Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘påtaleinstruks’

Sør-Trøndelag politidistrikt har uttrykt ønske om å varsle arbeidsgivere om ansatte som bøtlegges for kjøp av seksuelle tjenester.

Dette fikk bloggeren og Høyremannen Kjetil Utne til å reagere. Han problematiserer blant annet politiets resonnement om at det er noen automatisk sammenheng mellom kjøp av seksuelle tjenester og grove sedelighetsforbrytelser. Utne sier – Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere.  – Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? spør han. – Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort? 

Høyres stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland tok ballen videre, og stilte spørsmål til justisminister Knut Storberget om han så noen prinsippielle betenkeligheter ved at politiet varslet arbeidsgiver, og spurte om statsråden ville ta initiativ til «generelle rutiner» for slik varsling.

Til dette svarte justisministeren at politiet ikke hadde anledning til å varsle arbeidsgivere rutinemessig om folk som ble bøtlagt for kjøp av seksuelle tjenester, men at det i særlige tilfeller ville være korrekt.

Helleland uttalte i en kommentar at Storberget hadde gitt et godt og grundig svar, men beklaget at han ikke ville ta initiativ til «generelle rutiner for varsling av arbeidsgiver», men i steden overlot dette «kun til politiets egne vurderinger».

Politiets annonserte ønske om å gå i gang med varsling, har nå fått førsteamanuensis i psykologi ved NTNU, Øyvind Eikrem til å reagere:  – Moralsk panikk fra politiet, sier han til Adresseavisen 3. desember. Han sier videre at varsling til sexkjøpers arbeidsgiver er et uttrykk for hevn.

Her er det behov for en opprydning:

  1. Har politiet hjemmel for å varsle arbeidsgivere i dag?  
  2. Hva er varslingsmuligheten/plikten begrunnet i?
  3. Er det behov for flere/andre regler?
  4. Kan varsling misbrukes?

SVAR:

  1. JA. Straffeprosessloven har en generell regel som sier at taushetsplikt (om noens personlige forhold) kan oppheves når det for eksempel er nødvendig for å forebygge lovovertredelser. Dette er et strengt unntak, fordi det kreves at en opphevelse av taushetsplikten skal være nødvendig. Videre kreves det en sannsynliggjøring av risikoen for lovbrudd. Bestemmelsen omhandler imidlertid ikke noen aktiv varslingsplikt for politiet, men sier at i enkelte tilfelle kan taushetsplikten oppheves. Dette er altså ingen regel som er ment å regulere arbeidforhold spesielt. Etter det jeg er kjent med benyttes heller ikke denne bestemmelsen i særlig grad til aktiv varsling av arbeidsgivere om ansattes forhold. 
    Den mest praktiske hjemmelen for politiets varsling er imidlertid påtaleinstruksen (pi) (som er en forskrift hjemlet i straffeprosessloven). Pi § 5-4 inneholder regler om varsling av foresatte til offentlige tjenestemenn eller studenter ved politihøgskolen. I henhold til denne bestemmelsen ikke bare kan, men skal politiet varsle arbeidsgivere hvis en offentlig tjenestemann blir siktet for straffbar handling som er «av slik art at den antas å kunne få konsekvenser for hans stilling som tjenestemann«. Vi snakker altså ikke om en mulighet, men en plikt. Vilkåret «antas å kunne få», viser at det kun er sannsynlighetsovervekt som kreves. Men henvisningen til «konsekvenser for stilling som tjenestemann», betyr at det kreves en sannsynlighetsovervekt for at (den straffbare)handlingen skal ha en betydning for utøvelsen av vedkommendes gjerning. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at vedkommende har opptrådt klanderverdig, moralsk forkastelig el l hvis det ikke er sannsynlig at det kan påvirke vedkommende i hans yrekesutøvelse. Hvilke tilfelle det kan være må avgjøres konkret.
    Pi § 5-5 har en særregel for varsling til «offentlig myndighet om etterforsking mot person som driver virksomhet m.m. med offentlig tillatelse». Pi §5-6 gjelder plikt til å varsle om straffbare handlinger begått av militært personell. Denne bestemmelsen er viktig fordi det knytter seg særlige sikkerhetshensyn til forsvarets tjenestemenn. Det er for eksempel lett å se for deg den ekstra sikkerhetsrisiko (feks fare for utpressing) det innebærer hvis vedkommene offiser har gjort seg skyldig i noe så sosialt stigmatiserende som kjøp av seksuelle tjenester.
  2. Begrunnelsene for den generelle regelen i straffeprosessloven og de særlige varslingsreglene i påtaleinstruksen, er forskjellige. Den generelle regelen er først og fremst gitt for å forhindre at det blir begått forbrytelser. I realiteten er det nok først og fremst tenkt på forbrytelser av en viss alvorlighetsgrad, enten fordi handlingen er grov i seg selv, eller fordi handlingen vil kunne gå ut over andre mennesker på en uakseptabel måte.  
    Varslingspliktsreglene er derimot begrunnet i vedkommendes skikkethet til stillingen, om handlingen kan påvirke utøvelsen av stillingen osv, jf eksempelet med offiseren som kjøper sex.
  3. NEI. Jeg mener vi ikke har behov for flere eller andre regler. Her er jeg altså uenig med min partifelle Linda Helleland, som sier at varsling ikke bør overlates til politets skjønn. Reglene er svært strenge i forhold til å kunne bryte taushetsplikten eller varsle arbeidsgiver. Hvis man skulle lage enda mer kasuistiske regler enn det påtaleinstruksen gir, ville det nærmest være en umulig oppgave for lovgiver. Det lille skjønnet politiet har, er nødvendig. Skulle man lage en mer generell regel om varslingsplikt, ville det jo føre til en videre adgang for varsling, enn det vi har i dag. Og det er vel ikke det Helleland ønsker? 
  4. Svaret vil naturligvis være JA. Og faren for misbruk – det vil si uhjemlet brudd på taushetsplikten, enten til noens arbeidsgiver eller andre – vil trolig være større jo verre polititjenestemannen eller -kvinnen synes den straffbare handling er. 

Og det er det siste spørsmålet som er det viktigste. Av erfaring vet vi at handlinger som berører folks seksualliv, alltid vekker sterke følelser. Når politiet i Trondheim har gått aktivt ut med et forhåndsvarsel om varsling, må det enten skyldes at de oppriktig ønsker utvidete fullmakter fra lovgiver, eller mer sannsynlig, ønsker å skremme sexkjøperne. Det første er jeg altså uenig i – vi har de reglene vi har bruk for. Det andre er også problematisk, og hvorfor si man skal varsle hvis man likevel ikke gjør det?

Jeg synes forskeren Øyvind Eikrem peker på noe vesentlig. Han sier: – Menneskets seksualliv bør i minst mulig grad reguleres av lover. Det er en skremmende tendens dersom man i tillegg til å straffe sexkjøpere med bøter, skal foreta en slags hekseprosess. Han sier også at hvis man først skal ha gapestokk, bør det gjelde mer alvorlige forhold. – Men slik gjengjeldelse fungerer sjelden, sier Eikrem.

Om jeg er beroliget av Storbergets meget juridisk korrekte svar? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg er redd regjeringens lempfeldige holdning til overvåkning og kontroll, jf deres særdeles naive holdning til datalagringsdirektivet.

Og en liten bønn til slutt, kjære Knut: Slipp nå for all del ikke Helga Pedersen borti dette!

Advertisements

Read Full Post »