Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Overvåkning’

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Reklamer

Read Full Post »

Slik lyder den sofistikerte tittel på leserinnlegg i Adresseavisen fra Aps parlamentariske leder Helga Pedersen.
Den oppsiktsvekkende nyheten kommer i forbindelse med Pedersens korstog for datalagringsdirektivet. 

Puh! Nå ble jeg jammen lettet!

Read Full Post »

Jeg har skjellig grunn til mistanke om at Helga Pedersen har kunnskaper om fiskeripolitikk.
Men det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at hun har desto semre kunnskaper om justispolitikk.

Jeg synes på mange måter det er flott at politikere ikke overlater all tenkingen til sine rådgivere. Men enkelte ting kan det kanskje være grunn til å sjekke ut, før man tar pennen fatt?

(Og nå skal jeg ikke gjøre narr av at Helga Pedersen både i sine innlegg i Dagbladet og i dagens Adresseavis bruker det noe ukjente begrepet «domstolsavsigelse». Det høres jo i grunnen både fint og litt høytidelig ut.)

Det virkelig skremmende er at Aps frittgående parlamentariske leder åpenbart tror at datalagringsdirektivet innebærer en skjerping av kravet til politiets innsyn i kommunikasjonsdata, ved at det stilles krav om at politiet må ha skjellig grunn til mistanke om at det er begått en straffbar handling. Slik er det ikke i dag, hevder Helga Pedersen.

Unnskyld?

Du kommer nok aldri til å lese denne bloggen, Helga, men for sikkerhets skyld legger jeg ved en link til straffeprosessloven.

Read Full Post »

– Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet, sa parlamentarisk leder i Ap Helga Pedersen. – Dessuten har de som ikke har gjort noe galt ikke noe å frykte, understreket hun med absolutt overbevisning, slik bare Helga Pedersen kan gjøre det.

Mon det.

La oss starte med det helt grunnleggende: En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er at man har systemer for å beskytte borgerne mot overgrep fra myndighetene. Samtidig har samfunnet en plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Disse hensynene kan av og til komme i interessekonflikt med hverandre, og stiller store krav til utformingen av politikken vår.

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet. Etter at metodekontrollutvalget i sommer ropte varsko i forhold til enkelte sider av dette (se min kronikk) – blant annet at en av de nye bestemmelsene kunne være i strid med Grunnloven – varslet justisministeren full stans. Fire år etter innføringen av de nye lovreglene i 2005 ble altså romavlytting i avvergende øyemed «No, no» for politi og domstol i Norge.

La oss tenke oss litt tilbake i tid. Frykten for terror var rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord; bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800. Noe måtte gjøres. Og noe ble gjort.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning, tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. I 2006 kom direktivet, og en rekke EU-land har innført det allerede. Men ikke Norge. Vi liker å ta oss god tid. Flere fikk derfor mulighet til å se nøye på det nye datalagringsdirektivet (EUs direktiv 2006/24)

Noen som gjorde nettopp det var personvernkommisjon, som i januar i år avgav rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Personvernkommisjonen samlet seg om en felles uttalelse om datalagringsdirektivet. En av de viktige innvendingene kommisjonen hadde var at selve behovet for den utvidete datalagringen måtte begrunnes nærmere.

Kommisjonen uttalte blant annet: «Vi utelukker ikke at trafikkdata kan være viktige for politiet ved etterforskning og oppklaring av kriminelle handlinger, men vi stiller oss likevel kritisk til beslutningsgrunnlaget for den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet. Derfor etterlyser kommisjonen dokumentasjon av politiets og andre myndigheters behov for trafikkdata i det omfang som følger av direktivet.»

Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.

Det blir derfor litt feil når Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland uttaler at Høyre ber regjeringen gjøre rede for er hvordan kontrollmekanismene skal fungere. Dette er teknikaliteter. Viktige å få svar på selvsagt, men berører ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Trenger vi dette? Og hvilke behov veier tyngst – stilisert sagt: trygghet eller frihet?

Og Høyre er selvsagt også redd for forholdet til EU. Neida, vi vet ikke konsekvensene av å bruke vår veto-rett. Men juristene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, skriver i en betenkning at bruken av reservasjonsretten synes å berøre svært beskjedne deler av EØS-avtalen.  Jeg vil bare minne gode venner i Høyre om at det var en av Sveriges representanter i EU fra Moderaterna som forhindret at EU-borgere skulle registrere seg etter hvilken «folkegruppe» de tilhørte. En av de viktigste grunnene til å være med i en organisasjon, er vel at vår stemme skal bli hørt? Men nok om det – dette er ikke et spørsmål om ja eller nei til forpliktende europeisk samarbeid, selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre prøver å skremme Høyres partileder med dette. Dette er er spørsmål om verdivalg. Så jeg sier som i forsvaret: Gjør rett, frykt intet!

Men tilbake til sakens kjerne Behovet. Vi har flere internasjonale undersøkelser som viser at det er en forsvinnende liten del av den totale kriminaliteten som kan avdekkes ved denne typen overvåkning. Men tar vi kun med den alvorligste typen kriminalitet, vil nok større grad av overvåkning bidra til å sikre bevis som holder i en straffesak, slik jeg ser det.

For fra mine år i politietaten med ”utradisjonelle” etterforskningsmetoder som spesialområde, vet jeg jo at overvåkning og kommunikasjonskontroll i mange tilfelle er strengt nødvendig for å avdekke alvorlig kriminalitet. Dette er nok hovedgrunnen til at politiet i all hovedsak er positivt innstilt til mer omfattende overvåkning. Men når det er sagt, vet jeg også hva det vil si å måtte kalle hjem et spaningslag før oppdraget er utført, fordi vi har manglet penger til å betale overtid. Alminnelige politimetoder er stort sett de mest effektive – også når det gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet – det være seg overgrep mot barn eller planlegging av bombeangrep.

Det vi må spørre oss om er hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Etter min mening verken kan eller skal vi regulere oss bort fra den operative risiko det innebærer å leve i fellesskap med andre mennesker. Datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettsstatsprinsipper, og medfører en krenkelse både mot personvernet og kommunikasjonsfriheten.

Et klokt hode har en gang sagt at den som er villig til å ofre friheten for tryggheten, fortjener ingen av delene.

Hørte du det, Helga?

Read Full Post »

« Newer Posts