Barnevernpanelet la nettopp frem sin rapport om barnevernet i Norge. Utvalget har flere gode forslag, blant annet om å innføre Trondheimsmodellen, som betyr at kommunen får et helhetlig ansvar for barnevernstjenesten. (For øvrig forslag som tidligere stemt ned både av det rødgrønne regimet i Trondheim og regjeringen når det har vært foreslått av Høyre.) Barnevernpanelet fokuserer særlig på at det offentlige må legge enda større vekt på barnets beste, og i mindre grad legge avgjørende vekt på det biologiske prinsipp.
Dette er fint. Vi trenger diskusjonen om barnevernet. Men er vi like flinke til å diskutere hvordan vi behandler barn på flukt? Barn vi sender ut av landet fordi foreldrene ikke har lovlig opphold i Norge?
Jeg tror ikke det.
For få måneder siden ble Norge dømt for brudd på menneskerettighetene for ikke å ha tatt nok hensyn til barets beste da vi sendte to små barn ut av landet sammen med deres mor.
Dommen ble i sommer kommentert i Dagsavisen av representanter fra flere organisasjoner, deriblant generalsekretær i Redd Barna Tove Romsaas Wang. I kommentaren heter det:
Dommen fra Strasbourg er en viktig påminnelse til regjeringen om at de til enhver tid må la FNs barnekonvensjon og hensynet til barns rettigheter styre sine innvandringspolitiske prioriteringer. Norge er nemlig helt i utakt med uttalelser fra internasjonale menneskerettighetsorganer.
Justisminister Knut Storberget har flere ganger uttalt i media at vi må være flinke til å ivareta barnas interesser i asylsakene. Som Wang skriver i kommentaren, har vi så langt sett lite til dette:
Asylbarns problem er at regjeringens asylpolitiske linje kjennetegnes av innvandringspolitiske hensyn mer enn en forståelse av barns rettigheter og behov.
Wang peker også på at Norge har vært sterkt kritisert av FNs barnekomité fordi barns rett til å bli hørt ikke er godt nok ivaretatt i utlendingssaker, og at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir tilstrekkelig fulgt opp av barnevernet. Wang oppsummerer det slik:
Det kan virke som justisministeren går inn for å føre en restriktiv politikk i strid med våre internasjonale forpliktelser, istedenfor å fremme humane verdier og stå fram som et godt eksempel i Europa.
Men regjeringen tilbakeviser all kritikk, både i svar på kommentaren og senest i NRKs Politisk kvarter i dag. Justisministerens våpendrager, statssekretær Pål K. Lønseth legger i sitt svar i Dagsavisen all skyld på UDI og UNE. Dommen fra EMD kan ikke tolkes som kritikk av vår politikk, mener Lønseth:
Regjeringen har ansvaret for regelverket i utlendingssaker, mens det er UDI og UNE som har ansvaret for å utøve skjønn i den enkelte sak. Ved vurderingen av konkrete saker, vil det alltid oppstå avveininger og spørsmål som er vanskelige å avgjøre i praksis. Det er ingenting i dommen fra EMD som peker på at det bør gjøres endringer i regelverket.
Advokat Brynjulf Risnes, som førte saken både for norske domstoler og i EMD kaller regjeringens holdning en klar ansvarsfraskrivelse, som han skriver «både politisk og rettslig». Riisnes går videre til å kommentere det rettslige:
For det første vil EMD i realiteten aldri påpeke hvilke endringer i nasjonale regelverk som vil være nødvendig for å oppfylle de krav Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen setter. EMD påpeker regelbrudd i enkeltsaker, og det er helt opp til statene selv hvordan de i sine nasjonale systemer sørger for å ha en praksis som oppfyller de krav konvensjonen setter. (…)
For det andre – og viktigere – bør en merke seg at den saken denne dommen dreier seg om er en del av en langvarig og fast praksis hvor et stort antall barn har blitt skilt fra sine foreldre, også for langt mindre alvorlige brudd på lovgivningen enn det som var tilfellet i den nye dommen fra EMD.
Det er utelukket at politiske myndigheter ikke har vært kjent med denne praksisen. Regjeringen har hatt uendelig mange muligheter til å justere kursen tidligere gjennom blant annet lovforslag til Stortinget, forskriftsendringer eller instrukser overfor UDI. Det kan dermed ikke være noen tvil om hvor det reelle politiske og juridiske ansvaret for bruddene på menneskerettighetene ligger. (min utheving)
Advokat Risnes viser videre til at dommen fra EMD er oppsiktsvekkende generell, og viser til at dommen sier rett ut at det ikke mangler kunnskap om hvilke konsekvenser Norges praksis har for de barna det gjelder:
Klarere kan det vanskelig sies at staten setter nasjonale hensyn foran barnets beste og at dette er i strid med barnets grunnleggende menneskerettigheter.
Og for egen del vil jeg tilføre hvis Lønseth har rett i at regjeringen står maktesløse der UDI og UNE utviser dårlig skønn, hvorfor stemmer da regjeringen mot Høyres forslag om å få større politisk innflytelse i asylpolitikken?
For hensynet til barnets beste skal vel omfatte alle barn som oppholder seg i Norge?