Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘ledelse’

Da jeg jobbet i politiet, var en av de viktigste oppgavene jeg hadde å ta raske beslutninger. Det var ofte viktigere å komme med en rask og klar beslutning, enn at det i ettertid skulle vise seg å være den mest korrekte beslutningen. En for sen beslutning kunne ødelegge en hel etterforskning, eller endog koste liv.

Slik er det ikke i politikken. Det går sjelden liv tapt om en leder stopper opp og tar seg god tid før han eller hun tar en beslutning. Men forventningen om raske og handlekraftige avgjørelser og svar kan oppleves som absolutte. 

Og politiske ledere tar raske avgjørelser og svarer raskt. Det er jobben deres. Det er derfor de er ledere. Etterpå stiller media og andre ofte spørsmål om det som ble sagt eller gjort var det mest korrekte, den beste løsningen osv.

Men hvordan hadde vi reagert om for eksempel Kristin Halvorsen hadde svart at jammen var hun blitt litt usikker på om Lysbakken egnet seg som leder?

Og hvordan hadde reaksjonene vært om Erna Solberg hadde svart at hun ikke hadde noen oppfatning av hvorvidt Warloe burde stille til valg igjen?

Kanskje hadde det gått greit, men jeg tror sjansen er stor for at noen straks ville rope opp om svake ledere, og påstander om at politikere beskytter sine egne.

Diskusjonene om partilederne var for raskt ute, vil sikkert fortsette. Men glem aldri å speilvende problemstillingen.

Reklamer

Read Full Post »

Så klarte hun å skape overskrifter igjen, Liv Signe. Sint, forurettet og selvrettferdig. Nåde den som våget å kritisere HENNE for å nedbygge distriktene, hun som virkelig hadde kjempet døgnet rundt! Liv Signe hadde nemlig ofret både nattesøvn og mere til. Det var alle de andre i regjeringen – i alle fall Jens og Kristin – som hadde skylda.

Liv Signe. Så lett å kritisere. Så lett å forsvare.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen kaller utblåsningen pinlig. Knut Johannessen (Vox Populi) kaller henne menneskelig.

Sannheten er vel at de fleste syntes det var pinlig å se et menneske blottstille seg for åpen mikrofon. Menneskelig? Ja, selvfølgelig. Vi blir liksom litt lettet når maktpersoner viser seg med et uregisert ansikt, om det er aldri så lite flatterende. 

Men hvorfor liker vi dem best når det er de usympatiske eller såre følelsene de viser? Kanskje fordi maktmenneskene blir litt mindre opphøyde. Litt mer som oss, kanskje også dårligere enn oss? Som filmstjerner uten sminke med kviser på haka.

Men er det godt lederskap å la følelsene løpe av med seg?

Jeg synes ikke det. Jeg synes mennesker i maktposisjoner har et særlig ansvar for å legge bånd på seg. Jeg synes heller ikke det er sjarmerende at Gro Harlem Brundtland var (er) en ekspert i hersketeknikker og visstnok hadde et temperament som av og til fikk utfolde seg fritt.

Med Gerd Liv Valla gikk det verre. Hun måtte gå av blant annet på grunn av sitt uberegnelige og brå sinne. Men allerede før hun ble LO-leder var temperamentet hennes godt kjent. Da hun var minister kunne hun bli så sint at hun kastet dokumentbunker vegg-i-mellom. Jeg er blitt fortalt at man lenge etter hennes avgang i fant dokumenter etter rundkastingen gjemt bak panelovnene i regjeringsbygget.

Knut Johannessen skriver i sin blogg at «ingen vel kan betvile at Gro var en god leder». Neivel? Det er kanskje vanskelig å detronisere en landsmoder? Men hva med Gerd Liv Valla? Mange mener at hun var LOs mest betydningsfulle leder. Gjennomføringskraft hadde vel begge. Veldig sympatiske?

Jeg tror vi må slutte å snakke om ledere som enten «gode» eller «dårlige». Mennesker har enkelte egenskaper som er godt egnet for å lede, andre egenskaper er dårligere egnet. Klarer man å foredle sine gode sider og få innsikt i hvordan man håndterer de mer utfordrende, er man kommet et godt stykke på vei. «Erkjenn deg selv» stod det skrevet over tempelet i Delfi. Kanskje ingen dum leveregel. 

Men tilbake til Liv Signe. Det er ikke første gang hun mister besinnelsen. I 2007 uttalte TV2s Kjetil Løseth at han aldri hadde sett en så sint politiker. Liv Signe var i aksjon. Den gang var det samferdsel man kranglet om. Senere kom utfallene mot Ola Borten Moe. Også den gang foran åpen mikrofon.

Når jeg tror tiden er i ferd med å renne ut for Liv Signe, er det likevel først og fremst fordi hun har det med å skylde på andre. Senest i dag ymtet hun frempå i Dagsrevyen om at Jens også hadde er stort temperament, bare at han viste det i de lukkede rom.

Vi liker mennesker som feiler og dummer seg ut. Men vi liker ikke folk som skylder på andre.

Jeg tror Senterpartiet begynner å bli klar for en ny leder.

Read Full Post »

Stortinget vedtok i går å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vedtaket ble fattet med knapp margin: 89 mot 80 stemmer. Selv om det nok har vært ulike syn internt både i Arbeiderpartiet og i Fremskrittspartiet, er det i Høyre debatten har gått åpent. I den avgjørende voteringen stemte 25 av Høyres representanter for direktivet, mens fem av representantene stemte mot.

Mye kan sies om den interne prosessen i Høyre. Da saken ble diskutert på Høyres landsmøte i 2010, stemte 40 % av medlemmene for et rent nei til direktivet. Flertallet vedtok imidlertid en resolusjon som ikke tok direkte stilling til direktivet, men som tok til orde for et sterkere personvern.

Offisielt hadde partiledelsen foreløpig ikke tatt standpunkt til datalagringsdirektivet, men både nestleder Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde allerede før landsmøtets begynnelse uttalt til pressen at det nå var viktig å diskutere hvordan man skulle implementere direktivet. Om man skulle implementere det eller ikke, var altså ikke tema. 

Et av argumentene som ble brukt av partiledelsen mot å ta stilling til datalagringsdirektivet på landsmøtet, var hensynet til at partiet skulle gjennomføre en intern høringsprosess hvor alle lokalforeninger ville bli invitert til å komme med innspill.

Det gjorde vi.

Et overveldende flertall av fylkeslagene tok klart stilling mot direktivet, herunder alle de store byenes lokalforeninger.

I ettertid har flere fremhevet at det også i nei-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var tilhengere av direktivet. Men det samme kan også hevdes med styrke i det eneste ja-fylket, Nord-Trøndelag. Her er mange av partiets tillitsvalgte klare motstandere av direktivet. Uansett skulle en tro at Høyre også i denne saken ville legge mer vekt på flertallets råd enn mindretallets. Det har visstnok noe med demokrati å gjøre: partidemokrati.

Andre har uttalt at Høyres velgere er for direktivet. Javel?

Mitt tips er snarere at mange velgere ikke er særlig opptatte av dette spørsmålet i det hele tatt. I tillegg vet vi at noen er for og at noen er imot. Men uansett dannes vel ikke Høyres prinspprogram etter folkeavstemninger eller meningsmålinger?

Jeg tar det tvert imot for gitt at vi fortsatt tufter våre program på våre verdier – et konservativt samfunnsyn med liberale verdier.

En av politikernes viktigste oppgaver er nettopp å gå foran å vise vei. Særlig viktig er dette når det er mindretallsrettigheter som trues.

Det er neppe like enkelt å forsvare den liberale rettsstats prinsipper som å argumentere for bedre veier og større valgfrihet i eldreomsorgen. 

Høyres øverste organ, landsmøtet, fikk aldri anledning til å uttale seg igjen. Jeg tror det hadde vært klokt å la landsmøtet gjøre det. Ikke nødvendigvis fordi jeg er overbevist om at det synet jeg representerer hadde vunnet frem, men fordi mange tillitsvalgte føler seg «snytt».

Vi kan leve med uenighet i Høyre. Vi hadde kunnet koste på oss en landsmøtedebatt etter den omfattende høringsrunden.

Når nå Høyres stortingsgruppe med stort flertall har gått inn for et direktiv som mange av oss motstandere mener så totalt bryter med Høyres grunnleggende verdier og prinsipper, kan man spørre om det nå er exit for liberale verdier i Høyre.

Mitt svar er Nei.

Selv om man kan rette et kritisk lys på den interne partiprosessen, er det ikke tvil om at denne saken har vekket mange tillitsvalgte og medlemmer til å delta i en stor og viktig debatt. Vi har for alvor fått anledning til å gå inn i våre grunnleggende verdier, holde dem opp i lyset og måle praktisk politikk opp mot disse.

Det er jeg glad for.

Jeg er ikke i tvil om at Høyres fremtid ligger i de liberalkonservative verdiene. Kanskje har debatten ført til at vi er bedre rustet neste gang personvernet trues.

Det er i alle fall mitt håp.

Read Full Post »

De fleste politiske partier har egne organer for kvinner som litt unøyaktig sagt har som formål å sette fokus på kvinnepolitiske spørsmål. Men hva er egentlig kvinnepolitikk? Og gavner det kvinner å knyttes til en bestemt type saker? Er ikke kvinners politiske interessefelt like varierte som menns?

For meg er for eksempel spørsmål om familepolitikk og like rettigheter i arbeidslivet spørsmål som alle bør være opptatte av. Det samme gjelder eksempelvis forsvarspolitikk og justispolitikk.

Jeg er redd kvinnepolitiske talspersoner i for stor grad setter seg selv i en kjønnsbås som kan virke hemmende på den politiske kommunikasjonen. Dette kan gi seg flere utslag.

For det første kan det føre til at man fokuserer på tema som i liten grad er politisk viktige. For det andre kan et politisk budskap drukne i en mistilpasset kjønnsforkledning. 

Et eksempel på det første er mitt eget partis kvinnepolitiske leders utspill om at mannlige modeller er for tynne. Hva var det politiske budskapet her? Mere undervisning i skolen om ernæring? Mer frukt og grønt? Neppe. Er det en politisk, enn si partipolitisk oppgave å mene noe om hva slags størrelse på menn kvinner foretrekker – i den grad det kan sies noe vettugt om dette?  Og da har jeg ikke nevnt at politikere bør være meget forsiktige med å kritisere noe så personlig, enn si privat, som figuren til identifiserbare enkeltmennesker.

Et annet eksempel på at kjønnspolitikk bærer galt av sted er utspillet om at regjeringens kvinnelige ministre er dårlige fordi statsminister Jens Stoltenberg ikke er flink til å løfte dem frem. Kvinnene får en passiv rolle som forsvarere av «systemet», enten det er NAV, Forsvarssjefen eller regjeringen. Leder av Høyres Kvinneforum sa det slik i Dagsnytt 18 30. januar:

Stoltenberg gir disse kvinnene kun politisk retorikk, og ikke god politikk. Da fremstår de som svake kvinnelige ledere.

Nei. Nei. Nei. Skal noen «gi oss» politikken, evt retorikken? Kvinnlige ministre kan vel, som sine mannlige kolleger, tenke selv og har en posisjon på bakgrunn av egen politisk kraft og faglige kvalifiksjoner? Som Dagbladets Marie Simonsen så klokt sa det i samme program:

Kvinner skal ikke løftes frem. Den tiden er forbi. De får vær så god rekke opp hånden sjæl.

Når det er sagt, er det politisk interessant at vi har en svak regjering med ministre som kun fungerer tilfredsstillende i noen grad. Personlig mener jeg for øvrig det er vel så mange mannlige ministre som skiller seg negativt ut som kvinnelige.

Jeg har også en mistanke om at Jens Stoltenberg – likhet med andre politiske ledere opp i gjennom tidene fra ulike partier – har en del mindre heldige lederegenskaper. Blant annet tror jeg Stoltenberg er en smule fjern og konfliktsky. Og kanskje er det riktig som Marie Simonsen hevdet i Dagsnytt18 at han stort sett rådfører seg med eldre, erfarne menn, og at det er få kvinner i hans omgngskrets. Det er i så fall dårlig lederskap, blant annet fordi statsministeren kan få for endimensjonale råd. Han går glipp av et mangfold. Men å kalle ham «macho», mener jeg blir forfeilet. Hans lederegenskaper påvirker trolig like mye regjeringens menn som kvinner.

Vi har med andre ord en regjering som ikke leverer som den skal. Så hvorfor ikke ha det fokuset, Høyre? Vi har da mer enn nok å kritisere regjeringen for om vi ikke skal konstruere en kjønnsvinkling bare for å komme på i media?

Er det da bare tull å ha et kvinnepolitisk forum, slik Høyre har? Ikke nødvendigvis. Kvinner har andre måter enn menn å bli trygge på. Debattrening og kursing i politiske tema , befaringer til bedrifter og organisasjoner kan godt finne sin form i et kvinnefellesskap.

Et eksempel på en flott og nyttig samling er den siste før Høyres landsmøte 2010 med politisk hovedtema Innvandring og mangfold. Hvorfor kunne vi ikke ha et utspill fra kvinnepolitisk leder om at vi må gjøre det lettere for universiteter og kompetansebedrifter å få inn utenlandske eksperter som arbeidskraft? Her har regjeringen gjort lite, og Høyre har fremmet flere gode forslag på Stortinget. Eller er det for lite «kvinnepolitisk»?

Høyres kvinnepolitiske leder er etter min mening en av Høyres aller beste debattanter. Jeg tror definitivt at hun er en av dem som rekker opp hånden selv. Gjør det, Julie. Riv Kvinneforum løs fra kjelkete kjønnsdebatter.

Politikken vår er Høyres politikk – den er kjønnsnøytral.

Read Full Post »

Etter en rask kikk i Adresseavisen 15. juni (bare papirutgaven – de lenker nesten bare til rockekonserter og slanketips) burde svaret vært JA. Her uttaler nemlig gruppeleder i Rødt Arne Byrkjeflot at han reagerer sterkt på at rådmann Snorre Glørstad snart vil være tilbake på jobb.

Det betyr at vi har hatt den største finansskandalen i Trondheim noen sinne uten at dette får konsekvenser for noen!

sier Byrkjeflot.

Bakgrunnen for saken er at Trondheim kommune stod i fare for å tape 600 millioner kroner etter investeringer i obligasjonsforetak (3 og 5) som omtrent viste seg å være i samme kategori som Bård Tufte Johansens Tulle Joker Nord. Risiko og manglende orienteringer om investeringer, uheldige rolleblandinger mm i det som senere er blitt omtalt som Kraftfondskandalen, ble først avdekket etter at Høyres Lars Tvete i april 2009 ante ugler i mosen.

Lars Tvete og Rødts Arne Byrkjeflot stilte etterhvert spørsmål til rådmannen og fikk til dels misvisende eller ufullstendige svar. Enkelte – for eksempel jeg – vil nok også hevde at holdningen til rådmannen var noe passiv og arrogant da spørsmålene begynte å rulle inn.

Det var nåværende rådmann Snorre Glørstad som hadde det overordnede ansvaret for investeringene av Kraftfondet, først i stillingen som kommunaldirektør for finans og senre som rådmann. Glørstad var imidlertid ikke selv den som gikk i front for å besvare politikernes spørsmål.

Saken fikk en politisk behandling hvor kritikk av noe ulik styrkegrad ble fremsatt fra de forskjellige partiene. Avgjort lengst i kritikken gikk partiet Rødt som fremmet mistillitsforslag mot rådmannen. Dette forslaget ble avvist av de andre partiene i bystyret. Høyre ønsket å vedta en sterkere kritikk av rådmannens håndtering av saken, men fikk ikke flertallet med seg på dette. Rådmannen selv var sykemeldt, og var ikke til stede under bystyrets behandling av saken.

Man kan mene hva man vil om rådmannens håndtering av saken. Men tillit eller mistillit har ingen plass i vår styringsmodell: Formannskapsmodellen. KS Advokatene skriver i et notat av 22. mars i år at et forslag om mistillit vil være svært vanskelig å håndtere arbeidsrettslig. De skriver at

et vedtak om mistillit, selv om det relaterer seg til en bestemt sak, kan oppfattes som en faktisk oppsigelse av rådmannen. Dette forsterkes ved at begrepet/tillit/mistillit normalt brukes i en sammenheng som innebærer at den som ikke har tillit må gå av.

En slik oppsigelse vil i så fall være ulovlig i henhold til arbeidsmiljøloven § 15-5, sier KS Advokatene.

I en parlamentarismemodell, har imidlertid begrepet tillit/mistillit en viktig og praktisk betydning. Dersom bystyret ikke har tillit til byråden i forbindelse med håndteringen av en bestemt sak, må byråden gå av. Etter min vurdering er Kraftfondsaken en sak som etter sin art ville ha kunnet medføre at bystyret ikke lenger hadde tillit til den ansvarlige byråd. Men vi har faktisk ikke parlamentarisme i Trondheim.

Spørsmålet om valg av styringsform ble imidlertid nylig behandlet i bystyret. Flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vedtok at Trondheim ved neste korsvei, skulle se på muligheten en parlamentamentarisk styringsmodell. Rødt stemte imot.

Det er helt greit. Men da må man ta konsekvensen av det. I en formannskapsmodell er relasjonen mellom bystyret og rådmannen et arbeidsgiver- /arbeidstagerforhold hvor de arbeidsrettslige spillereglene må følges.

I dette ansettelsesforholdet gjelder med andre ord de vanlige regler som gjelder ellers i arbeidslivet, blant annet med hensyn til oppsigelse og særlig stillingsværn i forbindelse med sykdom.

Men dette synes altså Arne Byrkjeflot ikke bør gjelde for rådmenn. Kanskje ikke så spektakulært at en gruppeleder ikke har full oversikt over arbeidsmiljøloven.

MEN det er bare det at Byrkjeflot også er leder i LO i Trondheim – og dermed den fremste representanten for en rekke arbeidstagerorganisasjoner. Skal han bare hoppe bukk over de regler som gir kommunalt ansatte vern? Eller skal det være ulike regler for ledere og andre ansatte?

Jeg tror likevel Arne Byrkjeflot er inne på noe. Det er slett ikke unaturlig å forvente at alvorlige feil også får personalmessige konsekvenser. Derfor er Arne Byrkjeflot velkommen til å stemme for parlamentarisme neste gang.

I mellomtiden bør han være mindre opptatt av å leke tøffeste gutten i klassen. Arbeidsgiveransvaret er for alvorlig til å leke cowboy.

Read Full Post »

Hvor feige kan man bli?

Etter interne stridigheter om hvorvidt skoler skulle legges ned eller ikke, har de rødgrønne i Trondheim endelig kommet med tidenes dårligste forslag til skolestruktur. De nedleggingstruede skolene skal ikke legges ned. Neida, det ble ikke dødsstraff. Tortur er bedre! Skoler skal slås sammen, rektorer skal springe husimellom. Management by running around, blir den nye ledelsesfilosofien. Nærværende ledelse er åpenbart fremmedord. I tillegg skal skolene miste småskoletillegget. Og om ikke dette var nok, skal sårt trengt rehabilitering utsettes.

Jeg er etter nøye vurdringer kommet til at det ikke er riktig å legge ned skoler slik foreslått av rådmannen. Først og fremst fordi befolkningsprognosene viser at vi forventes å få en elevtallsvekst også til byskolene.  I tillegg  er det relativt lite å spare på nedleggelsene. Likevel er jeg overbevist om at den løsningen de rødgrønne nå har valgt er langt verre for elever, lærere og rektorer ved de berørte skolene, enn hva en nedleggelse ville ha medført.

De rødgrønne i Trondheim har aldri gitt skolene prioritet. Man har fått høre at hvis man skal ansette flere lærere, må man spare på andre områder innen skolesektoren.

Men det er ikke slik.

Regjeringen har overført mange millioner til Trondheim som skulle brukes til å øke lærertettheten. Daværende kunnskapsminister skrev i brev at han forutsatte at pengene ble brukt til å øke lærertettheten. Da stortingsrepresentant Linda Cathrine Helleland og jeg påtalte dette, kalte ordfører Rita Ottervik dette et «frekt utspill». Hun fortalte til Adresseavisen at de rødgrønne hadde brukt så mye penger på skolen at det bare skulle mangle at de ikke nå brukte pengene på andre ting.

Det er tydeligvis et løfte hun har tenkt å holde.

Read Full Post »

Så er vi i gang igjen. Med den årige diskusjonen om sykelønn. Vi vet det jo. Nordmenn er mer borte fra jobben enn arbeidstakere i andre land, og forskjellene er økende. Dette til tross for at levestandarden vår er blitt høyere. 54 % av topplederne mener sykefraværet skyldes skulking. En forsker mener hovedproblemet er manglende pliktfølelse. Statsministeren har tenkt høyt, LO har brukt streng-stemmen, Høyre har sine 37 punkter, Look to Sweden. Nok en gang kreves det at vi endrer systemene våre.

Ja, jeg tror også vi bør ta en time out. Det er jo åpenbart noe som er galt, og vi må se på hvordan ulike tiltak kan bidra til at flere deltar i arbeidslivet. Men er det egentlig systemene våre som er hovedproblemet, eller handler det om noe annet? Vi snakker hele tiden om sykefravær. Hvorfor snakker vi ikke om nærvær? Hva er nærværsprosenten ved din arbeidsplass? 

Jeg kjenner en klok dame som arbeider med å gi råd til industribedrifter. May, som hun heter, forteller at de private bedriftene hun jobber med, har fått ned fraværet ved å spørre seg om hva det er som gjør at over 90 % av de ansatte er på jobb til enhver tid? Disse bedriftene rapporterer faktisk nærvær i steden for fravær. May mener nærvær må være tema på alle personalmøter. – Noe må snues inne i hodene på dem som har fraværet. Og så må det være synlig ledelse! «Management by walking around» er fremdeles like aktuelt, sier hun.

En sykepleier fortalte mag at hun og bedriftslegen ved en stor industribedrift arbeidet med å se på ulike tiltak for å få ned sykefraværet på arbeidsplassen. De bestemte seg for å ha samtaler med alle ansatte før de gikk i gang med tiltakene. Allerede før de var ferdige med alle samtalene, hadde sykefraværet gått med med 2 %! De ansatte var blitt sett, hørt og tatt på alvor.

Forskere snakker om et tredelt sykefravær: hvitt, sort og grått. Hvitt fravær er når du er så syk at du ikke er i stand til å gå på jobb og sort er når du skulker. Professor i sosiologi ved NTNU Per Morten Schifloe, beskriver det grå fraværet slik:

Det grå fraværet er den store sekken der vi som arbeidstakere har et mer eller mindre opplevd valg, med hensyn til om vi oppfatter oss som syke eller ikke. Skal du gå på jobben, eller til legen, dersom du har muskel- eller skjelettplager? Skal du holde deg hjemme dersom du er utafor, er plaget av lettere depresjoner, eller hvis livet er vanskelig på andre måter? Skal du be om sykmelding dersom det er konflikter eller andre forhold som gjør arbeidsplassen utrivelig? Og hva om du våkner om morgenen med hodepine eller forkjølelse? En hypotese er at slike valg har med arbeidsmoral å gjøre. Det kan tenkes at det spiller en viss rolle, men sannsynligvis er mellommenneskelige faktorer og sosialt definerte toleransegrenser langt viktigere.

Jeg tror vi kan gjøre mye med den grå typen fravær, bare ved å tenke annerledes. Som May sier, «snu noe inne i hodene».

Tenk etter selv – Hva gjør at du trives på jobb? Kanskje er ord som fleksibilitet, respekt eller humor, noe du tenker på?
Tankeøvelse nummer to – Hva gjør du for at kollegene dine skal trives på jobb?

Kanskje kan akkurat DU gjøre at din kollega velger å gå på jobb i steden for å bli hjemme.
Helt uavhengig av systemendring.

Read Full Post »

Older Posts »