Et liv på kanten

Et sted på loftet ligger en gul T-skorte. På den står det «URO – et liv på kanten». Kjøpt da jeg jobbet i politiet. Men jeg levde aldri et liv på kanten.

Eirik Jensen gjorde det. Men om han er skyldig etter tiltalen vet jeg ikke.

Vi trenger ikke se krimserier på Netflix for å få litt spenning i hverdagen. Det holder å skru på radioen eller lese avisen.

13,9 tonn hasj, hemmelig kodespråk, penger gjemt i veggen og illegale våpen – Dette er bare noen av elementene i historien om narkotikaetterforskeren Eirik Jensen og hasjbaronen Gjermund Cappelen.

Kort fortalt er historien slik: I november 2013 etterforsker politiet en hasjliga ledet av Cappelen. Cappelen pågripes før juletider samme år. Cappelen forteller i avhør at han gjennom flere år har samarbeidet med Eirik Jensen om å innføre store mengder hasj. I februar 2014 pågripes Jensen og blir sittende i varetekt i tre måneder. To år senere tiltales Jensen for grov korrupsjon, medvirkning til grov narkotikakriminalitet og oppbevaring av illegale våpen. Den 9. januar i år startet saken mot Eirik Jensen i Oslo tingrett. Saken er forventet å vare frem til midten av juni.

Aktoratet har sikret seg 1500 SMSer med det de mener er kodede beskjeder som viser Jensen og Cappelens kriminelle forbindelse. Som takk for hemmelig informasjon, skal Jensen ha mottatt 2,1 millioner kroner. Jensen skal ha gjemt penger i en garasjevegg og Cappelen skal ha bistått med å pusse opp Jensens bad. Jensen hevder han er uskyldig og at han på grunn av sin jobb har blitt vant til å leve et liv det er vanskelig for oss andre å forstå.

I rettssal 250 i Oslo tinghus sa Eirik Jensen det slik i sin innledende forklaring:

Jeg har hatt oppgaver som ingen vet om. Det er nasjonale særdeles hemmelige prosjekter. Det har slitt både på meg og andre. (…) Jeg har levd et liv som ingen på politihuset har visst om.

Det tror jeg på. Det å jobbe som spaner på det nivået Jensen har gjort er et merkelig liv. Man lever i et miljø og får innsikt i en verden som er veldig fjern fra den vi andre kjenner. Det lille glimtet jeg fikk av dette gjennom mine år som jurist i politiet med organisert kriminalitet som spesialområde, gjorde meg ydmyk for den innsatsen mange tjenestemenn gjør for å skape en bedre hverdag for dem som sliter og gjøre landet tryggere for oss alle. Mange forbinder narkotikapolitiet med ransaking, tøffe pågripelser og undercovervirksomhet, men det er mye omsorg som gis i samtale med narkomane på gata og småting som ordnes opp i.

Eirik Jensen. Jobbet i Oslo-politiet siden 1977, ryddet opp i narkmiljøet i Slottsparken, ble etterforsker på narkotikaavdelingen, ledet kampen mot kriminelle MC-gjenger på 90-tallet, ledet Spesielle Operasjoner og gjengprosjektet X-ray, overført til seksjon for organisert kriminalitet i 2013. En av Oslo-politiets mest betrodde medarbeiderne.

Kanskje har han vært en pioner. For kampen mot narkotika er også en krig. Og i krigen måtte man være kreativ. Ligge helt opp under grensen for det lovlige. Noen ganger havnet man på feil side av grensen. Men samfunnsoppdraget var klart: De store skurkene skulle tas. Man måtte være enda smartere enn dem. Og for å bli det måtte man forstå hvordan skurkene tenker, komme inn på dem, lære dem å kjenne. Et liv på kanten, kalte de det. Tjenestemennene på det nå nedlagte URO-avsnittet.

Og for å ha sagt det tydelig: Det er ikke Jensen som skal bevise sin uskyld. Det er påtalemyndigheten som skal bevise hans skyld utover enhver rimelig, fornuftig tvil. Men sett at det klarer det, da. Da tenker jeg politiet bør spørre seg om man har system for å fange opp tjenestemenn som lever et liv i pakt med skriften på T-skjorten før det er for sent.

For står man på kanten er det nok med et skritt i feil retning.

 

 

Når noen ikke er her lenger

Plutselig en dag er de borte. De som alltid var der. Og du vet at ingenting blir akkurat som før.

På Facebook kan vi følge livene til hverandre. I alle fall de sidene vi velger å dele. Rundt juletider er det ikke bare hilsener om god jul og godt nytt år som legges ut. Det er også en del som forteller at de har mistet en av sine kjære. Noen ganger var døden ventet, mens andre ganger uventet. Uansett er det trist. For noen hjelper det kanskje litt å ha noen å dele sorgen med. Selv om smerten ikke blir mindre, får man satt ord på det man føler og får empati fra venner i sorgen. Andre igjen føler det blir for intimt å dele slike opplevelser. Da kan det være lettere å skrive om en avholdt artist som har gått bort. Også mennesker vi ikke kjenner kan ha preget livene våre og vi kan føle tristhet og savn når de er borte, uten at vi synes at det er pinlig å snakke om det på samme måte som en som stod oss personlig nær. Jeg tenker at hver og en får sette sine egne grenser for hva det er greit å dele på sosiale medier. Vi er forskjellige og det er bra.

Vi feiret 16-åringens bursdag da telefonen fra sykehuset kom. Det er livets gang. Mormor var gammel. Likevel er det rart at den siste av besteforeldrene er gått bort. Hvorfor besøkte jeg henne ikke oftere? Hvorfor spurte jeg henne ikke om mere? Nå er det for sent.

Det er mange som dør akkurat rundt juletider. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en markant stigning i dødstallene i månedene desember og januar. En amerikansk studie fra 2010 viser også at de dagene i året det dør flest mennesker av naturlige årsaker er 1. juledag, 2. juledag og 1. nyttårsdag. De fleste dør etter lang tids sykdom. Likevel er det ofte ikke lett som pårørende å være fortrolig med situasjonen når den først er der. Da er det godt vi har et helsevesen som gjør alt de kan for å gjøre avskjeden til en fin stund.

Men også andre yrkesgrupper møter døden på jobb. Prester i samtale med pårørende, ansatte i begravelsesbyrå, politiet og flere andre. Det står stor respekt av den omtanken og medmenneskeligheten som disse yrkesgruppene utviser hver eneste dag.

I Trondheim har også ildsjeler innen fagfeltet bygget opp et internasjonalt kompetansesenter for lindrende (palliativ) behandling. Arbeidet på dette feltet er viktig fordi det viser at livet har en verdi helt til siste slutt. Det er godt, ikke bare for den som vet at livet går mot slutten, men også for deres pårørende.

Men noen ganger får vi ikke forberedt oss på døden. Ulykker, plutselig sykdom. Noen velger selv å avslutte sitt liv, og noen utsettes for andres ugjerninger. Enkelte av oss har vært nær noen som har mistet livet på en ufattelig og brutal måte. Noen pårørende har i slike situasjoner opplevd at folk tar avstand fra dem. Går over på andre siden av gaten, orker ikke stoppe og prate. Det er for vanskelig for oss, vi som ikke har opplevd det samme. Vi vet at ingenting kan hjelpe den som bærer slik sorg. Vi blir feige, redde for å si noe dumt. Men jeg vet at akkurat den feigheten er noe som smerter den som sørger. Det er godt når andre viser at de bryr seg, selv om ordene ikke strekker til. En klem betyr mye mer enn fine ord.

Men noen kan sette både ord og toner som hjelper i smerten over å ha mistet noen.

Et av mine yndlingsalbum er Blåmann! Blåmann! I diktet Når fuglene ikke synger hører vi Jan Erik Vold til Chet Bakers såre trompet

Når sorgen kommer, har sorgen
ikke noe

språk. Den er
en sorthet, et fravær, et savn – mange navn

har sorgen, men ingen
av navnene er sorgen. (…)

————————————

Uansett hvor mange eller få vi deler våre tanker og følelser med, uansett hvor mye profesjonell støtte og bistand vi opplever, er sorgen vår egen.

Fattig i verdens rikeste land

De er mange. De er fattige. De er barn. Vi ser dem ikke.

Jeg stod på tredemølla på treningssenteret. På skjermen foran meg, på en kanal jeg ellers aldri ser på, var et program om fattige barn i Storbritannia. Historiene til barna vi fulgte var usentimentale i all sin usminkede ærlighet. – Jeg hadde bursdag for en måned siden, fortalte en ni år gammel gutt. Jeg fikk ingen gave fra mamma, men kanskje hun får bedre råd neste år, sa han, mens han strøk over kortet hvor moren hadde skrevet: «Hope your day will be special». En annen historie vi fikk innblikk i var søskenparet som solgte bamsene sine på gata så familien kunne få råd til å reparere hullet i taket. 3,5 millioner barn med slike historier er det i Storbritannia. Jeg begynte å tenke på hvor mange det er i vårt eget land.

På Statistisk sentralbyrås hjemmeside kan vi lese at det har skjedd en klar økning i andelen barn i lavinntektsgruppen siden tusenårsskiftet. Økningen var særlig sterk fra 2001 til 2005. Deretter fulgte noen år med stabilitet i andelen med lavinntekt, før vi igjen i 2012 og 2013 på nytt fikk se en økning. Det var kanskje ikke bare å fjerne fattigdommen med et pennestrøk, slik daværende SV-leder Kristin Halvorsen bedyret i 2005. Det handlet bare om politisk vilje, mente hun den gang. I dag har de feste politikere en mer ydmyk holdning.

For antallet barn som lever i fattige familier i Norge har fortsatt å øke. Bare på ett år har antall barn som lever under fattigdomsgrensen i Norge økt fra 84.000 til 92.000 barn. I dag er det altså like mange fattige barn i Norge som det er innbyggere i for eksempel Tromsø og Molde til sammen. I hver norske skoleklasse er det i gjennomsnitt mer enn to barn som lever i fattige familier.

Ser vi dem? De fleste av oss gjør ikke det. Men noen gjør det. Idrettsledere, som ser at fotballkontingenten ikke blir betalt, og lurer på om han skal la være å sende gutten hjem; Læreren som ser hvem som er hjemme fra skidagen fordi eleven ikke har ski; Barnehageassistenten som lurer i den sultne femåringen noen ekstra brødskiver før jenta blir hentet.

Men mange barn og unge er flinke til å skjule at de lever i familier med så dårlig råd at de defineres som fattige i statistikken. For hvem vil vel skille seg ut i vennegjengen? Som om det ikke er ille nok å være et ungt menneske med en kropp og et hode som er «under ombygning». Det kan neppe føles lettere å være fattig i en tid hvor mange tar det som en selvfølge å ha vinterjakker til mange tusen kroner.

Tallet vil fortsette å øke

sier familieminister Solveig Horne om barn som lever under fattigdomsgrensen. Det er ingen fallitterklæring. Det er realisme. For årsaken skyldes i hovedsak økt innvandring og et stadig vanskeligere jobbmarked.

Men regjeringen har ikke sittet med hendene i fanget. I fjor lanserte statsminister Erna Solberg en strategi på 64 punkter for å bekjempe barnefattigdom. Prislappen var på 106 millioner kroner og midlene skulle blant annet brukes på styrking av familievernets forebyggende arbeid, helsestasjons- og skolehelsetjeneste og foreldrestøttende tiltak. Også den nasjonale tilskuddsordningen for bekjempelse av barnefattigdom ble styrket. Målet har vært å forebygge at fattigdom går i arv. For hindre det, må man jobbe målrettet på flere områder: Skolen styrkes slik at elever ikke faller ut av utdanningsløpet, det må lønne seg å jobbe og det må bli lettere å skape arbeidsplasser. Blant annet.

Da jeg stod grytevakt for Frelsesarmeen i fjor, kom en rusmisbruker bort til meg og fortalte at hadde det ikke vært for pakkene som var samlet inn fra Frelsesarmeen, hadde han aldri fått noen gaver til jul i oppveksten.

Det er ingen lett oppgave å bekjempe barnefattigdom. Men hver og en av oss kan gjøre en forskjell.

Det koster lite å gi. Vi klarer vel det mellom handlerundene?

En julepåmelding

Snart er det jul. I alle fall har julebrus og pepperkaker inntatt butikkhyllene og handelsstanden har hengt lys og glitter i trærne. Mange gleder seg til å gjøre det ekstra koselig inne og ha litt fri fra jobb. Kom bare ikke trekkende med han derre Jesus.

I fjor vinter ble han nemlig sendt «på høring» av byens politikere. Jesus, altså. For hva skal vi egentlig med ham, vi som er så moderne og sekulære? Lær oss gjerne om all verdens religioner, møt alle med et åpent sinn! Men la for all del ikke skolebarn besudles med en julegudstjeneste. Også rett før jul, da! Vi skal tross alt ha det koselig.

Nå har altså bystyret i kirkehovedstaden og pilegrimsmålet Trondheim, bestemt at elevene må be om å få være med på julegudstjenesten, istedenfor slik ordningen har vært, at elevene kan reservere seg mot å delta.

I bystyret var det delte meninger. Selv Arbeiderpartiet som ellers alltid går i takt, stilte sine representanter fritt.

Geirmund Lykke fra KrF, undret seg over at nisser på låven, overflod av mat og drikke og kommersiell materialisme var livssynsnøytralt, mens budskapet om fred på jord var provoserende. Trenger vi ikke heller mer av det siste? Spurte han.

SVs Kenneth Kjeldsnes mente imidlertid at en aktiv påmelding til julegudstjenesten var et minimum av det man kunne forvente av skolen. Helst burde elevene ikke ha anledning til å delta på julegudstjeneste i det hele tatt.

Jeg er enig med Geirmund Lykke. For det første er skolegudstjenester rent formelt en del av skolens generelle kunnskapsformidling om norsk kultur og tradisjon og hjemlet i læreplanen.  Skolegudstjenestene skjer i skoletiden, og da er, som Høyres Michael Momyr uttrykte det i bystyret, eleven allerede påmeldt. Deltagelse – det være seg aktiv eller passiv – gir elevene anledning til å oppleve kristen og humanistisk arv og tradisjon i praksis. Kanskje er det også lettere å forstå andres kultur og historie, hvis man forstår sin egen.

Vi trenger å bruke alle sanser for å lære. Noen husker kanskje historien om enkelte skoler som i mat- og helseundervisningen i budsjettkutt-tider valgte å vise elevene bilde av en pizza og gav en teoretisk beskrivelse av smaken, istedenfor å la elevene lage pizzaen?

Nettopp. Det blir ikke helt det samme.

For det andre synes jeg rett og slett det er fryktelig trist at det nærmest skal være noe uanstendig i å la barn som bor i Norge få høre fortellingen om hvorfor vi faktisk feirer jul.

Er vi virkelige blitt så redde for tro og religion? Det virker som vi er langt mer komfortable med å høre om fremmede religioner og kulturer. For jeg er slett ikke så sikker på at SVs representant i bystyret mente at elever for eksempel ikke skulle få besøke en Moské eller en synagoge.

Adresseavisens kommentator Siri Wahl Olsen traff spikeren på hodet i fjor:

«I den politisk korrekte frykten for ikke å være tolerante nok, glemmer man at det verdinøytrale samfunnet ikke finnes, heller ikke i Norge. Vi undergraver vår egen kultur ved å være så redde for å gi barna innsyn i noe av det vi har regnet som norsk tradisjon de siste tusen årene. I misforstått redsel for ikke å være tolerante nok, er vi blitt intolerante mot vår egen kultur.»

For selv de av oss som i likhet med meg selv, ikke er oppvokst i et såkalt kristent hjem, har med oss en kristen kulturtradisjon i bagasjen. Derfor må vi ikke lære opp kommende generasjoner til å bli kulturreligiøse analfabeter.

Mine foreldre som selv ikke stod i statskirken forstod det. For dem var det aldri aktuelt å holde søsteren min og meg borte fra skolegudstjenestene. Vi fikk gjøre oss opp våre meninger basert på egne erfaringer og opplevelser. Det er jeg glad for.

Snart er det jul. Og jula varer som kjent helt til påske, og påsken handler heldigvis bare om Kvikk Lunch, skiturer og påskeegg.

Eller?

 

Syke – fordi vi fortjener det?

Norge har verdens mest generøse sykelønnsordning og vi er et av verdens friskeste befolkninger. Hvorfor er da sykefraværet så høyt?

I Adresseavisen kunne vi nylig lese at Trondheim ligger på topp i sykefraværsstatistikken sammenlignet med andre byer i Norge. Det er for så vidt ingen nyhet. I mange år har hver tiende ansatt i kommunen vært borte fra jobb hver eneste dag. At dette er en enorm kostnad for kommunen, er klart; 500 millioner i året er penger som kunne vært brukt til å bygge skoler, idrettshaller, sykehjem, eller kanskje til å nedbetale noe av kommunens skyhøye gjeld. Men utover det økonomiske er det en enormt stor menneskelig kostnad, både for de som er syke og de som er igjen og skal holde hjulene i gang. Høyt sykefravær skaper ikke et godt arbeidsmiljø. Og dårlig arbeidsmiljø skaper syke folk.

Årsakene til det høye sykefraværet er komplekse, men noe vet vi. For eksempel at korttidsfraværet bare utgjør 15 % av fraværet. Så vet vi at en del av langtidsfraværet er klart definerte sykdommer. Men så har vi det grå sykefraværet. Det fraværet hvor man kanskje kunne ha gått på jobb, hvis forholdene hadde vært annerledes. Hvis man opplevde at man ble sett og verdsatt, følte at man kunne påvirke egen arbeidssituasjon, at det ble lagt til rette for at man orket litt mindre akkurat nå.

Det høye sykefraværet er et lederansvar. Det er det politiske flertallets ansvar. Men det er også den enkeltes ansvar. For sykefravær dreier seg også om holdninger.

En bekjent av meg som er lege, fortalte en gang at flere av hennes pasienter blir veldig overrasket hvis hun vil friskmelde dem til fredagen. – Skal jeg ikke være sykemeldt ut uka? Spør de. Nei, sier hun. Nå er du frisk nok til å arbeide, og en myk oppstart fredag før helg, er bare bra. Men ikke alle leger tenker som henne. For hva betyr vel en dag fra eller til? Ganske mye, egentlig, når vi legger alle Norges ekstra sykemeldingsfredager sammen. For høyt sykefravær er ikke et trondheimsproblem. Det er et nasjonalt problem.

«Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandarden og de høyeste helseutgiftene i verden. Samtidig har vi det høyeste sykefraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe.»

Dette sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i november 2009 til VG da han lanserte nedsettelsen av et ekspertutvalg som skulle se på mulighetene for å få ned sykefraværet.

Og ekspertutvalget ledet av den anerkjente forskeren Arnstein Mykletun kom med anbefalinger. Blant annet skrev de i sin rapport at det var hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær ville redusere det totale sykefraværet. Utvalget foreslo også utvide egenmeldingstiden fra tre til ti dager. Altså både et økonomisk incentiv til å være på jobb kombinert med tillit. Utvalgets anbefalinger om egenmelding la grunnlaget for avtalen om inkluderende arbeidsliv, men selve sykelønnsordningen ble stående urørt.

Ekspertutvalget var ikke de eneste som påpekte sammenhengen mellom vår sykelønnsordning og det høye sykefraværet. Professor i samfunnsøkonomi, Kjell Vaage, sa det slik i 2010 til forskning.no – I Norge har vi i de senere år prøvd ut en lang rekke tiltak, men som stort sett har hatt som premiss at selve sykelønnsordningen ikke skal røres. Vi snur alle steiner utenom den største. Dersom vi virkelig ønsker å få ned langtidssykefraværet, må fravær ha en kostnad både for arbeidstaker og arbeidsgiver.

Men endringer blir det ikke, selvfølgelig. For selv om politikerne vet at det ville virke, er det ingen politikere som tør å røre ordningen. For da ville det bli bråk. LO ville stå parat til å slå i bordet og snakke om rasering av velferdsstaten, og mediene ville finne historiene til enkeltmennesker som endringene ville gå urimelig ut over.

Så da får det heller være at vi er et helsemessig friskt folk som er arbeidsmessig syke. Fordi vi har en oljesmurt statskasse. Enn så lenge.

 

Størst av alt? Om Kirkemøtet og kjærlighet mellom to mennesker

Burde ikke kirken være glad, egentlig? Når «to som elsker hinanden»  ønsker en kirkelig ramme rundt inngåelsen av ekteskapet? Er ikke kjærligheten vakker uansette hvilken kromosomsammensetningen det elskende paret har? Er ikke mangfoldet i skaperverket i seg selv noe å glede seg over?

Jeg kjenner også homofile som ikke har et ønske om å gifte seg

uttalte mørebiskop Ingeborg Midttømme etter vedtaket.

Eh, ja. Og mange heterofile par, så klart. Vi er da vel forskjellige? Men er det virkelig et valid argument for å nekte å vie likekjønnede par? Jeg synes ikke det.

Etter mitt syn har Kirkemøtet i dag ikke først og fremst vist at de ikke følger med i tiden – det gjør det selvsagt ikke – men det er det menneskesynet avvisningen av å vigsle likekjønnede par som er det problematiske.

Skulle ikke en folkekirke være åpen og inkluderende – en folkekirke for folk, rett og slett?

Jeg er av og til i min kirke. Det er stort sett ikke fullt. Det blir neppe trengsel i kirkerommet etter dette vedtaket.

Så tenker noen at man like godt kan melde seg ut av det som før var statsskirken. Det kan jeg forstå. Men for dem av oss som velger å bli, bør man i alle fall benytte anledningen til å bruke stemmeretten ved kirkevalgene, slik at flertallet neste gang kan gå i motsatt retning.

For størst av alt er vel fortsatt kjærligheten?

Med rett til å lege? Om fastleger og reservasjonsmuligheter

La meg starte med å si to ting:

1) Debatt om abort er viktig og vanskelig.
2) Vi må tolerere at folk, leger så vel som andre, har ulike syn på spørsmål om abort og prevensjon.

Men uansett hva man måtte mene, har vi vedtatte lover og retningslinjer alle må forholde seg til inntil regelverket eventuelt bli endret. Det er derfor klart at fastleger i dag IKKE har adgang til å reservere seg mot å gi pasienter den prevensjonen de ønsker, med mindre det ut fra et medisinskfaglig skjønn ikke er tilrådelig. Dette gjelder uavhengig av om et flertall av politikere i et kommunestyre skulle synes det er greit at fastlegen reserverte seg. Fastlegen kan heller ikke påberope seg å ha en hevdvunnen sedvanerett til slik reservasjon så lenge reservasjonsmuligheten ikke er hjemlet i dagens regelverk.

Det å være fastlege innebærer med andre ord ingen rett til å være privatpraktiserende lovgiver.

Diskusjonen kunne stoppet der. Men den pågående reservasjonsdebatten har fått meg til å tenke på hva det er vi som brukere bør og kan forvente av vår faste lege? Hvem er oppdragsgiveren til min fastlege? Er det et tilfeldig kommunestyre som skal bestemme hvilket tilbud jeg skal få, eller er det Stortinget, legen eller er det meg?

For å ta en sammenligning: Hvis jeg er oppnevnt av tingretten (eg Domstoladministrasjonen etter innstilling fra den aktuelle domstol) som fast forsvarer i en straffesak, kan jeg da reservere meg av «samvittighetsgrunner» mot å forsvare personer tiltalt for for eksempel voldtekt eller overgrep mot barn?

Svaret er NEI. Ikke hvis du er er antatt i ordningen som fast forsvarer. Som en uavhengig advokat, kan du imidlertid la din personlige samvittighet råde fritt og selvsagt bestemme selv hvilke oppdrag du ønsker å påta deg.

Hvorfor skal det da være så annerledes med leger? Det er jo i likhet med advokatyrket et fritt yrke.

Ja, men vi bør vel godta at enkelte leger ikke vil henvise til abort eller sette inn spiral fordi de oppfatter abort/utstøtelse av befruktet egg som drap, vil noen hevde. Ja. Men har du ikke noen særlige forpliktelser når du har påtatt deg et ansvar som «offentlig tjenesteutøver» i funksjon som fastlege? Bør man ikke da heller vurdere å være vanlig lege, ikke fastlege? En fast advokat kan som nevnt heller ikke reservere seg mot å forsvare en drapsmann, i motsetning til en annen advokat.

For å sette det på spissen:

Ønsker vi at en mann tiltalt for drap skal ha et bedre «tilbud» fra det offentlige enn en gravid tenåringsjente som ønsker abort?

Jeg synes ikke det.

Men når det har sagt har hele reservasjonsdebatten i realiteten ført til mer åpenhet rundt ulike fastlegers holdninger til disse spørsmålene, til hva som er gjeldende regelverk (Lex: Bø kommunestyre #fail) og kanskje også ført til en større bevissthet rundt hva vi som brukere av legetjenester forventer når vi søker helsehjelp. Jeg stiller i alle fall spørsmål om noen leger kanskje burde tenke seg om en gang til før de påtar seg å være registrert som fastlege.

Meningsforskjeller skal vi ha toleranse for, og det bør vi ønske velkommen innen alle fagfelt.

Men det er ikke slik at alle passer til alt.

Med hjartet på rette staden

”Når jeg ser summene som skal kuttes i barnevernet blir jeg skeptisk.”

Dette var ordene som ble uttalt til Adresseavisen fra en av sentrum-venstre-alliansens talspersoner som en reaksjon på rådmannens forslag til store kutt i barnevernet.

Men skepsisen var neppe av det sterke slaget. I alle fall varte den ikke frem til budsjettet skulle skrives.

For i år er de rød-grønn-gule kuttene på barnevernsområdet enda større enn i fjor.

Og jeg snakker ikke om kutt i form av sparte kostnader i forbindelse med omorganisering.

Jeg snakker om direkte kutt i tiltak som skulle gått til barn og familier i krise.

At Arbeiderpartiet og SV i flere år har saldert budsjettene med midler til barn som er plassert utenfor hjemmet, er vi godt kjent med. Men i år er det kuttet aller mest i de tiltakene som skulle vært satt inn i hjemmet. Det er den hjelpen som ville kunne ha bidratt til at flere barn fikk vokse opp hos sine biologiske foreldre istedenfor å bli plassert i fosterhjem eller institusjon.

I år salderes budsjettet totalt med 4,5 millioner kroner i rene tiltak, og fra 2015 kuttes det med hele 11 millioner kroner. Det vil merkes av våre mest sårbare innbyggere.

Men hvem er de egentlig, barnevernsbarna? Jo, det er barn og unge som ofte daglig utsettes for vold, overgrep, og omsorgssvikt fra psykisk syke eller rusa foreldre. Det er barn og unge i alle aldre, men størst er økningen av i aldersgruppen 0 og 4 år. Våre aller minste.

Dette er ikke en interessegruppe som innkaller til folkemøter.
Dette er ikke innbyggere som ber om å få snakke med politikere.
Dette er ikke mennesker som sitter på galleriet under våre bystyremøter eller lager e-postkampanjer for at vi skal styrke budsjettene.
Dette er ikke barn som har foreldre som taler deres sak.
Tvert imot.

Det er nettopp derfor vi i denne sal har en særlig plikt til å løfte frem og verne om denne gruppen barn og unge som lever under uverdige forhold.

For vi vet at tidlig og riktig hjelp ofte er avgjørende for å unngå akkuttplasseringer og omsorgsovertagelser. Derfor satser vi i år på å utvikle et nytt lavterskeltilbud til familier som sliter – et familiesenter hvor foreldre kan få råd og veiledning til å klare omsorgsoppgavene på en god måte.

For at kommunen skal kunne gi et godt barnevernsfaglig tilbud, er vi avhengig av å vite hvordan barn og familier som kommer i kontakt med barnevernet opplever kontakten. Derfor setter vi av midler til en ny brukerundersøkelse.

Og det er fortsatt behov for flere fosterhjem og bedre oppfølgning av disse fra kommunens side. Derfor setter også våre partier av midler til dette.

Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet vil nok en gang understreke at kommunen har en lovbestemt plikt til å gi barn som lever med omsorgssvikt den hjelpen de har behov for uavhengig av kommunens økonomi.

Jeg er stolt av at våre partier ikke vil være med på å gi minst til dem som trenger det mest.

Vi har et hjerte for våre aller svakeste –

De barna som akkurat nå gruer seg veldig til jul.

Helsekøene må ned!

I en debatt med Kåre Willoch i 1985 uttalte Gro Harlem Brundtland at 50 000 personer i helsekø var ”hjerterått”. Siden skulle helsekøene øke kraftig.

Da sentrum-Høyreregjeringen tok over i 2001 hadde helsekøene vokst til over 260 000 parienter. I løpet av fireårsperioden ble køene redusert med 60 000, noe som ifølge en rapport fra SINTEF skyldtes at den borgerlige regjeringen hadde økt kjøp av helsetjenester fra private sykehus.

Da den rødgrønne regjeringen overtok ble denne politikken reversert. Få måneder etter regjeringsskiftet fikk helseforetakene beskjed om å begrense avtalene med private. I januar 2012 stod igjen over 280 000 pasienter i kø for å få nødvendig behandling.

Det er ingen tvil om at tematikken rundt helsekøene kan være problematisk. Når tilbudet på behandlinger øker, øker også etterspørselen. Men å bortdefinere problemet med helsekøer med en slik forklaring, slik helseminister Jonas Gahr Støre har gjort i flere debatter, eller å si som Senterpartiets leder at problemet skyldes at pasientene ikke møter opp til timen, er helt uakseptabelt.

For det er ingen tvil om at svært mange mennesker står i lang kø for å få behandling som for eksempel kan være helt avgjørende for å komme tilbake i arbeidslivet eller få en vesentlig bedret livskvalitet.  Og dette står den rødgrønne regjeringen og ser på samtidig som de vet at det er ledig kapasitet ved private sykehus.

Høyre vil imidlertid  gi den enkelte pasient rett til selv å velge behandlingstilbud der det er ledig kapasitet for det offentliges regning. Vi vet at det er viktigere at man får hjelp, enn hvor man får hjelp.

I Høyre vet vi at bak hver pasient i helsekø ligger en personlig historie.

Vi setter mennesker foran systemer. Derfor trenger Norge en ny regjering med nye ideer og bedre løsninger for å få ned de uverdige helsekøene.

En seier for domstolene

Tingrettsdommer Wenche Elisabeth Arntzen markerte i dag med all tydelighet hvem som dømmer. Ikke sakkyndige, ikke advokater, ikke journalister eller folk flest, men domstolen.

Gjennom en grundig og pedagogisk dom gikk hun og dommer Arne Lyng gjennom vilkårene for straff, faktisk og juridisk, punkt for punkt før de gav oss innsikt i straffebedømmelsen med klar hilsen til ettertiden.

Mest spenning var knyttet til vurderingen av tilregnelighetsspørsmålet. Etter en gjennomgang av de ulike forståelser for hvor mye tvil som eventuelt skulle til for å kjenne tiltalte utilregnelig, gikk dommerne over til en meget utførlig vurdering av bevisene, hvor konklusjonen ble at man «ut over rimelig tvil» var overbevist om at tiltalte var tilregnelig:

Etter en samlet vurdering finner retten det bevist ut over rimelig tvil at tiltalte ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet, jf. straffeloven § 44. Tiltalte skal følgelig straffes for sine handlinger.

Dommen er ikke rettskraftig. Domfelte har ikke frasagt seg ankeretten selv om han i dag sa at han ikke ville komme til å anke. Vi må ennå vente i 14 dager. At påtalemyndigheten ikke anket var klokt, men også det eneste de kunne gjøre. Jussen var det intet i veien med. Det var bevisbedømmelsen påtalemyndigheten var uenige med domstolen i, og selv her var aktoratet i tvil før de selv la ned sin påstand.

Forhåpentlig blir dommen stående.

Det er mye å ta tak i i ettertid. Men domfelte har fått en straff som fortjent. Vi har et rettssystem som fungerer.