Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘politi’

Et sted på loftet ligger en gul T-skorte. På den står det «URO – et liv på kanten». Kjøpt da jeg jobbet i politiet. Men jeg levde aldri et liv på kanten.

Eirik Jensen gjorde det. Men om han er skyldig etter tiltalen vet jeg ikke.

Vi trenger ikke se krimserier på Netflix for å få litt spenning i hverdagen. Det holder å skru på radioen eller lese avisen.

13,9 tonn hasj, hemmelig kodespråk, penger gjemt i veggen og illegale våpen – Dette er bare noen av elementene i historien om narkotikaetterforskeren Eirik Jensen og hasjbaronen Gjermund Cappelen.

Kort fortalt er historien slik: I november 2013 etterforsker politiet en hasjliga ledet av Cappelen. Cappelen pågripes før juletider samme år. Cappelen forteller i avhør at han gjennom flere år har samarbeidet med Eirik Jensen om å innføre store mengder hasj. I februar 2014 pågripes Jensen og blir sittende i varetekt i tre måneder. To år senere tiltales Jensen for grov korrupsjon, medvirkning til grov narkotikakriminalitet og oppbevaring av illegale våpen. Den 9. januar i år startet saken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett. Saken er forventet å vare frem til midten av juni.

Aktoratet har sikret seg 1500 SMSer med det de mener er kodede beskjeder som viser Jensen og Cappelens kriminelle forbindelse. Som takk for hemmelig informasjon, skal Jensen ha mottatt 2,1 millioner kroner. Jensen skal ha gjemt penger i en garasjevegg og Cappelen skal ha bistått med å pusse opp Jensens bad. Jensen hevder han er uskyldig og at han på grunn av sin jobb har blitt vant til å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå.

I rettssal 250 i Oslo tinghus sa Eirik Jensen det slik i sin innledende forklaring:

Jeg har hatt oppgaver som ingen vet om. Det er nasjonale særdeles hemmelige prosjekter. Det har slitt både på meg og andre. (…) Jeg har levd et liv som ingen på politihuset har visst om.

Det tror jeg på. Det å jobbe som spaner på det nivået Jensen har gjort er et merkelig liv. Man lever i et miljø og får innsikt i en verden som er veldig fjern fra den vi andre kjenner. Det lille glimtet jeg fikk av dette gjennom mine år som jurist i politiet med organisert kriminalitet som spesialområde, gjorde meg ydmyk for den innsatsen mange tjenestemenn gjør for å skape en bedre hverdag for dem som sliter og gjøre landet tryggere for oss alle. Mange forbinder narkotikapolitiet med ransaking, tøffe pågripelser og undercovervirksomhet, men det er mye omsorg som gis i samtale med narkomane på gata og småting som ordnes opp i.

Eirik Jensen. Jobbet i Oslo-politiet siden 1977, ryddet opp i narkmiljøet i Slottsparken, ble etterforsker på narkotikaavdelingen, ledet kampen mot kriminelle MC-gjenger på 90-tallet, ledet Spesielle Operasjoner og gjengprosjektet X-ray, overført til seksjon for organisert kriminalitet i 2013. En av Oslo-politiets mest betrodde medarbeiderne.

Kanskje har han vært en pioner. For kampen mot narkotika er også en krig. Og i krigen måtte man være kreativ. Ligge helt opp under grensen for det lovlige. Noen ganger havnet man på feil side av grensen. Men samfunnsoppdraget var klart: De store skurkene skulle tas. Man måtte være enda smartere enn dem. Og for å bli det måtte man forstå hvordan skurkene tenker, komme inn på dem, lære dem å kjenne. Et liv på kanten, kalte de det. Tjenestemennene på det nå nedlagte URO-avsnittet.

Og for å ha sagt det tydelig: Det er ikke Jensen som skal bevise sin uskyld. Det er påtalemyndigheten som skal bevise hans skyld utover enhver rimelig, fornuftig tvil. Men sett at det klarer det, da. Da tenker jeg politiet bør spørre seg om man har system for å fange opp tjenestemenn som lever et liv i pakt med skriften på T-skjorten før det er for sent.

For står man på kanten er det nok med et skritt i feil retning.

 

 

Advertisements

Read Full Post »

Det skjer også i politikken: seksuelle overgrep, uønskede tilnærmelser, forsøk på å utnytte et avhengighetsforhold osv osv. Partileder Siv Jensen har fått kjørt seg den siste tiden.

En av partiets tidligere toppkandidater sitter i varetekt siktet for et svært alvorlig forhold som Jensen skal ha kjent til uten å gå til politiet. Saken er ikke mindre delikat av at unge gutter med tilknytning til ungdomspartiet har status som fornærmet i enkelte av forholdene. 

Jeg har imidlertid vanskelig for å henge meg på den voldsomme kritikken.  Joda. Siv Jensen skulle trolig ha håndtert situasjonen annerledes; snakket med fornærmede, diskutert saken med politiet og gitt mer støtte til involverte parter. En noe mer ydmyk håndtering av pressen hadde nok heller ikke skadet. Dette vil sikkert Fremskrittspartiets egen evaluering vise.

Men det er grunn til å minne om at vi er inne på et svært vanskelig tema. Dersom Siv Jensen innkalte fornærmede til en samtale, ville det fort kunne forveksles med et avhør i en privat etterforskning.

Denne typen avhør foretas ofte ellers av personer i politiet med spesiell kompetanse på å håndtere vitneavhør av mindreårige. 

Har Jensen slik kompetanse? Hadde det vært riktig av henne å gå inn i en slik rolle? Mitt svar er Nei.

I tillegg til å gjøre vondt verre for fornærmede, ville hun også kunne ødelegge bevis. Dette fordi fornærmede kunne komme til å binde seg opp til en bestemt forklaring, som det senere kunne bli vanskelig for ham å gjøre endringer i.

Fornærmede ville kanskje også oppleve et press i den ene eller andre retningen. Var det ikke så farlig det som skjedde? Bør jeg kanskje ikke anmelde forholdet? Eller forventer de at jeg anmelder det som skjedde?

Ofte vil fornærmede i slike saker føle skamfølelse. La jeg selv opp til dette? Er det egentlig min feil?

I tillegg er det ikke alt en fornærmet trenger å forklare seg om til politiet. Skal de samme reglene gjelde i uformelle samtaler?

Vi snakker med andre ord om et minefelt.

Opplysninger om hendelser av denne karakter må tas på dypeste alvor. Gi uttrykk for det overfor både den mistenkte og den fornærmede. Overlat deretter saken til folk som kan håndtere denne typen saker: politi og støttesenter. Gi all informasjon videre – ufiltrert. Overlat etterforskningen til politiet.

Men glem aldri å være medmenneske oppi det hele. Både fornærmede og mistenkte trenger støtte i slike situasjoner.

Read Full Post »

I debatten om overvåkningsdirektivet sier tilhengernes ofte at vi trenger direktivet fordi politiet må ha tilgang til enkelte personopplysninger for å avverge, etterforske eller iretteføre straffesaker. Enkelte motstandere har svart med å si at datalagring er uviktig eller uten betydning. Begge deler er feil.

Trafikkdata er praktisk viktig i mange alvorlige straffesaker. Særlig kan trafikkdata ha betydning i forhold til å dokumentere tiltaltes bevegelser, hvem han har hatt kontakt med, hvor hyppig osv.

Men hvorvidt opplysningene faktisk blir brukt, eller hvilken betydning de har som bevis, kan det være vanskelig å ha noen sikker formening om. Statsadvokaten i Oslo sier det slik i sin høringsuttalelse (s 2 flg) som svar på om Norge bør knytte seg til direktivet:

Svaret på dette spørsmålet må gis ut fra en svært sammensatt politisk vurdering som bare delvis kan forankres i en rent faglig vurdering. Dette fordi det er vanskelig å belegge ulike påstander om mulig nytteverdi med empiri.        

Som et generelt utgangspunkt vil det selvsagt være rimelig å anta at øket datamasse («trafikkdata») som lagres i lang tid i prinsippet vil være til nytte for politiets etterforskningsarbeid. Denne nytteverdien vil imidlertid være betinget av flere forhold. Et helt avgjørende poeng i den forbindelse vil være hvilke andre bevismidler som er tilgjengelig i den aktuelle saken. Dette kan være banktransaksjonsopplysninger (som lagres i lang tid), vitneforklaringer, tinglige bevis, innholdet av eventuelle avlyttede samtaler, innholdet i mistenkte/siktedes forklaring osv. Det er vanskelig å ha bastante oppfatninger av den konkrete nytteverdien uten å gjennomgå den enkelte sak. En vil imidlertid advare mot påstander om at mangel på trafikkdata vil være av avgjørende betydning i svært mange saker. Derimot kan trafikkdata oftere inngå som en del av en mer omfattende beviskjede i for eksempel en narkotikasak. Den konkrete betydningen vil selvsagt variere fra sak til sak og så vidt en kjenner til er det ikke gjort noen systematiske og etterprøvbare undersøkelser av dette. Slike undersøkelser vil for øvrig være metodisk vanskelige fordi de åpenbart må bygges på skjønnsmessige kriterier og svarene vil nok også variere etter hvem man spør. (…)   

Et ytterligere usikkerhetsmoment bør nevnes: Generelt sett, er det også slik at den mer profesjonaliserte del av de kriminelle over tid, vil søke å tilpasse seg endrede forutsetninger for politiet. Dette vil innebære mer og mer forsiktig bruk av telefoner, anskaffelse av telefoner i falsk navn som kastes etter bruk, anvendelse av lånte telefoner og datamaskiner, bruk av koder og kryptering etc. Hvilke utslag dette kan gi er det selvsagt vanskelig å ha bastante oppfatninger av. At det gradvis skjer en viss tilpasning som vil kunne redusere den eventuelle kortsiktige gevinst for politiet, må man imidlertid kunne forutsette.   

De hensyn som er trukket frem ovenfor kan tilsi at man bør utvise en viss varsomhet hva gjelder spådommer om nytteverdien av datalagringsdirektivet. Det er dessverre slik at mange – i og utenfor politiet – har bastante og nokså unyanserte oppfatninger på dette punkt. Vår konklusjon er at det vil være nyttig for de rettshåndhevende myndigheter å øke det potensielle informasjonstilfang i etterforskning og iretteføring, men det er vanskelig å ha sikre oppfatninger om verdien utover en slik antagelse.         

Dette er etter mitt syn det som mest presist gir uttrykk for tilstanden for norsk politi- og påtalemyndighet. Kontrasten til frihavnsretorikk og redder-vi-et barn-ideologien, er åpenbar. På den annen side bør motstanderne være forsiktige med å si at trafikkdata har liten betydning. Det brukers i dag, og politiet bør fortsatt ha den muligheten. Mener jeg.

Men jeg må få gå inn på to saker som ganske uriktig er trukket frem som eksempler på saker som ikke hadde blitt oppklart uten trafikkdata, nemlig Baneheia og NOKAS.

I forhold til Baneheia-saken, ble trafikkdata innhentet fordi politiet skulle sjekke hvorvidt gjerningsmennene faktisk hadde befunnet seg i samme område som ofrene. Men ironisk nok viste det seg at den basestasjonen som hadde fanget opp Kristiansens mobilbruk, ikke befant seg i Baneheiaområdet. Skulle politiet blindt ha stolt på denne dataopplysningen, skulle Kristiansen med andre ord ikke ha vært tiltalt. Denne opplysningen var også årsaken til at Kristiansen ønsket saken gjenopptatt. Noe han som kjent ikke fikk. For heldigvis vet vi at teknikken ikke alltid er til å stole på.

Hva gjelder NOKAS-saken, er den et eksempel på en sak hvor en innføring av datalagringsdirektivet ikke ville utgjort noen forskjell. Dette gjelder selv om man hadde vært i en situasjon der tele- og internettleverandørene hadde sluttet å lagre denne typen data automatisk. Årsaken til det er at man i NOKAS-saken allerede hadde mistanke til bestemte personer i angjeldende eller relaterte saker som gjorde at politiet – heldigvis -kunne gjennomføre en særdeles effektiv etterretning.    

Politiet og andre forkjempere for datalagringsdirektivet har beklageligvis av og til fremstilt det som om denne muligheten for informasjonsinnhenting forsvinner hvis vi ikke innfører overvåkningsdirektivet. Det er imidlertid ikke korrekt. Rettstilstanden vil bestå som i dag. Men det politiet frykter, er at tele- og internettselskapene endrer sin praksis med å lagre denne typen trafikkdata, slik at politiet mister mulighet til å innhente disse opplysningene. Men i følge selskapene, vil de fortsatt ha behov for å lagre opplysninger en periode av hensyn til kundeforholdet.

Uansett er disse argumentene kun av interesse der politiet ikke på forhånd har grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold. I disse tilfellene kan politiet be om tvangslagring.  I straffesaker med utspring i organisert kriminalitet har imidlertid ofte politiet på forhånd etterretning mot det kriminelle miljøet – man «bygger opp» en sak. Her medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet ingen endring, jf tidligere omtale av NOKAS-saken. 

Det er derfor merkelig at justisminister Knut Storberget bruker hendelsen i Sverige som et argument for at det haster med å innføre datalagringsdirektivet. Jeg kjenner ikke denne saken annet enn av medieomtale, men finner det vanskelig å tro at politiet ikke hadde pågående etterretning mot gjenringsmannen eller miljøet rundt ham. Hvis de ikke hadde det, er det mer foruroligende enn at de ennå ikke har implementert datalagringsdirektivet. Det er også her grunn til å minne om at svensk politi allerede har et regelsett som går lenger enn EUs direktiv, nemlig FRA-loven, som også lagrer innholdet i visse typer datatrafikk. Faktum er at man ikke klarte å avverge selvmordsbomberens handling.

EUs evalueringsrapport er ventet å komme en gang på nyåret. Cecilia Malmström, medlem av Europakommisjonen og leder av Home Affairs, uttaler på en konferanse 3. desember i år at datalagring har vist seg viktig for medlemslandene, og at datalagring er kommet for å bli. Likevel sier hun at direktivet må forbedres på vesentlige områder, og viser blant annet til den ulike praksisen landene har mht implementering av direktivet.

Jeg kan imidlertid ikke fri meg fra en følelse av at man har gitt opp. Er det alltid teknikken som skal bestemme? Bør vi ikke ha en diskusjon rundt hvilke opplysninger er det greit at lagres om den enkelte? Er det ok at det registreres hvor jeg er hver gang min telefon oppdaterer væremeldingen, eller Facebook-profilen min? Er det virkelig rimelig at 200 tilbydere skal pålegges av staten å lagre så mange opplysninger om meg og min familie uavhengig av om vi er mistenkte for å ha gjort noe galt eller ikke? Og hva med sikkerheten?

Professor og sikkerhetsekspert ved NTNU, Svein Knapskog, sier i et intervju utgitt av forskning.no at han er bekymret for datasikkerheten.

Folk flest tenker ikke over at all den informasjonen vi sender over nettet, går ukryptert. Enhver med litt spesialisert kunnskap kan avlytte omtrent hva som helst.

I høringsnotatet fra NTNUs Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk viser fakultetet til at det ikke finnes en god nok plan for sikring av lagrede data, og professoren er ikke glad for forslaget om ett års lagring av datatrafikk.

Vi trenger mer personvern i dette landet, ikke mindre.

Det er jeg enig med ham i.

Jeg håper Høyre forstår at denne saken ikke dreier seg om vi skal ha ett år eller 6 måneders lagringstid. Vi klarer oss godt uten den nye overvåkningsloven. Vi kan og bør si Nei.

Read Full Post »

Overvåkningsavsløringen har skapt hodebry for regjeringen. For er egentlig denne typen overvåkning ulovlig i henhold til norsk rett?

Norsk lov skal følges, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre. Så sant som det er sagt. Men det var en spesiell grunn til at han sa det nettopp slik. For ved å formulere seg på denne måten tok han ikke stilling til hvorvidt overvåkningen faktisk er ulovlig eller ikke.

For juristene er uenige. Professor i strafferett Ståle Eskeland sier til NRK:

En utenlandsk ambassade har selvfølgelig ingen rett til å drive overvåking av norske borgere.

Mens hans kollega professor Hans Petter Graver ved Institutt for privatrett ved samme universitet mener:

I utgangspunktet er det ikke forbudt for privatpersoner å filme demonstranter og spane på folk. Det må være greit å ta bilder av demonstranter og følge med på hvem som er i nærheten av en ambassade. Det kan jo private detektiver og spanere gjøre. Det er ikke forbudt å drive den slags type virksomhet for norske borgere.

Nja. Er nå det så sikkert? Selv om en handling i utgangspunktet ikke krever hjemmel i lov, kan den i enkelte tilfelle være så omfattende, inngripende eller intens at legalitetsprinsippet gjør seg gjeldende.

Det er riktignok korrekt som Graver sier, at spaning i utgangspunktet ikke trenger lovhjemmel. Det samme gjelder også avlytting uten bruk av teknisk utstyr. Men det går en grense.

Utredningen Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet (NOU 1997: 15) beskriver disse problemstillingene slik:

Spaning er ikke avhengig av at det finnes en bestemt mistenkt og for så vidt heller ikke avhengig av at det er iverksatt etterforskning. (…) Utgangspunktet er at spaning ikke krever hjemmel i lov. Men spaningen kan tenkes å bli så intensiv at det vil være et inngrep i den private sfære som etter legalitetsprinsippet krever hjemmel i lov.

Heller ikke avlytting uten bruk av tekniske hjelpemidler krever lovhjemmel, mente utvalget. Likevel sier de:

Det må på den annen side antas at selv avlytting uten tekniske hjelpemiddel kan ha en slik intensitet at den blir så inngripende overfor den som avlyttes at man må kreve hjemmel i lov.

Videre heter det i utredningen at vurderingstemaet må være hvor tett og langvarig aktiviteten er.

Akkurat. Her snakker vi kanskje om en døgnkontinuerlig overvåkning i 10 år. Det er kanskje litt i lengste laget uten krav til lovhjemmel? Og hva med opptakene av personer som sendes ut av landet? Blir disse personene varslet om at de er filmet? Får de innsynsrett i videoene? Hvilke sletterutiner har amerikanerne? Hvordan behandles eventuell overskuddsinformasjon? (Og nå har jeg ikke en gang nevnt at overvåkningen er foretatt av personer ansatt av fremmed makt.)

Regjeringen har visstnok ikke bedt amerikanerne om å stanse virksomheten. Why not, may I ask?

Enkelte ville kanskje kalle det litt feigt? 

Poenget er, herr statsminister, en massiv overvåkning av norske borgere er uakseptablet. Og da spiller det ingen rolle hva Lovavdelingen i JD kommer frem til.

It is not on.

Read Full Post »

Justisminister Knut Storberget åpner i dag for en granskning av de hemmelige tjenestene. Etter de påstandene som er fremkommet den siste tiden i forbindelse med etterforskningen av Treholt-saken, er det åpenbart at det må til.

Til media har Kåre Willoch uttalt at selv om det skulle vise seg at pengebeviset var falskt, betyr ikke det at Treholt er uskyldig. Selvsagt ikke. Men dersom flere bevis er falske, kan det bety at retten skulle ha frifunnet ham. Kravet til domfellelse er som kjent ikke en sannsynlighetsovervekt for at vedkommende er skyldig. Det kreves at det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at vedkommende har gjort det han beskyldes for.

Falske bevis er ikke helt ukjent i Norge. Jeg har selv, uten å være klar over det, gått i retten med en fingert rapport i den såkalte «Lokkeduesaken». Domfellelsen ble opphevet i Høyesterett.  

Jeg aner ikke om noen av bevisene i Treholt-saken er falske. Men jeg husker diskusjonen rundt pengebeviset da saken foregikk, blant annet om det var mulig å få så mange sedler ned i den angjeldende konvolutten. At flere nå står frem og påstår de er forsøkt påvirket til å forfalske bevismateriale, er ikke tillitvekkende.

Og tillit er de avhengige av, PST. Det er de som skal «passe på» oss. Får vi en ny kommisjon som avdekker ukultur og mangel på demokratisk dømmekraft?

I forbindelse med en eventuell innføring av datalagringsdirektivet, gav PST uttrykk for at de ønsket muligheten for å overvåke og lagre personsensitiv informasjon om oss uten å måtte sannsynliggjøre at vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart. 

Jeg bare nevner det.

Read Full Post »

Adressas sommerkrim

Ingrediensene er slett ikke dårlige: En kriminell motorsykkelklubb, et tidligere Hells Angles-medlem (som også har fortid som profilert rockemusiker), «hemmelig møter» mellom politiet og kommunens topp-politikere i Rådhuset. Maktkamp og penger. Det eneste Adressa mangler for at dette skal bli en riktig bestselger er sex og sannhetsgehalt. Det første er det lite av i Rådhuset og det siste er kanskje ikke så viktig. Jeg mener, det er jo sommer (ihht kalenderen) og hvor ofte er kulturstoff førstesideoppslag?

Politikere skremt til enighet

lyder overskriften på Adresseavisens artikkel.

Plottet er som følger:

Den gjeldstyngede Trondheim kommune ønsker å selge ærverdige Rosendal Teater. Bygget trenger sårt til oppussing og kommunen har ikke råd til den slags ekstravaganser.

Noen partier, for eksempel Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker å selge bygget på det åpne markedet.

De rødgrønne partiene ønsker primært å tilby eiendommen vederlagsfritt til Kinomiljøet (heretter kalt Snillingene) påheftet en klausul om at bygget skal drives videre som film/kulturhus.

Men så dukker en annen interessent opp: I sorte kapper (evt jakker) med rester av noe som kan se ut som et bilde av et dødningehode med englevinger. Men de sortkledde er blitt snille og er egentlig himmelens reddende engler som skal berge det gamle hus fra det visse forfall. Dessuten liker de kultur.

Og så viser det seg at Snillingene dessverre er blakke, og ikke kan overta bygget selv om de får halve kongeriket attpå.

De rødgrønne vrir seg i hendene. Hva skal de gjøre når de ikke kan selge til Snillingene? (For det hadde de jo egentlig lovet dem.)

Tilbake i manesjen står de sortkledde, Bad guys gone Good.

Det er bare det at onkel Politi tror at de sortkledde fortsatt er slemme. Politikere er dumme, tenker onkel Politi, som er en riktig kjenner av menneskeheten. Han inviterer derfor seg selv til den enfoldige hop i Rådhusets saler. Unnskyld bøttekott.

Bak lukkede dører forteller onkel Torvald at politikerne for all del ikke må selge til Slemmingene.

Politikere fra alle partier, blir da så skremte at selv gamle fiender blir venner, og stilltiende blir de enige om at slemminger er slemminger selv om de visker ut gamle jakkemerker. 

No sale.

I virkeligheten er historien(e) langt kjedeligere.

Rosendal Teater: To interessenter. To gode konsept. En hadde ikke penger, man stod igjen med et som dessverre ikke var skikkelig utredet etter enkeltes mening (f eks min). De rødgrønne politikerne stemte for Høyre og Frps opprinnelige forslag om å selge bygget på det åpne markedet. (Markedsverdi anslått til 3 mill.) Værsågod, kom med tilbud!

Møte mellom politiet og Formannskapet: To ganger i året har Formannskapet møte med politiet. Der gjøres det rede for kriminalitetsutvikling i distriktet, herunder voldsutvikling, sammenheng med skjenketider, oppklaringsprosent, bemanning osv. Denne gang fikk dessuten politikerne en orienterring om kriminelle motorsykkelklubber og deres aktiviteter nasjonalt og lokalt.

Jeg er enig i at virkeligheten hadde blitt en lidderlig kjedelig krimnovelle.

Read Full Post »

For eller imot, eller kanskje ennå i tvil? 

Her kommer forhåpentlig en grei oversikt over det omstridte datalagringsdirektivet (DLD). (DLD i dansk tekst finner du her og i engelsk versjon her.)

1. Innledning

En tilnærming til diskusjonen kan være spørsmålet: Er datalagringsdirektivet et uakseptabelt inngrep i personvernet, eller er det er et nødvendlig verktøy i kampen mot kriminalitet? Og  hvis direktivet er et godt redskap for politiet, er prisen likevel for høy?

Debatten har vært relativt polarisert. På den ene siden har vi hatt talsmenn for direktivet som parlamentarisk leder i Ap, Helga Pedersen, som flere ganger har uttalt at Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet. Andre har trukket det enda lenger og uttalt at den som er imot direktivet er for overgrep mot barn.

På den andre siden har du enkelte motstandere av direktivet som har hevdet at DLD ikke har noen betydning i forhold til å oppklare straffesaker.

Jeg mener begge parter tar feil, men det kommer jeg tilbake til.

2. Historisk tilbakeblikk – tilblivelsen av DLD

I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2004/2005 ble arbeidet med lovendringer ytterligere intensivert i mange land. Frykten for terror var nå rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord: Bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800; The London bombings 7. juli 2005 tok livet av 52, såret over 700, og rystet en hel verden. Noe måtte gjøres, og det hastet.

Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning (f eks. romavlytting i avvergende øyemed, som nå er satt på vent fordi det kan være i strid med Grunnloven), tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. Den 15. mars 2006 kom direktivet (EUs direktiv 2006/24/EF), og en rekke EU-land har innført det allerede.

I den senere tid har argumentene for direktivet flyttet seg  fra å være et redskap i krigen mot terror til å bli et nødvendig verktøy for å avdekke pedofile overgripere, jf ”redder vi ett barn-retorikken” til Arbeiderpartiet.

3. Hva er DLD?

Jeg er ingen tekniker. Jeg synes heller ikke debatten skal bli for «teknisk», men jeg skal forsøke å si litt om Hva som skal lagres, Hvor lenge og Hvorfor. Jeg anbefaler for øvrig Datatilsynets informasjonsvideo som du finner her.

3.1 Hva?

Visse typer trafikkdata, lokasjonsdata og abonnements-/brukerdata som fremkommer ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon og Internett.

  • Når du kommuniserer og hvor lenge
  • Hvem du kommuniserer med
  • Hvor du befinner deg når du kommuniserer
  • Opplysninger som identifiserer telefonen din

Innholdsdata skal ikke lagres.

Når det gjelder fasttelefon og mobiltelefon er det ikke store endringer det er snakk om. Nesten alle tilbyderne av fasttelefoni lagrer de data som direktivet omfatter. Det samme gjør de fleste tilbydere av mobiltelefonitjenester. 

For data knyttet til bruk av Internett, er bildet annerledes. Her er det en del data som er forbudt å lagre i dag, som påbys å lagre med DLD:

  • Når du sender epost
  • Hvem som er mottaker
  • Når du går på nettet
  • IP-adressen din
  • Hvor lenge du er koblet opp
  • Opplysninger om utstyret du bruker

Innholdet i meldingene lagres ikke.

Følgende typer trafikkdata er per i dag ulovlig for tele- og internettselskapene å lagre:

  • Tidspunktene du logget deg på og av Internett
  • Logg over når du sendte og mottok e-post
  • Logg over til hvem du sendte og mottok e-post
  • Hvilke IP-adresser du benyttet

Med en innføring av DLD kan myndighetene få muligheten til å skaffe rede på hvor alle vi, som har PC og telefon, til enhver tid befant oss, hvem vi kommuniserte med og hvorvidt vi satt koplet opp mot Internett eller ikke. 

3.2 Hvor lenge? 

I dag lagres trafikkdata i 3-5 måneder. Selskapene har påbud om sletting. Med direktivet snus dette: Nå påbys lagring minst 6 mnd og maks to år. Hvert land kan selv bestemme hvor lenge innenfor dette tidsrommet. De fleste har valgt ett år.

3.3 Hvorfor?

I dag lagres dataene på grunn av faktureringshensyn, altså for at du skal få riktig regning fra tele- og internettselskapet ditt. Når flere selskaper går over til fast-pris-abonnement, blir behovet for lagring mindre. Det kan skape problemer for politiets etterforskning i visse typer straffesaker.

I mange alvorlige straffesaker gjør politiet nemlig bruk av historiske trafikkdata. Trafikkdataene kan for eksempel knytte siktede til et bestemt sted, vise at han (eller den som brukte telefonen hans) ringte til en annen mistenkt. Dersom slike data ikke lenger oppbevares hos teleselskapene, vil politiet ikke få mulighet til å gå tilbake i tid – med mindre de allerede har pålagt selskapet lagring i forbindelse med en straffesak.

For  – OBS OBS – vi må ikke glemme at politiet i fortsatt vil ha mulighet til tvungen lagring, såfremt det antas at dataene kan brukes som bevis og at det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Dette følger av straffeprosessloven § 215a. (Se mer om dette hos advokat og styremedlem i ICJ, Jon Wessel-Aas her og hans replikkveksling med Helga Pedersen om dette tema i Dagbladet her.)

Politiet vil dessuten fortsatt ha mulighet til innsyn i siktedes elektroniske spor fremover i tid. Dette berøres ikke av datalagringsdirektivet, men av straffeprosesslovens bestemmelser (Kapittel 16a og 17b).

Myndighetene er likevel redde for at politiet og evt andre myndigheter ikke lenger skal få tilgang til historiske data. DLD bestemmer derfor at dataene skal lagres i tilfelle myndighetene får bruk for dem i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold.

3.4 Oppsummering

Datalagringsdirektiet innebærer en utvidelse av hvike data som er lovlig å lagre. Lagringstiden utvides i forhold til dagens praksis. Formålet med lagringen er myndighetenes behov i forbindelsene med kriminalitetsforebygging/strafforfølgning – ikke privatrettslig (kontraktsforholdet mellom deg som kunde og selskapet du bruker).

Myndighetenes pålegg om lagring er for første gang bygget på et føre-vár-prinsipp: Dataene skal lagres uten en konkret vurdering av den enkelte opplysning eller den enkeltes personlige forhold. Altså en masselagring av opplysninger om enkeltmennesker uten at det foreligger mistanke om noe som helst, uten vurdering av eventuell bevisverdi av de opplysningene som lagres og uten hensyn til om lagringen medfører et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet.

4. Partienes holdninger?

Partier som klart har tatt avstand er Rødt, SV, Miljøpartiet de grønne, Sp, KrF, Venstre og FrP. Jeg er ikke kjent med hva Demokratene, Pensjonistpartiet og andre mindre partier mener.

Arbeiderpartiet har så langt som mulig sagt et klart Ja til direktivet, tatt i betraktning at det foreligger en formell høringsprosess.

Høyre er delt i synet på direktivet. Det er usikkert hvorvidt Stortingsrepresentantene vil bli bundet. Arbeiderpartiet er avhengige av Høyres stemmer for å få flertall på Stortinget. 

5. Andre stemmer?

Politiets fellesforbund er en sterk tilhenger av DLD. Leder i forbundet, Arne Johannessen har uttalt at han frykter Norge kan bli en frihavn for kriminelle, dersom DLD ikke innføres. Johannessen uttalte til VG i november i 2009

Datalagringsdirektivet er ingen krenking av personvernet og medfører ikke endringer i dagens regelverk

Du kan lese bloggeren Knut Johannessen (Vox Populi) sin kommentar til dette utspiller her.

Lederne for Økokrim og KRIPOS var tidlig ute med støtte til datalagringsdirektivet. I kronikken Datalagring må til publisert i Aftenposten 8. september 2008 hevder de at DLD vil styrke kriminalitetsbekjempelsen og at motstanderne ikke har tungtveiende argumenter.

Blant de motstanderne som i følge Økokrim og KRIPOS ikke har tungtveiende argumenter finner vi:

Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling (ICJ) som i brev  datert juni 2009 har rådet myndighetene til ikke å innføre et så inngripende direktiv som datalagringsdirektivet. ICJ spør

Ønsker Norge å implementere et direktiv som

  1. Innebærer krav til oppbygging av databaser over hele befolkningens kontaktnett og kommunikajonsformer
  2. Muliggjør overvåkning av hvor borgerne til enhver tid befinner seg – og hvilke geografiske bevegelsesmønstre de har
  3. Aksepterer en uspesifisert og generell frykt som grunnlag for et så stort inngrep i hver enkelt borgers personvern

Personvernkommisjonen avgav i januar 2009 rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Kommisjonen samlet seg om en felles uttalelse som advarer mot direktivet. Blant annet uttaler kommisjonen:  

Personvernkommisjonens fokus er naturlig nok direktivets innvirkning på personvernet. Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

Om forholdet mellom DLD og EMK Artikkel 8, uttaler kommisjonen:

EMK artikkel 8 annet ledd åpner for at det kan gjøres inngrep i personvernet. For at et slikt inngrep skal være forsvarlig må det blant annet være nødvendig i et demokratisk samfunn . I dette ligger det etter Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis at det må være en «pressing social need» for å gripe inn i personvernet. Det holder ikke at det er hensiktsmessig, rimelig eller ønskelig. Inngrepet som gjøres må dessuten være proporsjonalt i forhold til formålet som ønskes oppnådd. Den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet kan etter Personvernkommisjonens oppfatning være problematisk i forhold til nødvendighetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet.

EUs eget datatilsyn er svært skeptiske til DLD. Deres arbeidsgruppe uttalte i november 2004:

Not everything that might prove to be useful for law enforcement is desirable or can be considered as a necessary measure in a democratic society, particularly if this leads to the systematic recording of all electronic communications.

Mange representanter for media har uttalt seg om datalagringsdirektivet. Jeg anbefaler Nettavisens Magnus Blakers kommentar fra november 2009 og Bergens Tidendes leder fra januar i år.

I jusskretser har også debatten gått friskt – særlig i Bergen. For å få et innblikk i debatten anbefaler jeg den ferske kronikken til jusstudent David Magnus Myr fra UiB (publisert 18.02.10), hvor han svarer på innlegg fra stipendiatene ved samme fakultet Birthe Taraldset og Bjarne Kvam. Stipendiatenes innlegg Fritt frem for barneporno? kan du lese her. Motinnlegget fra Knut Johannessen i universitetets nettavis kan du lese her.

6. Hvor står saken nå?

Regjeringen sendte den 8. januar i år direktivet på høring. Frist for uttalelse er satt til 12. april. Regjeringen uttaler at de med høringen ønsker en bred diskusjon, og at de etter dette vil ta stilling til saken. Samferdselsdepartementet har laget en egen blogg hvor man kan komme med innspill.

7. Avslutning – Mitt syn

Jeg ser klart at politiets mulighet for bevissikring i visse typer saker vanskeliggjøres, dersom tele- og internettslskapene bestemmer seg for å slutte å lagre trafikkdata. (Dog må vi huske på politiets mulighet til å pålegge lagring, jf det som er nevnt om dette i punkt 3.3.)

Når det er sagt, stiller jeg et stort spørsmålstegn ved om det er så avgjørende i kriminalitetsbekjempelsen som enkelte røster i politiet vil ha det til.

For eksempel avdekket evalueringen av seksuelle overgrep mot barn, bl a Lommemannsaken, at det store problemet var at politiet i de ulike politidistriktene ikke var flinke til å samarbeide, mange overgrepssaker ble ikke prioritert og avhør ble foretatt alt for sent. Den viktigste årsaken til at sakene ble henlagt, var at at sakene ikke ble tatt alvorlig av politiet.

Andre ganger kan det være noe så prosaisk som ressurser det står på. Selv har jeg, da jeg jobbet i politiet, vært med på å stoppe etterforskningen i en alvorlig straffesak fordi vi manglet ressurser til å betale overtid for spaningslaget.

Det er heller sjelden at etterforskningen stopper opp på grunn av manglende metoder. Men om vi får mulighet til å ta i bruk nye systemer, skal vi alltid si Ja?

Det er akkurat her vi ofte er for lite flinke til å stoppe opp. Vi må ikke unnlate å spørre oss om hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Dette kan diskuteres både på samfunnsnivå og på personnivå. Fra samfunnsperspektivet – Er det uforholdsmessig med en så storstilt masselagring av personopplysninger fra myndighetenes side? Og på personnivå – synes jeg det er greit at myndighetene lagrer sensitive opplysninger om meg?

Statsleder i DDR, Erich Honecker sa at – For at Du skal føle deg trygg, må jeg vite alt! Helga Pedersen har i debatten om datalagringsdirektivet uttalt at – Den som ikke har gjort noe galt har ingenting å frykte.

Er det mulig å gjenkjenne et slektskap her?

I kombinasjon med redder-vi et-barn-retorikken, blir denne holdningen svært problematisk. For hvem vil vel ikke redde et barn? Og hva slags frihet taper nå egentlig alle vi «uskyldige»?

Den norske avdeling av den internasjonale juristkommisjon (ICJ) har uttalt at innføringen av DLD vil kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon. De peker på det problematiske forholdet mellom DLD og De europeiske menneskerettighetskonvensjons bestemmelser om retten til privatliv (EMK Artikkel 8).

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må Staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter.

En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

Personvernkommisjonen frykter at implementering av DLD vil føre til en økning av det totale overvåkningsnivået i Norge, og at dette igjen vil kunne virke hemmende på enkeltmenneskets frimodighet og dermed svekke ytringsfriheten og demokratiet.

Det er store ord. Men tenk igjennom det «hemmende på enkeltmenneskets frimodighet». Hva gjør det med oss når det nesten ikke lengre fins private rom? Hvor blir det av muligheten til å være anonym?

EU utreder nå et direktiv med mulighet for GSM innebygget i nye biler, slik at bilen raskt kan spores i tilfelle ulykker, tyeri etc. Et annet direktiv ser på muligheten for en overvåkning som reagerer på folks «unaturlige bevegelser», for eksempel en bevegelse som kan se ut som vi skal til å trekke opp et våpen. På flyplassene lar vi oss kroppsvisitere uten å mukke, lipglossen legges i stanndardisert, lovlydig pose. Min svoger som er flyver, kan ikke ta med seg neglesaksen inn i flyet, selv om som han sier: Det er jo flyet som evt ville vært mitt våpen. 

Jeg er ikke i tvil om at vi «kan leve med» datalagringsdirektivet, men det er et stort skritt i gal retning, og nå har vi sjansen til å si Nei, takk

Den sjansen bør vi ikke la gå fra oss.

Read Full Post »

Older Posts »