Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Jonas Gahr Støre’

Ja, så skal vi bruke reservasjonsretten vår, da. Og kanskje er det like greit.

I løpet av EØS-avtalens virketid har 600 direktiv sklidd rett inn i norsk rett uten at vi har har sagt det minste lille pip i protest. Norge har vært EUs mest pliktoppfyllende hang-around i håp om å rykke opp i prospect-klassen. Men til Jens og Jonas store overraskelse, satte Ap-landsmøtet foten ned.

Reservasjonsretten er til for å brukes. Det er bare det at prøvesaken er helt feil.

EUs tredje postdirektiv er direktivet som påbyr medlemslandene å åpne opp for konkurranse for postombæring for brevpost under 50 gram, noe som blant annet kan/vil medføre ulike portopriser rundt om i landet. Motstanderne hevder at direktivet vil medføre dyrere og dårligere posttjenester i distriktene.

Konsekvensene av å si nei til postdirektivet kan imidlertid bli dramatiske.

I følge professor i europarett Fredrik Sejersted vil situasjonen etter et nei til postdirektivet være mer dramatiske enn om Norge hadde reservert seg mot datalagringsdirektivet.

Grunnen til det er at postdirektivet, ifølge Sejersted, berører kjernen av EØS-avtalen, i motsetning til datalagringsdirektivet, som er mer i ytterkanten av avtalen.

Å reservere seg mot datalagring ville ikke nødvendigvis fått så store konsekvenser, rett og slett fordi datalagringsdirektivet ikke berører så mange andre områder av EØS-avtalen.

Postdirektivet derimot, går til kjernen av hva EØS-avtalen handler om. Det å reservere seg mot dette direktivet kan få betydning for substansielle deler av EØS-avtalen.

Men pytt, pytt. Hva er vel viktigere å kjempe for enn prisen på frimerker i distriktene? Personvernet, kanskje?

Lykke til i forhandlingene, Jonas! 

Man vet å velge sine kriger i Arbeiderpartiet.

Advertisements

Read Full Post »

Overvåkningsavsløringen har skapt hodebry for regjeringen. For er egentlig denne typen overvåkning ulovlig i henhold til norsk rett?

Norsk lov skal følges, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre. Så sant som det er sagt. Men det var en spesiell grunn til at han sa det nettopp slik. For ved å formulere seg på denne måten tok han ikke stilling til hvorvidt overvåkningen faktisk er ulovlig eller ikke.

For juristene er uenige. Professor i strafferett Ståle Eskeland sier til NRK:

En utenlandsk ambassade har selvfølgelig ingen rett til å drive overvåking av norske borgere.

Mens hans kollega professor Hans Petter Graver ved Institutt for privatrett ved samme universitet mener:

I utgangspunktet er det ikke forbudt for privatpersoner å filme demonstranter og spane på folk. Det må være greit å ta bilder av demonstranter og følge med på hvem som er i nærheten av en ambassade. Det kan jo private detektiver og spanere gjøre. Det er ikke forbudt å drive den slags type virksomhet for norske borgere.

Nja. Er nå det så sikkert? Selv om en handling i utgangspunktet ikke krever hjemmel i lov, kan den i enkelte tilfelle være så omfattende, inngripende eller intens at legalitetsprinsippet gjør seg gjeldende.

Det er riktignok korrekt som Graver sier, at spaning i utgangspunktet ikke trenger lovhjemmel. Det samme gjelder også avlytting uten bruk av teknisk utstyr. Men det går en grense.

Utredningen Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet (NOU 1997: 15) beskriver disse problemstillingene slik:

Spaning er ikke avhengig av at det finnes en bestemt mistenkt og for så vidt heller ikke avhengig av at det er iverksatt etterforskning. (…) Utgangspunktet er at spaning ikke krever hjemmel i lov. Men spaningen kan tenkes å bli så intensiv at det vil være et inngrep i den private sfære som etter legalitetsprinsippet krever hjemmel i lov.

Heller ikke avlytting uten bruk av tekniske hjelpemidler krever lovhjemmel, mente utvalget. Likevel sier de:

Det må på den annen side antas at selv avlytting uten tekniske hjelpemiddel kan ha en slik intensitet at den blir så inngripende overfor den som avlyttes at man må kreve hjemmel i lov.

Videre heter det i utredningen at vurderingstemaet må være hvor tett og langvarig aktiviteten er.

Akkurat. Her snakker vi kanskje om en døgnkontinuerlig overvåkning i 10 år. Det er kanskje litt i lengste laget uten krav til lovhjemmel? Og hva med opptakene av personer som sendes ut av landet? Blir disse personene varslet om at de er filmet? Får de innsynsrett i videoene? Hvilke sletterutiner har amerikanerne? Hvordan behandles eventuell overskuddsinformasjon? (Og nå har jeg ikke en gang nevnt at overvåkningen er foretatt av personer ansatt av fremmed makt.)

Regjeringen har visstnok ikke bedt amerikanerne om å stanse virksomheten. Why not, may I ask?

Enkelte ville kanskje kalle det litt feigt? 

Poenget er, herr statsminister, en massiv overvåkning av norske borgere er uakseptablet. Og da spiller det ingen rolle hva Lovavdelingen i JD kommer frem til.

It is not on.

Read Full Post »

Tidligere i uken gikk Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen ut å proklamerte at han var tilhenger av dødsstraff for mennesker som har begått terrorhandlinger og barnedrap. Dette var ikke partiets standpunkt, men hans personlige syn, forklarte han. Men stortingsrepresentanten får støtte av egne velgere. 

Til tross for at Fremskrittspartiet har programfestet at partiet er imot dødsstraff, viser nemlig en undersøkelse InFact har utført for VG at litt over halvparten av partiets velgere er for.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Drammens Tidende:

Det er et syn som krenker grunnleggende menneskerettigheter og vår forståelse av rettsstaten. Rettsstaten henretter ikke. Og det er ingen bevis for at dødsstraff virker. Da er vi over i kategorien hevn. Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie.

Skulle jeg være litt slem mot Støre, ville jeg ha sagt at dødsstraff avgjort virker individualpreventivt, men siden jeg ikke er slem og dette er en alvorlig diskusjon lar jeg det ligge. Og for å være seriøs: Jeg har ingen sans for dødsstraff, og jeg liker dårlig at en av våre lovgivere uttaler seg plumpt og unyansert om et så alvorlige tema.

Men, når det er sagt, kan vi etter mitt syn ikke overse at mange nordmenn er positive til dødsstraff som straffereaksjon. InFacts undersøkelse viste nemlig at  mer enn 26 % av alle de spurte er tilhengerne av denne reaksjonsformen, i alle fall i spesielle tilfelle.  

Nå skal det likevel bemerkes at flere undersøkelser viser at «folk flest» utenfor rettssalen gir uttrykk for å ønske strengere straffer enn det juridiske dommere mener er riktig. Mens når legfolk er med å avsi straffedom, ønsker de gjerne mildere reaksjoner enn fagdommerne. Den typen undersøkelser som InFact har foretatt må man med andre ord ta med en klype salt.

Men la oss starte med de grunnleggende spørsmålene: Hva er egentlig straff? Hvorfor har vi det? Og virker det egentlig etter hensikten?

I 1977 definerte Høyesterett straff slik (Rt. 1977 s. 1207):

Straff er et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Men dette er ingen selvsagt definisjon. Den tyske forfatter von Bar mente for eksempel at man på historisk grunnlag kunne si at den moralske misbilligelse var det vesentligste og mest konstante elementet i straffen. Straffedommen var det organiserte samfunns høytidelige misbilligelse av handling så vel som gjerningsmann. (L. v. Bar, Gesichte des deütchen Strafrechts und Strafrechtstheorien, Berlin 1882.)

Siden lærebøker er mye morsommere å lese når man er ferdig med studiene, har jeg gløttet litt i Johs. Andenæs Alminnelig strafferett (3. utgave). I kapittel 6 Straffens formål og berettigelse, sier Andenæs:

Ved sin negative, destruktive karakter står straffen i en særstilling blant de rettslige institusjoner. Riktignok er denne negative karakter i moderne tid blitt avskrekket ved at straffullbyrdelsen er blitt humanisert og behandlingstanken har fått rom innenfor strafferetten. Grensen mellom straffen og andre reaksjoner kan, som vi har sett, bli flytende. Det forandrer likevel ikke det faktum at den bevisste tilføyelse av et onde er sentralt ved straffen i dens tadisjonelle skikkelse. Og for tanken reiser problemet seg: Hva vil vi oppnå med straffen? Og hvordan kan en slik tilføyelse av lidelse moralsk forsvares? Helt tilbake til den klassiske oldtid har dette vært sentrale problemer i religiøs, filosofisk og juridisk tenkning, uten at det er gitt en definisjon som det er blitt alminnelig enighet om.

Straff er begrunnet ut fra almennpreventive hensyn. Tanken er at hvis Per straffes for å ha gjort noe galt, virker det avskrekkende på Pål, eller bidrar til å skape moralske holdninger som gjør at Pål ikke ønsker å gjøre som Per.

Undersøkelser viser imidlertid at almennprevensjon i alle fall som avskrekkende faktor, har en begrenset effekt. Størst betydning har den i forhold til lovovertredelser som brudd på veitrafikklovgivning og mindre lovovertredelser. Almennprevensjon forutsetter at «de andre», altså de som skal avskrekkes, har mulighet til å vurdere sammenhengen mellom handling og reaksjon. Eksempelvis: Jøss, jammen er det dyrt å kjøre for fort, så her holder jeg fartsgrensen.

Hva gjelder voldskriminalitet, som drap, skjer det ofte i affekt, og almennprevensjon har sannsynligvis liten effekt. I forhold til den indirekte almennprevantive effekt, dvs straff som holdningsskaper, er det vanskelig å måle effekten. Jeg ser ikke bort fra at det for en del straffebud, for eksempel i forhold til legemiddellovens forbud mot bruk og besittelse av narkotika, har en betydning. Dog er nok straffebudet i seg selv viktigere enn selve straffen. I forhold til grove narkotikaovertredelser er straffenivået justert ned, blant annet fordi man har erkjent at det ikke har hatt den ønskede effekt.

Individualpreventive hensyn er også en begrunnelse for straff: Straffen skal forhindre at lovbryteren gjentar sine straffbare handlinger. Også her varierer fengselsstraffens vellykkethet.

Likevel ser vi at disse to hovedmotiver stadig er enerådende, mens hevnmotivet forkastes.

Men er vi egentlig så sikre på at hevnen som straffmotivator er utradert? – Et moderne samfunn som vårt skal ikke ha det i sin rettspleie, sier utenriksministeren.

Neivel. Men da vi for få år siden fikk de nye offerrettighetene inn i straffeprosessen, var det blant annet for å synliggjøre og ivareta «den andre part», offeret i straffesaken. Fornærmedeutvalget som foreslo flere av endringene, gikk ikke like langt som forløperen: Robberstad-utvalget.  Når departementet ikke ønsket å gi fornærmede fulle prosessuelle partsrettigheter begrunnet de det blant annet slik:

Slik utvalget ser det, er spørsmålet om tiltalte er skyldig og eventuelt hvor lang straffen skal være dersom tiltalte kjennes skyldig, ikke et spørsmål som fornærmede bør få uttale seg om. Samfunnets bruk av straff begrunnes ikke i den enkelte fornærmedes ønske om at tiltalte skal straffes, men i samfunnets behov for å forebygge ny kriminalitet gjennom individual- og særlig allmennprevensjon. Lovbryteren blir med andre ord ikke straffet fordi samfunnet ønsker hevn, men fordi man gjennom bruk av straff ønsker å avskrekke både den enkelte lovbryter og allmennheten fra å begå liknende handlinger. Straffen er også tenkt å ha en oppdragende (moraldannende) og vanedannende virkning på den alminnelige befolkningen. Slik utvalget ser det, verken kan eller bør bruk av straff gjøres til det enkelte offers behov for å straffe gjerningsmannen, det må være overordnede samfunnsmessige grunner som gjør at samfunnet bruker straff. Dette bør gjenspeiles i reglene på den måten at det er staten – påtalemyndigheten – som forbeholdes retten til å uttale seg om bruk av straff.

Det må departementet gjerne si, men resultatet ble at fornærmede fikk en langt sterkere stilling enn tidligere, hvor påtalemyndigheten hadde vært eneste «motpart». Lovendringene medførte en «personlifisering» av strafferetten. Offeret skulle vises og høres.

Og flere reaksjonsformer innebærer at gjerningsmann skal stilles direkte ansvarlig overfor sitt offer. Restorative Justice har vært utprøvd med stort hell, ikke minst i min hjemby, Trondheim. Det samme gjelder Konfliktrådets ulike modeller. Andre reaksjonsformer vektlegger behandlingsaspektet i større grad, som for eksempel Narkotikaprogram med domstolkontroll. I noen fengsler er man kommet langt med behandling av seksualovergripere, andre har promilleprogram for alkoholister.  Jeg tror dette kun er begynnelsen.

Jeg tror imidlertid ikke vi kommer bort fra at tanken på hevn lever i beste velgående også i vårt industrialiserte og sekulariserte samfunn. Vil vi heller kalle det misbilligelse, som von Bar, så gjerne for meg. Men at ønsket om hevn, eller pinsler, som Frp-byråd Sylvi Listhaug snakker om, er grunnleggende for mange, må vi bare erkjenne. Det betyr ikke at det er slike motiver som skal gjenspeiles i vårt lovverk. Men det må være rom for å si at man påfører en straff for å markere samfunnets motstand mot den handling gjerningsmannen har begått.

Jeg har jobbet så mange år som aktor og ofte påstått strenge straffer. Men jeg har også før rettssaken samarbeidet med forsvarer for å forsøke å skreddersy et opplegg som kunne være en passende reaksjon for akkurat denne spesielle lovovertrederen. Jeg var slett ingen mild representant for påtalemyndigheten. Tvert imot. Likevel så jeg ofte at en ubetinget reaksjon neppe ville være det beste for å få den straffedømte på bedre tanker.

Har vi et oppriktig ønske om rehabilitering, om ikke for andre grunner enn for samfunnets egen beskyttelse, har vi ikke lov til å gi opp å søke nye reaksjonsformer som kan bidra til å få den kriminelle tilbake som en lovlydig borger.

Dét må være en av samfunnets viktigste oppgaver. Staten som bøddel, må vi si et ubetinget nei til. 

——————————————

(Jeg anbefaler for øvrig Jens Bjørneboes dikt Mea maxima culpa som du finner her.)

Read Full Post »

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen snakker ikke lenger om «snik-islamisering», nå står vi i hennes øyne overfor en «åpen islamisering» av Norge. Det vil hun ha slutt på.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre svarer at Jensen med slike utsagn skaper frykt, bidrar til å forsterke konflikter og stigmatiserer en rekke mennesker som bidrar positivt i det norske samfunnet. Støre påpeker også at det er bemerkelsesverdig hvordan Siv Jensen forsvarer ytringsfirheten når det dreier seg om ytringer hun selv er enig i, men avviser den samme friheten når hun (og de fleste av oss andre) tar avstand fra ytringene.

I likhet med Per Kristian Foss og andre i Høyre som har uttalt seg, deler jeg Støres syn i denne saken.

Og for å ta det siste først:

Ytringsfrihetens ukrenkelighet

Ytringsfriheten følger av Grunnloven § 100, som sier

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Grunnloven, som hvis rettsstrid går foran andre lover, bestemmer altså at vi har ytringsfrihet i Norge og at ingen skal kunne straffes for å benytte seg av denne retten. Grunnloven bestemmer også at myndighetene skal sørge for at ytringsfriheten har gode kår.

Staten har altså en oppgave ikke bare i å forsvare retten til frie ytringer, men skal også legge til rette for at rettigheten kan utøves. Ytringsfriheten gjelder enten ytringene gir seg utslag i demonstrasjoner, skriftlige eller muntlige utsagn eller gjennom kunstneriske uttrykk. 

Retten til frie ytringer skal i utgangspunktet gjelde uavhengig av innhold. Det innebærer at sårende og krenkende ytringer må tåles. Lovgiver har imidlertid satt opp noen (få) skranker. For eksempel kan rasistiske ytringer mot bestemte personer, være i strid med Grunnloven, jf straffeloven § 135 a. Tidligere var det også straffbart med ytringer som grovt krenket noens religion, men den såkalte «blasfemi-paragrafen» blir som kjent opphevet. Det mener jeg var en viktig og riktig beslutning av Stortinget. Men diskusjonene rundt opphevelsen, viser at vi berører vanskelige verdispørsmål også i vårt relativt sekulariserte samfunn.

Bakgrunnen for Siv Jensens siste islamiserings-utspill, var helgens demonstrasjon. Det er her hun bommer grovt, etter mitt skjønn. Vi skal jo nettopp være glade for åpne, fredelige demonstrasjoner! På den måten kan man diskutere og imøtegå hverandres argumenter – med argumenter. Slike demonstrasjoner er jo noe av det myndighetene etter Grunnloven har plikt til å legge til rette for. Dersom det under en demonstrasjon eller på annet vis fremkommer trusler eller oppfordringer til straffbare handlinger, skal dette selvsagt slås ned på av hhv politi, påtalemyndighet og domstol. Men det er altså en helt annen diskusjon. 

Så er neste spørsmål: Bidrar Siv Jensen til frykt og stigmatisering? Jeg tror dessverre svaret er ja.

Om å leve sammen

Vårt mulitikulturelle samfunn har noen utfordringer. Jeg er ikke i tvil om at mange av de verdiene flertallet av befolkningen hegner om blir utfordret av enkelte minoritetsmiljøer. Som eksempel kan nevnes synet på menn og kvinner som likeverdige samfunnsborgere. Jeg tror derfor det er viktig at hver og en av oss bruker vår ytringsfrihet til å kjempe for det vi har kjært. For eksempel kan vi i Norge ikke akseptere vold som en del av barneoppdragelse, selv om enkelte vil hevde at det bør være akseptabelt – for øvrig i likhet med hva som var lovlig i Norge for relativt kort tid siden. Denne problemstillingen kom jeg fra tid til annen borti da jeg  var leder av fylkesnemnda, hvor enkelte med en annen kulturbakgrunn enn flertallet av befolkningen hevdet at det måtte gå an å slå barne sine. Da var min beskjed at – nei – det går ikke an i Norge.

Men hvorfor denne generaliseringen, og denne unyanserte religionsretorikken? At enkelte funtamentalister ønsker et annet samfunn, er nok en realitet. Men at det gjelder alle muslimer er en grov feilslutning. Siv Jensen blander i diskusjonen sammen islamsk tro og politisk islam. 

Jeg kjenner noen muslimske kvinner ganske godt. Mine iranske venninner kjemper mot det iranske regimet, og arbeider for å fremme kvinners rettigheter. De har til meg gitt uttrykk for at fundamentalistisk islam, eller mer korrekt politisk islam, nærmest bygger på en systematisk undertrykking av kvinner. En annen kvinne jeg nylig er blitt kjent med gjennom min manns arbeid i Afghanistan er Sultana. Hun er Afghansk, tok sin ph.d i USA, men flyttet tilbake for å bidra i hjemlandet. Sultana reiser mye rundt som foredragsholder ved universitet verden rundt, og var en av hovedattraksjonene på Luftmaktseminaret i Trondheim. Sultana fikk nesten hele sin familie utryddet av opprørsstyrkene i Afghanistan, og har mistet mange av sine nærmeste venner i selvmordsangrep i Kabul, hvor hun bor til daglig. Sultana er troende muslim og sterk motstander av politisk islam.

Disse kvinnene er alle velutdannede, aktive samfunnsborgere som har valgt å arbeide for en mer demokratisk og fredlig verden. De skjuler ikke håret sitt, men er troende muslimer. Driver disse kvinnene med islamisering i snikende, eller ikke-snikende form, Siv Jensen?

Jeg er redd generaliseringer. De ser tilsynelatende ut som rasjonelle forenklinger av vanskelige tema, men er i realiteten forflatninger av kupperte terreng. Virkeligheten er vanskelig og komplisert. Vi trenger politikere som kan bidra til nyanser, ikke det motsatte.

Read Full Post »