– Redder vi ett barn fra overgrep, er det god nok grunn til å innføre datalagringsdirektivet, sa parlamentarisk leder i Ap Helga Pedersen. – Dessuten har de som ikke har gjort noe galt ikke noe å frykte, understreket hun med absolutt overbevisning, slik bare Helga Pedersen kan gjøre det.
Mon det.
La oss starte med det helt grunnleggende: En nødvendig forutsetning for å bli betraktet som en rettsstat, er at man har systemer for å beskytte borgerne mot overgrep fra myndighetene. Samtidig har samfunnet en plikt til å beskytte borgerne fra overgrep fra andre borgere, i ytterste konsekvens fra terror og alvorlig kriminalitet. Disse hensynene kan av og til komme i interessekonflikt med hverandre, og stiller store krav til utformingen av politikken vår.
I etterkant av 11. september 2001 innførte en rekke land ny ”terrorlovgivning” som skulle være med å forebygge alvorlig kriminalitet. Generelt kan sies at de nye reglene innførte en lavere terskel for myndighetene til å ta i bruk omfattende tvangsmidler.
I Norge gjennomførte vi en rekke lovendringer i forhold til politiets metodebruk, også før 2001. Men i 2005 kom en viktig prinsipiell lovendring, som blant annet gav politiets sikkerhetstjeneste (PST) adgang til romavlytting for å avverge visse typer alvorlig kriminalitet. Etter at metodekontrollutvalget i sommer ropte varsko i forhold til enkelte sider av dette (se min kronikk) – blant annet at en av de nye bestemmelsene kunne være i strid med Grunnloven – varslet justisministeren full stans. Fire år etter innføringen av de nye lovreglene i 2005 ble altså romavlytting i avvergende øyemed «No, no» for politi og domstol i Norge.
La oss tenke oss litt tilbake i tid. Frykten for terror var rykket langt nærmere vår vestlige bevissthet. Ikke bare hadde vi sjokkert fått med oss 9.11. Vi hadde også opplevd terrorhandlinger på europeisk jord; bombingene i Madrid 11. mars 2004 tok livet av nesten 200 mennesker og såret 1800. Noe måtte gjøres. Og noe ble gjort.
Omtrent samtidig som vi i Norge startet arbeidet med vår nye terrorlovgivning, tenkte EU at det kanskje kunne hjelpe oss i krigen mot terror om vi kunne lagre kommunikasjonsdata lengre, slik at politiet kunne fremskaffe bedre bevis for terrorplanlegging. Som tenkt, så gjort. I 2006 kom direktivet, og en rekke EU-land har innført det allerede. Men ikke Norge. Vi liker å ta oss god tid. Flere fikk derfor mulighet til å se nøye på det nye datalagringsdirektivet (EUs direktiv 2006/24)
Noen som gjorde nettopp det var personvernkommisjon, som i januar i år avgav rapporten Individ og integritet, Personvern i det digitale samfunnet. Personvernkommisjonen samlet seg om en felles uttalelse om datalagringsdirektivet. En av de viktige innvendingene kommisjonen hadde var at selve behovet for den utvidete datalagringen måtte begrunnes nærmere.
Kommisjonen uttalte blant annet: «Vi utelukker ikke at trafikkdata kan være viktige for politiet ved etterforskning og oppklaring av kriminelle handlinger, men vi stiller oss likevel kritisk til beslutningsgrunnlaget for den omfattende lagringsplikten som følger av direktivet. Derfor etterlyser kommisjonen dokumentasjon av politiets og andre myndigheters behov for trafikkdata i det omfang som følger av direktivet.»
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig.
Det blir derfor litt feil når Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland uttaler at Høyre ber regjeringen gjøre rede for er hvordan kontrollmekanismene skal fungere. Dette er teknikaliteter. Viktige å få svar på selvsagt, men berører ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Trenger vi dette? Og hvilke behov veier tyngst – stilisert sagt: trygghet eller frihet?
Og Høyre er selvsagt også redd for forholdet til EU. Neida, vi vet ikke konsekvensene av å bruke vår veto-rett. Men juristene Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, ved senter for europarett, UIO, skriver i en betenkning at bruken av reservasjonsretten synes å berøre svært beskjedne deler av EØS-avtalen. Jeg vil bare minne gode venner i Høyre om at det var en av Sveriges representanter i EU fra Moderaterna som forhindret at EU-borgere skulle registrere seg etter hvilken «folkegruppe» de tilhørte. En av de viktigste grunnene til å være med i en organisasjon, er vel at vår stemme skal bli hørt? Men nok om det – dette er ikke et spørsmål om ja eller nei til forpliktende europeisk samarbeid, selv om utenriksminister Jonas Gahr Støre prøver å skremme Høyres partileder med dette. Dette er er spørsmål om verdivalg. Så jeg sier som i forsvaret: Gjør rett, frykt intet!
Men tilbake til sakens kjerne Behovet. Vi har flere internasjonale undersøkelser som viser at det er en forsvinnende liten del av den totale kriminaliteten som kan avdekkes ved denne typen overvåkning. Men tar vi kun med den alvorligste typen kriminalitet, vil nok større grad av overvåkning bidra til å sikre bevis som holder i en straffesak, slik jeg ser det.
For fra mine år i politietaten med ”utradisjonelle” etterforskningsmetoder som spesialområde, vet jeg jo at overvåkning og kommunikasjonskontroll i mange tilfelle er strengt nødvendig for å avdekke alvorlig kriminalitet. Dette er nok hovedgrunnen til at politiet i all hovedsak er positivt innstilt til mer omfattende overvåkning. Men når det er sagt, vet jeg også hva det vil si å måtte kalle hjem et spaningslag før oppdraget er utført, fordi vi har manglet penger til å betale overtid. Alminnelige politimetoder er stort sett de mest effektive – også når det gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet – det være seg overgrep mot barn eller planlegging av bombeangrep.
Det vi må spørre oss om er hvor store inngrep i vår personlige frihet vi er villige til å akseptere for å føle oss trygge. Etter min mening verken kan eller skal vi regulere oss bort fra den operative risiko det innebærer å leve i fellesskap med andre mennesker. Datalagringsdirektivet rokker ved fundamentale rettsstatsprinsipper, og medfører en krenkelse både mot personvernet og kommunikasjonsfriheten.
Et klokt hode har en gang sagt at den som er villig til å ofre friheten for tryggheten, fortjener ingen av delene.
Hørte du det, Helga?
[…] This post was mentioned on Twitter by Merethe Ranum, Merethe Ranum. Merethe Ranum said: Om Høyre og dld: http://bit.ly/24k7p […]Godt sagt, Merethe!
I min ungdom var jeg meget skeptisk til all overvåking. Jeg har absolutt forandret syn. Overvåking av telefontrafikk, romavlytting og nettovervåking er dessverre nødvendig for å henge med på hva kriminelle driver på med. (Selvsagt må det være uavhengig kontroll med bruken)
Men når slike sterke virkemidler brukes fra staten må behovet være meget stort. Jeg har ikke klart å bestemme meg for hva jeg mener om datalagringsdirektivet, men du er i ferd med å overbevise meg. Hvis ingen snart kommer på banen med svært sterke argumenter for direktivet må vi si nei. Stå på!
[…] Høyre er likevel at styret sier nei til Datalagringsdirektivet. Både kommunalråd og jurist Merethe Baustad Ranum og vara til fylkestinget Hege J. Tunstad argumenterer godt for dette synet i sine […]
Helt enig, og godt skrevet! Dette lover godt for bloggen fremover, skal følge med. Husk bare bloggens gyldne regel om at en uke uten poster er tre uker uten (like mange) lesere 😉
Takk for gode råd! Jeg skjønner jo at dette vil ta litt tid, men det er i alle fall verd et forsøk:-)
[…] annet gjennom et brev til Høyres stortingsgruppe. Selv har jeg blogget om temaet i innlegget Vårt dyrebare privatliv, i tillegg til en kronikk om overvåkning, Trygghetens […]
[…] har tilkjennegitt min motstand mot dld flere steder: på denne siden, i avisintervju og […]