Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘SV’

Sosialistisk Venstreparti har tradisjonelt vært sterke i Trondheim – byen med en stor andel offentlig ansatte med høy utdanning og ditto tetthet av lilla skjerf. I to perioder har SV sammen de AP, SP og MDG styrt byen. Vinner de rødgrønne nok en gang, vil det være en historisk begivenhet.

Men for SV har det kostet. Selv om Trondheim var den første byen som fikk «full barnehagedekning», er det i liten grad SV som har fått æren for dette. Det samme gjelder en annen av SVs fanesaker – miljøsatsingen. Heller ikke her har SV greid å innkassere noen seier – i alle fall ikke i offentligheten.

Hvorfor ikke?

Jeg tor varaordfører Knut Fagerbakke (SV) gir noe av forklaringen i intervju med Adresseavisen:

Vi kommer i skyggen av Ap. (…)

De kjører store annonsekampanjer. Der står det ikke mye om rødgrønt samarbeid. Vi har ikke samme mulighet for å fronte dette, og når vi gjør det, så fremhever vi de rødgrønne partiene. AP sier bare AP.

Sett fra mitt ståsted har Fagerbakke mye rett.

Nå skal det riktignok sies at SV ikke har vært direkte fantastiske til å fronte saker som en skulle tro lå deres hjerte nært. De flereårige kuttene i barnevernet, som de rødgrønne har stått for, er et eksempel.

Men at AP generelt har litt problemer med å uttale ordet «Vi», med unntak av når de snakker om seg selv, er nok riktig.  Arbeiderpartiet er store. Det vet de. Og da er det lettere å få en påtaleunnlatelse om man kjører litt over dem som er mindre enn seg selv.

Men vinder har en tendens til å skifte retning. Så kanskje er det noe i at store partier – også mitt eget – må passe på så de ikke blir arrogante og selvopptatte? Som Pippi Langstrømpe så fint sier det: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill.

I forhold til samarbeid med andre kan det i alle fall være lurt å minnes Halldis Moren Vesaas ord i diktet Tung tids tale fra 1945:

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.

Lykke til med plan B, SV. Jeg tror dere trenger det.

Read Full Post »

SV-topp tar bittert farvel heter det på forsiden i dagens Adresseavis, som forteller at bystyrerepresentant og leder av oppvekstkomiteen Hilde Opoku mener partiet både lokalt og nasjonalt har vist henne mistillit. Opoku ble ikke nominert til fast plass på SVs bystyreliste for neste periode, og har nå meldt overgang til Miljøpartiet De Grønne.

For omtrent ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om intriger og begjær i politikken. Både Karita Bekkemellem og Åslaug Haga hadde da kommet med bøker hvor de i mer eller mindre klare ordelag gav uttrykk for hvordan de følte seg urettferdig behandlet i politikken.

Jeg liker politikk, men er ikke så glad i spillet rundt. Jeg tenker også noen ganger at spillet på mange måter er så viktig, at man må passe seg for ikke å la seg rive med. Enhver skal tross alt gjøre opp status med seg selv en dag, og da er det jo greit å kunne se seg selv i øynene uten å skjemmes. Men politikken er ikke stedet for å være selvrettferdig. For vi blir alle påvirket. Offerrollen er også en hersketeknikk. Woody Allen beskriver i flere av filmene sine den «passive agressive» kvinnen. Hun som med uskyldig blikk og ydmyk adferd får det akkurat som hun vil.

Når verden oppleves urettferdig, er det menneskelig å ville forsvare seg, men jeg er ikke sikker på at det er «lønnsomt». I alle fall ikke i offentligheten. Problemet med å ta diskusjonene ut i media, er at folk flest får inntrykk av at politikere er noen kranglefanter som ikke har noe annet vettugt å ta seg til. Etter noen dager husker man ikke om det var Per eller Pål som var den slemme, men man husker at det var «noe bråk» i det bestemte partiet.

Jeg hører av og til kolleger i politikken som skylder på journalistene når media beskriver maktkamper og konflikter. – De vil oss vondt, sier noen. Jeg tror ikke det. Men intriger selger selvsagt, så av og til blir dimensjonene ikke helt i tråd med virkeligheten. Likevel tror jeg vi politikere stort sett får som fortjent. Av og til får vi ufortjent ros, andre ganger det motsatte. Uansett gjelder det å holde bakkekontakten.

Det er nok mang en politiker som har spurt seg selv om man ønsker å fortsette når det er så mye baksnakkelser og intriger. Svaret må bero på man mener ens eget politiske prosjekt er så viktig at man klarer å heve seg over det som måtte være av smålighet, misunnelse eller annet som følger i kjølvannet av et liv i politikken.

Jeg kjenner ikke de interne forholdene i SV. Det er vel stort sett bra folk der som ellers. Men vi er mennesker. Med en eksponnert jobb, hvor maktkamp er en del av hverdagen. Det får ikke alltid frem det beste i oss. Ikke i noen av oss.

Read Full Post »

Redaktør Dag Herbjørnsrud i Ny Tid tok nylig til orde for at Vesten burde søke dialog med Osama bin Laden med det formål å «sikre sivilbefolkningen i Irak, Afghanistan og Jemen en bærekraftig og fredelig framtid». Herbjørnsrud hevder at for å få «slutt på krigen», trenger vi en fredsavtale, siden «verken Osama eller Obama (vil) gi seg». Og for å få til en fredsavtale må man først forhandle med bin Laden og Al-Qaida. Norge må gå foran, lyder oppfordringen.

La oss ikke fnyse oppfodringen vekk. Flere enn Herbjørnsrud og professor Nils Christie har vært inne på den tanken. Også internt i ISAF har man diskutert muligheten for å komme i dialog med «motparten». 

Men før vi kan diskutere hensiktsmessigheten av dialog, må vi spørre oss om hvem vi i så fall skal forhandle med. Herbjørnsrud snakker vekselvis om Osama bin Laden og Al-Qaida, noen ganger setter han likhetstegn mellom disse. Det blir for unyansert.

Al-Qaida er ikke en definert gruppe. Al-Qaida har i dag betydning som utgangspunkt for en idé, eller en filosofi om man vil. Ideen symboliserer det mange muslimer oppfatter som en mangeårig undertrykkelse. Denne filosofien har mobiliserende kraft og har, som vi har fått erfare, ført til flere terroraksjoner med tragiske utfall. Al-Qaida er i dag mer å betrakte som en diskusjonsgruppe på internett, som enkeltpersoner, eller grupper mennesker, kan bli inspirert til å handle etter. Men som forhandlingspartner er Al-Qaida en umulig størrelse. Å si at man skal forhandle med Al-Qaida, vil være det samme som å si at man skal forhandle med Kapitalismen eller Kommunismen.

Osama bin Laden, har naturlig nok, festet seg som personlifiseringen av terrortrusselen mot den Vestlige ikke-muslimske verden. Likevel vil mange hevde at han trolig har begrenset militærpolitisk slagkraft. Bin Laden har imidlertid kraft som målbærer av ideen Al-Qaida. Bin Laden var for øvrig ikke den første som målbar disse ideene, men er representant for en utvikling, som begynte tidlig i forrige århundre som blant annet hadde sin bakgrunn i det muslimske brorskap i Egypt. Bin Laden står altså i en lang tradisjon, men har utviklet ideene videre og står i dag blant annet for en gjenopprettelse av Kalifatet. Dette er en idé som har svært begrenset støtte blant verdens muslimer, og oppfattes som en utopi. Men i enkelte miljø, har dette dessverre hatt klangbund.

Taliban er en nasjonalistisk, pasthun-dominert motstandsbevegelse med base sør og øst i Afghanistan og i Pakistan. Denne grupperingen kan man teoretisk forhandle med, fordi den har organisatoriske og identifiserbare særtrekk. Blant annet er det mye som tyder på Taliban i motsetning til Al-Qaida har en grad av sentralisert ledelse. Men Taliban har liten eller begrenset innflytelse utover sitt område, så Herbjørnsruds tanke om fellesforhandlinger for fred i Afghanistan, Jemen og Irak lar seg nok uansett ikke gjennomføre.

Forhandlingspartner(e) er altså vanskelig å definere. Når Herbjørnsrud peker på Osama bin Laden, kan det derfor virke som han gjør dette mer for å lage et ordspill med etternavnet til USAs president, enn ut fra realpolitiske betraktninger.

Read Full Post »

For det er vel det de mener Sp og SV? Hør retorikken hver gang de rødgrønne snakker om skatt:  Rikingene skal tas, sier de uten blygsel. Hvorfor skal vi ikke like så godt la de slemme rikingene bli hung, drawn and quartered?

Men nå er det jo ikke bare de med aller høyest inntekt som skal tas: SVs finanspolitiske talsmann Lars Egeland sier til VG – Det nytter ikke bare å ta de aller rikeste, for det er ikke nok av dem.

Å, nå. Hva gjør vi med det? Stimulerer næringslivet til økt vekst, slik at flere får gode lønnsinntekter og trygge arbeidsplasser? Nei. Da må vi (les: Den snille Staten) ta dem som ikke er så rike, de som kanskje har bittelitte granne mer enn gjennomsnittet. En halv million i lønnsinntekt, kanskje – det høres jo i grunnen skrekkelig mye ut. Særlig velfortjent er det vel heller ikke? Korsfest, korsfest.

Sps nestleder, Trygve Magnus Slagsvold Vedum har derfor rykket ut og sagt at de som tjener over 500.000 kroner bør betale mer skatt.

Men SV og Sp ser ut til å ha glemt at dette er et ganske alminnelig lønnsnivå i dag.

I tillegg ser det ut til at man skal føle skam for slike svimlende, umoralske inntekter. 

SVs Lars Egeland sier – Folk kommer til meg og sier at de har fått bedre inntekt det siste året, og lurer derfor på hvorfor de ikke må betale mer skatt, og legger til:
– Alt tyder på at vi blir et mer lykkelig folk med mer rettferdighet.

Personlig har jeg ikke observert noe fakkeltog med rop om høyere skatter. Men så har vi jo også sett hva rødgrønt regime fører til her i Trondheim: Manglende økonomistyring, 200 % økning av eiendomsskatten, og når kuttene kommer, må skoleelever og kommunens svakeste betale prisen. 

Sosialister (og her inkluderer jeg Sp) har ikke forstått at kaken må gjøres større, slik at flere kan nyte godt av den. Problemet er ikke at noen er rike, men at mange er fattige. Og det er selvsagt her vi må gjøre en innsats.

Rettferdighet for hvem, sa du?

Read Full Post »

Og her en liten oppfølgning av forrige innlegg:

I dagens Adressa bedyrer Miljøpartiets Harald Nissen og varaordfører Knut Fagerbakke (SV) at det slettes ikke var deres påfunn å selge Adrianstua. Det var alle de andre som insisterte, faktisk. I det hele tatt er alt som er dumt med det rødgrønne budsjettet de andres feil.

Da jeg var liten hadde jeg en imaginær venninne som var snill (Annelise), og en som var slem (Slem-Inga).

Jeg tror det er Slem-Inga som står bak.

Read Full Post »

Hvor feige kan man bli?

Etter interne stridigheter om hvorvidt skoler skulle legges ned eller ikke, har de rødgrønne i Trondheim endelig kommet med tidenes dårligste forslag til skolestruktur. De nedleggingstruede skolene skal ikke legges ned. Neida, det ble ikke dødsstraff. Tortur er bedre! Skoler skal slås sammen, rektorer skal springe husimellom. Management by running around, blir den nye ledelsesfilosofien. Nærværende ledelse er åpenbart fremmedord. I tillegg skal skolene miste småskoletillegget. Og om ikke dette var nok, skal sårt trengt rehabilitering utsettes.

Jeg er etter nøye vurdringer kommet til at det ikke er riktig å legge ned skoler slik foreslått av rådmannen. Først og fremst fordi befolkningsprognosene viser at vi forventes å få en elevtallsvekst også til byskolene.  I tillegg  er det relativt lite å spare på nedleggelsene. Likevel er jeg overbevist om at den løsningen de rødgrønne nå har valgt er langt verre for elever, lærere og rektorer ved de berørte skolene, enn hva en nedleggelse ville ha medført.

De rødgrønne i Trondheim har aldri gitt skolene prioritet. Man har fått høre at hvis man skal ansette flere lærere, må man spare på andre områder innen skolesektoren.

Men det er ikke slik.

Regjeringen har overført mange millioner til Trondheim som skulle brukes til å øke lærertettheten. Daværende kunnskapsminister skrev i brev at han forutsatte at pengene ble brukt til å øke lærertettheten. Da stortingsrepresentant Linda Cathrine Helleland og jeg påtalte dette, kalte ordfører Rita Ottervik dette et «frekt utspill». Hun fortalte til Adresseavisen at de rødgrønne hadde brukt så mye penger på skolen at det bare skulle mangle at de ikke nå brukte pengene på andre ting.

Det er tydeligvis et løfte hun har tenkt å holde.

Read Full Post »

Fra 1. januar neste år trer den nye loven om kommunale krisesentertilbud i kraft. Loven innebærer et utvidet ansvar for landets kommuner i forhold til å gi kvinner, menn og barn som utsettes for vold i nære relasjoner et godt og helhetlig krisesentertilbud.

I forbindelse med implementeringen av den nye loven, fremmet jeg på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre et forslag som understreket viktigheten av at kommunen ivaretar de nye forpliktelsene. Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet de grønne stemte imot.

Den nye loven betyr blant annet at kommunene skal gi tilbud om heldøgns midlertidig trygt botilbud og dagtilbud. I tillegg får kommunene et utvidet veiledningsansvar, og skal være kontaktpunkt i mellom de kriserammede og det øvrige hjelpeapparatet. Kommunene får også ansvar for oppfølgning i reetableringsfasen, blant annet i forbindelse med søknad om, og tildeling av, kommunal bolig.

Når Arbeiderpartiets nei til forslaget begrunnes med at ”Vi kan ikke si at kommunen skal følge alle landets lover”, er det ikke bare mer enn normalt smålig, men også et veldig trist signal til alle dem som sårt trenger et godt krisenentertilbud.

Read Full Post »