Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘intriger’

SV-topp tar bittert farvel heter det på forsiden i dagens Adresseavis, som forteller at bystyrerepresentant og leder av oppvekstkomiteen Hilde Opoku mener partiet både lokalt og nasjonalt har vist henne mistillit. Opoku ble ikke nominert til fast plass på SVs bystyreliste for neste periode, og har nå meldt overgang til Miljøpartiet De Grønne.

For omtrent ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om intriger og begjær i politikken. Både Karita Bekkemellem og Åslaug Haga hadde da kommet med bøker hvor de i mer eller mindre klare ordelag gav uttrykk for hvordan de følte seg urettferdig behandlet i politikken.

Jeg liker politikk, men er ikke så glad i spillet rundt. Jeg tenker også noen ganger at spillet på mange måter er så viktig, at man må passe seg for ikke å la seg rive med. Enhver skal tross alt gjøre opp status med seg selv en dag, og da er det jo greit å kunne se seg selv i øynene uten å skjemmes. Men politikken er ikke stedet for å være selvrettferdig. For vi blir alle påvirket. Offerrollen er også en hersketeknikk. Woody Allen beskriver i flere av filmene sine den «passive agressive» kvinnen. Hun som med uskyldig blikk og ydmyk adferd får det akkurat som hun vil.

Når verden oppleves urettferdig, er det menneskelig å ville forsvare seg, men jeg er ikke sikker på at det er «lønnsomt». I alle fall ikke i offentligheten. Problemet med å ta diskusjonene ut i media, er at folk flest får inntrykk av at politikere er noen kranglefanter som ikke har noe annet vettugt å ta seg til. Etter noen dager husker man ikke om det var Per eller Pål som var den slemme, men man husker at det var «noe bråk» i det bestemte partiet.

Jeg hører av og til kolleger i politikken som skylder på journalistene når media beskriver maktkamper og konflikter. – De vil oss vondt, sier noen. Jeg tror ikke det. Men intriger selger selvsagt, så av og til blir dimensjonene ikke helt i tråd med virkeligheten. Likevel tror jeg vi politikere stort sett får som fortjent. Av og til får vi ufortjent ros, andre ganger det motsatte. Uansett gjelder det å holde bakkekontakten.

Det er nok mang en politiker som har spurt seg selv om man ønsker å fortsette når det er så mye baksnakkelser og intriger. Svaret må bero på man mener ens eget politiske prosjekt er så viktig at man klarer å heve seg over det som måtte være av smålighet, misunnelse eller annet som følger i kjølvannet av et liv i politikken.

Jeg kjenner ikke de interne forholdene i SV. Det er vel stort sett bra folk der som ellers. Men vi er mennesker. Med en eksponnert jobb, hvor maktkamp er en del av hverdagen. Det får ikke alltid frem det beste i oss. Ikke i noen av oss.

Read Full Post »

Gerd Liv, Ingunn, Karita, herr og fru Hagen, Åslaug, Haakon og mange andre har gjort det. Skrevet bok. Om livet i politikken. Med karakterdrapssaftige beskrivelser av sine en gang så nære medarbeidere i politikken. (Dvs Åslaug har jo skrevet fiksjon, da. Liksom.)

Men hva er det som gjør at detroniserte politikere har en slik fortellertrang? Og hvorfor så lidenskapelige negative karakteristikker av andre?

Ikke veldig elegant, men vi koser oss jo litt med det, vi som leser det? Litt som å se porno – Flaut og teit, men det funker. – Jasså, undermåler, da gitt. Det var jo ikke pent. Humre, humre. – Unnfallende og veik, Jens? Ja, når du sier det så… Slik sitter vi, og tenker at var det ikke egentlig det vi har visst hele tiden. Andre av oss, særlig de som føler med den karakterdrepte, tenker at forfatteren burde vært mer takknemlig for alle de posisjonene vedkommende så ufortjent  har fått opp igjennom årene. Og ble det ikke sagt at vedkommende fikk disse posisjonene på grunn av…?

Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole. Så mye har vi skjønt. Men heller ikke andre politiske partier har for vane å dele ut glansbilder av Jesus og lubne engler til sine tillitsmenn.

Det er intriger, fraksjonsvirksomhet, baksnakkelser og posisjonering i alle partier.

Jeg har bare vært heltidspolitiker i to år. I mitt tidligere liv har jeg hatt ulike jobber innen justissektoren. Å, ja, det er posisjonering, intriger & begjær også på andre arbeidsplasser. Heller ikke Akademia er unntatt. Man trenger ikke lese bøkene til Helene Uri for å skjønne det.

Men mange alminnelige arbeidsplasser er opptatt av ledelse. Det finnes knapt et arbeissted som ikke har lederkriterier for å velge ut de rette lederne;  ledervisjoner og lederavtaler som lederen blir målt og veid etter. Og så skal man dra lasset sammen, strekke seg litt ekstra for å nå målene. I idretten har man samme fokus. Hvem husker vel ikke Nils Arne Eggens Go`fot-teori? De andre spillerne skulle sende lave baller til Mini, for slik ble han best. Det viktige var å gjøre hverandre gode, da presterte laget best.

Jeg synes det er få lagspillere i politikken. Kanskje har vi gjort det slik at vi belønner med politiske posisjoner de som har mest å tape på et liv utenfor politikken? Eller er det slik at nettopp fordi alternativene er dårlige, betyr politikken ALT for enkelte, og at han eller hun derfor er villig til å «gå over lik» får å få den ønskede posisjonen?

Man kan bli desillusjonert av mindre. Men som mannen min sier: If you can`t stand the heat – stay out of the kitchen.

Og det holder hardt noen ganger.

Jeg tror en av grunnene til at mange ikke legger fingrene i mellom når de ikke lenger er «i de indre sirkler», som Åslaug kaller det, er et aldri så lite behov for å rope ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!!!!!! – SLIK var det! SE NÅ, hva for slags folk jeg har holdt ut med! JEG hadde rett. Det var de andre som var dumme.
Og SLEMME.

Da jeg var i tenårene skrev min venninne Anne og jeg en krimnovelle. Der drepte vi Anders, som vi begge hadde vært kjæreste med. Vi skrev at det krøp en mark ut av øyet på vår døde eks-kjæreste. Vi var sure på Anders, for han hadde ikke vært grei mot oss, syntes vi. Vi satt hevngjerrige nede i kjellerstuen min og diktet. Det føltes veldig godt.

Og så må jeg bare si sorry, Anders. Det var vondt ment, men siden det er tredve år siden nå, får du ha oss unnskyldt.

Read Full Post »