, Helga, men for sikkerhets skyld legger jeg ved en link til straffeprosessloven.

Read Full Post »

– Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet, sa parlamentarisk leder i Ap Helga Pedersen. – Dessuten har de som ikke har gjort noe galt ikke noe å frykte, understreket hun med absolutt overbevisning, slik bare Helga Pedersen kan gjøre det.

Mon det.

La oss starte med det helt grunnleggende: En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er at man har systemer for å beskytte borgerne mot overgrep fra myndighetene. Samtidig har samfunnet en plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Disse hensynene kan av og til komme i interessekonflikt med hverandre, og stiller store krav til utformingen av politikken vår.

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet. Etter at metodekontrollutvalget i sommer ropte varsko i forhold til enkelte sider av dette (se min kronikk) – blant annet at en av de nye bestemmelsene kunne være i strid med Grunnloven – varslet justisministeren full stans. Fire år etter innføringen av de nye lovreglene i 2005 ble altså romavlytting i avvergende øyemed «No, no» for politi og domstol i Norge.

La oss tenke oss litt tilbake i tid. Frykten for terror var rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord; bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800. Noe måtte gjøres. Og noe ble gjort.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning, tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. I 2006 kom direktivet, og en rekke EU-land har innført det allerede. Men ikke Norge. Vi liker å ta oss god tid. Flere fikk derfor mulighet til å se nøye på det nye datalagringsdirektivet (EUs direktiv 2006/24)

Noen som gjorde nettopp det var personvernkommisjon, som i januar i år avgav rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Personvernkommisjonen samlet seg om en felles uttalelse om datalagringsdirektivet. En av de viktige innvendingene kommisjonen hadde var at selve behovet for den utvidete datalagringen måtte begrunnes nærmere.

Kommisjonen uttalte blant annet: «Vi utelukker ikke at trafikkdata kan være viktige for politiet ved etterforskning og oppklaring av kriminelle handlinger, men vi stiller oss likevel kritisk til beslutningsgrunnlaget for den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet. Derfor etterlyser kommisjonen dokumentasjon av politiets og andre myndigheters behov for trafikkdata i det omfang som følger av direktivet.»

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.

Det blir derfor litt feil når Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland uttaler at Høyre ber regjeringen gjøre rede for er hvordan kontrollmekanismene skal fungere. Dette er teknikaliteter. Viktige å få svar på selvsagt, men berører ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Trenger vi dette? Og hvilke behov veier tyngst – stilisert sagt: trygghet eller frihet?

Og Høyre er selvsagt også redd for forholdet til EU. Neida, vi vet ikke konsekvensene av å bruke vår veto-rett. Men juristene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, skriver i en betenkning at bruken av reservasjonsretten synes å berøre svært beskjedne deler av EØS-avtalen.  Jeg vil bare minne gode venner i Høyre om at det var en av Sveriges representanter i EU fra Moderaterna som forhindret at EU-borgere skulle registrere seg etter hvilken «folkegruppe» de tilhørte. En av de viktigste grunnene til å være med i en organisasjon, er vel at vår stemme skal bli hørt? Men nok om det – dette er ikke et spørsmål om ja eller nei til forpliktende europeisk samarbeid, selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre prøver å skremme Høyres partileder med dette. Dette er er spørsmål om verdivalg. Så jeg sier som i forsvaret: Gjør rett, frykt intet!

Men tilbake til sakens kjerne Behovet. Vi har flere internasjonale undersøkelser som viser at det er en forsvinnende liten del av den totale kriminaliteten som kan avdekkes ved denne typen overvåkning. Men tar vi kun med den alvorligste typen kriminalitet, vil nok større grad av overvåkning bidra til å sikre bevis som holder i en straffesak, slik jeg ser det.

For fra mine år i politietaten med ”utradisjonelle” etterforskningsmetoder som spesialområde, vet jeg jo at overvåkning og kommunikasjonskontroll i mange tilfelle er strengt nødvendig for å avdekke alvorlig kriminalitet. Dette er nok hovedgrunnen til at politiet i all hovedsak er positivt innstilt til mer omfattende overvåkning. Men når det er sagt, vet jeg også hva det vil si å måtte kalle hjem et spaningslag før oppdraget er utført, fordi vi har manglet penger til å betale overtid. Alminnelige politimetoder er stort sett de mest effektive – også når det gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet – det være seg overgrep mot barn eller planlegging av bombeangrep.

Det vi må spørre oss om er hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Etter min mening verken kan eller skal vi regulere oss bort fra den operative risiko det innebærer å leve i fellesskap med andre mennesker. Datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettsstatsprinsipper, og medfører en krenkelse både mot personvernet og kommunikasjonsfriheten.

Et klokt hode har en gang sagt at den som er villig til å ofre friheten for tryggheten, fortjener ingen av delene.

Hørte du det, Helga?

Read Full Post »