Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘rettssikkerhet’

Et sted på loftet ligger en gul T-skorte. På den står det «URO – et liv på kanten». Kjøpt da jeg jobbet i politiet. Men jeg levde aldri et liv på kanten.

Eirik Jensen gjorde det. Men om han er skyldig etter tiltalen vet jeg ikke.

Vi trenger ikke se krimserier på Netflix for å få litt spenning i hverdagen. Det holder å skru på radioen eller lese avisen.

13,9 tonn hasj, hemmelig kodespråk, penger gjemt i veggen og illegale våpen – Dette er bare noen av elementene i historien om narkotikaetterforskeren Eirik Jensen og hasjbaronen Gjermund Cappelen.

Kort fortalt er historien slik: I november 2013 etterforsker politiet en hasjliga ledet av Cappelen. Cappelen pågripes før juletider samme år. Cappelen forteller i avhør at han gjennom flere år har samarbeidet med Eirik Jensen om å innføre store mengder hasj. I februar 2014 pågripes Jensen og blir sittende i varetekt i tre måneder. To år senere tiltales Jensen for grov korrupsjon, medvirkning til grov narkotikakriminalitet og oppbevaring av illegale våpen. Den 9. januar i år startet saken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett. Saken er forventet å vare frem til midten av juni.

Aktoratet har sikret seg 1500 SMSer med det de mener er kodede beskjeder som viser Jensen og Cappelens kriminelle forbindelse. Som takk for hemmelig informasjon, skal Jensen ha mottatt 2,1 millioner kroner. Jensen skal ha gjemt penger i en garasjevegg og Cappelen skal ha bistått med å pusse opp Jensens bad. Jensen hevder han er uskyldig og at han på grunn av sin jobb har blitt vant til å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå.

I rettssal 250 i Oslo tinghus sa Eirik Jensen det slik i sin innledende forklaring:

Jeg har hatt oppgaver som ingen vet om. Det er nasjonale særdeles hemmelige prosjekter. Det har slitt både på meg og andre. (…) Jeg har levd et liv som ingen på politihuset har visst om.

Det tror jeg på. Det å jobbe som spaner på det nivået Jensen har gjort er et merkelig liv. Man lever i et miljø og får innsikt i en verden som er veldig fjern fra den vi andre kjenner. Det lille glimtet jeg fikk av dette gjennom mine år som jurist i politiet med organisert kriminalitet som spesialområde, gjorde meg ydmyk for den innsatsen mange tjenestemenn gjør for å skape en bedre hverdag for dem som sliter og gjøre landet tryggere for oss alle. Mange forbinder narkotikapolitiet med ransaking, tøffe pågripelser og undercovervirksomhet, men det er mye omsorg som gis i samtale med narkomane på gata og småting som ordnes opp i.

Eirik Jensen. Jobbet i Oslo-politiet siden 1977, ryddet opp i narkmiljøet i Slottsparken, ble etterforsker på narkotikaavdelingen, ledet kampen mot kriminelle MC-gjenger på 90-tallet, ledet Spesielle Operasjoner og gjengprosjektet X-ray, overført til seksjon for organisert kriminalitet i 2013. En av Oslo-politiets mest betrodde medarbeiderne.

Kanskje har han vært en pioner. For kampen mot narkotika er også en krig. Og i krigen måtte man være kreativ. Ligge helt opp under grensen for det lovlige. Noen ganger havnet man på feil side av grensen. Men samfunnsoppdraget var klart: De store skurkene skulle tas. Man måtte være enda smartere enn dem. Og for å bli det måtte man forstå hvordan skurkene tenker, komme inn på dem, lære dem å kjenne. Et liv på kanten, kalte de det. Tjenestemennene på det nå nedlagte URO-avsnittet.

Og for å ha sagt det tydelig: Det er ikke Jensen som skal bevise sin uskyld. Det er påtalemyndigheten som skal bevise hans skyld utover enhver rimelig, fornuftig tvil. Men sett at det klarer det, da. Da tenker jeg politiet bør spørre seg om man har system for å fange opp tjenestemenn som lever et liv i pakt med skriften på T-skjorten før det er for sent.

For står man på kanten er det nok med et skritt i feil retning.

 

 

Reklamer

Read Full Post »

Det skjer også i politikken: seksuelle overgrep, uønskede tilnærmelser, forsøk på å utnytte et avhengighetsforhold osv osv. Partileder Siv Jensen har fått kjørt seg den siste tiden.

En av partiets tidligere toppkandidater sitter i varetekt siktet for et svært alvorlig forhold som Jensen skal ha kjent til uten å gå til politiet. Saken er ikke mindre delikat av at unge gutter med tilknytning til ungdomspartiet har status som fornærmet i enkelte av forholdene. 

Jeg har imidlertid vanskelig for å henge meg på den voldsomme kritikken.  Joda. Siv Jensen skulle trolig ha håndtert situasjonen annerledes; snakket med fornærmede, diskutert saken med politiet og gitt mer støtte til involverte parter. En noe mer ydmyk håndtering av pressen hadde nok heller ikke skadet. Dette vil sikkert Fremskrittspartiets egen evaluering vise.

Men det er grunn til å minne om at vi er inne på et svært vanskelig tema. Dersom Siv Jensen innkalte fornærmede til en samtale, ville det fort kunne forveksles med et avhør i en privat etterforskning.

Denne typen avhør foretas ofte ellers av personer i politiet med spesiell kompetanse på å håndtere vitneavhør av mindreårige. 

Har Jensen slik kompetanse? Hadde det vært riktig av henne å gå inn i en slik rolle? Mitt svar er Nei.

I tillegg til å gjøre vondt verre for fornærmede, ville hun også kunne ødelegge bevis. Dette fordi fornærmede kunne komme til å binde seg opp til en bestemt forklaring, som det senere kunne bli vanskelig for ham å gjøre endringer i.

Fornærmede ville kanskje også oppleve et press i den ene eller andre retningen. Var det ikke så farlig det som skjedde? Bør jeg kanskje ikke anmelde forholdet? Eller forventer de at jeg anmelder det som skjedde?

Ofte vil fornærmede i slike saker føle skamfølelse. La jeg selv opp til dette? Er det egentlig min feil?

I tillegg er det ikke alt en fornærmet trenger å forklare seg om til politiet. Skal de samme reglene gjelde i uformelle samtaler?

Vi snakker med andre ord om et minefelt.

Opplysninger om hendelser av denne karakter må tas på dypeste alvor. Gi uttrykk for det overfor både den mistenkte og den fornærmede. Overlat deretter saken til folk som kan håndtere denne typen saker: politi og støttesenter. Gi all informasjon videre – ufiltrert. Overlat etterforskningen til politiet.

Men glem aldri å være medmenneske oppi det hele. Både fornærmede og mistenkte trenger støtte i slike situasjoner.

Read Full Post »

Justisminister Knut Storberget åpner i dag for en granskning av de hemmelige tjenestene. Etter de påstandene som er fremkommet den siste tiden i forbindelse med etterforskningen av Treholt-saken, er det åpenbart at det må til.

Til media har Kåre Willoch uttalt at selv om det skulle vise seg at pengebeviset var falskt, betyr ikke det at Treholt er uskyldig. Selvsagt ikke. Men dersom flere bevis er falske, kan det bety at retten skulle ha frifunnet ham. Kravet til domfellelse er som kjent ikke en sannsynlighetsovervekt for at vedkommende er skyldig. Det kreves at det er hevet over enhver rimelig, fornuftig tvil at vedkommende har gjort det han beskyldes for.

Falske bevis er ikke helt ukjent i Norge. Jeg har selv, uten å være klar over det, gått i retten med en fingert rapport i den såkalte «Lokkeduesaken». Domfellelsen ble opphevet i Høyesterett.  

Jeg aner ikke om noen av bevisene i Treholt-saken er falske. Men jeg husker diskusjonen rundt pengebeviset da saken foregikk, blant annet om det var mulig å få så mange sedler ned i den angjeldende konvolutten. At flere nå står frem og påstår de er forsøkt påvirket til å forfalske bevismateriale, er ikke tillitvekkende.

Og tillit er de avhengige av, PST. Det er de som skal «passe på» oss. Får vi en ny kommisjon som avdekker ukultur og mangel på demokratisk dømmekraft?

I forbindelse med en eventuell innføring av datalagringsdirektivet, gav PST uttrykk for at de ønsket muligheten for å overvåke og lagre personsensitiv informasjon om oss uten å måtte sannsynliggjøre at vi er mistenkte for å ha gjort noe straffbart. 

Jeg bare nevner det.

Read Full Post »

Neida, det er ikke en skrivefeil. Vi snakker om frykt. For når fryktkortet er kastet, trumfer det alle de andre kortene på bordet. Også kortene som bærer bokstaven R: rettssikkerhet, rettsstatsprinsipper og det lille unseelige kortet som bærer navnet retten til privtliv.

Bakgrunnen for at det nok en gang er viktig å minne om dette, er den diskusjonen som blusset opp etter pågripelsen av tre terrormistenkte personer hjemmehørende i Norge. Enkelte røster hevdet da at dette jo viste hvor galt det var av justisministeren å pålegge PST å avbryte enhver pågående og fremtidig bruk av straffeprosessloven § 222d. Selv om bestemmelsen visstnok skulle være i strid med Grunnloven, kunne vi kanskje fakket de terrormistenkte tidligere?

Vel. Jeg skrev faktisk en kronikk om denne «avbrytelsen» (Trygghetens dilemma, Adresseavisen, sommeren 2009). De færreste var veldig interessert i det som skjedde den gang, men nå som frykten har rykket nærmere vårt trygge kongerike, er saken en annen.

Jeg mener det er grunn til å minne om faktum i saken:

I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før terrorangrepet 11. september 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet.

Det var etter denne bestemmelsen ikke noe krav om at påtelemyndigheten kunne sannsynliggjøre at det var begått en straffbar handling, men det måtte være ”grunn til å tro” at den mistenkte kom til å begå en straffbar handling som ville rammes av visse typer straffebud.

Selv om det også ble stilt krav om at det måtte antas at inngrepet ville gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge den kriminelle handlingen, og at avverging ellers i vesentlig grad ville bli vanskeliggjort, var det klart at lovendringen medførte en lemping på kravene som normalt ellers ble stilt i straffeprosessen.

På grunn av de nye reglenes inngripende karakter besluttet Bondevik II-regjeringen at metodene skulle evalueres etter noe tid. Dette var bakgrunnen for nedsettelsen av Metodekontrollutvalget, som i 2009 avgav utredningen  Skjult informasjon – åpen kontroll (NOU 2009: 15).

Og så viste det seg altså at flertallet i utvalget mente at romavlytting av private hjem kunne være i strid med Grunnloven § 102, som bestemmer at ”Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.

Justisministeren ville ikke vente på lovgiver eller Høyesterett, og besluttet full stopp i bruken av straffeprosessloven § 222d og politiloven § 17d.

Og nå har vi altså pågrepet tre personer mistenkt for terrorplanlegging. Betyr det at vi skal gi avkall på noen av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper, oppheve Grunnloven? Fortell meg i så fall hvem som tar siste stikk? 

Frykt er terroristenes farligste våpen. Vi blir fanger av vår egen redsel og lar oss rive med. Men vi vil ikke ha det sånn. Derfor må vi rope ut før det er for sent. Jeg har sagt det før: Guantanamo og mye av antiterrorlovgivningen vil ikke få en nådig dom av fremtidens historikere. Det hjelper kanskje ikke så mye at en litt kjedelig jurist fra Trondheim, for tiden kommunalråd for Høyre sier det. Men jeg kan i alle fall fortelle til barnebarna mine at jeg ikke holdt kjeft.

…………………………….

Jeg anbefaler for øvrig å lese advokat Jon Wessel-Aas innledende betraktninger om forholdet mellom statsmaktens tendens til å true grunnleggende rettsstatsprinsipper og demokratiske friheter som du finner link til her . Videre anbefaler jeg Vampus bloggpost om terrorsaken og motstanden mot datalagringsdirektivet, som du finner link til her.

Read Full Post »

I den siste tiden har det vært et stort fokus på Den katolske kirke, overgrepsavsløringer og overgrepspåstander. Vi har hørt om en kirke som har valgt ikke å anmelde forhold de er blitt gjort kjent med. Noen ganger har kirken selv «ordnet opp», andre ganger er forholdene dysset ned og forsøkt tiet i hjel. Nå står også en tidligere norsk katolsk prest frem og forteller at han føler seg rettsløs i forhold til det han oppfatter som grunnløse påstander. I kjølvannet dukker som sedvanlig opp støtteerklæringer til den ene eller den andre part i saken. Vi andre kan synse eller tro hva vi vil, men vi får aldri vite sannheten. Det må både det antatte offeret og den antatte gjerningsmannen leve med resten av livet.

Jeg synes disse sakene er vanskelige ut fra et rettsikkerhetsperspektiv. Hverken Müller eller Pollestad er tiltalt etter norsk lov for å ha gjort noe straffbart. Likevel har de begge fått sanksjoner fra sin arbeidsgiver, Den katolske kirke.

Den katolske kirke har nemlig sin egen straffeprosess med et eget domstollignende organ, Kirkeretten. Biskop Bernt Eidsvig har både til Adresseavisen og til VG (papirutgaver 14.04.) forklart at

Kirkeretten tar seg av saker det statlige rettsapparatet ikke tar seg av. Det handler om prestenes rettigheter og plikter, og det avsies dommer som vanlige domstoler ikke kan felle.

Også saker om overgrep behandles i kirkeretten, forteller Eidsvig. På spørsmål om den anklagede får forsvarer svarer biskopen

Hvis saken er så enkel at det blir en administrativ avgjørelse, så får han det. Det vil være en som ser det fra mistenktes side og en for fornærmede. Det fungerer som en vanlig rettssak.

Ja vel. Hvilke saker er enkle? Hva menes med en administrativ avgjørelse? Hva legger biskopen i uttrykket en vanlig rettssak?

Jeg vet ikke mer om kirkeretten enn det jeg har lest meg til de siste dagene. Og derfor er min kunnskap heller dårlig. Jeg vet litt mer om det norske rettssystemet. Jeg har vært anklager i noen hundre straffesaker og representert Norge i Europarådet i flere kommisjoner som har arbeidet med medlemslandenes rettsvesen. Likevel er det mye jeg ikke vet. Men én ting vet jeg: Vi kan stadig bli bedre. Blant annet kan vi bli flinkere til å trygge vitner, bli bedre til å kommunisere med alle sakens parter, skrive mer forståelige dommer osv.

Men noe er vi ganske flinke til også: Et av de aller viktigste rettsprinsippene i vårt rettssystem er nemlig at enhver har rett til en rettferdig rettergang «Fair trial» eller «Fair proceedings». Dette prinsippet er blant annet nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6.  Hvilke konkrete krav som kan utledes av prinsippet er blitt utdypet gjennom rettspraksis, særlig fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).

Jeg skal ikke gå igjennom alt prinsippet innebærer, men kan nevne at retten til fair trial blant annet innebærer en rett for tiltalte til å

  • være tilstede under rettergangen
  • ha et effektivt forsvar etter eget valg
  • ha mulighet til å sette seg inn i de bevis som vil bli ført mot ham
  • imøtegå motpartens anførsler og bevis
  • eksaminere motpartens vitner
  • føre egne vitner

Gir kirkeretten like gode rettssikkerhetsgarantier for mistenkte?

Biskop Bernt Eidsvik forteller at kirkeretten bygger på romerretten. Jeg kan nesten ingen ting om romerretten, bortsett fra det lille jeg lærte i studietiden. Ikke tror jeg det er så mange andre som kan veldig mye om den heller. Når hverken prosessen eller avgjørelsene kirken fatter er offentlig tilgjengelige, forblir vi uvitende.

Og det er et av hovedproblemene til Den katolske kirkes interne rettsprosess – manglende innsyn og åpenhet. Vi vet ikke hvordan prosessen er, trolig er mye taushetsbelagt også for partene.

Det er faktisk en stor rettssikkerhetsgaranti for hele samfunnet at både tiltalebeslutninger og de aller fleste rettsmøter er åpne for allmennheten, herunder media.

Både den som blir beskyldt for å ha begått overgrep og den som føler seg krenket har krav på en grundig, uhildet etterforskning og en ryddig, effektiv og rettferdig prosess. Kirken bør ikke se seg tjent med at det kan stilles spørsmål ved om de har en betryggende prosess. Ingen er tjent med at mennesker resten av livet lever med beskyldninger hengende over seg, de ikke har fått reell mulighet til å imøtegå.

Read Full Post »

«Beveger seg nå blandt dine barn» står det på flere plakater hengt opp i et nabolag i Trondheim. 

Plakaten inneholder fullt navn, boligadresse og bilde av mannen som er domfelt for overgrep.

PEDOFIL! ADVARSEL! Ute på prøve, pass på barna! Ikke la dine barn bli neste offer. Har sittet i forvaring og beveger seg nå fritt blandt dine barn!

Lyder teksten videre.

JA, la oss nå endelig jage vedkommende rundt i gatene med staur og stokker!
Eller hvorfor ikke sette opp en god, gammeldags gapestokk?

Jeg forsvarer på ingen måte det denne mannen har gjort. Tvert imot. Det er, etter det jeg kan lese, grove overgrep han har gjort seg skyldig i. Men nå er det nå en gang slik at når man har sonet sin straff, har man per definisjon gjort opp for seg. Alle bør få en ny sjanse uansett hva man har gjort. Det skal visstnok ha noe med rettssikkerhet å gjøre.

Og hvis vi virkelig ønsker at denne mannen og andre straffedømte skal bli lovlydige samfunnsborgere, er det denne typen «nabovarsel» som skal til? Eller skal vi bare gi blaffen i rehabilitering, og si at vedkommende ikke fortjener annet enn evig fortapelse?

Ok, noen straffedømte er gjengangere, noen har kanskje et avvik som gjør det vanskelig for dem å avholde seg fra nye straffbare handlinger. Vel, da får vi ha tiltak mot det, da. Tiltak gitt i medhold av lov og regelverk.
Men ikke ved et egengestaltet særtrøndersk sedelighetspoliti.

Foreldrene til et av denne mannens ofre sier til avisen at de er glade for varslingen, og tror overgrepet deres barn ble utsatt for kunne vært unngått, dersom de hadde fått slikt varsel. Jeg har stor forståelse for foreldrenes reaksjon, men er ikke så sikker på at de har rett.

De fleste som blir tatt for overgrep er nemlig aldri tidligere straffedømt. Mange pedofile lever heldigvis ikke ut sin legning. Men de kan gjøre det. Det har vi dessverre ingen garantier mot.

Om jeg ville ha likt å ha en pedofil mann i mitt nabolag? Nei. Men jeg regner med at jeg i likhet med mange andre faktisk har det.

Read Full Post »