Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘personlig frihet’

For eller imot, eller kanskje ennå i tvil? 

Her kommer forhåpentlig en grei oversikt over det omstridte datalagringsdirektivet (DLD). (DLD i dansk tekst finner du her og i engelsk versjon her.)

1. Innledning

En tilnærming til diskusjonen kan være spørsmålet: Er datalagringsdirektivet et uakseptabelt inngrep i personvernet, eller er det er et nødvendlig verktøy i kampen mot kriminalitet? Og  hvis direktivet er et godt redskap for politiet, er prisen likevel for høy?

Debatten har vært relativt polarisert. På den ene siden har vi hatt talsmenn for direktivet som parlamentarisk leder i Ap, Helga Pedersen, som flere ganger har uttalt at Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet. Andre har trukket det enda lenger og uttalt at den som er imot direktivet er for overgrep mot barn.

På den andre siden har du enkelte motstandere av direktivet som har hevdet at DLD ikke har noen betydning i forhold til å oppklare straffesaker.

Jeg mener begge parter tar feil, men det kommer jeg tilbake til.

2. Historisk tilbakeblikk – tilblivelsen av DLD

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2004/2005 ble arbeidet med lovendringer ytterligere intensivert i mange land. Frykten for terror var nå rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord: Bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800; The London bombings 7. juli 2005 tok livet av 52, såret over 700, og rystet en hel verden. Noe måtte gjøres, og det hastet.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning (f eks. romavlytting i avvergende øyemed, som nå er satt på vent fordi det kan være i strid med Grunnloven), tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. Den 15. mars 2006 kom direktivet (EUs direktiv 2006/24/EF), og en rekke EU-land har innført det allerede.

I den senere tid har argumentene for direktivet flyttet seg  fra å være et redskap i krigen mot terror til å bli et nødvendig verktøy for å avdekke pedofile overgripere, jf ”redder vi ett barn-retorikken” til Arbeiderpartiet.

3. Hva er DLD?

Jeg er ingen tekniker. Jeg synes heller ikke debatten skal bli for «teknisk», men jeg skal forsøke å si litt om Hva som skal lagres, Hvor lenge og Hvorfor. Jeg anbefaler for øvrig Datatilsynets informasjonsvideo som du finner her.

3.1 Hva?

Visse typer trafikkdata, lokasjonsdata og abonnements-/brukerdata som fremkommer ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon og Internett.

  • Når du kommuniserer og hvor lenge
  • Hvem du kommuniserer med
  • Hvor du befinner deg når du kommuniserer
  • Opplysninger som identifiserer telefonen din

Innholdsdata skal ikke lagres.

Når det gjelder fasttelefon og mobiltelefon er det ikke store endringer det er snakk om. Nesten alle tilbyderne av fasttelefoni lagrer de data som direktivet omfatter. Det samme gjør de fleste tilbydere av mobiltelefonitjenester. 

For data knyttet til bruk av Internett, er bildet annerledes. Her er det en del data som er forbudt å lagre i dag, som påbys å lagre med DLD:

  • Når du sender epost
  • Hvem som er mottaker
  • Når du går på nettet
  • IP-adressen din
  • Hvor lenge du er koblet opp
  • Opplysninger om utstyret du bruker

Innholdet i meldingene lagres ikke.

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

  • Tidspunktene du logget deg på og av Internett
  • Logg over når du sendte og mottok e-post
  • Logg over til hvem du sendte og mottok e-post
  • Hvilke IP-adresser du benyttet

Med en innføring av DLD kan myndighetene få muligheten til å skaffe rede på hvor alle vi, som har PC og telefon, til enhver tid befant oss, hvem vi kommuniserte med og hvorvidt vi satt koplet opp mot Internett eller ikke. 

3.2 Hvor lenge? 

I dag lagres trafikkdata i 3-5 måneder. Selskapene har påbud om sletting. Med direktivet snus dette: Nå påbys lagring minst 6 mnd og maks to år. Hvert land kan selv bestemme hvor lenge innenfor dette tidsrommet. De fleste har valgt ett år.

3.3 Hvorfor?

I dag lagres dataene på grunn av faktureringshensyn, altså for at du skal få riktig regning fra tele- og internettselskapet ditt. Når flere selskaper går over til fast-pris-abonnement, blir behovet for lagring mindre. Det kan skape problemer for politiets etterforskning i visse typer straffesaker.

I mange alvorlige straffesaker gjør politiet nemlig bruk av historiske trafikkdata. Trafikkdataene kan for eksempel knytte siktede til et bestemt sted, vise at han (eller den som brukte telefonen hans) ringte til en annen mistenkt. Dersom slike data ikke lenger oppbevares hos teleselskapene, vil politiet ikke få mulighet til å gå tilbake i tid – med mindre de allerede har pålagt selskapet lagring i forbindelse med en straffesak.

For  – OBS OBS – vi må ikke glemme at politiet i fortsatt vil ha mulighet til tvungen lagring, såfremt det antas at dataene kan brukes som bevis og at det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Dette følger av straffeprosessloven § 215a. (Se mer om dette hos advokat og styremedlem i ICJ, Jon Wessel-Aas her og hans replikkveksling med Helga Pedersen om dette tema i Dagbladet her.)

Politiet vil dessuten fortsatt ha mulighet til innsyn i siktedes elektroniske spor fremover i tid. Dette berøres ikke av datalagringsdirektivet, men av straffeprosesslovens bestemmelser (Kapittel 16a og 17b).

Myndighetene er likevel redde for at politiet og evt andre myndigheter ikke lenger skal få tilgang til historiske data. DLD bestemmer derfor at dataene skal lagres i tilfelle myndighetene får bruk for dem i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold.

3.4 Oppsummering

Datalagringsdirektiet innebærer en utvidelse av hvike data som er lovlig å lagre. Lagringstiden utvides i forhold til dagens praksis. Formålet med lagringen er myndighetenes behov i forbindelsene med kriminalitetsforebygging/strafforfølgning – ikke privatrettslig (kontraktsforholdet mellom deg som kunde og selskapet du bruker).

Myndighetenes pålegg om lagring er for første gang bygget på et føre-vár-prinsipp: Dataene skal lagres uten en konkret vurdering av den enkelte opplysning eller den enkeltes personlige forhold. Altså en masselagring av opplysninger om enkeltmennesker uten at det foreligger mistanke om noe som helst, uten vurdering av eventuell bevisverdi av de opplysningene som lagres og uten hensyn til om lagringen medfører et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet.

4. Partienes holdninger?

Partier som klart har tatt avstand er Rødt, SV, Miljøpartiet de grønne, Sp, KrF, Venstre og FrP. Jeg er ikke kjent med hva Demokratene, Pensjonistpartiet og andre mindre partier mener.

Arbeiderpartiet har så langt som mulig sagt et klart Ja til direktivet, tatt i betraktning at det foreligger en formell høringsprosess.

Høyre er delt i synet på direktivet. Det er usikkert hvorvidt Stortingsrepresentantene vil bli bundet. Arbeiderpartiet er avhengige av Høyres stemmer for å få flertall på Stortinget. 

5. Andre stemmer?

Politiets fellesforbund er en sterk tilhenger av DLD. Leder i forbundet, Arne Johannessen har uttalt at han frykter Norge kan bli en frihavn for kriminelle, dersom DLD ikke innføres. Johannessen uttalte til VG i november i 2009

Datalagringsdirektivet er ingen krenking av personvernet og medfører ikke endringer i dagens regelverk

Du kan lese bloggeren Knut Johannessen (Vox Populi) sin kommentar til dette utspiller her.

Lederne for Økokrim og KRIPOS var tidlig ute med støtte til datalagringsdirektivet. I kronikken Datalagring må til publisert i Aftenposten 8. september 2008 hevder de at DLD vil styrke kriminalitetsbekjempelsen og at motstanderne ikke har tungtveiende argumenter.

Blant de motstanderne som i følge Økokrim og KRIPOS ikke har tungtveiende argumenter finner vi:

Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ) som i brev  datert juni 2009 har rådet myndighetene til ikke å innføre et så inngripende direktiv som datalagringsdirektivet. ICJ spør

Ønsker Norge å implementere et direktiv som

  1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikajonsformer
  2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
  3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som grunnlag for et så stort inngrep i hver enkelt borgers personvern

Personvernkommisjonen avgav i januar 2009 rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Kommisjonen samlet seg om en felles uttalelse som advarer mot direktivet. Blant annet uttaler kommisjonen:  

Personvernkommisjonens fokus er naturlig nok direktivets innvirkning på personvernet. Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

Om forholdet mellom DLD og EMK Artikkel 8, uttaler kommisjonen:

EMK artikkel 8 annet ledd åpner for at det kan gjøres inngrep i personvernet. For at et slikt inngrep skal være forsvarlig må det blant annet være nødvendig i et demokratisk samfunn . I dette ligger det etter Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis at det må være en «pressing social need» for å gripe inn i personvernet. Det holder ikke at det er hensiktsmessig, rimelig eller ønskelig. Inngrepet som gjøres må dessuten være proporsjonalt i forhold til formålet som ønskes oppnådd. Den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet kan etter Personvernkommisjonens oppfatning være problematisk i forhold til nødvendighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

EUs eget datatilsyn er svært skeptiske til DLD. Deres arbeidsgruppe uttalte i november 2004:

Not everything that might prove to be useful for law enforcement is desirable or can be considered as a necessary measure in a democratic society, particularly if this leads to the systematic recording of all electronic communications.

Mange representanter for media har uttalt seg om datalagringsdirektivet. Jeg anbefaler Nettavisens Magnus Blakers kommentar fra november 2009 og Bergens Tidendes leder fra januar i år.

I jusskretser har også debatten gått friskt – særlig i Bergen. For å få et innblikk i debatten anbefaler jeg den ferske kronikken til jusstudent David Magnus Myr fra UiB (publisert 18.02.10), hvor han svarer på innlegg fra stipendiatene ved samme fakultet Birthe Taraldset og Bjarne Kvam. Stipendiatenes innlegg Fritt frem for barneporno? kan du lese her. Motinnlegget fra Knut Johannessen i universitetets nettavis kan du lese her.

6. Hvor står saken nå?

Regjeringen sendte den 8. januar i år direktivet på høring. Frist for uttalelse er satt til 12. april. Regjeringen uttaler at de med høringen ønsker en bred diskusjon, og at de etter dette vil ta stilling til saken. Samferdselsdepartementet har laget en egen blogg hvor man kan komme med innspill.

7. Avslutning – Mitt syn

Jeg ser klart at politiets mulighet for bevissikring i visse typer saker vanskeliggjøres, dersom tele- og internettslskapene bestemmer seg for å slutte å lagre trafikkdata. (Dog må vi huske på politiets mulighet til å pålegge lagring, jf det som er nevnt om dette i punkt 3.3.)

Når det er sagt, stiller jeg et stort spørsmålstegn ved om det er så avgjørende i kriminalitetsbekjempelsen som enkelte røster i politiet vil ha det til.

For eksempel avdekket evalueringen av seksuelle overgrep mot barn, bl a Lommemannsaken, at det store problemet var at politiet i de ulike politidistriktene ikke var flinke til å samarbeide, mange overgrepssaker ble ikke prioritert og avhør ble foretatt alt for sent. Den viktigste årsaken til at sakene ble henlagt, var at at sakene ikke ble tatt alvorlig av politiet.

Andre ganger kan det være noe så prosaisk som ressurser det står på. Selv har jeg, da jeg jobbet i politiet, vært med på å stoppe etterforskningen i en alvorlig straffesak fordi vi manglet ressurser til å betale overtid for spaningslaget.

Det er heller sjelden at etterforskningen stopper opp på grunn av manglende metoder. Men om vi får mulighet til å ta i bruk nye systemer, skal vi alltid si Ja?

Det er akkurat her vi ofte er for lite flinke til å stoppe opp. Vi må ikke unnlate å spørre oss om hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Dette kan diskuteres både på samfunnsnivå og på personnivå. Fra samfunnsperspektivet – Er det uforholdsmessig med en så storstilt masselagring av personopplysninger fra myndighetenes side? Og på personnivå – synes jeg det er greit at myndighetene lagrer sensitive opplysninger om meg?

Statsleder i DDR, Erich Honecker sa at – For at Du skal føle deg trygg, må jeg vite alt! Helga Pedersen har i debatten om datalagringsdirektivet uttalt at – Den som ikke har gjort noe galt har ingenting å frykte.

Er det mulig å gjenkjenne et slektskap her?

I kombinasjon med redder-vi et-barn-retorikken, blir denne holdningen svært problematisk. For hvem vil vel ikke redde et barn? Og hva slags frihet taper nå egentlig alle vi «uskyldige»?

Den norske avdeling av den internasjonale juristkommisjon (ICJ) har uttalt at innføringen av DLD vil kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon. De peker på det problematiske forholdet mellom DLD og De europeiske menneskerettighetskonvensjons bestemmelser om retten til privatliv (EMK Artikkel 8).

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må Staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter.

En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

Personvernkommisjonen frykter at implementering av DLD vil føre til en økning av det totale overvåkningsnivået i Norge, og at dette igjen vil kunne virke hemmende på enkeltmenneskets frimodighet og dermed svekke ytringsfriheten og demokratiet.

Det er store ord. Men tenk igjennom det «hemmende på enkeltmenneskets frimodighet». Hva gjør det med oss når det nesten ikke lengre fins private rom? Hvor blir det av muligheten til å være anonym?

EU utreder nå et direktiv med mulighet for GSM innebygget i nye biler, slik at bilen raskt kan spores i tilfelle ulykker, tyeri etc. Et annet direktiv ser på muligheten for en overvåkning som reagerer på folks «unaturlige bevegelser», for eksempel en bevegelse som kan se ut som vi skal til å trekke opp et våpen. På flyplassene lar vi oss kroppsvisitere uten å mukke, lipglossen legges i stanndardisert, lovlydig pose. Min svoger som er flyver, kan ikke ta med seg neglesaksen inn i flyet, selv om som han sier: Det er jo flyet som evt ville vært mitt våpen. 

Jeg er ikke i tvil om at vi «kan leve med» datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning, og nå har vi sjansen til å si Nei, takk

Den sjansen bør vi ikke la gå fra oss.

Reklamer

Read Full Post »