Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘politiet’

Ikke før har evalueringen av Lommemannsaken avdekket at politiet ikke prioriterer overgrepssaker, så kommer Riksrevisjonen og avslører at heller ikke narkotikasaker og organisert kriminalitet blir prioritert av politiet.

Dette er noe av det Riksrevisjonen skriver i pressemeldingen:

Undersøkelsen viser at samarbeidet mellom politidistriktene er mangelfullt, og at det er vanskelig å få politidistrikter til å ta ansvar for etterforskning som går på tvers av politidistriktsgrenser.

Flertallet av landets politidistrikter sier i undersøkelsen at organisert kriminalitet er lettere å nedprioritere enn andre saker. Østfold politidistrikt uttaler til Aftenposten 12. mai (papirutgaven) at de bare får til et samarbeid med andre politidistrikt i 5 % av narkotikasakene. Konsekvensene er at disse sakene kun blir etterforsket som kurérsaker istedenfor å avdekke nettverk og bakmenn.

Det er bekymringsfullt at nesten samtlige politidistrikter så klart uttaler at samarbeidet om distriktsovergripende kriminalitet ikke er tilfredsstillende, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Det fremgår videre av undersøkelsen at politiet i mindre grad enn tidligere benytter seg av metoder som spaning, hemmelig ransaking og kommunikasjonskontroll i innsatsen mot organisert kriminalitet fordi det er for kostbart. I tillegg er IKT-utstyret deres dårlig.

Undersøkelsen viser dessuten at det i lang tid har manglet en strategi for hvordan organisert kriminalitet skal bekjempes.

Selv om det har vært utarbeidet flere handlingsplaner og dokumenter som omhandler deler av den organiserte kriminaliteten, har disse hatt liten påvirkning på politidistriktenes prioriteringer.

Ikke prioriterer politiet sakene, ikke har de noen strategi for hva de skal gjøre, ikke bruker de de metodene de har og ikke snakker de sammen. Men datalagringsdirektivet skal de ha.

Hva skal man si?

Advertisements

Read Full Post »

Norge kan bli en frihavn for kriminelle, sier KRIPOS til Aftenposten.

Underlig.

Da jeg holdt innlegg på Nei til EU i Sør-Trøndelags debattmøte om datalagringsdirektivet, sa min med-innleder, politiinspektør Jarle Wikdahl at han hadde liten tro på at vi ville få et fristed for kriminelle i landet vårt hvis vi ikke innførte datalagringsdirektivet. Polititjenestemannen, som for øvrig holdt et godt og balansert innlegg, har blant annet bakgrunn som leder av PST i vår region. Jeg regner ikke hans vurderinger som verdiløse. 

Men argumentene til KRIPOS må tas på alvor. Jeg skal forsøke å gå igjennom de viktigste her. 

1. Trafikkdata uten forutgående etterretning

Trafikkdata er praktisk viktig i mange alvorlige straffesaker. (Jeg har selv brukt det som bevis i retten mange ganger.) Særlig er trafikkdata viktig i forhold til å dokumentere tiltaltes bevegelser, hvem han (det er stort sett en han) har hatt kontakt med, hvor hyppig osv. I forhold til Baneheia-saken, var det for eksempel viktig for å påvise at gjerningsmennene faktisk hadde befunnet seg i samme område som ofrene. I mange narkotikasaker er det kontaktnettet og bevegelsene til de tiltalte som blir avslørt gjennom analyser av trafikkdata.

Politiet og andre forkjempere for datalagringsdrirektivet fremstiller det av og til som om denne muligheten for informasjonsinnhenting forsvinner hvis vi ikke innfører direktivet.

Det er ikke korrekt. Rettstilstanden vil bestå som i dag.

MEN det politiet er redde for, er at tele- og internettselskapene endrer sin praksis med å lagre denne typen trafikkdata. Da mister politiet muligheten til å innhente disse opplysningene, hvis de ikke på forhånd har grunn til å tro at det foreligger et straffbart forhold. (For i disse tilfellene kan de be om tvangslagring, som jeg har sagt ca 100 ganger før, jf også meget god juridisk fremstilling hos advokat Jon Wessel-Aas: her.)

I NOKAS-saken, og i mange andre alvorlige straffesaker med utspring i organisert kriminalitet, bedrev politiet på forhånd etterretning mot det kriminelle miljøet – man «bygger opp» en sak.  Her medfører en eventuell innføring av datalagringsdirektivet ingen endring, jf punkt 2.

I drapssaker er situasjonen annerledes. Her kommer hendelsen (som regel) uanmeldt, og politiet har ikke anledning til på forhånd å be om trafikkopplysninger. Men hvor viktig er for eksempel informasjon om tiltaltes (eller offerets) mobilbruk i drapssaker?

Ikke uviktig. Da jeg ledet etterforskningen i en drapssak, var dette noe av det første jeg innhentet. Nå hadde det seg imidlertid slik at mobiltelefoner ikke ble benyttet i min sak, slik at dette ikke var viktig i etterforskningen. I de fleste drapssaker er det imidlertid ikke utskrifter fra mobiltelefoner som er det avgjørende beviset. DNA-spor, vitneavhør, siktedes egen forklaring osv er langt viktigere. 

Hva gjelder siktedes PC vil ofte den være gjenstand for beslag, og eventuell informasjon fra denne kan brukes som bevis der det er aktuelt. Dette har ingen betydning i forhold til datalagringsdirektivet.

2. Trafikkdata/kommunikasjonskontroll som ledd i pågående etterforskning/etterretning

Ofte viktig ledd i etterforskningen/etterretningen, selv om dette ikke alltid leder frem til en straffesak. Hverken dette eller andre etterforskningsmetoder som spaning, provokasjon eller infiltrasjon påvirkes av datalagringsdirektivet.

Etter mitt skjønn, bør politiet bli flinkere til å utnytte og videreutvikle disse metodene.

3. Trafikkdata i savnetsaker

I saker hvor en person meldes savnet, er utskrifter fra mobilbruk noe av det første som innhentes for å forsøke å spore opp den savnede. Noen personer ønsker å være borte en stund uten å si fra til sine nærmeste, mens det i andre tilfeller dessverre viser seg at det dreier seg om et straffbart forhold. Heller ikke i disse tilfellene vil politiet ha anledning til tvangslagring på forhånd. Dersom det ikke lenger blir mulig å hente ut trafikkdata, må politiet belage seg på annen informasjon som de også benytter i dag, for eksempel videokamera-opptak, vitneavhør og opplysninger fra minibankutskrifter.

4. Hvor sikkert er systemet i dag?

Det finnes masse smutthull i dag. En utmerket oppsummering er gitt av bloggeren og Høyre-politikeren Heidi Nordby Lunde (Vampus). Jeg går ikke nærmere inn på dette her.

5. Proporsjonalitet

Jeg har med dette forsøkt å si at KRIPOS både har rett i noen av sine argumenter, og tar feil i andre (dvs fremstiller virkeligheten feil).

Uansett kommer ingen av oss unna spørsmålet om proporsjonalitet. Dette er et grunnleggende rettsprinsipp. Og her skiller altså KRIPOS og jeg lag.

Jeg er ikke i tvil om at en storstilt masselagring av til dels sensitive personopplysninger, er et uforholdsmessig inngrep i personvernet og en krenkelse av privatlivets fred. For meg veier ivaretagelsen av disse verdiene, som ofte er vanskelige å begripe fordi de er så abstrakte – tyngre enn de fordelene datalagringen medfører i forhold til politiets oppklaring av enkelte straffesaker.

Samfunnet har plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Men i arbeidet med å sikre borgerne mot overgrep, må Staten ikke bli så mektig at den selv truer borgernes rettigheter.

En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er jo nettopp at man har systemer for å sikre borgerne fundamentale rettigheter i henhold til nasjonal lov og internasjonale menneskerettigheter. En av disse rettighetene er retten til en egen privat sfære og til selv å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som spres til andre parter.

Personvernkommisjonen som avgav  rapporten  Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet i januar 2009, samlet seg om en felles uttalelse som advarte mot direktivet. Kommisjonen fryktet at implementering av DLD ville føre til en økning av det totale overvåkningsnivået i Norge, og at dette igjen ville kunne virke hemmende på enkeltmenneskets frimodighet og dermed svekke ytringsfriheten og demokratiet.

Blant annet uttalte kommisjonen:  

Vi mener at datalagringsdirektivet setter både personvernet og ytringsfriheten på prøve. Dette vil gjelde selv om lagring av trafikkdata i henhold til direktivet ikke anses som kontinuerlig eller regelmessig overvåkning av borgerne. Verdien av lagring må nemlig også veies opp mot effekter på frimodighet. Dette gjelder selv om formelle friheter ikke berøres, og selv om de registrerte data kun skal være tilgjengelige for politiet under regulerte forhold. Allerede vissheten av at noen kan lete seg fram til dine kontakter og dine bevegelser, både i det virkelige rommet og på Internett, kan være nok til å hemme borgere i utøvelsen av sine friheter til å samles, til å ytre seg og til å søke opplysninger. Dette er grunnleggende rettigheter i et demokrati, som kommer til uttrykk både i norsk lovgivning og i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Etter kommisjonens oppfatning vil innføring av direktivet kunne svekke opplevelsen av privatliv og privat kommunikasjon.

KRIPOS må gjerne være uenige i dette. Men frihavns-retorikken, kan de godt legge bort.

Read Full Post »

Datalagringsdirektivet kan hjelpe til med så mangt. Også å finne frem til ofre, som ikke var klar over at de var nettopp det.

Salten politidisktrikt har under opprulling en større sedelighetssak. En mann er siktet både for fysiske overgrep og overgrep ved bruk av internett. Det siste skal være foregått ved at mannen har utgitt seg for å være jente og fått unge gutter til å kle av seg og «utføre seksuelle handlinger» som har blitt overført på webkamera. Som gjenytelse skal guttene ha fått nakenbilder av «jenta».

I forbindelse med etterforskningen har IKT-etterforsker Lars Eirik Nilssen uttalt til media at saken egentlig kunne vært av langt større omfang, men at dagens lovverk hindrer politiet i å «finne frem til ofrene». Her ville datalagringsdirektivet ha vært til stor hjelp, mener etterforskeren.

Man kan stille spørsmål ved mye av det etterforskeren hevder. For eksempel hans uttalelse om at det ikke er lov til å lagre data mer enn tre uker? Ville virkelig datalagringsdirektivet kunne hjelpe når web-aktiviteten går tilbake til 2007? (De fleste land har valgt lagringstid i 12 måneder, ikke to år.) Hvorfor har ikke politiet benyttet seg av andre metoder, feks bruk av straffeprosessloven § 215a?

Men et viktig etisk spørsmål vi alle må stille oss er:

Er det riktig for enhver pris å finne frem til alle fornærmede?

Rundt omkring i landet finnes det antagelig en del unge gutter, som lever i den tro at de har en hemmelighet med en ukjent flott jente på internett. Er det statens oppgave å spore dem opp for å overbringe nyheten om at det slett ikke var en jente de viste seg frem for, men tvert imot en ekkel middelaldrende mann? 

At en slik oppdagelse av sannheten, vil være svært traumatisk for de fleste, kan det neppe være tvil om. Etterforskeren forteller da også:

I politiavhør har guttene blånektet for det de har gjort – helt til de blir konfrontert med bilder og filmer av seg selv. Det er åpenbart mye mer traumatisk for dem at en eldre mann har sett på dem, og ikke ei ung jente.

Ja, nettopp. Og da spør jeg igjen: Er det riktig av samfunnet å fortelle sannheten, og hvis det er det:

Har vi ressurser til å støtte de fornærmede?

Det siste tror jeg bestemt vi kan si nei til. Senest i dag kom nyheten om at man skulle redusere antall tjenestemannsstillinger i politiet på grunn av trangere økonomi. Politihøgskolestudenter fryktet at NAV måtte ta ansvaret for dem når de gikk ut av politihøgskolen. Har man plutselig nok ressurser til å innhente psykologekspertise eller iverksette krisehåndtering i stor skala?

Og hva med politiet selv?

Har vi ikke nettopp fått med oss evalueringen av politiets håndtering av overgrepssaker, og manglende prioritering av disse? Denne og tidligere evalueringer (f eks av etterforskning av voldtekter), viser at politiet har mer enn nok med å prioritere ordinær etterforskning av grove overgrep mot barn og kvinner. Min oppfordring er: Rydd rommet, før dere går ut og leker!

Dessuten – hva er alternativ anvendelse av ressursbruken – altså hva kunne vi ellers fått ut av politiet, hvis vi ikke brukte penger på lagring av data? (Det er tross alt skrekkelig dyrt!)  Hvor mange foreldremøter og oppsøkende virksomhet på skoler, frivillige organisasjoner og nærmiljø kunne ikke politiet ha med bevisstgjøring om nettvett og annet holdningsskapende arbeid? Og hvor mange flere politistillinger kunne vi fått? Hvor mye mer ressurser kunne vi ikke brukt på etterretning, infiltrasjon av pedofile miljø mm? 

Størrelsene er nesten ikke sammenlignbare.

Og til slutt:

Skal vi alle batale prisen i form av tapt privatliv for at politet skal fortelle en og annen håpefull at sorry, den du onanerte ovenfor var nok ikke en jente, men en mann?

Think not.

Read Full Post »