Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘politikk’

Norge har verdens mest generøse sykelønnsordning og vi er et av verdens friskeste befolkninger. Hvorfor er da sykefraværet så høyt?

I Adresseavisen kunne vi nylig lese at Trondheim ligger på topp i sykefraværsstatistikken sammenlignet med andre byer i Norge. Det er for så vidt ingen nyhet. I mange år har hver tiende ansatt i kommunen vært borte fra jobb hver eneste dag. At dette er en enorm kostnad for kommunen, er klart; 500 millioner i året er penger som kunne vært brukt til å bygge skoler, idrettshaller, sykehjem, eller kanskje til å nedbetale noe av kommunens skyhøye gjeld. Men utover det økonomiske er det en enormt stor menneskelig kostnad, både for de som er syke og de som er igjen og skal holde hjulene i gang. Høyt sykefravær skaper ikke et godt arbeidsmiljø. Og dårlig arbeidsmiljø skaper syke folk.

Årsakene til det høye sykefraværet er komplekse, men noe vet vi. For eksempel at korttidsfraværet bare utgjør 15 % av fraværet. Så vet vi at en del av langtidsfraværet er klart definerte sykdommer. Men så har vi det grå sykefraværet. Det fraværet hvor man kanskje kunne ha gått på jobb, hvis forholdene hadde vært annerledes. Hvis man opplevde at man ble sett og verdsatt, følte at man kunne påvirke egen arbeidssituasjon, at det ble lagt til rette for at man orket litt mindre akkurat nå.

Det høye sykefraværet er et lederansvar. Det er det politiske flertallets ansvar. Men det er også den enkeltes ansvar. For sykefravær dreier seg også om holdninger.

En bekjent av meg som er lege, fortalte en gang at flere av hennes pasienter blir veldig overrasket hvis hun vil friskmelde dem til fredagen. – Skal jeg ikke være sykemeldt ut uka? Spør de. Nei, sier hun. Nå er du frisk nok til å arbeide, og en myk oppstart fredag før helg, er bare bra. Men ikke alle leger tenker som henne. For hva betyr vel en dag fra eller til? Ganske mye, egentlig, når vi legger alle Norges ekstra sykemeldingsfredager sammen. For høyt sykefravær er ikke et trondheimsproblem. Det er et nasjonalt problem.

«Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandarden og de høyeste helseutgiftene i verden. Samtidig har vi det høyeste sykefraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe.»

Dette sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i november 2009 til VG da han lanserte nedsettelsen av et ekspertutvalg som skulle se på mulighetene for å få ned sykefraværet.

Og ekspertutvalget ledet av den anerkjente forskeren Arnstein Mykletun kom med anbefalinger. Blant annet skrev de i sin rapport at det var hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær ville redusere det totale sykefraværet. Utvalget foreslo også utvide egenmeldingstiden fra tre til ti dager. Altså både et økonomisk incentiv til å være på jobb kombinert med tillit. Utvalgets anbefalinger om egenmelding la grunnlaget for avtalen om inkluderende arbeidsliv, men selve sykelønnsordningen ble stående urørt.

Ekspertutvalget var ikke de eneste som påpekte sammenhengen mellom vår sykelønnsordning og det høye sykefraværet. Professor i samfunnsøkonomi, Kjell Vaage, sa det slik i 2010 til forskning.no – I Norge har vi i de senere år prøvd ut en lang rekke tiltak, men som stort sett har hatt som premiss at selve sykelønnsordningen ikke skal røres. Vi snur alle steiner utenom den største. Dersom vi virkelig ønsker å få ned langtidssykefraværet, må fravær ha en kostnad både for arbeidstaker og arbeidsgiver.

Men endringer blir det ikke, selvfølgelig. For selv om politikerne vet at det ville virke, er det ingen politikere som tør å røre ordningen. For da ville det bli bråk. LO ville stå parat til å slå i bordet og snakke om rasering av velferdsstaten, og mediene ville finne historiene til enkeltmennesker som endringene ville gå urimelig ut over.

Så da får det heller være at vi er et helsemessig friskt folk som er arbeidsmessig syke. Fordi vi har en oljesmurt statskasse. Enn så lenge.

 

Read Full Post »

Som mange har fått med seg er Trondheim kommune anmeldt til politiet av Arbeidstilsynet. Bruddene  – 26100 i antall – ble oppdaget av kommunen selv senhøsten i fjor. I forbindelse med avsløringene av brudd i det innleide bemanningsselskapet Helsenor, orienterte rådmannen formannskapet om at Trondheim kommune også selv hadde brutt arbeidsmiljøloven. Vi var da kommet til mars 2011.

Så lekkes det altså ut til media at Arbeidstilsynet har oversendt sin anmeldelse av kommunen til politiet. Anmeldelsen er unntatt offentlighet, så det er usikkert hvilke brudd som er alvorlige nok til at Arbeidstilsynes mener det bør vurderes strafferettslige sanksjoner mot kommunen. Anmeldelsen gjelder både der kommunen har brukt egne faste tilsatte og innleid personale.

NRK har slått saken stort opp, både lokalt og nasjonalt.

Ordfører Rita Ottervik fortalte noe oppsiktsvekkende for oss som kjente saksgangen fra innsiden, til NRK at det var Arbeiderpartiet som sammen med tillitsvalgte hadde oppdaget lovbruddene. I tillegg hevder Ottervik:

Arbeiderpartiet har sørga for at vi har systema – kontrollsystema – som gjør at slike brudd blir avdekt automatisk i framtida.

Vel, vel. Kommunen har nok bedret sine interne rutiner, men riktignok ikke etter forslag fra Ap. Til tross for dette viser det seg at det foreligger nye brudd på Arbeidsmiljøloven etter 15. mars. Disse er imidlertid ikke oppdaget «automatisk» som Rita Ottervik hevder. I følge rådmannen er det et omfattende arbeid som skal til for å få oversikt over situasjonen. Rådmannen hevdet også at de dokumentene som fantes ikke kunne sendes NRK på grunn av «dataproblemer», en forklaring rådmannen senere er gått bort fra.

Men nok om det.

«Midt-Norges frie stemme», Adresseavisen, har ikke viet lovbruddene og anmeldelsen mye oppmerksomhet.  Derimot har avisen et stort oppslag med overskriften:

-Arbeidstilsynet brukt i et politisk spill

Hvoretter følgende kulepunkter listes opp:

  • Flere reagerer på at Arbeidstilsynet anmelder denne saken nå etter så lang tid, midt i valgkampen.
  • Det blir stilt spørsmål til tidligere høyretopp Frank Jenssens rolle.
  • Frank Jenssen avviser at han har hatt noe med saken å gjøre.

Og så får spekulantene fritt leide:

Jeg synes det lukter av hele saken,

sier leder i LO og Rødt, Arne Byrkjeflot, og uttdyper:

Jeg er redd Arbeidstilsynet  kan være brukt i et politisk spill. Jeg klarer ikke å la være å lure på hvilken rolle kommunikasjonsdirektør Frank Jenssen har spilt i denne saken.

Også Senterpartiets fylkestopp, Arne Braut, benytter en sjelden anledning til spalteplass:

Hvorfor vente en uke med å sende en anmeldelse? Samtidig vet vi jo at rådgiveren til Høyres Yngve Brox, Frank Jenssen, jobber som kommunikasjonsdirektør i Direktoratet for Arbeidstilsynet. Det er et merkelig sammentreff.

Men Adresseavisen har flere kilder, må vite. Leder av Fagforbundet, Kristin Sæther, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet kan fortelle at

Det første som slo meg var at her har noen en politisk agenda.

Det må Kristin Sæther gjerne tro. Men hvis Adresseavisens journalister er så opptatte av politiske motiver, hvorfor stilles det ikke spørsmål ved spekulantenes agenda for sine spekulasjoner?

Det er en relativt alvorlig sak når avisen bringer til torgs spekulasjoner om at en kjent offentlig tjenestemann skal ha gjort seg skyldig etter straffeloven i grov uforstand i tjenesten. Hva har avisen ellers av indisier?

Er det ikke mere nærliggende å tro at Arbeiderpartiet og deres støttespillere har en egeninteresse i å røklegge saken? En sak som avisens politiske redaktør hevder å ha tilført «stygge skår i utstillingsvinduet»?

Hvorfor er det akkurat Arbeiderpartiets hovedsponsor, LO som står frem med vond lukt i nesen? Eller fylkesordførerens kumpan som synes det hele er så merkelig? Og at leder i Fagforbundet også sitter i bystyret for Ap, er vel også bare en tilfeldighet?

Ingen av kildene er foreholdt kritiske spørsmål i avisoppslaget.

«Midt-Norges frie stemme» er kanskje ikke så fri allikevel?

Om jeg er objektiv? Selvsagt ikke. Men så er jeg da heller ikke journalist i Adresseavisen. Akkurat nå er det helt greit.

Read Full Post »

Så klarte hun å skape overskrifter igjen, Liv Signe. Sint, forurettet og selvrettferdig. Nåde den som våget å kritisere HENNE for å nedbygge distriktene, hun som virkelig hadde kjempet døgnet rundt! Liv Signe hadde nemlig ofret både nattesøvn og mere til. Det var alle de andre i regjeringen – i alle fall Jens og Kristin – som hadde skylda.

Liv Signe. Så lett å kritisere. Så lett å forsvare.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen kaller utblåsningen pinlig. Knut Johannessen (Vox Populi) kaller henne menneskelig.

Sannheten er vel at de fleste syntes det var pinlig å se et menneske blottstille seg for åpen mikrofon. Menneskelig? Ja, selvfølgelig. Vi blir liksom litt lettet når maktpersoner viser seg med et uregisert ansikt, om det er aldri så lite flatterende. 

Men hvorfor liker vi dem best når det er de usympatiske eller såre følelsene de viser? Kanskje fordi maktmenneskene blir litt mindre opphøyde. Litt mer som oss, kanskje også dårligere enn oss? Som filmstjerner uten sminke med kviser på haka.

Men er det godt lederskap å la følelsene løpe av med seg?

Jeg synes ikke det. Jeg synes mennesker i maktposisjoner har et særlig ansvar for å legge bånd på seg. Jeg synes heller ikke det er sjarmerende at Gro Harlem Brundtland var (er) en ekspert i hersketeknikker og visstnok hadde et temperament som av og til fikk utfolde seg fritt.

Med Gerd Liv Valla gikk det verre. Hun måtte gå av blant annet på grunn av sitt uberegnelige og brå sinne. Men allerede før hun ble LO-leder var temperamentet hennes godt kjent. Da hun var minister kunne hun bli så sint at hun kastet dokumentbunker vegg-i-mellom. Jeg er blitt fortalt at man lenge etter hennes avgang i fant dokumenter etter rundkastingen gjemt bak panelovnene i regjeringsbygget.

Knut Johannessen skriver i sin blogg at «ingen vel kan betvile at Gro var en god leder». Neivel? Det er kanskje vanskelig å detronisere en landsmoder? Men hva med Gerd Liv Valla? Mange mener at hun var LOs mest betydningsfulle leder. Gjennomføringskraft hadde vel begge. Veldig sympatiske?

Jeg tror vi må slutte å snakke om ledere som enten «gode» eller «dårlige». Mennesker har enkelte egenskaper som er godt egnet for å lede, andre egenskaper er dårligere egnet. Klarer man å foredle sine gode sider og få innsikt i hvordan man håndterer de mer utfordrende, er man kommet et godt stykke på vei. «Erkjenn deg selv» stod det skrevet over tempelet i Delfi. Kanskje ingen dum leveregel. 

Men tilbake til Liv Signe. Det er ikke første gang hun mister besinnelsen. I 2007 uttalte TV2s Kjetil Løseth at han aldri hadde sett en så sint politiker. Liv Signe var i aksjon. Den gang var det samferdsel man kranglet om. Senere kom utfallene mot Ola Borten Moe. Også den gang foran åpen mikrofon.

Når jeg tror tiden er i ferd med å renne ut for Liv Signe, er det likevel først og fremst fordi hun har det med å skylde på andre. Senest i dag ymtet hun frempå i Dagsrevyen om at Jens også hadde er stort temperament, bare at han viste det i de lukkede rom.

Vi liker mennesker som feiler og dummer seg ut. Men vi liker ikke folk som skylder på andre.

Jeg tror Senterpartiet begynner å bli klar for en ny leder.

Read Full Post »

Stortinget vedtok i går å implementere EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Vedtaket ble fattet med knapp margin: 89 mot 80 stemmer. Selv om det nok har vært ulike syn internt både i Arbeiderpartiet og i Fremskrittspartiet, er det i Høyre debatten har gått åpent. I den avgjørende voteringen stemte 25 av Høyres representanter for direktivet, mens fem av representantene stemte mot.

Mye kan sies om den interne prosessen i Høyre. Da saken ble diskutert på Høyres landsmøte i 2010, stemte 40 % av medlemmene for et rent nei til direktivet. Flertallet vedtok imidlertid en resolusjon som ikke tok direkte stilling til direktivet, men som tok til orde for et sterkere personvern.

Offisielt hadde partiledelsen foreløpig ikke tatt standpunkt til datalagringsdirektivet, men både nestleder Jan Tore Sanner og Erna Solberg hadde allerede før landsmøtets begynnelse uttalt til pressen at det nå var viktig å diskutere hvordan man skulle implementere direktivet. Om man skulle implementere det eller ikke, var altså ikke tema. 

Et av argumentene som ble brukt av partiledelsen mot å ta stilling til datalagringsdirektivet på landsmøtet, var hensynet til at partiet skulle gjennomføre en intern høringsprosess hvor alle lokalforeninger ville bli invitert til å komme med innspill.

Det gjorde vi.

Et overveldende flertall av fylkeslagene tok klart stilling mot direktivet, herunder alle de store byenes lokalforeninger.

I ettertid har flere fremhevet at det også i nei-fylkene var et ikke ubetydelig mindretall som var tilhengere av direktivet. Men det samme kan også hevdes med styrke i det eneste ja-fylket, Nord-Trøndelag. Her er mange av partiets tillitsvalgte klare motstandere av direktivet. Uansett skulle en tro at Høyre også i denne saken ville legge mer vekt på flertallets råd enn mindretallets. Det har visstnok noe med demokrati å gjøre: partidemokrati.

Andre har uttalt at Høyres velgere er for direktivet. Javel?

Mitt tips er snarere at mange velgere ikke er særlig opptatte av dette spørsmålet i det hele tatt. I tillegg vet vi at noen er for og at noen er imot. Men uansett dannes vel ikke Høyres prinspprogram etter folkeavstemninger eller meningsmålinger?

Jeg tar det tvert imot for gitt at vi fortsatt tufter våre program på våre verdier – et konservativt samfunnsyn med liberale verdier.

En av politikernes viktigste oppgaver er nettopp å gå foran å vise vei. Særlig viktig er dette når det er mindretallsrettigheter som trues.

Det er neppe like enkelt å forsvare den liberale rettsstats prinsipper som å argumentere for bedre veier og større valgfrihet i eldreomsorgen. 

Høyres øverste organ, landsmøtet, fikk aldri anledning til å uttale seg igjen. Jeg tror det hadde vært klokt å la landsmøtet gjøre det. Ikke nødvendigvis fordi jeg er overbevist om at det synet jeg representerer hadde vunnet frem, men fordi mange tillitsvalgte føler seg «snytt».

Vi kan leve med uenighet i Høyre. Vi hadde kunnet koste på oss en landsmøtedebatt etter den omfattende høringsrunden.

Når nå Høyres stortingsgruppe med stort flertall har gått inn for et direktiv som mange av oss motstandere mener så totalt bryter med Høyres grunnleggende verdier og prinsipper, kan man spørre om det nå er exit for liberale verdier i Høyre.

Mitt svar er Nei.

Selv om man kan rette et kritisk lys på den interne partiprosessen, er det ikke tvil om at denne saken har vekket mange tillitsvalgte og medlemmer til å delta i en stor og viktig debatt. Vi har for alvor fått anledning til å gå inn i våre grunnleggende verdier, holde dem opp i lyset og måle praktisk politikk opp mot disse.

Det er jeg glad for.

Jeg er ikke i tvil om at Høyres fremtid ligger i de liberalkonservative verdiene. Kanskje har debatten ført til at vi er bedre rustet neste gang personvernet trues.

Det er i alle fall mitt håp.

Read Full Post »

Jeg skjønner ikke at det ikke diskuteres oftere: Hvor stor skal staten være? Er det ingen grenser for hvilke oppgaver staten skal tilta seg, hvilke områder staten skal engasjere seg i, kontrollere? Og hvem er egentlig Staten? Lever den sitt eget liv? Er det en stor, tykk sosialdemokrat eller en snill, omsorgsfull Mor? Er det meg?

Jeg vil ha et samfunn som sikrer at hvert enkelt menneske gis mulighet til å utnytte og foredle sine evner til beste for seg selv og samfunnet. På den måten kan vi strekke oss for å forsøke å nå våre drømmer. Slik utvilkes ideer som blir til oppfinnelser. Slik etableres bedrifter. Slik skapes kunst.

Men vi er forskjellige. Ikke alle har anledning til å klare seg helt på egen hånd. Derfor skal vi ha et felles sikkerhetsnett som sørger for at vi har gode skoler med høyt kvalifiserte lærere som ser hver enkelt elev, og tilpasser undervisningen etter den enkeltes behov. Derfor skal vi ha et barnevern som hjelper familier og barn som har det vondt. Derfor skal vi ha gode helsetjenester som sørger for at vi får den hjelpen vi trenger når vi trenger det.

Så er vi også enige om at visse kontrolloppgaver skal utøves samlet på vegne av fellesskapet. Derfor ønsker vi et moderne forsvar, kompetent politi og rettsvesen, samt en effektiv forvaltning.

Likevel må vi aldri glemme at det er vi – borgerne – som skal delegere denne makten. Det er vi som bestemmer hvor stor myndighet politiet skal ha og hvor mye skatt vi skal betale. Vi må gjøre oss opp en mening om det er riktig at fellesskapet skal betale for din snorkeoperasjon, og om det er greit at det kuttes i hjelpen til barn som lider overlast i hjemmet.

I politiske debatter får en noen ganger inntrykk av at politikk består i hvor mye penger man ønsker å fordele. Den som ønsker å bevilge mest  penger til et godt formål har vunnet den politiske debatten og velgernes gunst. Og hvordan vi vil fordele godene, sier selvsagt også noe om forskjellene i politikken. Men i vårt lille, rike land er det så mye vi er enige om å bruke penger på.

Vi kan. Og vi synes vi fortjener det.

Men i en tid der selv ikke-sosialistiske politikere snakker om velferdsstaten som en skapning som lever sitt eget liv, må vi minne hverandre om at det er velferdssamfunn det heter. Det omfatter nemlig også deg og meg.

Jeg frykter at vår selvtilfredshet og rikdom sløver oss. Vi tror frihet og velstand er en selvfølge, vi vil beskytte den for enhver pris. Bare staten trygger meg og mitt på alle bauger og kanter, må den gjerne overta ansvaret for meg. Trygghetskortet er trumfesset. Personlig ansvar og frihet har langt lavere valør.

Jeg tror denne mentaliteten skaper samfunn hvor færre vil strekke seg for å nå sine drømmer.

Derfor blir den virkelige store og vanskelige oppgaven for politikerne å begrense statens makt og ansvarliggjøre den enkelte.

Vi må spørre oss: Hvilket ansvar skal den enkelte selv ha, og hvilke oppgaver skal «outsources» til fellesskapet? Hvilken informasjon skal du gi fra deg for at myndighetene skal gjøre den jobben du har bedt dem gjøre?

La meg nevne et eksempel på en slik politisk øvelse:

Det er politikernes oppgave å bevilge penger til helsevesenet. Og helsevesenet skal få systemer som sørger for at legene som skal operere deg har tilgang til de opplysningene om deg som er nødvendige for en vellykket operasjon. Men politikerne har også i oppgave å lage lover som gjør at du kan reservere deg mot at opplysninger én lege har fått av deg blir gitt videre til andre. Det er du som har eiendomsretten til opplysninger om din person. De færreste av oss ønsker vel en stor statlig innsamling av all privat informasjon om vår helse, selv om det kunne tenkes å være nyttig i tilfelle vi skulle havne på sykehus?

Det samme eksempelet kan overføres til debatten om datalagringsdirektivet. Du eier informasjonen om dine bevegelser, hvem du snakker i telefonen med, sender meldinger til osv. Du selv bestemmer om andre skal kunne samle inn og bruke denne informasjonen.

Våre folkevalgte må ikke sove. Borgerne skal kontrollere staten, ikke omvendt.

Read Full Post »

SV-topp tar bittert farvel heter det på forsiden i dagens Adresseavis, som forteller at bystyrerepresentant og leder av oppvekstkomiteen Hilde Opoku mener partiet både lokalt og nasjonalt har vist henne mistillit. Opoku ble ikke nominert til fast plass på SVs bystyreliste for neste periode, og har nå meldt overgang til Miljøpartiet De Grønne.

For omtrent ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om intriger og begjær i politikken. Både Karita Bekkemellem og Åslaug Haga hadde da kommet med bøker hvor de i mer eller mindre klare ordelag gav uttrykk for hvordan de følte seg urettferdig behandlet i politikken.

Jeg liker politikk, men er ikke så glad i spillet rundt. Jeg tenker også noen ganger at spillet på mange måter er så viktig, at man må passe seg for ikke å la seg rive med. Enhver skal tross alt gjøre opp status med seg selv en dag, og da er det jo greit å kunne se seg selv i øynene uten å skjemmes. Men politikken er ikke stedet for å være selvrettferdig. For vi blir alle påvirket. Offerrollen er også en hersketeknikk. Woody Allen beskriver i flere av filmene sine den «passive agressive» kvinnen. Hun som med uskyldig blikk og ydmyk adferd får det akkurat som hun vil.

Når verden oppleves urettferdig, er det menneskelig å ville forsvare seg, men jeg er ikke sikker på at det er «lønnsomt». I alle fall ikke i offentligheten. Problemet med å ta diskusjonene ut i media, er at folk flest får inntrykk av at politikere er noen kranglefanter som ikke har noe annet vettugt å ta seg til. Etter noen dager husker man ikke om det var Per eller Pål som var den slemme, men man husker at det var «noe bråk» i det bestemte partiet.

Jeg hører av og til kolleger i politikken som skylder på journalistene når media beskriver maktkamper og konflikter. – De vil oss vondt, sier noen. Jeg tror ikke det. Men intriger selger selvsagt, så av og til blir dimensjonene ikke helt i tråd med virkeligheten. Likevel tror jeg vi politikere stort sett får som fortjent. Av og til får vi ufortjent ros, andre ganger det motsatte. Uansett gjelder det å holde bakkekontakten.

Det er nok mang en politiker som har spurt seg selv om man ønsker å fortsette når det er så mye baksnakkelser og intriger. Svaret må bero på man mener ens eget politiske prosjekt er så viktig at man klarer å heve seg over det som måtte være av smålighet, misunnelse eller annet som følger i kjølvannet av et liv i politikken.

Jeg kjenner ikke de interne forholdene i SV. Det er vel stort sett bra folk der som ellers. Men vi er mennesker. Med en eksponnert jobb, hvor maktkamp er en del av hverdagen. Det får ikke alltid frem det beste i oss. Ikke i noen av oss.

Read Full Post »

Så er det offentlig: Senterpartiets kommunalråd i Trondhjem, Tone Sofie Aglen takker nei til gjenvalg. Tone Sofie Aglen kom inn i den rødgrønne koalisjonen i 2007 og har siden den gang vært en profilert politiker i Trondhjemspolitikken.

Tone Sofie Aglen sier til Adresseavisen at

Politikk er en veldig ensom jobb. Kollegene dine er konkurrentene dine, den gjør noe med arbeidshverdagen.

For å være i politikken må man være 100 % motivert og ha tykk hud. Noen hevder det til og med er en fordel å være så tykkhudet at man kan stå oppreist uten ryggrad. Men selv om det blåser en del på toppen i politikken, er det også mye som gjør det behagelig å bli værende for mange.

Tone Sofie Aglen, slik jeg kjenner henne, er en modig, men også sårbar politiker. Det er derfor ikke overraskende at hun i motsetning til en del andre politikere ikke tar det «behagelige» valget å si ja til en ny runde, men tar et reelt oppgjør med seg selv og hva hun ønsker. 

Tone Sofie Aglen sier til Adresseavisen:

Jeg tror det er viktig at politikere ikke gror fast. Det er jo et priviligert liv, du har god lønn og blir dratt inn i veldig mye interessant. Men jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal være i politikken bare for å ha et levebrød.

Jeg er sikker på at Tone Sofie Aglen er en person som alltid vil «tiltrekke seg» interessante oppgaver uansett hvor hun måtte velge å gjøre en innsats. Hennes evne til å kombinere det jordnære med det visjonære er ikke hverdagskost. Spesielt ikke når det følges opp av gode kommunikasjonsevner og personlig varme.

Både politikken og rådhuset i Trondhjem blir gråere uten Tone Sofie Aglen.

Read Full Post »

Older Posts »