Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Helleland’

Ja – er ikke alle enige i det?

Nja, det kommer jo litt an på hva vi ønsker å oppnå da, tenker mange. For vi ønsker jo at flere fedre tar pappaperm? Vi er tross alt for likestilling i Norge. Og vil ikke fedrene selv være hjemme med barna sine, så skal det i alle fall ikke stå på lovgiver!

Stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag og leder i Kvinnepolitisk forum i Høyre, Linda Cathrine Hofstad Helleland, gikk i dag ut i media å forlangte full valgfrihet for foreldre. Slikt blir det bråk av.

-Jeg er uenig med damene, sier Høyres kommunalråd Yngve Brox, og viser til at den tvungne fedrekvoten har ført til at fedre får mer tid sammen med barna sine.  -«Det er bra for barna, det er bra for fedrene og det er bra for familiene,» hevder Brox. Og det er sikkert de fleste enige med ham i. Men så fortsetter han «Jeg synes ikke det er noe i veien for at like mange uker også skal være forbeholdt far, (…)- blant annet for å sikre at fedre faktisk får noe av permisjonstiden sammen med barnet sitt.»

Hm.

La oss ta det hele fra begynnelsen. Virkelig fra begynnelsen.

Mennesker er rasjonelle. Vi foretar valg ut fra det vi mener er best for oss selv. Ok?

Så er vi enige om at min frihet stopper der din frihet begynner, eller der min frihet går ut over vesentlige samfunnsinteresser. Der disse gensene møtes, trengs regulering.

I mange mellommenneskelige forhold vil våre egne holdninger og samfunnets uskrevne regler for hva som er akseptabelt, være tilstrekkelige for å korrigere adferden vår. Men i et moderne samfunn vet vi at vi også trenger et fornuftig lovverk som har aksept blant majoriteten av befolkningen.

Så kommer vi til det vanskelige. Hvor langt skal «vi» (altså staten) regulere folks adferd?

Mange områder er vi helt enige om at skal reguleres. Innenfor det offentlige rettsområde må vi typisk ha straffesanksjoner, skatteregler, regler for saksbehandlingen i forvaltningen osv. Men også i vårt sivile liv trenges kjøreregler, – for eksempel når vi skal kjøpe oss hus, møte opp på jobb eller fordele arven etter bestemor.

Men noen områder skal det store VI være forsiktige med å regulere: Det som angår privatlivet vårt. Her skal samfunnet, eller det offentlige om man vil, først og fremst være en tilrettelegger. Tilrettelegge for at vi skal kunne ta frie, uavhengige valg til beste for oss selv og våre nærmeste. 

En konsekvens av tilretteleggeroppgaven er, etter min mening, at fedre burde opptjene sine egne rettigheter til fødselspenger. Det skulle bare mangle. Og det gjør det jo. Den eneste grunnen til at dette ennå ikke er gjennomført av noen regjering, er at det vil bli fryktelig dyrt. Heller det enn kontantstøtte, mener nå jeg, men det er en annen debatt.

Og så var det fødselspermisjon. Hurra, hurra for Norge! Vi er fantastisk heldige som har den lange permisjonsordningen vi har i dag. Da jeg ble født hadde moren min seks ukers permisjon før fødselen, og seks uker etter. Deretter var det ut i full jobb som lærer. Faren min studerte, og var hjemme med meg. At det ikke var særlig ansett i nabolaget at fedre var hjemme med barn, vasket hus og hang opp klesvasken, er en annen historie. Faren min og jeg hadde det (etter sigende) fantastisk flott.

Mine foreldre var heldige, fordi faren min hadde anledning til å være hjemme. De fleste hadde ikke det. Den gang. I dag har samfunnet blitt en bedre tilrettelegger.

Men hvor langt skal samfunnet styre den enkelte familie? Hva med de familiene som ønsker å gjøre «gale», «gammeldagse» valg? Skal samfunnet virkelig bestemme for dem? Vet Audun Lysbakken, eller Yngve Brox, for den del, best? Jeg tror ikke det.

Det er ingen av oss som lever A4-liv. Arbeidslivet har forandret seg, og vi har flere valgmuligheter. Mange av oss lever med pendling, arbeider skift, har hjemmekontor eller studerer. Da passer ikke nødvendigvis den til enhver tid politikerbestemte delingsmodellen. Vi vil velge selv.

Permisjonsordningen er jo først og fremst til for barnet. Det er barnet som har behov for å være sammen med sine foreldre den første tiden. Derfor bør hver familie få ordne seg slik de helst vil. For egen del jobbet mannen min mange mil unna meg, da vi fikk vårt første barn. Hvis vi skulle være sammen med hverandre og barnet, måtte jeg ta ut hele permisjonen, og flytte dit mannen min hadde sitt arbeidssted. Det hadde ikke gått slik ordningen er i dag.

Jeg tror at noen familier vil velge å la mor ta en større del av permisjonstiden, dersom det blir valgfritt hvordan hver familie ordner seg. Men retten til å velge handler også om retten til å foreta «dumme» valg.

Jeg vil gi honnør til Linda Helleland for det hun har gjort i dag. Hun vil med forslaget «renne på seg juling» fra mange hold. Også internt i Høyre, vil mange være uenige, både i realiteten og kanskje av taktiske grunner. Selv synes jeg det er flott at politikere tør å ta en prinsipiell debatt.

Og siden vi nå er inne i Bjørnson-året, Linda: Fred er ei det beste, men at man noget vil.

Advertisements

Read Full Post »

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Read Full Post »

I høst har alle jenter på 7. trinn fått tilbud om vaksine mot humant papillomavirus (HPV). Vaksinen beskytter mot to virustyper som er de vanligste årsakene til livmorhalskreft. Stortinget bevilget 57 millioner til tiltaket, og målet var at 90 % av 12-åringene skulle takke ja til tilbudet om vaksine. Nå viser det seg at 70 % på landsbasis har tatt imot tilbudet, men bare 30 % i Trøndelag.

Riktignok er vi trøndere kjent for å være trege, men er vi virkelig SÅ trege? Det er i alle fall grunn til å spørre seg om hvorfor det er så markant forskjell på Trøndelag og resten av landet.

HPV-vaksinen har delvis vært omdiskutert i fagmiljøene. Og særlig har Adresseavisen i Trondheim belyst sakens ulike sider. Både fra Folkehelseinstituttet og fra kommunalt hold hevdes det (mer eller mindre høyt) at hovedgrunnen til foreldres skepsis, er medias påstått ensidige (negative) dekning av tema. 

Jeg er av en annen oppfatning.

For det første: Dekningen har belyst flere sider av saken, og kan neppe sies å ha vært ensidig, selv om skeptikere også har kommet til orde.
For det andre: Er det ikke bra at flere sider kommer frem – eller skal det «informerte samtykket» vi foreldre skal gi være basert på informasjon som kun viser til fordelene av vaksinasjonsprogrammet?
For det tredje: Vær for himmelens skyld glad for at noen gidder å bruke spalteplass på kvinnehelse!

Hva har så myndighetene selv gjort for å opplyse saken? Folkehelseinstituttet har sendt ut en informasjonsbrosjyre til foresatte til jenter i den aktuelle aldersgruppen, og har i tillegg lagt ut informasjon om HPV-vaksinen på sine hjemmesider. Det er imidlertid lokale helsemyndigheter som har fått ansvaret for den praktiske gjennomføringen av all vaksinering i barnevaksinasjonsprogrammet.

Mange kommuner kom raskt i gang med avholdelse av foreldremøter om HPV-vaksinen. Men ikke Trondheim. Her besluttet kommunen at det ikke skulle avholdes møter mellom foreldre og helsepersonell om HPV-vaksinen, men etter initiativ fra Høyre, påla likevel formannskapet rådmannen å gjennomføre infomøter.

Før Stortinget fattet beslutning om å gå i gang med vaksinasjonsprogrammet, anmodet Bioteknologinemnda Helse- og omsorgsdepartementet om å utsette innføringen av HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet ett år for å få mer tid til å diskutere etiske, samfunnsmessige og praktiske forhold. Høyres Inge Lønning tok også opp spørsmålet om en utsettelse kunne være det klokeste, men fikk svar fra daværende helseminister om at det slett ikke var noen grunn til det.

Så kom den såkalte svineinfluensaen! (Jada, jeg vet vi liksom ikke skal kalle den det). Helsepersonell i kommunene fikk hendene fulle med informasjonsarbeid, rapporteringsarbeid og vaksinering. Da jeg traff sør-trønderske helsesøstre i møte 5. november, hadde nesten samtlige hatt en lang dag med influensavaksinering av småbarn. Flere gav uttrykk for at de følte de ikke hadde fått god nok tid til å sette seg inn i HPV-arbeidet.

På Stortinget vil nå Høyres Linda Cathrine Hofstad Helleland be regjeringen om mulighet til å utsette HPV-vaksineringen ett år. Det vil i så fall bety at den samme gruppen som fikk tilbudet i høst, også kan få muligheten neste høst uten å betale for det. (Det er det ikke mulighet til per i dag.) Jeg håper regjeringen ser fornuften i dette.

For egen del fikk jeg i dag formannskapet med på at rådmannen skal gjennomgå kommunens eget informasjonsarbeid.

Så får vi satse på at både foreldre og kommunen får en ny sjanse neste år.

Read Full Post »